Supersøndag

[Pawn Hearts]

SUPERSØNDAG

Del 1: En forhastet busstur åpner nye muligheter

Som regel er påsken en uke senere i Hellas enn i Norge. Slik er det også i år. Derfor kunne Lidl slå til med det de kaller supersøndag på det som i Norge er første påskedag, og de lokket med gode påsketilbud. Selv om de færreste følger fasten slavisk, er det vanlig å ligge unna kjøtt den siste uka, så det var utvilsom et smart trekk å skilte med god pris på fersk tsipoura (en havkaruss som på norsk har navnet dorade) – og ikke minst et skikkelig knalltilbud på ouzo.

Grekerne er ikke så hissige på ouzo som mange utlendinger tror, men denne uka, Den store uka som de kaller den, står i sjømatens tegn. Det finnes dem som sverger til hvivin (gjerne retsina) eller ukrydret brennevin som følge til fisk, blekksprut og skalldyr, men mange mener at ouzo er det saliggjørende. Lidls sølvmedaljerte ouzo koster vnaligvis 17 euro for to liter. En tilsvarende drikk kjøpt inne i byen koster 11–12 euro per liter, så allerede der er besparelsen stor, og da jeg så at de slo til med tolitere til tolv euro i dag, altså en literpris på seks euro, visste jeg at pågangen ville bli stor.

Derfor sto jeg tidlig opp for å sikre meg fire liter av dette stoffet. Kvart over sju spratt jeg opp, og ti over halv ni satt jeg fornøyd på bussen. Jeg har opplevd å komme for sent før, men denne gangen skulle ikke tørste grekere ribbe hyllene før jeg rakk å forsyne meg. Jeg hadde med meg en liten, slitt ryggsekk som rosabloggerne sikkert hadde gitt bort til veldedighet for lenge siden, men som tidligere hadde bevist at den tålte lasten den var tiltenkt.

Så vidt jeg hadde kunnet se, sto det ingenting om åpningstid i katalogen jeg hadde sett tilbudene i. Jeg antok derfor at de åpnet som vanlig, så mitt gode humør begynte å dale da jeg nærmet meg etter å ha gått av bussen og kunne konstatere at det ikke sto en eneste bil på parkeringsplassen. Siden klokka var fem på ni, tok jeg det som et sikkert tegn på at butikken umulig kunne åpne før ti. En lapp på døra bekreftet min mistanke: På supersøndag skulle butikken åpne klokka elleve.

Å ta bussen tilbake virket ikke særlig forlokkende. Den gikk først ti på ti, og da måtte jeg sitte på hele veien inn til byen og tilbake igjen for å rekke åpninga klokka elleve. Det virket like meningsløst å bare reke rundt på området i to timer, så jeg bestemte meg for å gå en morgentur.

Humøret steg igjen ved utsikten til en liten oppdagelsesreise i landlige og for meg nesten ukjente omgivelser. Jeg la en enkel plan: Ved å gå sørover og ta til venstre hver gang muligheten bød seg, ville jeg etter hvert komme tilbake til utgangspunktet.

Jeg antok at jeg selv etter en solid rundtur ville ha en god del tid til overs, så før jeg satte i gang, forsikret jeg meg om at kafeen Maria’s Place var åpen. Maria fulgte heldigvis ikke Lidls åpningstider, så jeg kunne se fram til å styrke meg på en kopp kaffe før jeg tok opp kampen med ouzosugne innfødte.

Fortsettelse følger – med levende dyr!

[Pawn Hearts]

Del 2: Dyrelivet på landet

Jeg vandret sørover, ensom som en sky, mens morgenskyene drev bort og varmen steg. Jeg gikk, som seg hør og bør en fotgjenger, på venstre side av veien, og jeg gikk sakte for å drøye tiden. Etter en liten stund så jeg et høyt gjerde på den andre siden av veien. En del av det var murt opp, men det var også store partier med sprinkler som gjorde det mulig for vakthunden og meg å se hverandre.

"Hei der, din lømmel!" gneldret Brutus, en schæfer i sin beste alder og sitt dårligste lynne. "Pell deg vekk herfra! Du har faen ikke livets rett!"

Gjerder blir som regel satt opp for å beskytte det som er innenfor. Her virket den funksjonen underordnet: Uten gjerdet ville alle som beveget seg til fots utenfor ligget tynt an. T. S. Eliot påstår riktignok at hunder ikke er så farlige – Now dogs pretend they like to fight, They often bark, more seldom bite – men akkurat dette fikk jeg et klart inntrykk av at Brutus var uenig i.

Siden gjerdet avskar ham fra å slåss og bite, som utvilsomt var hans høyeste ønske, måtte han nøye seg med med å bjeffe. Og mellom truslene og skjellsordene sørget han for å varsle kompisene sine:

"Åleslank mann med skinnlue, hestehale og liten, patetisk ryggsekk observert på vei sørover fra trelasten!" gneldret han. "Skikkelig skummel type!"

Svarene kom herfra og derfra: Takk for advarselen! Jeg skal være på vakt! En tynnere røst: Han kan bare prøve seg!

Jeg ga faen. Så lenge beistet var der inne, kunne det ikke gjøre meg noe, og jeg skulle iallfall ikke gi ham noen tilfredsstillelse ved å sette opp farta slik at han kunne tro han hadde jaget meg. Dumme dyr.

Det ble litt verre lenger oppe i gata. I en åpeninnkjørsel til et bolighus var det to hunder. Store Småsint var bundet, men Lille Illsint, en slags fluffy terriertype, var løs. Hun løp etter meg og gneldret: "Jeg skal bite av deg buksa di, din stygging!" Jeg kjente en adrenalinbølge da terriertassen stormet ut, men valgte samme taktikk som før: gi faen. Min erfaring er at slike hunder mister motet straks de forlater sitt eget terriertorium, og det viste seg å holde stikk nå også. Lille Illsint kunne stolt vende tilbake til sin post i den tro at hun hadde gjort en viktig jobb. Dumme dyr.

Flere stikkveier ledet til venstre. Jeg stolte ikke på dem. Slike grusveier har en lei tendens til å ende opp på tunet til en frukt- og hønsebonde. Derfor gikk jeg videre til jeg fant en asfaltert vei som gikk i riktig retning. Dette virket mer som en gjennomfartsåre, og jeg fikk gå i fred til jeg tok til venstre i et kryss og passerte huset til Passopp.

Ved synet av meg gikk Passopp fra konseptene og ropte på sin eier: "Kom fort! Livsfarlig mann på veien!" Her var bebyggelsen ganske tett, og det var flere svinger, så jeg var ute av syne før eieren fikk undersøkt. Jeg hørte stemmen hans, og det var tydelig at han ikke skjønte alvoret. Passopp ga seg ikke så lett og fikk i det minste varslet alle de andre hundene i nabolaget. Det var tydelig da jeg nærmet meg hagen til B-gjengen. De var på vakt.

B-gjengen er en gjeng med durkdrevne beagler. De regjerer i en ganske stor hage med frukttrær, grønnsaker og urter. Siden alle var tjoret, antar jeg at det er indre stridigheter om hvem som er sjefen. Det har selvsagt lite å si når de kan samles om en ytre fiende; da opptrer de som en sammensveiset bande. De været meg før de kunne se meg, og da var spetakkelet løs. Siden de både var inngjerdet og i bånd, holdt jeg fast ved min gamle taktikk, og den sviktet meg ikke nå heller.

B-gjengens nærmeste nabo heter Slegga. Han begynner å bli gammel. Derfor nøyde han seg med noen gretne bjeff idet jeg gikk forbi. Jeg hadde ventet å se ham i et annet hjørne av hagen etterpå, men han gadd åpenbart ikke. For alt jeg vet var han ikke så dum at han fant det bryet verdt å kaste bort energi på noe så uvesentlig som en åleslank mann med patetisk ryggsekk.

Jeg svingte enda en gang til venstre, og der sto det to menn og diskuterte noe arbeid de skulle gjøre. Jeg tenkte jeg skulle være høflig og hilse vennlig på dem, men siden de ikke enset meg, gikk jeg bare videre. Til venstre lå det en eng der noen kyr gikk og gumlet. De syntes visst ikke jeg var noen stor trussel, så de lot meg til og med stanse og beundre et usedvanlig vakkert mandeltre uten at det ble baluba.

Nå er det jo ikke kua som blir regnet som menneskets beste venn, og det ble jeg snart minnet på. Glefs var tjoret og kunne ikke løpe bort til porten, men Gneldre fikk løpe fritt og sto snart og bjeffet iltert mot meg fra eiendommen på høyre side av veien. Han fulgte meg langs gjerdet mens jeg gikk gikk forbi hagen. Her kunne jeg bare glemme å snike meg inn i et ubevoktet øyeblikk. Det var da heller ikke noe mål for meg, men det skjønte ikke Gneldre. Dumme dyr.

På venstre side var det en mur, kanskje to-tre meter høy. På toppen av denne var det et steingjerde rundt en eiendom jeg ikke kunne se. Da jeg kikket opp, sto en hund og lente albuene på gjerdet. Jeg gikk rolig videre, og da jeg var kommet noen meter forbi, snudde jeg meg og møtte blikket til den tause hunden. "Du er en klok hund", sa jeg. Vi nikket nesten umerkelig til hverandre før jeg snudde meg og gikk videre.

Fem minutter senere satt jeg på Maria’s Place med en dobbel gresk kaffe. Rundturen hadde bare tatt førti minutter. Det var fremdeles en time og tjue minutter til Lidl åpnet. Jeg bestemte meg for å drikke så langsomt jeg kunne.

Fortsettelse følger – med ouzosugne grekere og stress på Lidl!

[Pawn Hearts]

Del 3: Sleipingenes triumf

Grekerne, og særlig de eldre gubbene, kan sitte en evighet med en liten kopp kaffe. En slik uthalingstaktikk ligger ikke for meg, og selv om jeg som nevnt hadde bestilt en dobbel kaffe, var koppen tom etter førti minutter. To tredeler av ventetiden var overstått, nå gjensto bare førti ørkesløse minutter.

Det var med andre ord rikelig tid til mer somling. Hadde jeg gått direkte til Lidl i normalt tempo, ville det ikke tatt meg mer enn to–tre minutter. Nå klarte jeg å bruke tjue ved å gå en omvei og fortape meg i tilbudsplakater i vinduene til et annet supermarked. De fleste tilbudene hadde gått ut dagen før.

Nå var klokka blitt ti over halv elleve, og folk hadde begynt å stille seg i kø foran dørene. Det gadd ikke jeg. Ikke ennå, iallfall. Jeg gikk litt rundt og stilte meg av og til opp ved gjerdet for å beundre utsikten over motorveien og de karrige åsene i horisonten. Så da jeg også endelig hentet en handlevogn (de står parkert utenfor butikken), la den patetiske, lille ryggsekken min oppi og stilte meg i kø, var det kanskje åtte–ti andre foran meg.

Det begynner å bli en stund siden antikken, men jeg kan skjønne at grekerne er stolte av den kulturelle arven. Køkulturen har de derimot ingen grunn til å briske seg av. Her kom nye folk til, og de stilte seg ikke bakerst, men ved siden av køen. Det hersket ingen som helst tvil om at de hadde snikete hensikter.

Da døra ble åpnet, strømmet ganske riktig folk inn fra sidene uten at noen protesterte. Jeg begynte å få bange anelser. Skulle premien glippe likevel? Ouzoen var det store lokketilbudet denne dagen, og jeg kunne ikke tenke meg at jeg var den eneste som hadde den i tankene. Så da jeg slapp inn, kanskje som nummer femten eller tjue, styrte jeg umiddelbart mine skritt mot vin- og spritavdelinga. Der ble mitt verste mareritt til virkelighet: Ouzohylla var tom!

Jeg snudde meg, sjokkert og vantro. En greker kom bak meg og spurte om det virkelig var slutt på ouzoen. Det var dessverre ikke mulig for meg å benekte denne tragiske kjensgjerningen. Grekeren bare lo, som om det var en morsom, litt forsinket aprilspøk. Jeg så med lynende blikk på folk som trillet på vogner med hele kasser fulle av ouzo. Tolv liter skulle de altså ha, disse egoistene som garantert ikke hadde lidd halvparten av det jeg hadde gjort. Fy skam!

Det var liksom ikke fullt så morsomt å begynne å plukke de andre tilbudsvarene. Aprikosmarmelade, gresk kaffe … det var faen meg tomt for tilbudskaffe også. Jeg hadde lyst til å gå og stjele både ouzo og kaffe fra de andre handlevognene, men slikt gjør man bare ikke.

Jeg nektet fremdeles å se nederlaget i øynene, så jeg grep tak i en av de ansatte – en hyggelig stake av en fyr som virker enda mer leptosom enn meg fordi han er et hode høyere – og spurte om de allerede var utsolgt for ouzo. I dag var han tydelig stressa, for han ba meg vente før han fortet seg av sted for å åpne en ny kasse. De virket underbemanna, og han glemte visst forespørselen min idet han slo inn den første ouzokassa.

Mørk til sinns trillet jeg gjennom butikken mens jeg grublet over hvilken krets i Dantes helvete disse ouzosnapperne hørte hjemme i. Den store dikteren ville nok plassert dem i fjerde krets, sammen med gjerrigknarkene og ødelandene. Da jeg nærmet meg døra til lageret, oppdaget jeg at flere mennesker hadde samlet seg utenfor. Hva var dette? Jeg gikk nærmere for å høre hva de snakket om.

Fortsettelse følger – folket gjør opprør! Er det likevel håp?

Endret 15. april 2015 av Pawn Hearts

[Pawn Hearts]

Del 4: Fra nød til seier

Lagerdøra var bevoktet. Det kan jeg ikke huske å ha sett før, så Lidl var åpenbart forberedt på at det ville bli tumulter. Jeg sluttet meg til opprørerne. De virket ikke halvparten så ampre som jeg hadde ventet. Faktisk så de ganske blide ut, og jeg syntes å høre en forventningsfull hvisken. Jeg bestemte meg for å campe sammen med dem og se hva som skjedde.

Vi trengte ikke å vente lenge før dobbeltdøra gled opp og en palle trillet ut. Den bugnet av de velkjente pappkortongene med logoen til Zachos, og størrelsen viste at det ikke var de vanlige helflaskene, men toliterne det dreide seg om. De innfødte gikk straks til angrep. Nå gjaldt det å ikke stå høflig i bakgrunnen og vente på tur. When on Rhodes do as the rodents, tenkte jeg, og da det bød seg en åpning, smatt jeg fram og sikret meg mine fire liter.

Det viste seg å være vanskeligere å få med seg flaskene ut av trengselen for å legge dem trygt i handlevogna. Kringsatt av andre flaskejegere ble jeg stående en god stund og tviholde på byttet før det endelig ble mulig å foreta en retrett.

Etterpå gikk resten lekende lett. Tilbudskaffen jeg først ikke hadde funnet, var plassert i en egen hylle rett ved kassa. Da de ikke hadde melken jeg ønsket meg (de hadde bare sånn guffen UHT-melk), rasket jeg med meg en halvannenliter med tørr hvitvin til 1,80 isteden.

Jeg hadde et siste møte med et dyr etter å ha kommet tilbake til byen. En stor, gråbrun sikade satt på fortauet og så lettere fortumla ut. Jeg passerte mindre enn en halvmeter fra den uten at den reagerte. For dens egen del håper jeg den kom seg unna før noen tråkket på den eller en katt fattet interesse for den. Jeg har sett tidligere at katter synes sikader er veldig morsomme å leke med.

[Neutral90]

:ler:

Skriverdigheter, det har du!