AnonymBruker Skrevet 4. april 2015 #1 Skrevet 4. april 2015 Har du opplevd et uheldig et? Var det ødeleggende for deg eller andre. På hvilken måte? Utbroder gjerne..Anonymous poster hash: b9085...204
AnonymBruker Skrevet 4. april 2015 #2 Skrevet 4. april 2015 Kanskje du får flere svar om du stiller et litt videre spørsmål? Feks om noen har noen eksempler på uheldige/nedbrytende familierelasjoner Anonymous poster hash: eb664...5e9
AnonymBruker Skrevet 4. april 2015 #3 Skrevet 4. april 2015 Jeg skjønner ikke spørsmålet? Ting som går igjen i familien? ANGST DEPRESJON BARNEMISHANDLING FATTIGDOM? Anonymous poster hash: 3801d...3a3
AnonymBruker Skrevet 4. april 2015 #4 Skrevet 4. april 2015 http://no.wikipedia.org/wiki/Hierarki Anonymous poster hash: b9085...204
AnonymBruker Skrevet 4. april 2015 #5 Skrevet 4. april 2015 Min eks svigermor hadde stålkontroll på hele familien sin, hadde siste ord i alle saker og når hun åpnet munnen så ble alle stille. Jeg var den eneste som turte å si damen i mot på en saklig måte. Vi kom alltid overens. Hun har en helt syk makt over alle sine 5 barn og familier.. Jeg blir trist av å tenke på det. Anonymous poster hash: ca902...e02 1
AnonymBruker Skrevet 4. april 2015 #6 Skrevet 4. april 2015 Meg over igjen.. Alltid overens = aldri overens. Anonymous poster hash: ca902...e02
AnonymBruker Skrevet 4. april 2015 #7 Skrevet 4. april 2015 Min eks svigermor hadde stålkontroll på hele familien sin, hadde siste ord i alle saker og når hun åpnet munnen så ble alle stille. Jeg var den eneste som turte å si damen i mot på en saklig måte. Vi kom alltid overens. Hun har en helt syk makt over alle sine 5 barn og familier.. Jeg blir trist av å tenke på det.Anonymous poster hash: ca902...e02 Min søster er slik,og blikket hennes ble vilt av sinne når jeg nå har begynt å veksle på å motsi samt ignorere henne Ondskapen som da kommer fram i henne er skremmende. Hvis blikk kunne drepe... Men jeg ignorerer henne fullstendig fordi hun er en heks og har ødelagt nok. En triumf som etter jeg ble sterk nok til det koster meg 0 energi å gjennomføre Anonymous poster hash: b9085...204
AnonymBruker Skrevet 5. april 2015 #8 Skrevet 5. april 2015 Jeg blir frosset ut av deler av min "nære" familie da jeg ikke er regnet som god nok. Med det menes at jeg ikke har den rette utdannelsen, ikke er ydmyk og gjør det jeg får beskjed om til enhver tid osv osv. Jeg vet at mine foreldre får endel tyn om dette fra disse personene, samt at min mor som er inngift i denne familien ble ignorert i nokså mange år før hun ble "godtatt". Det det bunner i er at man må leve sitt liv som man selv vil, ikke som andre vil at man skal leve. Ergo velger jeg heller å leve mitt liv som jeg vil selv om det betyr at jeg ikke har kontakt med den delen av familien. Anonymous poster hash: ca575...11f 1
AnonymBruker Skrevet 5. april 2015 #9 Skrevet 5. april 2015 Jeg har en inngiftet onkel med et ganske stort kontrollbehov. Hans egne (voksne) barn ble støttet ganske kraftig gjennom hele studietiden og da de skulle etablere seg. Han ønsket også at de skulle flytte tilbake til bygda hvor de er fra, og opprettet et firma hvor de hadde eierandeler slik at de skulle føle seg forpliktet til å flytte tilbake. Han kommenterte alltid med en spydig undertone at jeg og søsteren min måtte (ønsket å) jobbe, og dermed ikke kunne være like mye hjemme som hans barn. Videre har han alltid kommentert det meste som mine foreldre driver med, alt i fra at faren min sin jobb ikke er familievennlig til at bilen de kjører ikke er bra nok. Det er vanskelig å forklare hvordan han er, for han kan si ting på en veldig hyggelig måte, samtidig som det er åpenbart at han mener det som et stikk. Hver gang vi møtes stiller han stadig spørsmål om mine valg i livet, og er sjeldent fornøyd med de. Hvis jeg må jobbe og ikke rekker et familieselskap, eller flytter til en annen landsdel, så forteller han alltid den samme talen om at "familie er viktigst og må prioriteres". Ironisk nok så har han ikke særlig kontakt med sine egne søsken, kun konas fordi min familie er ganske konfliktskye. Dette har irritert meg i årevis. Ettersom resten av familien er ganske høflige, så er det stort sett bare jeg som ikke har jattet med når han har begynt å fortelle folk hva de skal og bør gjøre. Nå synes jeg derimot litt mer synd på han. Barna klarte til slutt å bli såppas selvstendige at han ikke har noe særlig påvirkning på de lengre, og jeg tror at han hadde hatt et nærmere forhold til de dersom han ikke hadde dette behovet for å legge seg opp i alt de gjør. Anonymous poster hash: c3ec7...79b
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå