Forskjellsbehandling av barn henger med inn i voksen alder. (Langt sutreinnlegg)

[AnonymBruker]

Jeg føler meg skikkelig teit som skriver dette, men jeg må lufte noen tanker, og kanskje får jeg noen tilbakemeldinger på dem.

Av og til blir søsken forskjellsbehandlet.

For eksempel kan et sykt barn bli overbeskyttet og stilt mindre krav til enn dets friske søsken.

Slik forskjellsbehandling ble jeg utsatt for i min barndom.

Grunnen til at det ble slik er irrelevant i denne sammenhengen, men foreldrene mine ga ham mer, han fikk mer positive tilbakemeldinger, anerkjennelse av hvor flink han var osv.

Jeg ble alltid "dysset ned", og han ble alltid fremelsket.

Da jeg ble voksen spurte jeg foreldrene mine om hvorfor, og de sa at de ikke ville få ham til å føle seg underlegen ved å gi meg anerkjennelse, fordi jeg ikke hadde de samme spesielle behovene som han hadde.

Jeg har ikke kunnet få rosende ord, fordi hvis jeg fikk skryt mens han hørte på kunne han føle seg dårligere og underlegen, og hvis de ga meg skryt privat kunne jeg bli overlegen og "tro at jeg var bedre enn ham".

Hvordan kunne jeg tro at jeg var bedre enn ham? I hele min barndom og ungdom gjorde jeg alt jeg kunne for å få positive tilbakemeldinger, anerkjennelse, bekreftelse på at jeg var god nok. Men jeg fikk det aldri frivillig, jeg måtte be om det, og da ble det slik at jeg var selvopptatt, selvhevdende, og "måtte være perfekt".

De ble så opptatte av å beskytte sitt ene barn, at de ikke la merke til at de samtidig kastet det andre barnet ut på dypt vann.

Foreldrene mine har på en måte tatt selvkritikk på dette, men vanen er så innarbeidet at fremelskingen av ham på bekostning av meg har fortsatt langt inn i voksen alder.

Og han er så vant til å bli fremelsket at han ser på det som en selvfølge.

I egne øyne er han "perfekt",og er så vant til å få viljen sin, at jeg kan aldri motsi ham uten at det blir bråk. Og hvis jeg likevel uttrykker uenighet med ham, får han all støtte.

For et par år siden fikk jeg nok da han skjelte meg ut uten grunn. Da sa jeg klart i fra om at dette fant jeg meg ikke i lenger, og at han fikk ta kontakt når han hadde besinnet seg.

Etter dette har jeg ikke hørt noe fra ham. Andre har fortalt meg at han ikke skjønner hva han har gjort galt, at han er såret fordi jeg ikke vil ha kontakt, at jeg burde be om unnskylding for hva det nå enn er jeg har gjort, og at "du er ikke så perfekt selv heller".

Takk, jeg vet at jeg ikke er perfekt. Det har jeg fått høre i alle år, så det er ikke noe nytt!

Dette kom opp nå, da min bror er på ferie sammen med foreldrene våre, og jeg får daglige påminnelser om hvor flink, dyktig, snill og fornuftig han er, og hvor dumt det er at jeg ikke vil strekke ut en hånd. Og mens jeg i begynnelsen var lei meg, og igjen fikk tilbake følelsen av utilstrekkelighet og udugelighet, kjenner jeg nå at sinnet begynner å koke.

Når skal det være nok?

Anonymous poster hash: 71a06...ed7

[AnonymBruker]

Minner om min søster. Sær egen og har mine foreldre i sin hule hånd.De hopper alltid for henne og dagene etter hun kom til verden ble jeg nedgradert til " ingen"

Uopprettelige skader som har ødelagt mitt selvbilde .

Mitt råd: Kutt han ut og for all del la det være udiskutabelt at du gjør det.Ikke la noen lenger få deg til å føle at du gjør noe galt eller føle skam. Når du har gjennomført dette har du kontroll og derned tatt makta barndommen din tilbake.Styrket ditt selvbilde.

Klem fra nok et krenket barn som ikke vil se sin søster for sine øyne mer.

Anonymous poster hash: 32244...009

[AnonymBruker]

Minner om min søster. Sær egen og har mine foreldre i sin hule hånd.De hopper alltid for henne og dagene etter hun kom til verden ble jeg nedgradert til " ingen"

Uopprettelige skader som har ødelagt mitt selvbilde .

Mitt råd: Kutt han ut og for all del la det være udiskutabelt at du gjør det.Ikke la noen lenger få deg til å føle at du gjør noe galt eller føle skam. Når du har gjennomført dette har du kontroll og derned tatt makta barndommen din tilbake.Styrket ditt selvbilde.

Klem fra nok et krenket barn som ikke vil se sin søster for sine øyne mer.

Anonymous poster hash: 32244...009

Dette var ikke morsomt å lese, det må ha føltes grusomt!

Jeg vil bare gi deg en klem, og håper det går bra med deg fremover.

Her var det motsatt. Foreldrene mine fortalte at det begynte med at de var veldig bevisste på å unngå søskensjalusi, og derfor ble storebror lillesøsters store beskytter fra starten av, og så utviklet det seg videre derfra.

Han skulle ikke føle seg tilsidesatt selv om han hadde fått en lillesøster.

De var så oppmerksomme på å gjøre alt riktig for ham, at ting ble helt feil for meg.

For eksempel: Hvis det viste seg at jeg var flinkere enn han i noe, for eksempel på skolen, måtte det kompenseres for.

Det ble gjort på den måten at han ble rost opp i skyene for alt som var bra (og vanligvis ofte en selvfølge), mens mine "bragder" måtte ties i hjel for at han ikke skulle føle seg dårligere enn meg.

Jeg er veldig glad i min storebror, selv om jeg ikke alltid liker det han sier og gjør mot meg, men jeg vil ikke ha kontakt på slike premisser.

Anonymous poster hash: 71a06...ed7

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen og ble til slutt drittlei. Har ikke sett dem på en stund nå og de har knapt tatt kontakt.

Var sånn hele oppveksten. Ble behandlet som dum, fikk kjeft og kritikk ofte. Jeg ønsket at de skulle være stolt av meg og at de skulle vise at de var glad i meg, men det gjorde de ikke.

Følte alltid at det var noe jeg hadde gjort, men kan ikke helt forstå hva et barn kan ha gjort for å fortjene det.

Etter at vi ble voksne så har det fortsatt, og jeg skulle gjerne hatt kontakt med min søster. Men etter at hun er blitt fortalt hvor perfekt og pen hun er hele livet og fått alt hun har pekt på så har hun blitt ganske egoistisk og bortskjemt.

Kan ikke prate med henne, for da er hun bare sur.

Foreldrene mine hører alltid på henne og er enig med henne, hun er kjempemorsom og det å sitte å rakke ned på andre er jo tydeligvis et tegn på at hun er mye bedre enn andre.

Mens med meg er det jeg snakker om uinteressant, de avbryter meg gjerne, hører ikke på meg selv om jeg har rett og skal hele tiden fortelle meg hva jeg mangler.

Og hvis jeg viser at jeg er usikker eller forteller at jeg ikke liker noe eller noen så blir de sure på meg.

Min far er ganske dominerende og min mor tør ikke å si han imot stort sett, og min søster ligner på han så det er vel litt av forklaringen på at ting er som de er.

Så han er den som er verst og kan komme med små stikk.

På grunn av det hadde jeg lenge ikke tro på meg selv og generelt dårlig selvtillit.

Nå har jeg ikke orket å reise på besøk til dem på lenge, for jeg ble bare så lei. Skjønner ikke hva jeg har gjort eller jeg er veldig lukket når jeg er der, men det er kanskje ikke så rart.

Ble visst litt langt og sutrete fra meg også, men forstår hvordan det er

Anonymous poster hash: 03beb...07d

[AnonymBruker]

Tror det kan være vanskelig for foreldre å vite hvordan de skal oppdra barna når det ene er friskt og det andre er sykt, det har jeg forståelse for. Det betyr imidlertid ikke at det er greit å forskjellsbehandle barna, så skjønner absolutt du er sint, lei og skiffet TS.

Ble selv forskjellsbehandlet i forhold til min bror. Jeg var ikke planlagt og kom ubeleilig så fikk jo en relativt dårlig start med at jeg bare var i veien. På toppen var jeg det syke barnet. Det var alltid noe galt meg meg, mye sykehus, spesialister, medisiner osv. Jeg var bare styr, ork og mas. Var mye borte fra skolen pga. dette så begynte jo å slite med å henge med der også etterhvert, så det kvernet jo på seg med foreldremøter og oppfølging der, fyll på med litt mobbing så har man kronen på verket:P

Men, om noe gjorde det meg selvstendig(og frisk etterhvert!) Har svigermor jeg ringer om jeg trenger mamma-hjelp, og venner som er som brødre og søstre, tilogmed en kollega som er "tante," så lider ingen nød

Anonymous poster hash: c569e...f3a

[Million]

Dette blir langt....

Jeg er en av fire barn, men jeg er eneste jenta, da de tre andre er gutter. Hjemme hos oss ble guttene alltid favorisert, og selv om jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, var moren min av den oppfatning at det viktigste var at jeg (som jente) gjorde husarbeid. Guttene kunne slippe. "Hvorfor!???" skrek jeg fortvilet til min mor en gang, da jeg fortvilet forsøkte å få henne til å innse hvor urettferdig arbeidsfordelingen var. "Ja, altså, du vet jo hvordan gutter er" var svaret min mor fnyste til meg..... og lot guttene gå fri.

Om hun ba storebroren min om å gå ned og hente skittentøyet sitt fra rommet hans, og legge det i skittentøysdunken på vaskerommet, kunne han fint sløvt svare "Senere" og så bare fortsette og se tv, og glemme hele greia. Så gikk moren min ned på rommet hans og hentet skittentøyet for han, og la det i skittentøysdunken for han. Det gjorde hun aldri med meg. Jeg fikk flåkjeft om jeg prøvde meg på noe lignende. Så jeg gjorde det.

Jeg ble utskjelt og nærmest kastet ut hjemmefra hver gang jeg prøvde å protestere på ting som var urettferdig fordelt mellom oss søsken. F.eks. å vaske badet i underetasjen. Det var det badet vi ungene brukte, så hadde foreldrene mine badet i øverste etasjen. Badet i underetasjen måtte "vi" da vaske selv, en gang i uken. Jeg fikk så mye kjeft at jeg beit i meg urettferdigheten, og vasket badet 3-4 uker på rad, mens ingen av guttene løftet en finger. Da moren min så den femte uka kom og forlangte ennå en gang at jeg skulle vaske badet, protesterte jeg kraftig, uten at det nyttet overfor mora mi - hun ville tvinge meg uansett, guttene gikk fri som vanlig. Jeg viste da faren min kalenderen, der jeg nøye hadde skrevet opp alle datoene på rad hvem som hadde vasket badet, og han så med egne øyne at ingen av guttene hadde gjort det på mange uker. Da fikk jeg heldigvis litt medhold fra faren min, mens mora mi ga meg et drepende, surt blikk. Hun tilga meg ikke at jeg faktisk fikk rett.

Det var min oppvekst. Drepende, sure blikk fra moren min bare fordi jeg kom inn i rommet. Hun kunne sitte og le og se film på tv, og snakke med brødrene mine i stua, og i det sekundet jeg rundet hjørnet og kom inn i rommet, klappet hun sammen munnen, snurpet sammen leppene og satte opp en mur av taus surhet. Det var utfrysing, rett og slett. Sånn var hun mot meg i årevis.

Da jeg var 20 år, kom hun og foreslo at jeg skulle gifte meg for penger med en polakk, sånn at han kunne få oppholdstillatelse i Norge. Hun var da skilt fra faren min (de skiltes da jeg var 17), men hun hadde funnet seg en polsk kjæreste. Denne kjæresten hadde en yngre bekjent som gjerne ville jobbe i Norge og bo her. Løsningen kunne da være, mente de, at jeg giftet meg med han og forble gift med han i to år, mot en betaling på 20.000 kr..... Jeg avslo. Kjæresten min holdt på å kjøre av veien da jeg fortalte han dette. Han ble dypt rystet og sjokkert, over at en mor kan foreslå noe sånt for sin eneste datter.

Først flere år senere fortalte jeg om dette til faren min, en gang jeg var på besøk hos han. Han ble helt hvit i ansiktet, og munnen ble en stram strek. Etter å ha besinnet seg en stund, klarte han å snakke, og spurte når dette var. Han la til at han aldri hadde trodd "det kvinnemennesket" var i stand til noe sånt. Men, merkelig nok, jeg var egentlig ikke så fryktelig sjokkert over at min egen mor forsøkte å "selge meg" til en polakk, fordi kjæresten hennes ba henne om det. Typisk hennes holdning overfor meg, vil jeg si.

Da jeg var 19, kom jeg hjem en dag og fant et brev liggende på skrivebordet på rommet mitt. "OPPSIGELSE" stod det i overskriften. Kort fortalt stod det i brevet at moren min kastet meg ut hjemmefra, fordi jeg ikke ville "samarbeide" med hensyn til husarbeidet. Ingen av brødrene mine hadde noen gang fått et lignende brev eller så mye som tilsnakk en gang. Hun truet aldri dem med at de måtte flytte. Aldri. Men dette gjorde hun altså mot sin eneste datter. Jeg tok brevet alvorlig, og etter litt leting, fant jeg en venninne jeg kunne få bo midlertidig hos, og arrangerte at en fyr jeg kjente med varebil kunne komme og hente tingene mine og kjøre dem for meg, dagen før fristen i brevet gikk ut.

Kvelden før fristen gikk ut, da jeg hadde gått og vært lei meg og helt knust i en måned på grunn av dette kalde brevet, så gikk jeg inn på kjøkkenet til mamma og orienterte henne om varebilen som skulle komme. Da biter hun meg av og sier; "Du skal ikke ta med deg noen seng! Den sengen tilhører rommet, og skal stå der!" Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Hun mente altså at jeg skulle dra hjemmefra uten noen ting, nærmest på bar bakke. Da begynte jeg å gråte. Først da, etter å ha latt meg gå rundt og tro dette i en måned, sier hun at jeg kunne slippe og flytte. Hun hadde ikke ment det brevet, det var for å skremme meg til å gjøre mer husarbeid hjemme.....

Hadde jeg hatt råd, så hadde jeg flyttet likevel den kvelden, men jeg ble hjemme i 4 år til. Flyttet da jeg var 23.

Frem til jeg fylte 40 år, fant jeg meg i min mors oppførsel. Men en dag var begeret fullt og jeg har siden da ikke hatt kontakt med henne. Det er 7 år siden jeg snakket med min egen mor.

Dette er bare noe småplukk av det jeg opplevde fra min mors kant i oppveksten. Jeg bebreider likevel ikke brødrene mine for dette, de kan jo ikke noe for hvordan moren vår var, og jeg har grei tone med to av tre. Den tredje og yngste, har jeg ikke noe kontakt med, men hvorfor, vet jeg rett og slett ikke. Han er bare ikke interessert. Han var på vei inn i puberteten da jeg flyttet hjemmefra, så jeg kjente han liksom kun som lite barn. Vi omgikkes liksom ikke noe da han var i tenårene, og det har fortsatt inn i voksen alder.

Det jeg egentlig lurer på etter å ha fortalt dette er; synes noen det er rart at jeg kuttet kontakten med min egen mor?

PS!

Faren min omgås jeg med jevnlig, og vi har mye kontakt utenom besøkene også.

[AnonymBruker]

Hjelpemeg for noen syke historier! Søsken blir jo automatisk forskjellsbehandlet fordi de har forskjellig temperament fra fødselen av, den ene er kanskje mer følsom enn den andre og ville falt totalt sammen om den fikk samme type kjeft for gal oppførsel, som den andre, men det jeg har lest her, har jo utviklet seg til psykisk mishandling! Det er IKKE greit at man forskjellsbehandler i den grad at det går utover selvtilliten og selvfølelsen til ett av barna, det er galt uansett hvordan man vrir og vender på det! Alle barna i en søskenflokk skal føle seg like elsket av foreldrene, det skal ikke være slik at den ene blir behandlet som en prinsesse mens den andre blir behandlet som Askepott.

Anonymous poster hash: f7977...bb0

[AnonymBruker]

oi for noen historier... Har akkurat sittet og snakket med samboeren min om forskjellsbehandling av barn. Vi er jo voksne nå, men foreldrene hans vil ha minst mulig med oss å gjøre, mens de hopper med en gang broren ber de om å gjøre det. Jeg føler litt av det samme hos mine foreldre, men der er nok problemet at pappa egentlig er min stefar og vi har aldri hatt et godt forhold. Jeg har dermed funnet ut at jeg greier meg fint uten noe særlig familie. Hadde jeg hatt slike mødre/foreldre som dere har så hadde jeg iallefall sagt ifra for lenge siden, man skal ikke finne seg i slikt!

Anonymous poster hash: 6cee7...09f

[AnonymBruker]

Dette blir langt....

Jeg er en av fire barn, men jeg er eneste jenta, da de tre andre er gutter. Hjemme hos oss ble guttene alltid favorisert, og selv om jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, var moren min av den oppfatning at det viktigste var at jeg (som jente) gjorde husarbeid. Guttene kunne slippe. "Hvorfor!???" skrek jeg fortvilet til min mor en gang, da jeg fortvilet forsøkte å få henne til å innse hvor urettferdig arbeidsfordelingen var. "Ja, altså, du vet jo hvordan gutter er" var svaret min mor fnyste til meg..... og lot guttene gå fri.

Om hun ba storebroren min om å gå ned og hente skittentøyet sitt fra rommet hans, og legge det i skittentøysdunken på vaskerommet, kunne han fint sløvt svare "Senere" og så bare fortsette og se tv, og glemme hele greia. Så gikk moren min ned på rommet hans og hentet skittentøyet for han, og la det i skittentøysdunken for han. Det gjorde hun aldri med meg. Jeg fikk flåkjeft om jeg prøvde meg på noe lignende. Så jeg gjorde det.

Jeg ble utskjelt og nærmest kastet ut hjemmefra hver gang jeg prøvde å protestere på ting som var urettferdig fordelt mellom oss søsken. F.eks. å vaske badet i underetasjen. Det var det badet vi ungene brukte, så hadde foreldrene mine badet i øverste etasjen. Badet i underetasjen måtte "vi" da vaske selv, en gang i uken. Jeg fikk så mye kjeft at jeg beit i meg urettferdigheten, og vasket badet 3-4 uker på rad, mens ingen av guttene løftet en finger. Da moren min så den femte uka kom og forlangte ennå en gang at jeg skulle vaske badet, protesterte jeg kraftig, uten at det nyttet overfor mora mi - hun ville tvinge meg uansett, guttene gikk fri som vanlig. Jeg viste da faren min kalenderen, der jeg nøye hadde skrevet opp alle datoene på rad hvem som hadde vasket badet, og han så med egne øyne at ingen av guttene hadde gjort det på mange uker. Da fikk jeg heldigvis litt medhold fra faren min, mens mora mi ga meg et drepende, surt blikk. Hun tilga meg ikke at jeg faktisk fikk rett.

Det var min oppvekst. Drepende, sure blikk fra moren min bare fordi jeg kom inn i rommet. Hun kunne sitte og le og se film på tv, og snakke med brødrene mine i stua, og i det sekundet jeg rundet hjørnet og kom inn i rommet, klappet hun sammen munnen, snurpet sammen leppene og satte opp en mur av taus surhet. Det var utfrysing, rett og slett. Sånn var hun mot meg i årevis.

Da jeg var 20 år, kom hun og foreslo at jeg skulle gifte meg for penger med en polakk, sånn at han kunne få oppholdstillatelse i Norge. Hun var da skilt fra faren min (de skiltes da jeg var 17), men hun hadde funnet seg en polsk kjæreste. Denne kjæresten hadde en yngre bekjent som gjerne ville jobbe i Norge og bo her. Løsningen kunne da være, mente de, at jeg giftet meg med han og forble gift med han i to år, mot en betaling på 20.000 kr..... Jeg avslo. Kjæresten min holdt på å kjøre av veien da jeg fortalte han dette. Han ble dypt rystet og sjokkert, over at en mor kan foreslå noe sånt for sin eneste datter.

Først flere år senere fortalte jeg om dette til faren min, en gang jeg var på besøk hos han. Han ble helt hvit i ansiktet, og munnen ble en stram strek. Etter å ha besinnet seg en stund, klarte han å snakke, og spurte når dette var. Han la til at han aldri hadde trodd "det kvinnemennesket" var i stand til noe sånt. Men, merkelig nok, jeg var egentlig ikke så fryktelig sjokkert over at min egen mor forsøkte å "selge meg" til en polakk, fordi kjæresten hennes ba henne om det. Typisk hennes holdning overfor meg, vil jeg si.

Da jeg var 19, kom jeg hjem en dag og fant et brev liggende på skrivebordet på rommet mitt. "OPPSIGELSE" stod det i overskriften. Kort fortalt stod det i brevet at moren min kastet meg ut hjemmefra, fordi jeg ikke ville "samarbeide" med hensyn til husarbeidet. Ingen av brødrene mine hadde noen gang fått et lignende brev eller så mye som tilsnakk en gang. Hun truet aldri dem med at de måtte flytte. Aldri. Men dette gjorde hun altså mot sin eneste datter. Jeg tok brevet alvorlig, og etter litt leting, fant jeg en venninne jeg kunne få bo midlertidig hos, og arrangerte at en fyr jeg kjente med varebil kunne komme og hente tingene mine og kjøre dem for meg, dagen før fristen i brevet gikk ut.

Kvelden før fristen gikk ut, da jeg hadde gått og vært lei meg og helt knust i en måned på grunn av dette kalde brevet, så gikk jeg inn på kjøkkenet til mamma og orienterte henne om varebilen som skulle komme. Da biter hun meg av og sier; "Du skal ikke ta med deg noen seng! Den sengen tilhører rommet, og skal stå der!" Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Hun mente altså at jeg skulle dra hjemmefra uten noen ting, nærmest på bar bakke. Da begynte jeg å gråte. Først da, etter å ha latt meg gå rundt og tro dette i en måned, sier hun at jeg kunne slippe og flytte. Hun hadde ikke ment det brevet, det var for å skremme meg til å gjøre mer husarbeid hjemme.....

Hadde jeg hatt råd, så hadde jeg flyttet likevel den kvelden, men jeg ble hjemme i 4 år til. Flyttet da jeg var 23.

Frem til jeg fylte 40 år, fant jeg meg i min mors oppførsel. Men en dag var begeret fullt og jeg har siden da ikke hatt kontakt med henne. Det er 7 år siden jeg snakket med min egen mor.

Dette er bare noe småplukk av det jeg opplevde fra min mors kant i oppveksten. Jeg bebreider likevel ikke brødrene mine for dette, de kan jo ikke noe for hvordan moren vår var, og jeg har grei tone med to av tre. Den tredje og yngste, har jeg ikke noe kontakt med, men hvorfor, vet jeg rett og slett ikke. Han er bare ikke interessert. Han var på vei inn i puberteten da jeg flyttet hjemmefra, så jeg kjente han liksom kun som lite barn. Vi omgikkes liksom ikke noe da han var i tenårene, og det har fortsatt inn i voksen alder.

Det jeg egentlig lurer på etter å ha fortalt dette er; synes noen det er rart at jeg kuttet kontakten med min egen mor?

PS!

Faren min omgås jeg med jevnlig, og vi har mye kontakt utenom besøkene også.

Jeg synes ikke det er rart at du kuttet kontakten med moren din. Ikke i det hele tatt! Jeg har en lignende historie, men hos oss var jeg barnet hun hadde fra "før" og den eneste datteren. Den nye familien har alltid betydd mest.

Anonymous poster hash: 6aa8b...c3c

[AnonymBruker]

Hjelpemeg for noen syke historier! Søsken blir jo automatisk forskjellsbehandlet fordi de har forskjellig temperament fra fødselen av, den ene er kanskje mer følsom enn den andre og ville falt totalt sammen om den fikk samme type kjeft for gal oppførsel, som den andre, men det jeg har lest her, har jo utviklet seg til psykisk mishandling! Det er IKKE greit at man forskjellsbehandler i den grad at det går utover selvtilliten og selvfølelsen til ett av barna, det er galt uansett hvordan man vrir og vender på det! Alle barna i en søskenflokk skal føle seg like elsket av foreldrene, det skal ikke være slik at den ene blir behandlet som en prinsesse mens den andre blir behandlet som Askepott.

Anonymous poster hash: f7977...bb0

Det er sant, og spør man søsken om barndommen deres vil man ofte få forskjellige svar da også. Folk opplever ting ulikt.

Så at alt ikke er pukk likt bestandig synes jeg på en måte man må tåle. Vi har det litt sånn i min familie også, lillebror er det alltid synd på (selv om han er over 50), stakkars, det er ikke så lett for ham. Han har lent seg tungt på foreldrene både med praktisk hjelp, mange privatlån, oppussingshjelp og barnepass. Storesøster får alltid høre "men du er jo så flink, det er jo så lett for deg", og ingenting er liksom noe å skryte av. Mens lillebror, da han var nyskilt, omtrent fikk stående ovasjoner fordi han var så flink å vaske tøyet sitt helt selv...!

Men sånn er det, og foreldrene ville blitt forferdelig såret om det ble tatt opp. Så vår gren av familien ("den flinke" som ikke har sittet med sugerør ned i foreldrenes formue og grått på telefonen i tide og utide) har bare forsonet seg med det og forsøkt å ikke gjøre så mye utav det. Det er som det er. Og vår gren har da også blitt den mest selvstendige og ytre sett "suksessfulle". Lillebror & co har nok blitt dullet litt vel mye med og endt opp mer passive, kanskje?

Så jeg tenker at en del forskjellsbehandling kan man prøve å overse. Det er ikke sikkert at konflikt alltid er det beste alternativ, ei heller å tildele seg selv rollen "offer" og "krenket" i evig tid. Men, dette gjelder jo når forskjellsbehandlingen har foregått ubevisst og uten hensikt å såre. Det er ikke tilfelle hos alle, og noen av historiene her i tråden er jo helt hårreisende. Tenker spesielt på det Million forteller, det er langt over grensen til psykisk mishandling.

Anonymous poster hash: 88bec...0cd

[AnonymBruker]

Her er også min bror blitt favorisert fra han ble født og dette var tydelig både for familie og utenforstående.

Å hakke på og behandle meg dårlig ble en vane i vårt hjem, noe han og de har fortsatt med i voksen alder. Det stoppet etter at jeg ba han reise til helvete om han ikke kunne prate ordentlig til meg. Vi har nesten ingen kontakt, hilser når vi møtes.

Sist min mor var innom her klikket hun i vinkel og skjelte meg ut på det verste da jeg valgte å motsi henne da hun kritiserte mine barn. Hun tok av og da ba jeg henne forlate mitt hus om hun ikke kunne oppføre seg. Hun dro og siden har vi ikke hatt kontakt. Da fikk jeg nok!

Har det bedre uten de. Har mer utdannelse en de alle tre tilsammen, lykkelig gift og barn. Mine voksne barn er på besøk opptil flere ganger i uka og denne sommeren skal vi feriere i lag alle sammen, altså meg, min min mann, våre barn og barn og partnere. Min bror har ikke barn, lav utdannelse, gift men rimelig venneløs. Mine foreldre har et turbulent ekteskap med utroskap og kaos.

Man høster som man sår.

Anonymous poster hash: b1640...895

[AnonymBruker]

Det er sant, og spør man søsken om barndommen deres vil man ofte få forskjellige svar da også. Folk opplever ting ulikt.

Så at alt ikke er pukk likt bestandig synes jeg på en måte man må tåle. Vi har det litt sånn i min familie også, lillebror er det alltid synd på (selv om han er over 50), stakkars, det er ikke så lett for ham. Han har lent seg tungt på foreldrene både med praktisk hjelp, mange privatlån, oppussingshjelp og barnepass. Storesøster får alltid høre "men du er jo så flink, det er jo så lett for deg", og ingenting er liksom noe å skryte av. Mens lillebror, da han var nyskilt, omtrent fikk stående ovasjoner fordi han var så flink å vaske tøyet sitt helt selv...!

Men sånn er det, og foreldrene ville blitt forferdelig såret om det ble tatt opp. Så vår gren av familien ("den flinke" som ikke har sittet med sugerør ned i foreldrenes formue og grått på telefonen i tide og utide) har bare forsonet seg med det og forsøkt å ikke gjøre så mye utav det. Det er som det er. Og vår gren har da også blitt den mest selvstendige og ytre sett "suksessfulle". Lillebror & co har nok blitt dullet litt vel mye med og endt opp mer passive, kanskje?

Så jeg tenker at en del forskjellsbehandling kan man prøve å overse. Det er ikke sikkert at konflikt alltid er det beste alternativ, ei heller å tildele seg selv rollen "offer" og "krenket" i evig tid. Men, dette gjelder jo når forskjellsbehandlingen har foregått ubevisst og uten hensikt å såre. Det er ikke tilfelle hos alle, og noen av historiene her i tråden er jo helt hårreisende. Tenker spesielt på det Million forteller, det er langt over grensen til psykisk mishandling.

Anonymous poster hash: 88bec...0cd

Ja jeg tenker som deg, en del forskjellsbehandling må alle tåle, vi er alle ulike og dermed vil vi også bli behandlet ulikt av omgivelsene. Når derimot forskjellsbehandlingen blir til ren favorisering og "disfavorisering" av ulike barn i en søskenflokk så tipper det over i psykisk mishandling etter min mening, da tenker jeg på forskjellsbehandling som for de fleste barn vil føre til symptomer som lav selvtillit og elendig selvbilde, eller at det favoriserte barnet ender opp med å tro at det er berettiget til særfordeler fordi det utvikler narsissistiske personlighetstrekk.

Anonymous poster hash: f7977...bb0

[AnonymBruker]

Huff, jeg kjenner meg igjen. Vokste også opp med en søster som alltid var flinkere, alltid hadde rett osv i mine foreldres øyne. Alt hun sa og foreslo, fikk hun lov til, når jeg kom med ideene (gjerne i forkant av henne) ble de avfeid som dumme forslag.
F.eks ville jeg bytte det fæle soverommet mitt (som ikke var barnevennlig i det hele tatt, med restetapet fra stua på veggene) mot det mye mindre gjesterommet, som hadde rosa tapet. Da jeg spurte mamma fikk jeg bare svar at "du har så mange dumme ideer". Ett par måneder senere spurte søsteren min, og gjett hva? Hun fikk lov! Jeg prøvde å protestere, men ble bare møtt med at "nei, nå fantaserer du!".

Slik fortsatte det opp i voksen alder og tenårene var fylt av krangel, det skal jeg love dere! Jeg protesterte og protesterte, men ble bare avfeid. Det høres ut som ett dumt eksempel, men det er bare for å gi dere ett bilde på hvordan det var.. Hun hadde hele tiden rett, var alltid den smarteste, tynneste, peneste osv.. selv når vi kranglet oss i mellom og mamma og pappa måtte megle, var det alltid hun som fikk rett...

Jeg flytta heldigvis tidlig hjemmefra for å studere så det roet seg litt, men allikevel. Har eksempler derfra også. F.eks sto jeg som nr 2 på venteliste på studieplass i en by, men kom inn i en annen by. Jeg visste at frafallet var stort på studiet, så jeg ville da bo hjemme noen uker mens jeg ventet på at studieplassen skulle bli ledig. (Hjemplassen er midt imellom de 2 byene). Det var det ikke snakk om, og mamma fixet hybel over hodet på meg i byen jeg hadde fått plass i, slik at jeg ikke da hadde mulighet til å takke ja til studieplassen i den andre byen. Jeg fikk heller ikke lov å komme hjem for å lese en helg huseier hadde varslet om at de skulle ha fest rett før eksamen... Tanter og bestemor har prøvd å si til dem gjennom hele oppveskten at de må huske at de har 2 døtre, men de ble bare avfeid med at de ikke hadde noe med å blande seg i ting de ikke forstod..

De siste årene har det heldigvis begynt å gå opp for pappa hvordan de har behandlet meg, og han tar mye mer min side nå. Han fikk spesielt se det i vinter da jeg var syk, og virkelig trengte hjelp. Da gikk det virkelig opp for han hvordan jeg har hatt det gjennom oppveksten.. Eneste muligheten vi hadde var at pappa kom å hentet meg, så jeg kunne være hjemme hos de noen dager, siden jeg trengte hjelp til det meste. Men neida, vi kunne ikke komme da, og ikke komme da, for det passet ikke for søsteren min (som fortsatt bor hjemme). Til slutt be han så forbanna på mamma og søsteren min og sa "vi reiser nå! Vi har 2 døtre!" og la på røret til mamma... Når vi endelig kom fram ble vi møtt av noen sure ansikter, og jeg fikk vel vært der i 3 dager før jeg regelrett ble kastet ut, (jeg bråkte nemlig når jeg måtte gå over gulvet for å gå på do) og pappa fly forbanna kjørte meg hjem igjen. Da jeg sa "håper du NÅ skjønner hvorfor jeg sjelden besøker dere, og etter det her ALDRI kommer til å besøke dere igjen" ble han helt stille... Og etter det har han ringt flere ganger for å høre hvordan jeg har det, og om jeg kunne tenke meg å bli med han (og bare han) på ferie i sommer... Litt sent, men glad det endelig har gått opp for den ene parten, iallefall...

Anonymous poster hash: 0bccd...607

[AnonymBruker]

Klem til deg...kjenner meg bare så godt ighen i det du beskriver. ..og sa jeg noe fikk de meg til å føle skam og holdt en lang tale om at å være fylt av misunnelse var det dypeste man kunne synke osv ..du som er så stor..osv..

mens søsteren min triumferte. .

Anonymous poster hash: 32244...009

[AnonymBruker]

Og de tvang meg til å late som ingenting, at jeg var glad. .slik mistet jeg kontakten med mitt eget følelsesliv. .Noe som skulle komme til å prege mitt forhold til andre og viktige valg i tenårene og voksen alder. .

Anonymous poster hash: 32244...009

[duplexx]

Du er ikke alene om å føle det sånn, når man skal sette strek aner jeg ikke.
Det er VELDIG vanskelig å finne balansen da synet søsknene har erklart farget av foreldrenes holdinger, men de vokser også opp en gang og må ta ansvar.

Min historie er litt annerledes, men i korte trekk kom lillesøsteren min da jeg var syv. Vi har ikke samme pappa, og mamma ble sammen med stefaren min et år etter mamma og pappa gikk fra hverandre, jeg var to da han kom inn i vårt liv.

Jeg ble hele oppveksten grovt misbrukt av pappaen min (++) og mammaen min har rett og slett levd med hodet i sanden.
Det er vanskelig å forklare, hun har latt som ingenting, hun har vært opp og ned, hun har vært oppfarende.
Hun har ved flere anledninger kjørt hjem til meg og samboer da datteren vår var nyfødt for å kjefte samboeren min huden full for krangler han og jeg hadde, da jeg i god tro ringte mammaen min for litt trøst.
I ettertid har jeg skjønt at hun kan ikke involveres i en dritt. Det slår tilbake på meg.

Lillesøsteren min er 17 denne sommeren og hun får ALT PÅ ET JÆVLA fat.
Jeg er NÅ fullstendig ekskludert fra familien, og det er nesten vanskelig å komme med eksempler fordi alt foregår med kroppsspråk og i det skjulte.
De inviterer aldri meg og min familie med på noe, og kaster bort hav av tid, penger og ressurser på lillesøsteren min. Som fikk ny tlf til mang tusen, knuste den, fikk fortalt hun måtte vente til neste år, men likevel iPhone 6 Plus nå etter nok mas.
Dersom hun en kveld skulle bort til en venninne, men (I KID YOU NOT) ikke gidder å gå 15 min. til toget for å komme seg avgårde, lager hun så sur og kvalm steming av de likevel kjører henne.
Jeg på min side kan ikke regne med en dritt fra mora mi, hun har plutselig dratt teppet under bena på meg.

Da jeg var yngre og bare ønsket støtte overkjørte hun meg fullstendig. Det kom for en dag at hun hadde jobbet ekstremt mye med sin dårlige samvittighet og NÅ måtte grensene settes! Men hun setter ikke grenser, hun holder tilbake kjærlighet. Hun er ikke villig til å lytte eller ta til seg kritikk, min opplevelse av ting er "synd, men ikke mitt ansvar". Jeg trenger ikke at hun tar ansvar for mine følelser, men litt EMPATI hadde vært hyggelig...

Hun er hard som stein, og samboeren min blir sliten av å være med henne. Hun peker finger på alt vi sier og gjør, mens lillesøsteren min glir forbi i en cabriolet.
- Vi var på fjellet denne påsken, og da vi kom var allerede treåringer vår der, da med tante og bestemor. Lillesøsteren min, altså min datters tante, ble plutselig DRITSUR. NÅ var hun sulten, og mamma hadde sagt at hun skulle lage mat!!! Hun hadde jo blitt lovet rundstykker!! Klokken var 14.00 eller noe slikt.
Jeg svarte fort at det blir vanskelig, da vil datteren min også ha, og hun skal ikke ha det nå (glutenallergi, nettopp spist osv). Da svarer mamma at lillesøsteren min kan snike seg inn på soverommet sitt og så skal mamma smøre et rundtsykke fra i morges til henne.
Og gudene vet hun brukte energi på å avlede min datter så hun kunne servere søsteren min på 16 et rundstykke hun kjeftet og klaget seg til...

Mamma er terapeut, med ekstremt mange års erfaring og videreutdanning på ryggen, og jeg skal ikke bestemme hva folk skal vite, forstå eller makte, men jeg er sjokkert over hennes mangel på selvinnsikt.
En kollega av henne hadde sagt at nå var det på tide å kutte navlestrengen, så det gjorde hun. At jeg forteller at jeg føler meg ekskludert er bare synd! ALT handler om misbruket jeg har opplevd og hvor grusom min far er, hun mener selv hun er fullstendig ansvarsløs. Selv om jeg var den ungen som ble dratt hylende ut av bilen, mens jeg gråt og skrek og ikke ville til pappa, og mamma var den som dro meg, og lot meg bli igjen.

Likevel, er min søster KLIN lik meg da jeg var på hennes alder. Fikk hele livet servert på et sølvfat, uansett hva jeg sa og gjorde.
Utakknemlig som faan og utagerende til de grader. Mamma var den som plukket meg opp på fest etter jeg hadde åtte i promille og ligget med tre forskjellige eldre menn...

Det som er trist er at lillesøsteren min yter NULL til relasjonen mellom henne og meg. Og jeg må minne meg på at hun bor hos mammaen min, og ikke trenger å gjøre noen ting for noen andre. Det er vanskelig å like henne midt opp i all arrogansen og selvfølgenheten, og huske på at det ikke er hennes feil.
Men det er et vanskelig tema å ta opp, og om jeg ønsker å beholde henne er jeg nødt til å fortelle henne på en ordentlig måte hvordan jeg opplever relasjonen...

[AnonymBruker]

Skrev innlegg lengre opp her.

Jeg forstår godt at foreldre kan ha bedre forhold til et barn, og at man forskjellsbehandler barn litt på grunn av ulik personlighet.

Jeg godtar for eksempel at min far har et bedre forhold til min søster fordi de er like, men historiene i denne tråden går langt over det jeg mener er greit.

Anonymous poster hash: 03beb...07d

[AnonymBruker]

Her var det kommet mange historier, og det er trist å se at så mange opplever at foreldrene favoriserer ett av barna.

Jeg ser at favoriserer er et bedre ord enn forskjellsbehandler, for som en bruker over her så klokt sier, forskjellsbehandling blir det alltid når man skal oppdra barn ut i fra deres personlighet.

Jeg må legge til at jeg ikke klandrer broren min for det som skjedde i barndommen, men broren min må ta ansvar for det han gjør mot meg nå, i voksen alder, og foreldrene mine må ta ansvar for at de fremdeles støtter ham i alt han gjør, og ikke innser at han er en "bølle" som er opplært til at han ikke kan gjøre eller si noe galt.

Og selv om det er meg det går hardest utover, det er jo stort sett slik at det er de nærmeste som får det, er det ikke bare meg.

Hans "bedrevitende" oppførsel går ut over alle.

Jeg har hørt flere eksempler på at kollegene hans er redde for å si ham i mot på grunn av temperamentet hans, og han har flere ganger blitt kalt inn til sjefene sine på grunn av språkbruken og oppførselen mot kollegene sine.

Og foreldrene våre forsvarer han fremdeles. "Han mener jo ikke noe vondt med det, det er bare slik han snakker, og han tenker ikke på at andre kan reagere. Det blir sikkert bedre når de blir vant til ham".

Men hvorfor skal kollegene hans bli vant til å bli kjeftet på fordi de er uenige i noe han sier eller gjør?

Anonymous poster hash: 71a06...ed7

[AnonymBruker]

Her er det desverre ikke bare barna som blir forskjellsbehandlet, men farmoren til mine barn hverken ringer, innviterer, prater med mine barn (4 stk) eller mannen min og meg, hun favoritiserer sine andre barn og barnebarn fullstendig, tom "uekte" barnebarn som kun er 1-2 år i hennes liv....Hun er noe av det ondeste og mest følelsesløse mennenske jeg vet om. Lyger i ett sett for å berge skinnet sitt etter at noen kanskje har tatt henne i atter en løgn. Fy for ett usselt menneske, kan da nevne at hun passer aldri våre barn kun alle andre sine, og hva vi har gjort? ja det må gudene vite, jeg har ihvertfall lært meg om hva slags bestemor jeg skal vere og ikke vere for mine barnebarn.. Vi bor 45 min fra dem forresten.

Anonymous poster hash: d9a80...8d3