Et håpløst tilfelle...

[AnonymBruker]

Jeg var mørkeredd som liten gutt, bestemors hånd var da trygg å leie, tro meg når jeg sier at jeg klamret meg fast når det ble skummelt om kveldene. Bestemor var flink å trøste meg også, blant annet så husker jeg at hun ba meg se opp mot stjernene og forklarte at dem var der for å lyse opp for oss og for å passe på oss.

Med en bestemor som min er det kanskje ikke så rart at jeg ble fascinert av stjerner, og i min barndoms naivitet så trodde jeg det var slik bestemor fortalte det. Jeg husker at jeg pekte opp mot himmelen og fant to stjerner side om side, en liten (barnestjerne) og en stor (voksenstjerne) jeg trodde var meg og bestemor som var ute på tur. Ba sågar bestemor stå stille, og så gikk jeg rundt henne mens jeg så opp på stjernene, synes den gang det var rart at ikke den lille stjernen flyttet på seg og byttet side når jeg gjorde det, jeg hadde jo fått for meg at stjernene nødvendigvis måtte være over oss til enhver tid.

Hadde mange rare teorier om dette med stjernene den gang, lurte jo på hva som skjedde med stjernen min når jeg gikk inn hvor det var lyst og den ikke trengte å passe på meg mer. Bestemor sa da at stjernene var der for å lyse opp for oss uansett, men siden jeg ikke kunne se gjennom taket å finne ut av det selv så fikk jeg en gang bestemor til å gå ut for å sjekke om stjernen min fortsatt var der selv når jeg var inne. Stjerneskudd gjorde meg trist og lei meg, jeg trodde jo det var noen som dødde og at stjernene deres da falt ned, selv om bestemor sa at slik var det ikke.

Vell, jeg ble stor jeg også, og med lærdom og litt mindre naivitet så skjønner jeg jo at det ikke er helt slik bestemor presenterte det den gang. Men er ikke mindre fascinert av stjerner for det.

Og kanskje hadde bestemor ett poeng, i alle fall liker jeg å se oss mennesker som stjerner som lyser opp i hverandres hverdag, noen lyser i så måte mer opp enn andre.

Skjønnhet er så mangt, noen stjerner kan man ikke unngå å legge merke til, allerede ved første øyekast ser man hvordan de stråler. Andre stjerner igjen legger man nok ikke så godt merke til med en gang, men blir man bedre kjent med stjernene så kan også de stråle så man blir blendet og helt varm.

Jeg har sett mot mang en stjerne, men jeg har bare sett ei som stråler som en sol, den vakreste stjerne av dem alle og så blendende at man ikke legger merke til noen av de andre stjernene, for hvem ser dem når solen stråler. Jeg kan minnes all varmen, gnisten som tentes i meg, men du verden det begynner å bli lenge siden nå.

Ser meg selv som en blomst, avhengig av en sol som kan stråle for meg for at jeg skal kunne blomstre. Dessverre for min del ville ikke solstrålen min stråle for meg, men stråler for en annen. Jeg gikk således gjennom en hard høst og det ble en lang vinter, ikke et godt miljø for en spire som ville vokse og ønsket å blomstre en strålende sommerdag. Siden har det bare vært kaldt og jeg har ikke sett noen tegn på at det skal bli vår og sommer for min del igjen.

Det har gått så lang tid nå, at jeg er redd for at det ikke finnes andre solstråler der ute. Jeg er redd for og tror at for min del så er kjærlighetslivet over, alt er bare minner om hva som kunne kommet men aldri kom.

Anonymous poster hash: 6749f...859

[AnonymBruker]

Så fint skrevet.

Men er du sikker på at hun var sola? Og ikke bare en refleksjon fra en solstråle? Det er mange av de og innimellom er det lett å ta feil.

Anonymous poster hash: 7b1b7...e67

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke noen kan få meg til å føle det samme igjen, til det har det gått for lang tid og jeg har blitt for gammel, dessuten hadde jeg nok alt følt noe lignende igjen dersom det var slik. Nei, hun strålte virkelig og jeg var så sjanseløs at is hadde større sjanser i sommervarmen enn hva jeg hadde overfor henne.

Anonymous poster hash: 6749f...859

[AnonymBruker]

Fint skrevet trådstarter. Sliter med de samme tankene selv. Hvoe gammel er du?

Anonymous poster hash: 2cb3b...f04

[AnonymBruker]

I starten av 40-årene.

Anonymous poster hash: 6749f...859

[Gjest Lille-pus]

Du hadde en bestemor som gav deg lys og glede, trøst og trygghet.

Ta nensomt vare på de gode minnene, - de er del av det som har gjort deg til den du i dag er.

Jeg vil tro din bestemor ønsket (jeg vet ikke om du har henne lenger, derfor snakker jeg i fortid), jeg vil tro din bestemor ønsket du skulle ha lykke og sol i ditt liv, slik at uværsdagene som kommer innimellom, med regn og blygrå himmel, ikke skulle forstås å være det eneste som eksisterer.

Du skulle vite at intet regnvær varer evig, ingen fimbulvinter er evig. Det kommer sol, det blir vår, løvet springer ut på nytt, - men mennesket må selv finne sin egen sol når vinternettene er som mørkest og det synes som vinteren og kulden er permanent.

[AnonymBruker]

Nå er det ikke bare å finne sin egen sol, jeg har forsøkt det uten at det føltes riktig da jeg ikke finner tilsvarende følelser igjen...

Men kanskje like greit, jeg kan leve med akkurat det, for på andre arenaer så går mye min vei og jeg er tilfreds med tilværelsen. Men savner som sagt til tider å være blendet...

Anonymous poster hash: 6749f...859

[AnonymBruker]

Nå er det ikke bare å finne sin egen sol, jeg har forsøkt det uten at det føltes riktig da jeg ikke finner tilsvarende følelser igjen...

Men kanskje like greit, jeg kan leve med akkurat det, for på andre arenaer så går mye min vei og jeg er tilfreds med tilværelsen. Men savner som sagt til tider å være blendet...

Anonymous poster hash: 6749f...859

Du er ennå ung ts. Det er aldri for seint med kjærlighet. Men hvis du lever i fortiden, vil du ikke kunne oppleve en ny, slik som du ønsker, for da er fokuset ditt på det som har vært istedenfor at du ser fremover med nytt og åpent sinn!

Anonymous poster hash: 517d2...642

[Mallimor]

Veldig fint skrevet Ts

[AnonymBruker]

Takk!

Anonymous poster hash: 6749f...859