Hvordan greier "alle" å holde minnetaler i begravelser

[Gjest Trolletrine]

Hadde en diskusjon med noen familiemedlemmer forleden. Det kom frem at disse tar det for gitt at voksne barn holder minnetaler i deres begravelser. Fordi det sømmer seg, og fordi "alle" gjør det i dag. Sippeguri som jeg er, lurer jeg da på hvordan "alle" greier å stå foran en fullsatt kirke og holde en verdig og flott tale mens snørret renner og man gråter ukontrollert.Jeg er helt enig i at man BURDE holde tale, men teori og praksis ser dessverre litt ulik ut for min del. Så dere som har mistet foreldre, holdt dere minnetale? Hvordan ble det mottatt hvis dere ikke gjorde det, og hvordan i all verden greide dere å evt. gjennomføre en tale?

[wintergirl]

Kjenner noen som har mistet foreldrene sine i ung alder, men som ikke holdt minnetale. Tenkte ikke over det jeg ihvertfall. Ikke alle klarer det og det må respekteres. Helt ærlig, så tror jeg ikke jeg hadde klart det selv.

[Gjest Trolletrine]

Nei, det er det jeg merker jeg også. Og når det da kommer frem at den eldre garde forventer en staselig tale, så merker jeg at det faktisk ble litt utfordrende. Jeg mener at det blir litt feil å skulle kreve å få en flott minnetale også, samtidig som jeg veldig gjerne skulle gjort det hvis/når den situasjonen dukker opp. Det er det siste man kan gjøre for sine kjære, og det er et flott, siste takk. Men realiteten er jo at jeg kan gå i en fremmeds begravelse og gå rett i krampegråt, og da ser jeg liksom ikke helt for meg at jeg skal greie å gjennomføre en slik sak når det virkelig gjelder ;-)

[Nevian]

Jeg ville grått i en begravelse hvor jeg ikke kjente vedkommende til og med - bare på grunn av stemningen - så jeg kommer aldri til å klare å holde noen tale.

[skreppamedleppa]

Mistet far min da jeg var 13, leste et selvkomponert dikt og sa noen ord, med min søster stående bak meg. Det gjekk.... fint, (tror jeg) feil ord å bruke kanskje men ja, øynene var røde, tårene rant, og en ung skjelven pikestemme gav fra seg ord om hvor vondt sorg over en staut far var. Jeg husker ikke helt hva nøyaktig jeg tenkte, men jeg holdt minnetale for pappa, ikke for noen andre, og det jeg sa var viktig for meg å si der og da.. Rart å tenke på nå men der og da tenkte jeg at det var "naturlig".

Mistet moren min i fjor og holdt ingen minnetale, i min familie er det ingen som forventer noe ang minnetaler, og da jeg mistet hun følte jeg at jeg hadde nok med å bare sitte der, uten å si noe, uten å gjøre noe, bare sitte i ro. Og det følte alle søsknene mine på også så ingen holdt minnetale etter hun. Det er helt greit også i min familie. Og jeg tror ingen tenker på at noen burde si noen ord i mammas begravelse siden det ble sagt noen ord i pappas.

[Gjest Trolletrine]

Jeg ville grått i en begravelse hvor jeg ikke kjente vedkommende til og med - bare på grunn av stemningen - så jeg kommer aldri til å klare å holde noen tale.

Vi kan jo leie oss ut som gråtekoner i begravelser :-) Men ja, jeg ser jo dessverre at dette kan bli en delikat problemstilling. For det er ikke kjekt å skulle droppe å holde minnetale til f.eks mor når man vet at denne dypt og inderlig hadde ønsket en minnetale. Men kanskje det man ikke vet osv.....

[Gjest Trolletrine]

Mistet far min da jeg var 13, leste et selvkomponert dikt og sa noen ord, med min søster stående bak meg. Det gjekk.... fint, (tror jeg) feil ord å bruke kanskje men ja, øynene var røde, tårene rant, og en ung skjelven pikestemme gav fra seg ord om hvor vondt sorg over en staut far var. Jeg husker ikke helt hva nøyaktig jeg tenkte, men jeg holdt minnetale for pappa, ikke for noen andre, og det jeg sa var viktig for meg å si der og da.. Rart å tenke på nå men der og da tenkte jeg at det var "naturlig".

Mistet moren min i fjor og holdt ingen minnetale, i min familie er det ingen som forventer noe ang minnetaler, og da jeg mistet hun følte jeg at jeg hadde nok med å bare sitte der, uten å si noe, uten å gjøre noe, bare sitte i ro. Og det følte alle søsknene mine på også så ingen holdt minnetale etter hun. Det er helt greit også i min familie. Og jeg tror ingen tenker på at noen burde si noen ord i mammas begravelse siden det ble sagt noen ord i pappas.

Imponerende av en trettenåring , må jeg si :-) Men var det ikke "godt" ( i mangel av et bedre ord) å få slippe en type opptreden i din mors begravelse? At du fikk være i ro med dine tanker og følelser? Eller tenker du i ettertid at du ville ha sagt noen ord?

[SiMa]

Jeg har mistet min far, og da holdt verken noen av oss søsken eller vår mor minnetale, det var bare presten som sa noe i kirken.

Da bestemoren min døde holdt jeg minnetale i kirken, og det gikk faktisk helt greit. Jeg hadde på en måte gjort ferdig den verste gråtingen på forhånd. Jeg strigråt da vi så henne i kisten i sykehuskapellet, og da vi kjørte til kirken med kisten ca en uke før begravelsen. Jeg bearbeidet tapet og savnet veldig ved å skrive dikt/tekster om henne og ting vi hadde gjort sammen, alt jeg kom til å savne. Jeg visste at jeg kom til å gjennomføre når jeg først hadde bestemt meg, men presten var veldig tydelig på at hvis jeg ikke klarte å gjennomføre kunne han ta papirene og lese det opp for meg.

Da bestefaren min døde skrev jeg et brev som presten leste. Han ville nok helst at jeg skulle lest det selv, og spurte "med øynene" om jeg hadde ombestemt meg før han leste det høyt.

Alle tre løsningene var riktig for meg i den situasjonen jeg var i, og jeg er veldig fornøyd med at jeg gjorde det jeg gjorde. Hadde ikke jeg skrevet/holdt minnetale ville heller ingen andre i familien gjort det, så hos oss er ikke det noe som forventes.

[Cata]

Så dere som har mistet foreldre, holdt dere minnetale? Hvordan ble det mottatt hvis dere ikke gjorde det, og hvordan i all verden greide dere å evt. gjennomføre en tale?

Jeg mistet min far for noen år siden og jeg valgte selv å holde minnetale. Det ville gått helt fint om jeg ikke hadde det for i vår familie er det ingen minnetaletradisjon i det hele tatt. Det har vi alltid overlatt til presten. Jeg syntes imidlertid det var "riktig" for meg å gjøre det, ettersom jeg er en ganske talefør person i motsetning til resten av familien. Jeg hadde et nært forhold til min far i oppveksten og det virket "riktigere" at jeg skulle minnes ham en at det skulle gjøres av en utenforstående.

Jeg fikk talen godkjent av min mor før begravelsen, slik at det ikke skulle komme noen overraskelser for henne der. (Jeg hadde vinklet den litt humoristisk, siden min far hadde sine særtrekk som folk antakelig ville nikke gjenkjennende og litt humrende til.)

Det var ikke noe problem å holde talen. Litt skjelvende i røsten var jeg vel et par steder underveis, men det kom ingen tåreflom. Det hadde jeg heller ikke regnet med siden jeg erfaringsmessig vet at jeg ikke gråter i begravelser. Likevel - det er jo litt mer spesielt når man begraver en av sine foreldre, så helt sikker på at jeg holdt meg tårefri kunne jeg jo ikke være. Men det gikk bra.

[Gjest Gjesp]

Når man mister noen av våre nærmeste - og gjerne altfor tidlig så er bare det å gjennomføre begravelsen en stor belastning. Hvis man i tillegg skal grue seg for å holde tale så vil det kanskje gjøre seremonien enda verre.

Å skrive en personlig tale som presten leser synes jeg er en fin måte å gjøre det på. Da får man sagt alt man ønsker uten å grue seg unødvendig. I tillegg er presten profesjonell og snakker tydelig slik at alle får med seg hva som blir sagt. Om jeg skulle holdt tale selv så er jeg redd at ingen hadde hørt hva jeg sa.

Jeg er redd jeg måtte ha dopet meg ned på piller om jeg skulle klare å holde en tale i begravelsen ... og jeg har foretrukket å gjennomføre begravelsene til mine nærmeste uten beroligende piller.

[AnonymBruker]

Jeg klarte ikke det i begravelsen til mamma. Hun døde da jeg var 26 år. Tenkte ikke på tanken å holde tale engang, hadde aldri klart det. Aner ikke hva andre eventuelt mente om den saken, og kunne i grunn ikke brydd meg mindre. Det var ingen som nevnte noe om det, i alle fall.

Anonymous poster hash: 9ddfc...fbe

[AnonymBruker]

Hadde en diskusjon med noen familiemedlemmer forleden. Det kom frem at disse tar det for gitt at voksne barn holder minnetaler i deres begravelser. Fordi det sømmer seg, og fordi "alle" gjør det i dag. Sippeguri som jeg er, lurer jeg da på hvordan "alle" greier å stå foran en fullsatt kirke og holde en verdig og flott tale mens snørret renner og man gråter ukontrollert.Jeg er helt enig i at man BURDE holde tale, men teori og praksis ser dessverre litt ulik ut for min del. Så dere som har mistet foreldre, holdt dere minnetale? Hvordan ble det mottatt hvis dere ikke gjorde det, og hvordan i all verden greide dere å evt. gjennomføre en tale?

Jeg hadde ikke en sjanse. Jeg klarer aldri å ta meg sammen i begravelser. Heldigvis tok søsteren min initiativet og holdt en nydelig tale. Følte litt på at jeg burde gjort det samme, men jeg hadde ikke greid det, det vet jeg.

Anonymous poster hash: 03c7a...e78

[AnonymBruker]

Ikke foreldre, men bestefar. Han døde da jeg var 13 år. Hadde ikke tenkt å holde noe tale, men fikk beskjed om å lese opp noe ved kista mens søsknene mine sto rundt meg som steinstatuer. Husker ikke hva jeg tenkte den gangen, annet enn at jeg hadde steinansikt selv.

Jeg har aldri vært den som tar ordet i store forsamlinger, og hvertfall ikke i begravelser, bryllup og konfirmasjon. Så om noe slikt skulle hendt den dag i dag så tror jeg ikke at jeg hadde klart det. Var nok litt tøffere på den alderen + at det ikke hadde helt gått opp for meg hva som hadde skjedd.

Anonymous poster hash: f6f3c...16d

[AnonymBruker]

Min mor har en vrangforestilling om at dette er en manns oppgave, så da min far døde ble min bror bedt om å gjøre det. Jeg tilbød meg, det skulle min mor ikke ha noe av. Jeg sa til min bror at han ikke skulle gjøre det hvis han ikke orket, men han, i en alder av 19 år, sa ja til å gjøre det.

Min far døde av kreft i slutten av 50-årene etter lang tids sykdom. Venner og bekjente hadde vært en stor støtte for min mor og far i denne tiden.

Min bror gikk på talerstolen og sa et eneste ord: Takk.

Anonymous poster hash: 35038...535

[Gjest Blondie65]

Jeg er også en slik person som gråter lett. Jeg tror likevel jeg ville kunnet sagt noen ord, lest et dikt eller lignende hvis jeg hadde hatt litt tid til forberedelse. Jeg vet ikke om jeg hadde maktet det hvis jeg var i sjokk etter plutselig død etter en ulykke eller et selvmord, eller etter det verste av alt: når et lite barn dør.

Endret 3. april 2015 av Blondie65

[AnonymBruker]

Å holde minne tale er ikke noe alle klarer, og heller ikke noe alle ønsker.

Dette er privat og man steller i stand den begravelsen og avskjedenman selv ønsker for den som er død. Både på bakgrunn av den den døde var og på bakgrunn av hva de gjenlevende ønsker og føler er en verdig avskjed med den døde.

Anonymous poster hash: 0f273...043

[AnonymBruker]

I de begravelser jeg har vært så er det "barnet" på 50-60 år som holder tale for sin foreldre som er død. Det er kanskje "lettere" når eldre mennesker dør av naturlige årsaker - og det er også ofte "forventet" pga sykdom e.l. I de begravelser jeg har vært der yngre mennesker har dødd uten forvarsel - da har det vært mindre minnetaler.

Uten at det er noen fasit selvfølgelig.

Anonymous poster hash: ef6e2...3e6

[tussi84]

Jeg har aldri holdt minnetale i foreldrene mine sin begravelse da de ikke er døde enda men jeg holdt en for mormor i begravelsen hennes. Hun har vært som en ekstra mamma for meg hele livet.

Ja det var vanskelig men et par år før hun døde så spurte hun meg om jeg kunne lese noe jeg hadde skrevet om henne. Jeg følte jeg skulle fullføre dette ønsket da dette var noe mormor ønsket og ville. Jeg skrev også mer om henne siste uka som jeg leste i begravelsen i tillegg til det hun ville jeg skulle lese. Det var det siste jeg kunne gjøre for henne i tillegg til å bære kisten ut. Tungt psykisk men jeg er glad i ettertid for at jeg gjorde det. Men jeg skjønner godt også de som ikke klarer det.

[wintergirl]

Når man mister noen av våre nærmeste - og gjerne altfor tidlig så er bare det å gjennomføre begravelsen en stor belastning. Hvis man i tillegg skal grue seg for å holde tale så vil det kanskje gjøre seremonien enda verre.

Å skrive en personlig tale som presten leser synes jeg er en fin måte å gjøre det på. Da får man sagt alt man ønsker uten å grue seg unødvendig. I tillegg er presten profesjonell og snakker tydelig slik at alle får med seg hva som blir sagt. Om jeg skulle holdt tale selv så er jeg redd at ingen hadde hørt hva jeg sa.

Jeg er redd jeg måtte ha dopet meg ned på piller om jeg skulle klare å holde en tale i begravelsen ... og jeg har foretrukket å gjennomføre begravelsene til mine nærmeste uten beroligende piller.

Jeg skrev et brev om bestemor i hennes begravelse som presten leste opp. Hadde aldri klart det selv, til det er jeg altfor sårbar til og hadde bare stått og hulket og grått.

[AnonymBruker]

Mistet far min da jeg var 13, leste et selvkomponert dikt og sa noen ord, med min søster stående bak meg. Det gjekk.... fint, (tror jeg) feil ord å bruke kanskje men ja, øynene var røde, tårene rant, og en ung skjelven pikestemme gav fra seg ord om hvor vondt sorg over en staut far var. Jeg husker ikke helt hva nøyaktig jeg tenkte, men jeg holdt minnetale for pappa, ikke for noen andre, og det jeg sa var viktig for meg å si der og da.. Rart å tenke på nå men der og da tenkte jeg at det var "naturlig".

Mistet moren min i fjor og holdt ingen minnetale, i min familie er det ingen som forventer noe ang minnetaler, og da jeg mistet hun følte jeg at jeg hadde nok med å bare sitte der, uten å si noe, uten å gjøre noe, bare sitte i ro. Og det følte alle søsknene mine på også så ingen holdt minnetale etter hun. Det er helt greit også i min familie. Og jeg tror ingen tenker på at noen burde si noen ord i mammas begravelse siden det ble sagt noen ord i pappas.

Hm...sin siste setning: de to var vel ikke en og samme person så det at den ene får noen ord men ikke den andre?

Anonymous poster hash: aa8e9...8b7