Skilsmisse!

[AnonymBruker]

åh... vanskelig å snakke om! Har snakket litt med legen min, men klarer ikke få frem så mye da jeg bare begynner å gråte.

Jeg er gift. Vi har en perfekt perfekt sønn på litt over 2 år, som jeg nesten besvimer av hver gang jeg ser på han. Jeg og mannen min har vært gift i snart 2 år. Etter bryllupet begynte ting å gå nedover. Jeg tror jeg fikk litt angst for å ha giftet meg, det ble så seriøst. Det er så klart mer seriøst å få barn, men nå ble ting plutselig veldig.. satt? Skal jeg aldri være forelsket igjen? Er dette mannen jeg skal være med for alltid? Hvorfor kom disse tankene ETTER bryllupet?

Jeg visste at mannen min hadde sider jeg hatet! Jeg visste hva som irriterte meg, og hva jeg ikke likte, men alt dette ble så mye mer forsterket etter vi giftet oss. Vi er ikke et team. Han er ikke bestevennen min. Vi sjuler ting for hverandre. Han er en perfekt pappa, men ingen perfekt ekstemann. Orker ikke engang å forklare hvor lite han hjelper til hjemme, og hvor lite oppmerksomhet han gir meg. Jeg vet han er like lei som meg.

Endelig fikk jeg han med på å flytte til hjembyen min. Endelig skulle JEG få lov å bestemme, endelig skulle jeg hjem til familien min. Endelig skulle de få bli skikkelig kjent med sønnen vår.

Etter ei veldig turbelent tid, med mye krangling, mye usikkerhet, vi var nære på å gå fra hverandre... så ordnet vi likosm litt opp. Jeg prøvde virkelig å si til meg selv at det var dette jeg ville. Dette var best for sønnen vår.Jeg trodde også en stund at jeg ville dette. Vi kjøpte oss hus og var en "lykkelig familie på 3". Plutselig ble jeg gravid igjen. Vi planla det "litt", hvis jeg kan si det sånn.. Det høres så dumt ut, men vi ville "litt" begge to. Ville gi sønnen vår et søsken, vi ville kanskje prøve å være en "ordentlig" familie på 4... DUMT å si, men vet ikke hvordan jeg kan forklare det.

Jeg ble glad da jeg fant det ut. Hadde dager hvor jeg tenkte "hva i helvette driver driver du med", men så kom det "gode" dager igjen. Når jeg nærmet meg 12 uker hadde vi nok en stor krangel. Han sier han ikke vil mer bla bla.. men så ordnet vi opp "igjen" og hadde ei fin tid, og plutselig var jeg 20 uker.

Da...PANG.. ut av det blå, ble jeg kjent med en på jobb... han elsker at jeg har barn, elsker at jeg er gravid, gjør han ingenting og "alt det der". Jeg tror ikke denne mannen er svaret på lykke, og vil heller ikke ta noen avgjørelse ut i fra han, men jeg blir skremt når jeg kan bli SÅ betatt og så forelsket i en annen mann, når jeg allerede er mor til en, og enda verre; venter en til.

Hva gjør man når ekteskapet er SÅ dårlig? Når ingen har ork eller vilje til å jobbe for det? Hvordan vil dette påvirke barna? Jeg vil jo ALDRI gjøre noe for å skade eller påvirke barna på en negativ måte. Er det bedre å bare bli? Vil ikke barna merke at mor og far nesten ikke tåler tryne på hverandre?

Hva gjør vi med huset? Mannen vil garantert ikke bli boende i hjembyen min, men vil "tvinge" meg tilbake til hans hjemby. Er det "lov" av han? Hva gjør vi med fordelingen?

Jeg er et håpløst tilfelle, jeg vet det. Men jeg trenger noen andre innvendinger enn mine egne galne tanker.

Kan noen tenke for meg en liten stund?

Fortvilet!

Anonymous poster hash: c8cfc...f76

[AnonymBruker]

åh... vanskelig å snakke om! Har snakket litt med legen min, men klarer ikke få frem så mye da jeg bare begynner å gråte.

Jeg er gift. Vi har en perfekt perfekt sønn på litt over 2 år, som jeg nesten besvimer av hver gang jeg ser på han. Jeg og mannen min har vært gift i snart 2 år. Etter bryllupet begynte ting å gå nedover. Jeg tror jeg fikk litt angst for å ha giftet meg, det ble så seriøst. Det er så klart mer seriøst å få barn, men nå ble ting plutselig veldig.. satt? Skal jeg aldri være forelsket igjen? Er dette mannen jeg skal være med for alltid? Hvorfor kom disse tankene ETTER bryllupet?

Jeg visste at mannen min hadde sider jeg hatet! Jeg visste hva som irriterte meg, og hva jeg ikke likte, men alt dette ble så mye mer forsterket etter vi giftet oss. Vi er ikke et team. Han er ikke bestevennen min. Vi sjuler ting for hverandre. Han er en perfekt pappa, men ingen perfekt ekstemann. Orker ikke engang å forklare hvor lite han hjelper til hjemme, og hvor lite oppmerksomhet han gir meg. Jeg vet han er like lei som meg.

Endelig fikk jeg han med på å flytte til hjembyen min. Endelig skulle JEG få lov å bestemme, endelig skulle jeg hjem til familien min. Endelig skulle de få bli skikkelig kjent med sønnen vår.

Etter ei veldig turbelent tid, med mye krangling, mye usikkerhet, vi var nære på å gå fra hverandre... så ordnet vi likosm litt opp. Jeg prøvde virkelig å si til meg selv at det var dette jeg ville. Dette var best for sønnen vår.Jeg trodde også en stund at jeg ville dette. Vi kjøpte oss hus og var en "lykkelig familie på 3". Plutselig ble jeg gravid igjen. Vi planla det "litt", hvis jeg kan si det sånn.. Det høres så dumt ut, men vi ville "litt" begge to. Ville gi sønnen vår et søsken, vi ville kanskje prøve å være en "ordentlig" familie på 4... DUMT å si, men vet ikke hvordan jeg kan forklare det.

Jeg ble glad da jeg fant det ut. Hadde dager hvor jeg tenkte "hva i helvette driver driver du med", men så kom det "gode" dager igjen. Når jeg nærmet meg 12 uker hadde vi nok en stor krangel. Han sier han ikke vil mer bla bla.. men så ordnet vi opp "igjen" og hadde ei fin tid, og plutselig var jeg 20 uker.

Da...PANG.. ut av det blå, ble jeg kjent med en på jobb... han elsker at jeg har barn, elsker at jeg er gravid, gjør han ingenting og "alt det der". Jeg tror ikke denne mannen er svaret på lykke, og vil heller ikke ta noen avgjørelse ut i fra han, men jeg blir skremt når jeg kan bli SÅ betatt og så forelsket i en annen mann, når jeg allerede er mor til en, og enda verre; venter en til.

Hva gjør man når ekteskapet er SÅ dårlig? Når ingen har ork eller vilje til å jobbe for det? Hvordan vil dette påvirke barna? Jeg vil jo ALDRI gjøre noe for å skade eller påvirke barna på en negativ måte. Er det bedre å bare bli? Vil ikke barna merke at mor og far nesten ikke tåler tryne på hverandre?

Hva gjør vi med huset? Mannen vil garantert ikke bli boende i hjembyen min, men vil "tvinge" meg tilbake til hans hjemby. Er det "lov" av han? Hva gjør vi med fordelingen?

Jeg er et håpløst tilfelle, jeg vet det. Men jeg trenger noen andre innvendinger enn mine egne galne tanker.

Kan noen tenke for meg en liten stund?

Fortvilet!

Anonymous poster hash: c8cfc...f76

Familievernkontoret? Snakke med en psykolog?

Livet er ikke bare lykke og den strake vei. Det er både sorg, skuffelser og tunge dager. Det ville være synd om du rushet inn i en skilsmisse og angret? Ta dette med små skritt og vær sikker før du kommer med tunge uttalelser overfor mannen din. Det er ikke sikkert han vil tåle at du snakker for mye om dette, og du kan komme til å angre hvis du gjør noe overilt.

Anonymous poster hash: 156c9...1b4