Menn, følelser og ord...

[Nina69]

Nå er jeg bare kjempefrustrert. Jeg og typen har vært sammen ett år, og i starten var jo alt rosenrødt som det alltid er. Det jeg ikke la merke til da, var at han er dårlig til å gi meg komplimenter, det later til at han ikke kommer på at jeg har behov for å høre hvor fin jeg er, selv om jeg ikke har pyntet meg. Nå har jeg prøvd å minne ham på det, og det har bedret seg en smule. Men - det blir jo så kunstig, for jeg vet jo fra våre samtaler at han ikke er typen til å prate om følelser. Faktisk, han liker ikke å snakke om noe som helst som har et snev av alvorlighet i seg. Det som skjer når jeg prøver å ta opp temaer som han ikke liker, er at han bare sier ja og ha.... og hvor provoserende er ikke det?? Akkurat som det jeg synes er viktig ikke betyr noe som helst! aargh... Andre som har erfaring med "tause" menn?? hadde vært fint å fått tips om hvordan jeg kan få ham til å bli mer snakkesalig om ting som jeg har behov for å snakke om....

[Gjest Anonymous]

Man kan ikke endre noen kjære deg, bare akspetere folk for hva de er...

[Gjest gjest1]

Først klager du over at han ikke gir deg komplimenter, og så, når han begynner å gi deg komplimenter, så klager du fordi det virker kunstig, fordi du vet han ikke er typen som gir komplimenter...

[MiniMjau]

ja, men jeg skjønner deg kjempegodt! Du vil jo bare "minne" han på at du trenger komplimenter, så blir det litt rart når han gjør det likevel. Sånn ER det bare.

Jeg var sammen med en gærning før jeg også, som sa rett ut at han kun ville snakke om "vær og vind" med meg. Fikk sjokk! Fant også ut at han hadde hatt diverse tragiske hendelser i familien mens vi var sammen. Synd det, men helt tragisk at han ikke sa noe til meg!! Men som sagt: kun "vær og vind" var samtaleemne mellom oss.... Etter litt så gikk jeg....

En kommer jo aldri nær den andre personen hvis en bare snakker om "vær og vind" og ikke snakker om følelser, diskuterer og krangler litt.

[Gjest GreenSky]

Æsj! Vi kvinner er så verbale av og til, og skal alltid snakke om følelser! :-x Skjønner godt at gutta blir lei av og til. Poenget er at vi, kvinner/menn, ofte tenker noe forskjellig på dette området. Gutta gir slike signaler de også, men ofte på sin egen måte. Hvis du lærer deg å lese signalene hans litt bedre så ser du det.

[Gjest TomKrus]

Når vi gutta tar initiativ til å prate om noe følelsesladdet er det som regel når vi skal gjøre det slutt.. Ellers er vi som regel alltid hodestups forelsket i de vi er sammen med. Mange er kanskje ikke flinke nok til å formulere det, men tror også mange ikke er flinke nok til å oppfatte kjærligheten gjennom handlinger og kroppsspråk.

[Mortie]

Behov for å høre hvor fin du er???

Tenk om han ikke synes du er fin da?

Han holder kjeft for å ikke såre deg,

han vil ikke at du skal bli såret fordi han bryr seg om hvordan du har det,

han bryr seg om hvordan du har det fordi han er glad i deg, på en god dag kanskje elsker han deg til og med (ihvertfall rett etter sex).

Vi menn holder kjeft, fordi det er noe som heter å holde KLOKELIG kjeft.

Vi tier for husfredens skyld, og erfarer at det funker sånn rimelig bra. OG som de rettferdige skapningene vi er forlanger vi heller ikke komplimenter fra dere hele tiden.

Fortsetter vi å bo der trives vi der, trenger man utdype det mer?

[kjellebassen]

Jeg er en slik taus mann selv, eller pleide ihvertfall å være det. Det er nå engang slik at menn og kvinner er svært forskjellige på det området. For å ta et eksempel på en svært følsesladet hendelse: En nær venn av begge dør i en ulykke.

Hva gjør kvinnen?? Hun går til venniner og/eller familie og snakker om det som skjedde, hvor fælt det er, gråter masse osv.

Hva gjør mannen? Han stenger seg inne med følelsene. Han gråter sansynligvis, men ikke sammen med andre. Han går ikke til venner og/eller familie og snakker ut om det som har skjedd men tar heller å fortrenger det.

Selvfølgelig er det ikke slik for alle men for svært mange. (Kanskje majoriteten)

Dette var bare et eksempel men det kan overføres til andre situasjoner som handler om å snakke ut om følelser.

[Gjest ll]

Hei.

Min kjæreste er slik.

Jeg sliter ikke akkurat med komplimentene,men han er fullstendig klar over at når han er taus,lukket og sender ut negative vibber...Da kan ikke jeg være positiv tilbake hele tiden. Det blir kræsj. Min samboer gir ikke nærhet.Holder ikke rundt meg osv... Til og med foreldrene hans har vanskelig for å prate med han om "dype" ting.

Enten må du godta ham,sånn som jeg...Eller gå.

De færreste forandrer seg.

Trøsteklem.

[Shagya]

Jeg syns du bør begynne å fokusere på at han faktisk prøver å forandre seg for din skyld, istedenfor å fokusere på det at det blir kunstig.

Hvordan han er får du gjort lite med, men at han prøver, bør si sitt.

Mange menn har nok problemer med å snakke om følelser.

Istedenfor å fokusere på det han verbalt sier, prøv istedenfor å tenk over andre ting han gjør for din skyld.

Menn gjør gjerne fysiske ting istedenfor, for å vise at du betyr mye for dem.

Men du nevner også at han ikke er istand til å snakke om ting som har et snev av alvorlighet i seg.

Det er klart værre, om han kun skal snakke om alt som er positivt hele tiden og trekker seg så fort samtalen går noe dypere enn det overfladiske.

[Catia]

Jeg forstår at du er litt lei deg

for alle trenger å HØRE at de er elsket..

Og det hjelper i en grå hverdag når

du får høre at du er spesiell i livet hans.

MEN.... Gutter sliter når det gjelder å snakke

om følelser.. dessverre. Det er så vanskelig

for mange, men vanskelig for JENTER å fatte,

for vi synes det er så myyye lettere!

Men det er vell kanskje litt rart at han ikke kan snakke

om NOE alvorlige ting.. da blir kanskje kommunikasjonen kjedelig etterhvert hvis det er sånn at dere bare kan snakke om været i mange mange år..

[Gjest StoreSky]

Jeg har også svæært taus type! Greit at det blir kunstig med komplimenter man må be om selv, men man kan jo snakke om andre ting???

*vær og vind er jo en god start!

*fremtidsplaner

*barnet vi faktisk deler

*husarbeidfordeling

*venner, konserter, ting som skjer

*politikk og krig og sånt...

og når jeg ikke setter igang en èn-veis samtale HVER BIDIGE DAG så betyr det IKKE at jeg er sur eller gretten!!! Jeg har rett og slett gått tom for samtale emner..

Hva sier TomKrus og andre menn her inne?

[la Flaca]

Mannen min er heller ikke særlig snakkesalig med tanke på komplimenter og kjærlighetserklæringer, men han kommer seg faktisk. (kan nevne at jeg er ekstrem i motsatt retning og har sikkert påvirket en del).

Saken er at jeg ikke har noe problem med det. Jeg har virkelig lært å sette pris på de "smulene" jeg får. Som her forleden da jeg lå på armen hans før vi sovnet, spurte jeg om han var noe glad i kona si, da kom det plutselig utrolig oppriktig: "Jaaa, så mye at det er helt slitsomt!" Det varmet hjertet mitt det. Hadde jeg fått høre sånt hver dag hadde det kanskje ikke betydd så mye. Uansett, -han kommuniserer til meg på alle mulige andre måter at han elsker meg, så ord blir overflødige. Man kan ikke forandre et menneske, men lære seg å sette pris på de egenskapene vedkommende har...

[Gjest ...]

..sukk...

Kjenner meg virkelig igjen som den aktive part i toveismonologen.

Lurer ofte på hvordan det skal gå med oss, glemmer dette igjen ei stund og så kommer det tilbake når de samme uferdige tingene dukker opp

[Gjest TomKrus]

Som her forleden da jeg lå på armen hans før vi sovnet' date=' spurte jeg om han var noe glad i kona si, da kom det plutselig utrolig oppriktig: "Jaaa, så mye at det er helt slitsomt!" [/quote']

Og dette er nok noe de fleste menn mener om sine kjærester/samboere/ektefeller, selv om vi alle ikke er så flinke til å uttrykke det. Ja, vi vet at det er viktig for dere å høre det, men samtidig må dere være klar over at mange menn viser sine føleleser på andre måter enn med ord. Uttrykke følelser er noe man lærer fra barnsbein av, og menn født på syttitallet og tidligere har som regel vokst opp med stumme østers som forbilder. Hovedinnleggeren bør i det hele tatt være glad for at mannen forsøker så godt han kan å forandre seg, men å forandre slike mønstre tar tid og er vanskelig, for slike handlingsmønstre er det eneste han er vant med.

[Gjest Melissa Gioberti Utl.]

Når vi gutta tar initiativ til å prate om noe følelsesladdet er det som regel når vi skal gjøre det slutt.. Ellers er vi som regel alltid hodestups forelsket i de vi er sammen med. Mange er kanskje ikke flinke nok til å formulere det' date=' men tror også mange ikke er flinke nok til å oppfatte kjærligheten gjennom handlinger og kroppsspråk.[/quote']

Akk så sant så sant det.

[Gjest Melissa Gioberti Utl.]

Behov for å høre hvor fin du er???

Tenk om han ikke synes du er fin da?

Han holder kjeft for å ikke såre deg,

han vil ikke at du skal bli såret fordi han bryr seg om hvordan du har det,

han bryr seg om hvordan du har det fordi han er glad i deg, på en god dag kanskje elsker han deg til og med (ihvertfall rett etter sex).

Vi menn holder kjeft, fordi det er noe som heter å holde KLOKELIG kjeft.

Vi tier for husfredens skyld, og erfarer at det funker sånn rimelig bra. OG som de rettferdige skapningene vi er forlanger vi heller ikke komplimenter fra dere hele tiden.

Fortsetter vi å bo der trives vi der, trenger man utdype det mer?

Mange av oss jenter liker best at mannen man bor sammen med tar opp ting hvis det er noe han tenker på angående dem som par. Og mange av oss blir sinte dersom mannen holder kjeft. Vi kan tolke det som feighet og ubesluttsomhet.

Det å kun holde kjeft er feigt. Tenk dere menn i møter på jobben: der holder de ikke kjeft akkurat! Tenk om dere kunne være litt mer åpne, aktive og interesserte hjemme også...?

Jeg synes ikke det er attraktivt med en mann som kun holder kjeft og som ikke tar opp ting til drøfting underveis.

[Gjest Rio]

Et forhold funker ikke uten at man greier å kommunisere med partnerern. Når en av partene stadig vekk skal holde kjeft om alt mulig går det som oftest til helvete.

Et eksempel; Typen min virket irritert og litt fjern ei uke, ja jeg ble litt bekymra over hva det var som var galt. Plutselig en dag ligger vi i senga og han begynner å legge ut om hvordan det har vært på jobb og om diverse andre ting. Jeg forstod da at der var der problemet lå, og han ble veldig letta over å ha fortalt alt sammen etterpå. Jeg vet at menn holder lett kjeft om ting, fordi de tenker at det er ikke så nøye. Typen min sa at han tenkte ikke over hva som var galt, men han visste hvordan han oppførte seg, og at det gikk utover meg. Er man mer bevisst på ting og lærer seg å snakke om det går alt så mye bedre, som det gikk i dette tilfellet. Jeg mener ikke at man skal gå rundt hele dagen og prate om følelsene sine osvosv, det er noe som heter en mellomting. Åpenhet er så utrolig viktig, noe jeg lærer og erfarer for hver dag som går. Fra my point of view burde komplimenter komme naturlig, det har med hva man føler for noen å gjøre, man kan ikke tvinge noen til å gi komplimenter.

[Melissa Gioberti]

Jeg er enig med sistnevnte her i at komplimenter bør komme naturlig- fra begge to til hverandre.

Hvor taus en mann er kan ha noe med hvordan han er oppdratt /mangel på oppdragelse å gjøre også. Hvordan var hans far? Hvordan var moren? Lærte de sin sønn å snakke om det han gikk rundt og tenkte på? Lærte de ham om redelighet og ærlighet overfor et annet menneske som en lever nært med? Hvordan var familie-tonen dem i mellom? Stressende? Lite åpen? Uforutsigbar?

Her kan man hente opp mye informasjon om hvor flink mannen er til verbal og direkte kommunikasjon.

På den annen side finnes det jo folk som gjør stikk motsatt av hva de er oppdratt til. "I vår familie snakket vi aldri sammen da jeg vokste opp, derfor skal vi gjøre det når jeg får egen familie" ,osv.

Dette ble kanskje en avsporing fra trådstarters spørsmål :oops: ....

[Gjest Kajsa-krabat]

min sambo har sagt det rett ut, for han er det unaturlig å snakke om følelser... Kjipt fordi at for meg er det en viktig ting i det å leve sammen. Men jeg har vinklet det på en slik måte; jeg satte meg ned for å prate med han, sa at jeg aksepterte og respekterte at det var en unaturlig ting for han...han så 10 kilo lettere ut, MEN så kom jeg med den at da måtte han og respektere og akseptere at jeg faktisk hadde behov for å prate noen ganger....og nå føler jeg vi møter hverandre litt på halv veien. Litt etter litt har han "tøyd" opp og faktisk så er det han som starter praten noen ganger nå... men en ting har jeg lært, i allefall om min mann, det hjelper verken å mase eller prate han "ihjel". Lykke til...