Barn som gjemmer seg vekk og anonerer og slår seg selv på stumpen

[AnonymBruker]

Ei jente på 5-6 år i barnehagen hvor jeg jobber viser veldig spesiell oppførsel. Hun er svært sky går alltid for seg selv og vi kommer aldri innpå henne.

I utetiden har vi observert at hun gjemmer seg vekk,og onanerer mens hun slår seg selv på stumpen. Hvordan bør dette håndteres?

Hun kommer fra et relativt flott hjem hvor foreldrene har alt på stell,og hun har meget respekt for sine foreldre virker det som,hun tør ikke si dem imot.

Denne lille jenta er svært høflig men usikker på seg selv og redd sosialt. Uselvstendig og titter på andre før hun våger ta avgjørelser,hermer etter dem.Hun har ingen egne meninger virker det som.

Naboer har hørt hyl og skriking og farens sinte stemme hjemme hos dem da de gikk forbi på gaten. denne jenten virker å være veldig godt dressert men hjemmet er jo så perfekt ellers.

Ville andre være bekymret her?

Anonymous poster hash: f1706...711

[AnonymBruker]

Eeh, i og med at du jobber i barnehage, så burde du vell visst dette? Dete kontakter barnevernet. Seksualisert atferd stammer ofte fra seksuelt misbruk. Det kan være en av foreldrene, søsken, naboer eller besteforeldre misbruker henne. Det trenger absolutt ikke være tilfelle, men det må uansett komme til bunns i. Barnehage er en av de som har stor mulighet for å fange opp overgrep. Dere skal helle ta kontakt med barnevernet en gang for mye, enn en gang for lite.

Anonymous poster hash: d8f43...210

[Mona_Champagne]

opplevd mange barn i bhg som onanerer...men å slå seg på stumpen er vel litt spesielt.

Endret 1. april 2015 av Mona_Champagne

[AnonymBruker]

Helt vanlig at barn i den alderen onanerer. Barn helt ned i 2-3 års alderen onanerer. Det at hun gjemmer seg bort er normal adferd.

Hadde overhodet ikke tenkt at det var noe avvikende med det. Er du usikker så kan du drøfte det anonymt med barnevernet.

Anonymous poster hash: 70681...795

[AnonymBruker]

Asosial oppførsel og slik seksuell adferd du beskriver er ikke normalt. Dette må du ta opp med ped.leder slik at han/hun kan diskutere dette i rette fora på arbeidsplassen. Deretter kan de legge en plan for videre oppfølging av jenta. Hvorfor vet du at naboene har hørt dette? Har de ringt og fortalt dette til barnehagen?

Anonymous poster hash: d16cf...f13

[AnonymBruker]

Eeh, i og med at du jobber i barnehage, så burde du vell visst dette? Dete kontakter barnevernet. Seksualisert atferd stammer ofte fra seksuelt misbruk. Det kan være en av foreldrene, søsken, naboer eller besteforeldre misbruker henne. Det trenger absolutt ikke være tilfelle, men det må uansett komme til bunns i. Barnehage er en av de som har stor mulighet for å fange opp overgrep. Dere skal helle ta kontakt med barnevernet en gang for mye, enn en gang for lite.

Anonymous poster hash: d8f43...210

Det stemmer ikke. Utagerende seksuell adferd kan stamme fra misbruk. Vanlig seksuell adferd er helt vanlig og normalt, også blandt små barn.

Anonymous poster hash: 70681...795

[AnonymBruker]

Det stemmer ikke. Utagerende seksuell adferd kan stamme fra misbruk. Vanlig seksuell adferd er helt vanlig og normalt, også blandt små barn.

Anonymous poster hash: 70681...795

helt sant!

Anonymous poster hash: f281d...cea

[AnonymBruker]

Dette burde vel en barnehageansatt vite bedre enn tilfeldige folk fra kg? Eller har ikke barnehageansatte noe spesiell kunnskap og utdanning?

Ta det opp med kollegaer?

Anonymous poster hash: 75e8b...509

[AnonymBruker]

Man melder ikke bare til barnevernet uten å ha diskutert saken med kollegaer. Det kan være at de har observert noe som er viktig å få med i meldingen eller at de har et annet syn på saken som kan være viktig. Er man bekymret for at barnet er utsatt for fare enten ved vold eller seksuelt misbruk så har man plikt til å melde. Men det er en fordel at man har snakket med pedleder og/eller styrer før man sender en slik melding. Det kan hende de sitter på informasjon som ikke er delt med alle ansatte.

Anonymous poster hash: d16cf...f13

[Grønn Frosk]

Detteburde du vite bedre enn å diskutere på ett intenettforum. Diskuter med ped.leder, som så diskuterer med styrer, ikke legg det ut på norges største forum.

[AnonymBruker]

Det Virker ikke helt normalt. Nå sier jeg ikke at barnet blir seksuelt misbrukt, men slik oppførsel blant barn kan tyde på at de kan ha vært/blir seksuelt misbrukt.

Nå blir det jo selvfølgelig spekulasjoner, i og med at jeg ikke kjenner barnet eller foreldrene.

Anonymous poster hash: 5ba78...bad

[AnonymBruker]

Dette tar du opp med ped. leder og styrer, IKKE her. Seksuell atferd blant barn er helt normalt så skjønner ikke dere som må rope misbruk for slikt.

Det at naboer hører skrik og krangel fra huset er verre.

Anonymous poster hash: f5e0e...b2a

[AnonymBruker]

Håper ikke barnet mitt noen gang må i en barnehage hvor ansatte velger å ta opp slike tema på et forum på nett i stede for med kolleger/ledelse i barnehagen. Virkelig uproft!!

Anonymous poster hash: 38b35...9f7

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke vært helt ærlig med dere. Dette er altså ikke en 1.aprilspøk for slik spøker man ikke med.

Men dette barnet var meg en gang :/ Bankingen hjemme om jeg ikke adlød,så sky jeg ble,alt som ble så fryktelig galt,ingen som sanakket med meg og pekefingeren og skammen som fulgte når jeg viste følelser eller gjorde i buksa,et ødelagt liv,jeg var bare redd og er det fremdeles, redd for mennesker og kommer sannsynligvis alltid til å være det. Sliten av livet......All terapi og prøving har gitt meg utmattelsesyndrom,derfor er jeg enda mer motløs enn noen gang.og hvis du ikke er snill kommer du på et slikt hjem,slagene første gangen hun tok meg på fersken i å onanere,dagboken min hun stjal,og det verste av alt dressurer,det at jeg sluttet å prate da jeg var liten.

Bare vent til jeg ligger i graven du sa min mor om jeg i tenårene prøvde å si meningen min,

Har prøvd alt. Vet ikke hvordan det er å ikke være på vakt.

Så snill mor du har, synes fremmede som traff henne,for hun var jo smørblid og vennskapelig overfor dem ,det var hun for så vidt overfor meg også om jeg oppførte meg slik hun ville at jeg skulle være det vil si uklanderlig.Dvs hun ville ikke høre et kny for da var jeg slik en snipe.

Hvis jeg følte meg såret av noen så bare lo hun av meg og sa jeg måtte ikke være så hårsår. Hun latterliggjorde meg overfor andre med dette og jeg følte meg skamfull og utamæsjælopplevelse og der forble jeg resten av livet.

Ts

Anonymous poster hash: f1706...711

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke vært helt ærlig med dere. Dette er altså ikke en 1.aprilspøk for slik spøker man ikke med. Men dette barnet var meg en gang :/ Bankingen hjemme om jeg ikke adlød,så sky jeg ble,alt som ble så fryktelig galt,ingen som sanakket med meg og pekefingeren og skammen som fulgte når jeg viste følelser eller gjorde i buksa,et ødelagt liv,jeg var bare redd og er det fremdeles, redd for mennesker og kommer sannsynligvis alltid til å være det. Sliten av livet......All terapi og prøving har gitt meg utmattelsesyndrom,derfor er jeg enda mer motløs enn noen gang.og hvis du ikke er snill kommer du på et slikt hjem,slagene første gangen hun tok meg på fersken i å onanere,dagboken min hun stjal,og det verste av alt dressurer,det at jeg sluttet å prate da jeg var liten. Bare vent til jeg ligger i graven du sa min mor om jeg i tenårene prøvde å si meningen min, Har prøvd alt. Vet ikke hvordan det er å ikke være på vakt. Så snill mor du har, synes fremmede som traff henne,for hun var jo smørblid og vennskapelig overfor dem ,det var hun for så vidt overfor meg også om jeg oppførte meg slik hun ville at jeg skulle være det vil si uklanderlig.Dvs hun ville ikke høre et kny for da var jeg slik en snipe. Hvis jeg følte meg såret av noen så bare lo hun av meg og sa jeg måtte ikke være så hårsår. Hun latterliggjorde meg overfor andre med dette og jeg følte meg skamfull og utamæsjælopplevelse og der forble jeg resten av livet. Ts Anonymous poster hash: f1706...711

Beklager, men dette henger ikke på greip med det du skrev i hovedinnlegget. Tror dessverre at du prøver å ro deg ut av ei knipe her

Anonymous poster hash: 70681...795

[LilleSnupp]

Ei jente på 5-6 år i barnehagen hvor jeg jobber viser veldig spesiell oppførsel. Hun er svært sky går alltid for seg selv og vi kommer aldri innpå henne.

I utetiden har vi observert at hun gjemmer seg vekk,og onanerer mens hun slår seg selv på stumpen. Hvordan bør dette håndteres?

Hun kommer fra et relativt flott hjem hvor foreldrene har alt på stell,og hun har meget respekt for sine foreldre virker det som,hun tør ikke si dem imot.

Denne lille jenta er svært høflig men usikker på seg selv og redd sosialt. Uselvstendig og titter på andre før hun våger ta avgjørelser,hermer etter dem.Hun har ingen egne meninger virker det som.

Naboer har hørt hyl og skriking og farens sinte stemme hjemme hos dem da de gikk forbi på gaten. denne jenten virker å være veldig godt dressert men hjemmet er jo så perfekt ellers.

Ville andre være bekymret her?

Anonymous poster hash: f1706...711

Du bryter loven ved å ikke kontakte barnevernet ved en slik bekymring. Det er heller ikke du/barnehagen som skal finne ut hva som skjer/ikke skjer, men barnevernet. Du/din ped.leder skal kontakte barnevernet ved mistanke om noe er galt/gir grunn til bekymring.

[Miss moneypenny]

Får helt vondt av hele tråden. Er første innlegg sant så kontakt barnevernet da de trolig er bedre skikket til å hjelpe dette barnet. Er forklaringen i senere innlegg sann, så vær så snill å skaff hjelp til deg selv med å bearbeide opplevelsene dine.

[AnonymBruker]

Får helt vondt av hele tråden. Er første innlegg sant så kontakt barnevernet da de trolig er bedre skikket til å hjelpe dette barnet. Er forklaringen i senere innlegg sann, så vær så snill å skaff hjelp til deg selv med å bearbeide opplevelsene dine.

Jeg har gått mange år i terapi,fått psykosomatiske plager som hindrer meg i å fungere.

Jeg føler bare for å isolere meg. Hvis personalet i barnehagen og på skolen og de rundt meg fulgte meg med vaktsomt blikk noe jeg var veldig god på å observere,tenkte jeg at de ikke likte meg,de hadde jo sagt hjemme at jeg kunne komme på et" slikt hjem".De andre barna var de ikke vaktsomme mot og da tenkte jeg at det måtte være noe med meg og jeg ansrtrengte meg enda mer på å bli usynlig ved å ta meg sammen være høflig osv. Jeg brukte mye energi som liten (spesielt d) PÅ Å late som om alt var bra. Det var det livet besto av for da ville alt bli greit.

Dessverre utagerte jeg iblant.Jeg kunne finne på å gå på do et sted og le høyt hvis noen trampet i det.Iblant fant min mor ut og da vanket det juling med bjørkeris på blanke baken,

Etter hvert opparbeidet jeg meg så mye innestengt sårhet(har jeg tenkt siden) at en gang reiste jeg til en bro hvor det var vei under og jeg kastet steiner på bilene som kom kjørende der nede. Jeg kan fremdeles høre bildekkende kvine der de prøver å svinge unna idet steinene treffer,blodsmaken i kjeften når jeg løper og gjemmer meg i skogholtet like ved,redselen for at de skal finne meg for jeg hører at de leter etter meg.Alt gjorde jeg for å takle livet hjemme skjønner jeg nå.

Dette er nå 35 år siden og jeg fikk ikke bearbeidet ting før de siste 5-6 årene.

Iblant var jeg heldig og ble kjent med litt yngre venninner som enda ikke hadde skjønt hvor dum og lite sosial intelligent jeg var. Det varte aldri. Hvis vi gikk på veien kunne jeg stoppe utenfor et bolighus uten forvarsel og skrike som det gjaldt livet av alle mine lungers kraft. Jeg elsket å se reaksjonen til jenta og jeg lo og lo og lo en uhyggelig voldsom latter idet jeg så det forskrekkede fjeset og hun sprang vettskremt av sted. Da visste jeg at det vennskapet var slutt men jeg klarte likevel ikke la være å opptre som jeg gjorde.

På skolen ble jeg mobbet og hundset av mine jevnaldrende. Jeg lo av det også ,jeg lo med dem , for da visste jeg at minsmerte der og da ble mindre, skammen ble ellers ikke til å bære så det var best å leg med akkurat som om vi delte noe morsomt. Jeg hadde jo ellers ingen å samhandle med.

Når vi kommer på ungdomsskolen så sakl vi mobbe deg eksttra mye sa jentene i klassen. De dyttet meg ut av dusjen naken og lukket døren tilkalte hele skole og proklamerte at jeg ville vise meg fram. Jeg lo da også jeg visste ikke at min etårer var briukt opp. Jeg hadde mistet evnen til å gråte. Truslene haglet over meg før vi gikk inn til timen. "Hvis du sier noe til lærer Hansen om dette blir det bank,sa den største gutten i klassen. Ja, ja jeg lovety å ikke si noe.

Hvis jeg lurte på noe i klassen våget jeg aldri å spørre men håpte at andre ville spørre om det jeg lurte på og da ble jeg lette, og jeg svarte aldri selv om jeg visste svaret på noe læreren spurte alle om. Jeg snakket ikke,jeg snakket minst mulig,jeg var ikke åpenhjertig selv om jeg vet nå at jeg er det av natur.

Mine foreldre kuet meg til stillhet for da fikk de det enklere. Det var viktig for meg at de hadde det godt psykisk og det gjennomskuet jeg lett at de ikke hadde og da følte jeg en sterk uto inni meg. Den uroen måtte jeg i voksen alder lære meg å bli sint på.

Beklager alle skrivefeil...måtte bare betro meg litt om alt dette..har gjort det til psykiater tidligere men problemet er at minnene er stadig tilbakevendende

Takk til dem som tror meg..

Ts

Anonymous poster hash: f1706...711

[minister-mio]

Du jobber ikke i barnehage

[AnonymBruker]

Du jobber ikke i barnehage

Nei.

Ts

Anonymous poster hash: f1706...711