Klarer ikke å se meg selv som normal/slank

[AnonymBruker]

Jeg har hele mitt voksne liv vært overvektig. Startet å legge på meg i puberteten (13-14 år gammel), og så ble det bare verre og verre. Har aldri hatt psykiske problemer, men har bare fortsatt å spise fordi jeg trodde jeg uansett ikke klarte å gå ned. Fordi jeg prøvde en uke en gang i halvåret og ikke så resultater

Dette har selvsagt gitt meg dårlig selvtillit til tider, ifht det motsatte kjønn f.eks...

Nå har jeg gått ned 45 kg og er normalvektig. Er 1.69m og 67 kg. Skal få operere vekk heng på magen snart.

Ingen sylfide, men får stadig kommentarer som går på at jeg er slank og ser bra ut. Hører de sier det, men ser det ikke selv.

Når jeg skal se på klær hår jeg automatisk til den store avdelingen, selv om jeg nå bruker S og M i alt.

Vektnedgangen har tatt tid. Cirka 1 år med knallhard jobb.

Likevel henger ikke hodet med!

Hva kan jeg gjøre for å "se" meg selv slik andre ser meg? Eller må jeg bare innfinne meg med at jeg alltid vil tenke på meg selv som veldig stor og langt over 100 kg?!

Noen som har følt noe lignende?

Anonymous poster hash: ba2e5...862

[AnonymBruker]

Jeg er lik deg på de fleste områder, men brukte lengre tid på å gå ned. Idag er jeg 1.67 og 63-64 kg og vet rent teoretisk at jeg er normalvektig. Alikevel ser jeg på meg selv som chubby, og vil helst veie under 60 kg.

Husker første gang jeg skulle kjøpe jeans (altså første gang på mange år), måtte ut av prøverommet maaange ganger for å hente en bukse i en mindre str. Jeg klarte ikke å tro at jeg passet inn i en buse i str 27" eller 28" og spurte mistenksomt hun dama i kassa om det var noe feil med størrelsene

Jeg vet ikke når hodet kommer etter, men jeg har holdt vekten stabil i 2 år nå uten at det har blitt noe bedre. For min del tror jeg det har noe med at jeg er så fiksert på tallet på vekta, at jeg ikke klarer å se kroppen min som den er. Det hjelper å se bilder av meg selv da, da får jeg på en måte "bevis" for at jeg er normalvektig.

Gratulerer med vektnedgang og lykke til videre

Anonymous poster hash: f7375...8be

[Gjest Runforit]

Det tar litt tid før psyken henger med når du har vært stor over lengre tid, men etterhvert så vil hodet komme etter

Gratulerer med at du har lagt om livsstilen og oppnådd en sunn og sterk kropp

[Cata]

Jeg kjenner meg igjen . I fjor høst måtte jeg fornye innholdet i garderobeskapet. Det ble en interessant affære. Jeg prøvde nesten konsekvent klær som var 1-2 størrelser for store. Enda valgte jeg faktisk klær som var mindre enn det jeg hadde brukt før, så jeg var på sett og vis flink.

Jeg brukte 10 måneder på 18 kg og har nå vært stabil i drøyt et halvt år, men hodet henger ikke heeeeeelt med enda. Jeg måtte også spørre ekspeditøren om hun tulla da hun hentet en bukse i str. 36 til meg. Sliter nok som det er med å skjønne at jeg faktisk kan (og bør) bruke str. 38. (Den 36 var nok litt stor i størrelsen, men likevel da.)

Tror bare vi får ta tiden til hjelp og satse på at hodet etterhvert tar igjen kroppen.

Jeg har erkjent at kroppsbildet antakelig er noe merkverdig, så jeg styrer slavisk etter BMI på min elektroniske vekt. Øvre halvpart av normal BMI er der jeg skal være. Går jeg over det må det strammes inn, går jeg under 22,5 så må jeg spise litt mer. Er klar over at BMI ikke er noen absolutt sannhet, men siden kroppsbildet er såpass forvrengt så stoler jeg mer på tallene enn på meg.