Forvirret jente (innlegget ble langt)

[Gjest Forvirret jente]

Jeg er en forvirret jente.

I løpet av en måned er livet mitt innom alle nivåer av en berg-og-dalbane: helt på topp, og helt på bunn, i takt med hormonene.

Jeg lurer på om jeg ikke er i ferd med å nå bunn igjen nå. Kanskje overdramatiserer jeg situasjonen min i mitt eget hode? Derfor vil jeg sette pris på å høre deres synspunkt på følgende:

Samboeren min forvirrer meg.

Det var han som maste om at vi skulle flytte sammen tidlig i forholdet (snart 5 år siden) - men nå vegrer han seg svært for å ta neste naturlige skritt: nemlig å kjøpe en leilighet sammen. Faktisk når jeg tenker på det, så eier vi ingenting sammen (vi deler alt, men har aldri spleiset økonomisk på større ting) - det ville ikke vært noe problem for oss å flytte fra hverandre på et blunk, og det er det jeg frykter han har lagt til rette for, sånn for sikkerhetsskyld....

Han har snakket mye om babyer. ved to lidenskapelige anledninger har vi faktisk forsøkt å lage en baby. Den siste tiden nå, har han snakket spesielt mye om det - moren hans "maser" om barnebarn helt åpent foran hele slekten :oops: :-? :-?

Akkurat nå er han bortreist en hel måned i amerika pga jobb. Da jeg la meg i sengen alene den første natten etter hans avreise, fant jeg et kjærlighetsbrev og en søt lapp under puten min. Der sto det blant annet inntegnet i et hjerte "x + Y = baby" (X&Y er da navnene våre) (PS: for den uopplyste leser kan dette virke en smule barnslig, men dette med sånne lapper er noe vi startet halveis i tull i begynnelsen av forholdet vårt )

Dette med hans lange utenlandsreiser via jobben er noe som plager meg forferdelig. Vi har hatt tårefylte samtaler om dette. Jeg plages ved tanken på at han frivillig reiser fra meg i så lange perioder om gangen uten problem. Jeg savner ham helt forferdelig, men har inntrykk av at han ikke savner meg i like stor grad... Han viser ikke stor forståelse for min side av saken - han gjør som han vil - og jeg ønsker heller ikke å stå i veien for ham til å leve livet på noen måte....men jeg har en liten stemme inni meg som sier at han ikke helt har forlatt ungkarslivet sitt...han tror han kan få i pose og i sekk - både familieliv og meg, - og alene liv med karrière og eventyrreiser.

Han var vant til et ungkarsliv med fest, alkohol og kebab fem ganger i uken, da jeg møtte ham. Han måtte "slå opp" med minst tre (!) jenter han hadde useriøse forbindelser med samtidig (!) da han og jeg ble kjærester. Det første året var ganske turbulent, og jeg måtte "temme" ham ganske iherdig. (les: innarbeide fullstendig åpenhet og tillit om troskap - sunne matvaner, mindre alkohol, færre fester, mindre tid med de single kompisene...)

Vi har begge jobbet hardt for dette forholdet, og ofret litt underveis. Vi er kommet til det stadiet der vi må ta neste skritt (giftermål? babyer?) eller avslutte. Jeg tror vi begge er vettskremte for å ta "valget" som binder oss for resten av livet - samtidig kan jeg ikke forestille meg et liv uten ham, og jeg tror han føler det på samme måten.

Han har ikke ringt meg på en uke - bare sendt mailer. Jeg er så sint på ham inni meg - for at han har reist ifra meg. Får jeg lov å føle dette? Eller skal jeg bare være snill og glad når han kommer hjem? (PS: jeg er overhodet ikke redd for utroskap, bare så det er sagt - bare det at han ser ut til å klare seg så fint uten meg, det er det som sårer...)

[Rapitap]

jeg er overhodet ikke redd for utroskap' date=' bare så det er sagt - bare det at han ser ut til å klare seg så fint uten meg, det er det som sårer...[/quote']

Vet du - skjerp deg. Ønsker du ikke at tiden går raskt avgårde og at han ikke sitter og lider som du? At han har det bra? Eller får du det bra om han sliter? For din skyld? For da kan du "se" hvor mye han elsker deg?! Nei, alvorlig talt. Dette er så egoistisk at jeg får vond på hjertet. Synes du bør skjerpe deg og ikke synes så innmari synd på deg selv. Finn på noe alene når du kan!!

[kjellebassen]

Skjønner godt at du blir forvirret. Hvordan kan han ha lyst til å "lage en baby" som du sier det og samtidig vegre seg for å binde seg i større grad?? Det er for meg en gåte. Tror kanskje dere bør snakke ut om forholdet og hvordan det blir etter at dere "binder" dere i større grad og/eller får barn. Man bør ihvertfall ikke få barn for å redde forholdet, det er skjelden en god løsning.

For å være helt ærlig skjønner jeg ikke helt tvilen hans på å binde seg i større grad dersom dere elsker hverandre så høyt som du gir inntrykk av...Selv var jeg så heldig at hverken jeg eller min samboer hadde noen tvil når vi flyttet sammen, kjøpte ting sammen og etterhvert fikk en datter (4 år inn i forholdet), så jeg kan ikke helt forestille meg hvordan han tenker. Ettersom dere alt har bodd sammen en stund vil jo tross alt ikke forholdet forandre seg særlig fordi om dere kjøper ting sammen, barn derimot bør dere begge være helt sikre på at dere vil ha før dere "prøver" mer.

Prøv å snakk ut med ham når han kommer tilbake (Jeg vet mannfolk kan være innesluttet men prøv likevel). Kanskje denne turen kan hjelpe ham å klarne tankene. Du kan bli overrasket.

[Gjest Anonymous]

for det første: Jeg synes ikke du skal irritere deg over at kjæresten klarer seg fint et annet sted i verden enn der DU befinner deg. Jeg har selv vært den bortreiste part i et avstandsforhold, og trivdes godt med det. Samtidig ville ikke oppholdet mitt vært det samme uten kjæresten min. Det var godt og beroligende å vite at han var der når jeg kom tilbake, for eksempel. Jeg ville vært mye mer ensom da jeg var utenlands om jeg var alene. Sånn føler sikkert kjæresten din det også, selv om han kanskje tar det "for gitt" (og babymaset er kaskje en slags velment, men litt forvirrende taktikk for å holde på deg når dere er fra hverandre).

(og telefon/mail-problematikken tror jeg er kjønnsbetinget. Menn har liksom ikke behov for å praaate sammen, rare som de er)

Når det gjelder etablering og barn er jeg sikkert ikke den beste rådgiveren. Men dersom han reiser mye/er lite hjemme bør dere diskutere hvordan han ser for seg hverdagen med unger. Mange menn skjønner faktisk ikke at noen må være hjeme og passe barne - de tror det er nok å VILLE ha barn, men ofrer ikke fritid og spennende karrieremuligheter for å være sammen med familien. Er ellers enig med kjellebassen (hehe. komisk navn) i at BARN kommer til å forandre mer på hvor bundet dere er til hverandre enn felles eiendeler (spørs jo hvor grådige dere er da;))

[kjellebassen]

Har jeg et komisk navn??

[Gjest Anonymous]

Dette med hans lange utenlandsreiser via jobben er noe som plager meg forferdelig. Vi har hatt tårefylte samtaler om dette. Jeg plages ved tanken på at han frivillig reiser fra meg i så lange perioder om gangen uten problem. Jeg savner ham helt forferdelig' date=' men har inntrykk av at han ikke savner meg i like stor grad...[/quote']

Helt normalt :-) Når min mann er på reise, ringer han glad og fornøyd hjem, forteller om alt han har opplevd, han forventer at jeg er tilgjengelig på telefon når det passer ham og han kan ringe, og kan plutselig si; "nå må jeg gå", fordi jobben krever akkurat da (er naturfotograf og venter på lyset :-) ). Hva jeg gjør her hjemme er mindre viktig.

Når jeg er på reise, ønsker jeg å konsentrere meg om jobben min, jeg er som regel koordinator og organisator og har tusen tanker i hodet, også i pauser og under lunsj. Men mannen min vil gjerne at jeg ringer ham ofte, han føler at jeg ikke bryr meg og at alt det andre er mye viktigere enn han.

Det er alltid verst for den som sitter igjen, hverdagen er jo den samme, mens den som reiser opplever nye ting og nye situasjoner hver dag. Det gikk bedre for oss da min mann "lærte" å unne meg de nye opplevelsene, og at han forstod at det var slik jeg hadde det når han var på reise.

Hvis bare den ene reiser og opplever nye ting skjønner jeg at det kan skape litt ubalanse i forholdet.

[Catia]

ja.. hihi... "bassen" er litt morsomt