Hvordan bli kvitt "spiseforstyrrelse" på egenhånd?

[AnonymBruker]

Vet ikke om det kan kalles spiseforstyrrelse, men sånn ligger deg iallefall an:

31 år, 165 cm og 56 kg.

Trener eller spiser ikke overdrevent av noe slag. Spiser nogenlunde normalt (har ca oversikt over kcal), og løper 5-6 km 4 ganger i uka. Pluss at jeg prøver være aktiv utover dette.

MEN, jeg tenker på mat, kropp, trening osv HELE tiden. Er superstreng nå før påske fordi jeg ikke har mulighet til å trene og spise slik jeg pleier. Livredd for å legge på meg. Og hvis jeg ikke får løpt 4 ganger en uke er jeg et monster å være sammen med. Dette tar for mye fokus.

Og jeg har 2 døtre som IKKE skal vokse opp med å arve mitt kroppsfokus. Det er ikke greit å ha det sånn. Disse tankene stopper aldri og jeg sliter med ut.

Hvorfor kan jeg ikke bare være fornøyd med sånn jeg er? Istedet for å strebe etter uoppnåelige idealer?

Må nevne at jeg er et plan- og rutinemenneske som lett blir stressa om hverdagen bryter ut av sitt vante mønster

Psykolog er forresten utelukket i første omgang. Vet hev har mulighet til å endre dette selv, bare vet ikke helt hvordan.

Anonymous poster hash: 8d400...5d9

[Snillekamille]

Du burde kanskje vurdere psykolog. En spiseforstyrrelse er når ditt forhold til mat og kropp går utover funksjonsnivået i hverdagen, og på meg så virker det som om det er det du sliter med.

Jeg har prøvd lenge å komme ut av min onde sirkel i forhold til mat, men det var først da jeg begynte hos psykolog jeg forsto hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde.

Lykke til!

Uten mat og drikke duger helten ikke

[AnonymBruker]

Nettopp- du sliter deg ut. Prøv å forestille deg at du har det likedan(kanskje verre?) om 10 år. Tenk på hvor bortkastet det er, hvor mye tid som går med på å være så streng mot deg selv?

Det med å være livredd for å legge på seg er litt av kjernen i spiseforstyrrelser. Man finner en måte å få kontroll over følelsene sine (gjennom mat, trening), selv om det kanskje er andre ting som plager en. Man må tørre å kjenne på hva som ligger i bunn- er jeg stresset? Lei meg? Ensom? Hva trenger jeg egentlig?

Dette er skikkelig vanskelig. Jeg tror det ville gjort deg godt å få snakke med en psykolog

Anonymous poster hash: 6a160...411

[Gjest Runforit]

Oppsøk hjelp. Det er styrke å be om hjelp. Dette klarer du ikke å komme ut av alene og jeg kan garanterer deg at døtrene dine ser mer enn du tror og at de da er ekstra lettpåvirkelig til å falle i samme fellen. Om de er unge er det også stor sjanse for at de kan ta det steget lengre og utvikle anoreksi/bulimi.

For din egen og barnas del så ta tak i dette asap.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme/lignende situasjon som deg. Men jeg er 20 år, 160 cm og rundt 50 kg. Jeg veier fremdeles ikke særlig mye, men for noen år siden var jeg veldig undervektig (nede på 40 kg på mitt verste). Nå spiser jeg normalt og trener fire-fem ganger i uka. Men likevel sliter jeg med det samme som deg: Jeg blir gal hvis jeg ikke får trent og gjort det jeg skal. Klarer ikke at hverdagen skal falle ut av mønsteret sitt. Gruer meg til jul og påske etc., fordi jeg vet jeg ikke får "gjort det jeg skal" da.

Som du sier, så er det veldig slitsomt. Jeg ønsker også å takle dette på egen hånd, fordi jeg VET at jeg er sterk, etter at jeg reddet meg ut i fra undervekten på egen hånd (var aldri lagt inn eller noe).

Anonymous poster hash: 1a769...727

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen

Skjønner at dette er noe som spiser meg opp totalt. Nå er jeg i gjengjeld hjemme fra jobb fordi jeg er syk (altså ingen feber, men hodepine, vondt i kroppen og ufattelig trøtt og sliten), og til og med nå sitter jeg her og vurderer å trene. Klarte jo i går, så da klarer jeg i dag tenker jeg. Men kanskje er jeg syk fordi jeg er så sliten.

Jeg vil ikke at jeg skal være slik. Jeg har en mann som forguder kroppen min sånn den er (selvom den på ingen måte er perfekt så er den mer trent nå enn før jeg fikk barna mine. Skjønner ikke hvorfor jeg skal kreve at den ser bedre ut?? Jeg blir jo eldre også og det setter sine spor bare det)

Nå på egenhånd har jeg slettet alle jeg fulgte på instagram som har kropp og trening som fokus, jeg har slutta å lese sånne type blogger. Er bare her inne jeg henger litt fortsatt.

Har slutta å veie meg, selvom det er beinhardt. Kjenner jo på kroppen om jeg er der i vekt jeg pleier, men blir litt stressa innimellom, spesielt når jeg spiser annerledes enn det jeg pleier.

Kanskje jeg burde ta meg litt fri, fri fra trening og tanker. Men da kommer problemet, HVA OM JEG LEGGER PÅ MEG?? Hva om jeg de neste mnd (etter noen uker fri) må jobbe for å komme meg dit jeg er nå??

Etter at jeg begynte å løpe fast stabiliserte vekten seg på rundt 56 kg helt av seg selv, før veiden jeg 58-60. Vil ikke dit igjen. Utrolig at jeg kan se så mye bedre ut bare ved noen få kg. Kroppen er strammere.

BLÆÆÆÆ… vil bare slutte å tenke, ikke la dette styre livet mitt. Dette er i teorien en bagatell!!! Hvorfor kan jeg ikke bare ha et normalt forhold til dette??

(skal sies at det går veldig i perioder, noen perioder tenker jeg ikke over det i det hele tatt)

Anonymous poster hash: 67b84...9df

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen

Skjønner at dette er noe som spiser meg opp totalt. Nå er jeg i gjengjeld hjemme fra jobb fordi jeg er syk (altså ingen feber, men hodepine, vondt i kroppen og ufattelig trøtt og sliten), og til og med nå sitter jeg her og vurderer å trene. Klarte jo i går, så da klarer jeg i dag tenker jeg. Men kanskje er jeg syk fordi jeg er så sliten.

Jeg vil ikke at jeg skal være slik. Jeg har en mann som forguder kroppen min sånn den er (selvom den på ingen måte er perfekt så er den mer trent nå enn før jeg fikk barna mine. Skjønner ikke hvorfor jeg skal kreve at den ser bedre ut?? Jeg blir jo eldre også og det setter sine spor bare det)

Nå på egenhånd har jeg slettet alle jeg fulgte på instagram som har kropp og trening som fokus, jeg har slutta å lese sånne type blogger. Er bare her inne jeg henger litt fortsatt.

Har slutta å veie meg, selvom det er beinhardt. Kjenner jo på kroppen om jeg er der i vekt jeg pleier, men blir litt stressa innimellom, spesielt når jeg spiser annerledes enn det jeg pleier.

Kanskje jeg burde ta meg litt fri, fri fra trening og tanker. Men da kommer problemet, HVA OM JEG LEGGER PÅ MEG?? Hva om jeg de neste mnd (etter noen uker fri) må jobbe for å komme meg dit jeg er nå??

Etter at jeg begynte å løpe fast stabiliserte vekten seg på rundt 56 kg helt av seg selv, før veiden jeg 58-60. Vil ikke dit igjen. Utrolig at jeg kan se så mye bedre ut bare ved noen få kg. Kroppen er strammere.

BLÆÆÆÆ… vil bare slutte å tenke, ikke la dette styre livet mitt. Dette er i teorien en bagatell!!! Hvorfor kan jeg ikke bare ha et normalt forhold til dette??

(skal sies at det går veldig i perioder, noen perioder tenker jeg ikke over det i det hele tatt)

Anonymous poster hash: 67b84...9df

Slik du beskriver det er akkurat som jeg skulle beskrevet det selv (jeg er samme AB som over her), og derfor har jeg ingen råd til deg, siden jeg sliter med det samme. Vil bare si at jeg forstår deg, og støtter deg. Det er utrolig vanskelig. Selv om alle andre tror det er kjempelett å gjøre noe med, så føles det faktisk ut som det mest forjævlige i hele verden

Anonymous poster hash: 1a769...727

[Wiggins]

Hvis du vil at dine døtre ikke skal arve dine tvangstanker må du bli kvitt dem.

Dette er livet, det begynner ikke om x antall år, det har for din del vart i 31 år og skal forhåpentligvis var i mange år til. Etterhvert blir man jo uunngåelig eldre, og da tenker man gjerne tilbake på hva man har gjort her i livet. Angrer jeg på ting jeg har gjort? På ting jeg ikke har gjort? Hvis du ser tilbake og ser at du brukte mesteparten av tida på å gå og bekymre deg om kropp og vekt vil du nok tenke at "det var bortkasta år".

Det er mye bedre å kunne fokusere på de positive tingene i livet og glede seg over dem.

Det kan hende du klarer å bli kvitt dette tankemønsteret på egenhånd, men jeg synes ikke du skal la det gå så veldig lang tid før du spør fastlegen din om råd.

Her er mine tips til hvordan du kan gjøre det på egenhånd:

- Min private livsfilosofi er at det gjelder å leve litt hver eneste dag, og ikke bruke all tid og energi på arbeid, andre mennesker eller i ditt tilfelle tvangstanker om kropp og mat.

- Tiden kommer aldri tilbake, det eneste du sitter tilbake med er minner. Hvis det er gode minner går det fint å bli eldre, hvis det er dårlige minner er det jo ikke så fint.

- Vi får ingen garantier her i livet. Det kan hende at man allerede om en uke får beskjed om at man har en uhelbredelig sykdom og et halvt år igjen å leve, selv om man er ung. Da har det mye å si om man har brukt de årene man har levd på å virkelig leve, eller om man brukte tida på arbeid og tvangstanker.

- Derfor har jeg en avslappet holdning til livet. Som konkurransesyklist vet jeg selvsagt at jeg ideelt sett bør ha en ganske lav vekt for å lettere henge med i motbakkene. Jeg gidder imidlertid ikke leve som en asket, så jeg spiser meg mett hver dag, og unner meg noe godt av og til. Fettprosenten er likevel ganske lav, siden jeg trener så mye som jeg gjør.

- Jeg trener først og fremst fordi jeg liker det, helsegevinsten kommer i annen rekke.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser og kommet meg videre uten profesjonell hjelp. Men jeg vil vel egentlig ikke anbefale det, for jeg tror det tar mye lengre tid på den måten og det er også ekstremt krevende. For ikke å snakke om ensomt. Og selvom det går bra med meg nå, så vil jeg alltid ha dette spøkelset på ryggen som dukker opp innimellom. Nå vet jo ikke jeg hvordan det hadde blitt om jeg hadde fått hjelp, så det er jo bare det jeg tror. Det bra med å ha jobbet meg gjennom på egen hånd, er jo styrken i at jeg vet at klarte nettopp noe så vanskelig. Det gir litt selvtillit og jeg vet at jeg kan tåle endel, liksom.

Anonymous poster hash: 5fe52...4f6

[AnonymBruker]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser og kommet meg videre uten profesjonell hjelp. Men jeg vil vel egentlig ikke anbefale det, for jeg tror det tar mye lengre tid på den måten og det er også ekstremt krevende. For ikke å snakke om ensomt. Og selvom det går bra med meg nå, så vil jeg alltid ha dette spøkelset på ryggen som dukker opp innimellom. Nå vet jo ikke jeg hvordan det hadde blitt om jeg hadde fått hjelp, så det er jo bare det jeg tror. Det bra med å ha jobbet meg gjennom på egen hånd, er jo styrken i at jeg vet at klarte nettopp noe så vanskelig. Det gir litt selvtillit og jeg vet at jeg kan tåle endel, liksom.

Anonymous poster hash: 5fe52...4f6

Hvordan klarte du å komme deg ut av det da?

Anonymous poster hash: 67b84...9df