Gravid med nr.3.....og panikk!

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med nr.3. Veldig tidlig enda, så vet selvfølgelig ikke om det går bra, men tross alt er jo sjansen størst for det. Dette er et litt "halvplanlagt" svangerskap...vi har liksom ikke vært helt sikre på om vi ville ha tre (har det veldig fint med to..), så bestemte oss vel bare for å la naturen gå sin gang. Vi har slitt litt med å bli gravide de andre gangene og jeg nærmee meg 40, så tok det ikke for gitt at vi ville få en til uansett om vi prøvde. Men nå sitter jeg altså her og er gravid igjen....og har litt panikk. Plutselig er jeg redd for at det fine livet vi har med to barn, skal bli endret. De to første har sovet veldig dårlig og jeg kjenner at jeg gruer meg til å gå på enda en søvnløs periode nå når vi nettopp har begynt å sove litt bedre. Og hva hvis vi får et barn som er alvorlig sykt? Hvordan vil det påvirke familien og se andre barna? Og er jeg klar for et år til hjemme? Osv osv. Klarer liksom bare å se det negative nå..Må også innrømme at selv om jeg og min mann stortsett har det fint sammen, har det siste året kanskje bydd på noen utfordringer som har gjort at jeg har vært litt lei og tanken på om vi kan fortsette å være sammen, har av og til streifet meg...men nå er jeg jo stuck. Og er det riktig å få enda et barn når jeg tenker sånn??? Kjære dere, kan noen fortelle meg at denne typen panikk er ganske vanlig og at det vil gå over??

Anonymous poster hash: 1a221...ba6

[AnonymBruker]

Vårt barn var veldig planlagt, vi hadde prøvd over ett år faktisk da jeg ble gravid. Likevell kom panikken.. Hvorfor tok jeg ikke abort før fristen? Vil jeg dette? Pluttselig likte jeg ikke mannen lengre heller. Men det gikk over, det er nok hormonene dine som spiller deg ett puss. Har du hatt ubeskyttet samleie med viten om at du kunne bli gravid, synest jeg du burde ta konsekvensene av det.

Anonymous poster hash: 511e8...49a

[Trampe]

Hvis det hjelper deg så har jeg også samme tankene innimellom. Du er ikke alene! Jeg er også gravid med nummer tre, og tankene rundt hvordan det vil påvirke familielivet og de to vi har er ganske sterke innimellom. Alderen på de to andre har nok noe å si, men her er de veldig opptatt av magen og baby, de planlegger hvordan det vil bli og er med på innkjøp og slikt på eget initiativ. Det letter litt av tankene. Frykten for sykt barn er jo til stede uansett om man har noen fra før eller ikke, men akkurat det har jeg valgt å ikke tenke på. Hvis barnet viser seg å være sykt finnes det et hjelpeapparat, og vi må bare ta det som kommer. Jeg fokuserer på omstillingen jeg vet kommer, i stedet for alt som kan gå galt.

Våkenetter blir det, slitsomt blir det, og det går jo over, så det overlever dere fint! Bare sørg for å ha gode samtaler med pappaen om hvordan dere skal gjøre det rent praktisk i forhold til de andre barna, så glir det lettere. Her har vi besteforeldre parat som er innstilt på å trå til med små turer osv, slik at de store får nok oppmerksomhet de første månedene mens vi omstiller oss til å bli en familie på fem.

Det går bra

[AnonymBruker]

TS her. Jeg skal såklart ta ansvar for det jeg har gjort. Ingen planer om abort selvfølgelig. Bare litt slitsomt med alle disse tankene!

Anonymous poster hash: 8ed5f...a8c

[Kara W]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Her kom nummer tre uplanlagt, og jeg følte meg virkelig ikke klar for en til. Det var mange tanker som svirret rundt, og ca halvveis i svangerskapet utviklet jeg fødselsangst, til tross for å ha gjennomgått to flotte fødsler.

Mitt råd er å finne noen å snakke med! Jeg finner det lettest å snakke med profesjonelle, og var så heldig å få en skikkelig flink jordmor. Mange kommuner har også et lavterskeltilbud hos psykologer, dersom du føler at du trenger det. Andre foretrekker å snakke ut med en gode venninne, sin mor eller lignende. Uansett hvem det er, så sørg for at du får luftet tankene dine. Mest sannsynlig er det hormoner som raser, og mye vil føles bedre etter hvert.

Min yngste blir nå snart tre år, og jeg er virkelig glad for at hun kom. Det er klart det var tøft i begynnelsen, men når det verste av nattevåk og lignende er over føles ting så mye bedre. Du kommer til å elske denne lille krabaten like høyt som du elsker de andre to, og selv om livet ikke alltid blir slik man planla, så blir det som regel ganske bra allikevel.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen, tusen takk for gode svar!!! Jeg tror jo dette vil gå seg til etterhvert. Jeg har egentlig hatt slike tanker de to første gangene også, men det har jo gått bra! Hadde ikke tenkt på at jeg kunne snakke m jordmor om det...fant nettopp ut at jeg var gravid, så har ikke tenkt så langt fram enda, men det var et godt tips, så kanskje jeg skal få ei time etter påske, bare for å få pratet litt. Jeg er egentlig ganske redd for å føde igjen også (det er en av de viktigste grunnene til at jeg var usikker på om jeg ønsket enda et barn), så bare det er grunn nok til å prate med jordmor.

Anonymous poster hash: 8ed5f...a8c

[Kara W]

Jordmor var en fantastisk hjelp gjennom det hele. En gang i måneden dro jeg dit og tømte ut alle de dumme tankene og gråt, og så følte jeg at alt ble litt lettere. Jeg måtte mase litt for å få time før uke 12, men da jeg forklarte situasjonen fikk jeg en time relativt raskt.

Jeg fikke også en time på sykehuset for å bearbeide fødselsangsten. Vi gikk igjennom journalene fra de to første fødslene, og jeg fikk stilt spørsmål og vi pratet om situasjoner som hadde gjort meg usikker osv. Dette ble skrevet ned i journalen min, og jeg ble veldig godt tatt vare på under selve fødselen og i tiden på barsel. Jordmor kan sikkert hjelpe til med å få booket dette om du trenger.

[AnonymBruker]

TS igjen. Ja, det høres lurt ut. Skal jommen meg tenke på det!

Forresten: Jeg kom til å trykke på den knappen oppe i høyre hjørne på et av de første svarene. Ser det står et 1-tall der nå. Jeg skulle bare sitere innlegget, men husket ikke hvordan jeg gjorde det, så vet ikke helt hva som skjedde...

Anonymous poster hash: 8ed5f...a8c

[Trampe]

Jeg har også vært på samtale på sykehuset, og skal minst en gang til før fødsel. Det burde prøves, det kan være til stor hjelp for deg! Jordmor var utrolig hyggelig, og vi pratet om løst og fast rundt tankene mine i en time. Neste gang skal vi sette opp en slags plan og sortere tankene mine litt mer før fødselen. Min faste jordmor har også tilbudt flere kontroller om jeg skulle ønske det mot slutten, både med og uten mannen. For meg er det viktig at mannen er med, og får innblikk i alle tankene mine, slik at han vet hvordan jeg tenker. Det er en trygghet i det også, om jeg skulle bli helt ape under fødselen og ikke greier å tenke rasjonelt, da vet han hva jeg har sagt på forhånd og kan støtte meg. Heldigvis ønsker han å være med på alt.

Den knappen - du har nok bare plusset innlegget. Altså "likt" det. Ingen fare

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg leser svarene igjen og igjen i håp om å se litt lysere på dette! Tipper det er hormoner i sving her altså, men veldig godt å se at flere har hatt det sånn!

Anonymous poster hash: 8ed5f...a8c

[Mafalda]

Jeg har hatt det slik hver eneste gang, og tror det er veldig normalt

Grunnen er jo enkel: du vet hva du har, men ikke hva du får. Jeg har hatt de rene katastrofetankene om at "Nå ødelegger jeg alt. Nå blir det bare kaos, alt blir mas og pes, kanskje de bare krangler hele tiden" og til og med "Herregud, tenk om jeg får en Kevin!" (jf. "Vi må snakke om Kevin", en av de fæleste filmene jeg noen sinne har sett).

Og det ER jo et skritt ut i det ukjente. Mens alt i fremtiden er det blå, og man ikke har knyttet den type bånd til det nye barnet, så vet man jo hvor fint man har det med barna som allerede er der, og hvordan dagliglivet går rundt. Så jeg synes ikke det er merkelig i det hele tatt at man får litt panikk ved tanken på at hele familielivet endres. Men, jeg har som sagt hatt panikk seks ganger og aldri opplevd at livet endres til det dårligere

[absinthia]

Det er ofte lettere å få nr 3 enn de to før, dersom man ikke får et spesielt krevende barn. Når barnet er der, lurer man ofte på hvorfor man var så stressa/ bekymret/ problematiserte så mye, med de to første.

Det er ikke bare jeg som har det slik, men omtrent alle mødre med 3+ barn jeg har snakket med.