Hvorfor føles gode minner like trist som vonde minner..?

[AnonymBruker]

Blir like lei meg av gode minner som vonde minner, pga savnet etter den tiden. Vanlig?

F.eks her om dagen traff jeg på en forelder med et barn. Jeg jobbet i en periode i barnehagen til barnet, og jeg ble veldig glad i akkurat denne jenta og et par andre barn (kanskje ikke politisk korrekt å si, men noen barn sjarmerer mer enn andre). Forelderen til barnet bare hilste høflig på meg, og jeg hilste tilbake, mens jenta bare så på meg fort og deretter falt blikket ned i bakken, som om hun ikke kjente meg lenger.

Skulle gjerne ha snakket og hørt hvordan det gikk med dem, og om de husket meg fremdeles.. Grunnen til det er at denne tiden betydde utrolig mye for meg, og på denne tiden var livet mitt helt perfekt, av mange varierte grunner.. Men jeg er jo ikke av typen som buser frem og tvinger noen til samtaler.

Jeg blir også trist hvis jeg treffer tidligere klassekamerater, og det minner meg på gode tider vi hadde sammen. Jeg er alltid blid og positiv når vi snakker, men når vi avslutter samtalen begynner jeg alltid å lengte etter den tiden. Noen ganger tenker jeg på det i en time,og noen ganger føles savnet større og kan vare ut dagen.

For ikke lenge siden smakte jeg også på en brus som jeg ikke hadde smakt siden jeg var liten, og det brakte også flotte minner tilbake.

Nostalgi gjør meg rett og slett trist, både ved gode og vonde minner. Er det bare meg som har det slik, eller er det vanlig?

Anonymous poster hash: 9b127...d30

[AnonymBruker]

Det er vanlig, enkelte har dog mer hang til nostalgisk tenkning enn andre. Jeg er slik. Og det er selvsagt fordi det handler om tiden som går, noe som er ubønnhørlig forbi og som man aldri kan få tilbake igjen. Og akkurat DET er jo litt trist, man skal aldri oppleve nettopp den fasen med de minnene igjen- de blir noe man ikke kan få mer.

Anonymous poster hash: bb269...059

[AnonymBruker]

Har det akkurat slik som deg! Bare kanskje noen grader verre.. Vet veldig godt hvordan det er..

Anonymous poster hash: 6f50a...668

[AnonymBruker]

Det er vanlig, enkelte har dog mer hang til nostalgisk tenkning enn andre. Jeg er slik. Og det er selvsagt fordi det handler om tiden som går, noe som er ubønnhørlig forbi og som man aldri kan få tilbake igjen. Og akkurat DET er jo litt trist, man skal aldri oppleve nettopp den fasen med de minnene igjen- de blir noe man ikke kan få mer.

Anonymous poster hash: bb269...059

Heldigvis kommer det sikkert bra ting i fremtida også. Cluet er bare å vite at "dette er faktisk en fin tid jeg kommer til å savne" mens man har den. Stort sett innser man det først etterpå, men det var ikke tilfellet med den første jeg nevner i hovedinnlegget. Visste fra dag 1 at dette var en tid jeg kom til å savne senere, og jeg greide å nyte den perioden. Men likevel er det trist å tenke tilbake på, men samtidig fint.

Anonymous poster hash: 9b127...d30

[AnonymBruker]

Har det akkurat slik som deg! Bare kanskje noen grader verre.. Vet veldig godt hvordan det er..

Anonymous poster hash: 6f50a...668

Kjipt. Hadde vært best å bare få fine følelser inni seg når man tenker tilbake.

Anonymous poster hash: 9b127...d30

[AnonymBruker]

Er vi bare 3 stk som har det slik?

Anonymous poster hash: 9b127...d30

[AnonymBruker]

Jeg har bare gode minner om en person. Begynner nesten å grine hvis jeg hører en sang som minner om vedkommende, eller kjenner parfymelukt som lignet vedkommenes...

Ellers kommer det litt an på hvordan jeg har det mens jeg mimrer. Hvis jeg har det fint her og nå, tenker jeg tilbake med glede. Har jeg det kjipt, blir jeg trist av gode minner, og vil tilbake til den tiden.

Anonymous poster hash: 683ec...62e

[Gjest gjestvest]

Gode minner bekrefter det uskyldige, det enkle, det menneskelige. Blant all det tunge, triste, urettferdige som ellers er. Av natur som mennesker søker vi uskyld, det enkle, og menneskelighet. Det gir en indre ro. Påminnelse om tap av dette er tungt å bære.

Endret 25. mars 2015 av gjestvest

[AnonymBruker]

Ja, har det sånn men ingen av mine gode venner eller kjæreste er sånn så er alene om det var på en tur med en venninne for 2,5 år siden som jeg tenker på hver dag, det var den beste turen i hele mitt liv og har gjort et enormt inntrykk på meg (drømmer om den hele tiden så er ubevisst og). Når jeg føler behov for å snakke om minnene som gjør vondt fordi jeg ikke kommer til å oppleve dette igjen er hun helt tom og sier at jeg er rar som enda tenker på det og at hun er fornøyd med at det var en hyggelig tur, men ferdig prata. DA føler jeg meg alene om å være sånn ja. Alle fantastiske minner er vonde å tenke på :/ pappa er lik til meg, kanskje arvet det fra han.

Anonymous poster hash: a4c66...86a

[AnonymBruker]

Uten å være trist eller noe, tenker jeg ca daglig på en del folk jeg ikke har kontakt med lenger. Lurer på hvordan de har det, mimrer om hva vi gjorde sammen, ting vi lo av, snakket om osv...

Dette er folk jeg bare ikke bor i nærheten av lengre, folk jeg mistet mer og mer kontakt med, eller som jeg ikke engang virkelig kjente, bare tilbrakte litt tid med, og som det ikke er naturlig å kontakte igjen.

Har flere det sånn? Føles som jeg er den eneste som tenker sånn. Tenker av og til på de jeg gikk på videregående. Snakket med en gammel klassevenninne som ble helt overrasket over at jeg husket navnet til alle i klassen vår, lærerne osv.... Det er ca 10 år siden.

Husker navnet til de fleste jeg gikk på barneskole med og jeg, både på eget alderstrinn og litt eldre/yngre.

Møter jeg nye folk nå derimot, glemmer jeg lett ansikter, og når jeg håndhilser fyker navna deres inn det ene øret, og ut det andre.

Anonymous poster hash: bb81a...ffe