Spørsmål angånde Downs synsdrom

[Aircondition]

Dette er overhode ikke ment som et støtende eller fordomsfullt innlegg.

Et at foreldres største skrekk er å få barn med en eller annen form for funksjonshemming, og Downs syndrom er jo ofte omtalt. Jeg skjønner hvorfor. Alle vil ha et barn som ikke skiller seg ut i en negativ retning, som ikke er annerledes i en slik grad at de "stemples" eller kategoriseres. Ingen ønsker at barna sine utsettes for mobbing eller trakkasering osv. Ingen ønsker barn innenfor risikogruppe for sykdommer/lidelser eller hva det måtte være.

Men de menneskene som har downs syndrom. Hvordan og hva tenker de rundt akkurat dette? Hvordan ser de på seg selv, sammen med andre? Hvordan ser de på seg selv og sin rolle i samfunnet? I fremtiden? Ser de på syndromet som negativt? Hvordan er det med selvfølelse osv? Jeg er så livredd for at noen skal misoppfatte meg. Godt mulig jeg ikke har veid ordene godt nok her og at jeg skaper reaksjoner. Isåfall; beklager, det er overhode ikke meningen.

Når jeg møter mennesker med Downs syndrom så ser jeg (slik jeg ser det fra utsiden) livsglade mennesker med en utstråling av lykke og kjærlighet. Jeg ser positive mennesker som setter pris på de minste ting. Jeg ser utadvente mennesker som tilpasser seg omgivelsene (så lenge omgivelsene lar de være en del av dem). Jeg ser mennesker som er stolte over seg selv og det de gjør og får til.

Jeg skjønner hvorfor man frykter barn med Downs syndrom, og jeg skjønner at det er utfordrende. Men til tross for dette, har ikke menneskene det bra med seg selv, så lenge de blir behandlet bra? Er det ekstra kromosomet til hinder for dem, så lenge samfunnet og omgivelsene legger tilrette for at de skal få like gode levekår som alle andre?

[charactouy]

Mennesker med Down syndrom er like forskjellige som mennesker uten.

Noen av dem er bevisst på at de er annerledes, kjemper med manglende mestring, blir frustrert over at de ikke får til det som 'alle andre' kan.

Andre lever 'lykkelig uvitende' og nyter livet til det fulle.

De fleste jeg kjenner, er stolte over å kunne bidra, være til nytte.

Veldig mange har tilleggsvansker. Hjerteproblemer, overvekt, angst, depresjon...

Demensraten for mennesker med Down syndrom er 70% ved 60 år og 100% ved 70 år. De får sjelden en god alderdom på grunn av dette.

Ja, de har ofte en egen evne til å leve i nuet og glede seg over de små tingene, men når det butter imot har de det tilsvarende tungt.

Mennesker med Down syndrom er langt mer enn solstråler og gledesspredere - selv om de også er akkurat dét.

[AnonymBruker]

http://www.nrk.no/kultur/bok/har-downs_-vil-mobbing-til-livs-1.11169667

Kanskje du finner noe av interesse i denne artikkelen?

Anonymous poster hash: 0dbc3...6f6

[AnonymBruker]

Mennesker med Down syndrom er like forskjellige som mennesker uten.

Noen av dem er bevisst på at de er annerledes, kjemper med manglende mestring, blir frustrert over at de ikke får til det som 'alle andre' kan.

Andre lever 'lykkelig uvitende' og nyter livet til det fulle.

De fleste jeg kjenner, er stolte over å kunne bidra, være til nytte.

Veldig mange har tilleggsvansker. Hjerteproblemer, overvekt, angst, depresjon...

Demensraten for mennesker med Down syndrom er 70% ved 60 år og 100% ved 70 år. De får sjelden en god alderdom på grunn av dette.

Ja, de har ofte en egen evne til å leve i nuet og glede seg over de små tingene, men når det butter imot har de det tilsvarende tungt.

Mennesker med Down syndrom er langt mer enn solstråler og gledesspredere - selv om de også er akkurat dét.

De dør som oftest i 30 årene så alderdommen med Downsykdommen er ikke så veldig utforsket (av naturlige grunner)

Anonymous poster hash: cecc3...164

[Blod]

Det varierer utrolig mye.

Noen er oppegående nok til å kjøre bil, mens andre ikke kan gå ute alene.

Men, downs syndrom kan man finne ut av forholdsvis tidlig i svangerskapet. Men hva med alle lidelsene som er værre da, som er like synlige men som ikke kan finnes ut av ved tester...

Endret 24. mars 2015 av Blod

[Gjest Haaploes]

Mennesker med Down syndrom er like forskjellige som mennesker uten.

Det er det viktigste poenget i alle svarene her.

[AnonymBruker]

Jeg hørte en gang ei mor som sa at hun var så lei av alle som hele tiden skal trekke fram at personer med Downs er så glade og lykkelige. Hun hadde en barn med Downs selv og følte at alle alle utfordringene det medførte, ikke ble tatt alvorlig.

Anonymous poster hash: 5bff1...146

[AnonymBruker]

Jeg frykter ikke et bar med downs syndrome pga hva andre syns om diagnosen men fordi jeg vet at det er tøft i de aller fleste tilfellene å ha et barn med en psykisk utviklingshemning, har jobbet med mange og må innrømme at det var godt å kunne dra hjem til meg selv, at jeg ikke hadde ansvaret for en av de 24-7. Jeg høres sikkert veldig dømmende ut men de er ikke alle som de på Tangerudbakken. Jeg har blant annet jobbet med noen som var veldig utadgerende, dvs voldelige. Jeg har blitt slått, dyttet, bitt, klypet, lugget, spyttet på osv. De er selvsagt ikke alle utadgerende heller. Men forskjellige er de.

Jeg kan ikke si så mye om deres tanker om seg selv men de fleste skulle sikkert ønske at de var som oss andre, selv om flere har sagt i div artikler at de er fornøyde med å være den de er. Noen har dårlig selvtillit mens andre har så mye selvtillit at det renner over. Jeg tror og vet at de er veldig forskjellige. Men alle av de skjønner sikkert ikke helt hvordan de er annerledes, de merker at de skiller seg ut men skjønner kanskje ikke helt greia. De kan skjønne at de ikke kan følge drømmen om å bli sykepleier eller brannmann, men om de alle skjønner helt hvorfor tror jeg ikke.

Anonymous poster hash: e5214...e4f

[charactouy]

De dør som oftest i 30 årene så alderdommen med Downsykdommen er ikke så veldig utforsket (av naturlige grunner)

Anonymous poster hash: cecc3...164

Vel, jeg kjenner rundt 20 mennesker med Down syndrom hvorav flertallet er mellom 40 og 60. Levealderen for mennesker med DS har økt kraftig etter hvert som moderne medisin finner behandling for tilleggsdiagnoser. De gode levekårene i vesten gir økt levealder også for utsatte grupper som for eksempel mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser.

Levealderen for mennesker med DS har jevnt over økt så mye at man for eksempel kan si noe om hvor stor prosentandel som har utviklet alzheimer demens innen fylte 60, og også at progresjonen er mye raskere enn gjennomsnittet i befolkningen.