Det er ikke noe fasitsvar på hva man "skal" ha oppnådd innen den og den alderen.

[AnonymBruker]

Det er så mange som bekymrer seg over de merkeligste ting.

F.eks; "er det for sent å få barn nå som jeg har bikket 35?", "er det for sent for meg å begynne på utdanning som 30-åring"? osv..

Hvorfor er det så viktig for folk å være som alle andre, og ta de samme skrittene i livet på samme tidspunkt som alle andre?

Jeg stiller meg forundrende til at mennesker er så opptatt av å være lik alle andre.

Føler du at du "må" ta utdannelse bare fordi det forventes, ja da lar du være.

Føler du at du "må" få unger, fordi det forventes. Ja, da lar du også være.

Hva med å tørre å prøve og gå dine egne veier, i ditt eget tempo, med dine egne selvstendige mål?

Samfunnet vi har gir oss mye bra, men det kan også oppleves som et slags fengsel hvor vi blir tvunget til å innfri andres forventninger, om jobb, utdannelse og familieliv. Myndigheter og familie er med å skape forventninger til oss.

Men det er faktisk INGEN i denne verden som kan tvinge deg til å leve et bestemt liv. Du MÅ ikke jobbe, MÅ ikke ta utdannelse, MÅ ikke få unger eller partner.. Ja, vi kan miste goder hvis vi velger å ikke jobbe, men det er likevel et valg man har.

Poenget mitt er at alle burde gjøre det de har lyst til, og ikke bare "føle at jeg må gjøre det, fordi alle andre gjør det".

For noen er livet en konkurranse; hvem får barn først, hvem tar den høyeste utdanningen, hvem har den feteste bilen eller det største huset..

Ser du slik på det, så slutt med det. Man blir nemlig ikke lykkelig av et slik status-jag.

Gjør du det du drømmer om og har lyst til, da blir du lykkelig!

Anonymous poster hash: a614b...8ae

[Commander]

Det er så mange som bekymrer seg over de merkeligste ting.

F.eks; "er det for sent å få barn nå som jeg har bikket 35?", "er det for sent for meg å begynne på utdanning som 30-åring"? osv..

Hvorfor er det så viktig for folk å være som alle andre, og ta de samme skrittene i livet på samme tidspunkt som alle andre?

Jeg stiller meg forundrende til at mennesker er så opptatt av å være lik alle andre.

Føler du at du "må" ta utdannelse bare fordi det forventes, ja da lar du være.

Føler du at du "må" få unger, fordi det forventes. Ja, da lar du også være.

Hva med å tørre å prøve og gå dine egne veier, i ditt eget tempo, med dine egne selvstendige mål?

Samfunnet vi har gir oss mye bra, men det kan også oppleves som et slags fengsel hvor vi blir tvunget til å innfri andres forventninger, om jobb, utdannelse og familieliv. Myndigheter og familie er med å skape forventninger til oss.

Men det er faktisk INGEN i denne verden som kan tvinge deg til å leve et bestemt liv. Du MÅ ikke jobbe, MÅ ikke ta utdannelse, MÅ ikke få unger eller partner.. Ja, vi kan miste goder hvis vi velger å ikke jobbe, men det er likevel et valg man har.

Poenget mitt er at alle burde gjøre det de har lyst til, og ikke bare "føle at jeg må gjøre det, fordi alle andre gjør det".

For noen er livet en konkurranse; hvem får barn først, hvem tar den høyeste utdanningen, hvem har den feteste bilen eller det største huset..

Ser du slik på det, så slutt med det. Man blir nemlig ikke lykkelig av et slik status-jag.

Gjør du det du drømmer om og har lyst til, da blir du lykkelig!

Anonymous poster hash: a614b...8ae

Ikke vanskelig å være enig med deg. Men etterhvert så oppdager folk hvorfor ting henger sammen som de gjør.

Å leve slik man vil og følge drømmene høres bra ut. Men med en crappy utdannelse og lav lønn så blir muligheten for selvrealisering, drømmehuset, sommer i skjærgården og spennende reiser noe begrenset.

Få barn når man vil er selvsagt. Men samtidig er det praktisk å dem etter studenthybel tilværelsen og før man er pensjonist. helsa bør være ok. Og er man skikkelig på utur aldersmessig havner man i utakt med jevnaldrenede soialt sett i foreldregruppa. Sikkert ikke et problem for mange men det er et moment.

Og for å være kjip så bør alle født etter 1959 tenke seg om 3 ganger når det gjelder når man begynner å jobbe og med hva. Vi er vant til å se våre foreldre og besteforeldre reise jorda rundt og kose seg med pensjonen sin. Vel de bor i nedbetalte hus og har 66% lønn (minst). Nå er situasjoen en fullstendig annerledes. Husprisene er mangedoblet og når "selvrealiserings" generasjoene endelig etablerer seg i en alder av 35-40 år koster boligen rundt 4.000.000 kr. Dvs at de har relativt kort tid å betale ned en stor gjeld.

Når de blir pensjonister vil de i mange tilfeller sitte igjen med 55% lønn (hvis de er heldige) og fremdeles betale huslån, de som suser rundt på universitetet og ikke kommer i jobbe før 32 vil ha en veldig kort tid å spare til pensjon . Blir ikke mye champagnecruise i middelhavet av det.

I den gamle ordningen telte de 20 beste årene , dvs at lang utdannelse , fet lønn og kort tid i arbeid var lønnsomt. Nå teller ALLE årene i jobb. Så bilmekanikeren med kort utdannelse vil gå vinnende ut pga av flere år i arbeid.

Så leve etter drømmen og suse rundt på stranda i thaliand eller realisere seg med musikk og dans er hyggelig. Men hvis ikke mor og far er rike og pensjonen din er arven etter dem, så gift deg rik hvis du ikke vil leve på nudler og first price de siste 30 årene av ditt liv.

[AnonymBruker]

Er du arbeidsledig, student eller rik ts?

Anonymous poster hash: 9e564...2c0

[AnonymBruker]

Er du arbeidsledig, student eller rik ts?

Anonymous poster hash: 9e564...2c0

Anonymous poster hash: 1645d...67a

[Gjest O.G.]

Jeg må innrømme at jeg synes folk skal være ferdig med videregående når de er ut av tenårene. Hva som skjer ellers er opp til dem.