Humørsvingninger etter fødsel

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg har nylig (4 uker siden) blitt tobarnsmor. Storkoser meg, til tross for at det er hektisk og travelt. Men, problemet er at jeg har humørsvingninger som begynner å bli slitsomt. Jeg har ikke fødselsdepresjon, men noe stemmer ikke. Synes synd på mannen min som må høre på meg. Selv om jeg full klar over at det som kommer ut av munnen min er urimelig fortsetter jeg. Det er alt fra alt og ingenting.

Nå begynner jeg å lure om dette har noe med at jeg fant ut (rett etter at jeg ble gravid igjen) at mannen min var utro mot meg første gang jeg var gravid. Han angrer og gjør sitt beste. Jeg prøver så godt jeg kan å legge alt bak meg, spesielt nå som vi har to skjønne unger som gir oss mye glede. Forholdet vårt er ok. Som alle andre småbarnsforeldre er det lite tid for oss, men vi prøver. Jeg vil jo ikke ta opp emnet om utroskap hele tiden, men jeg begynner å lure om mine humørsvingninger har noe med det å gjøre eller at det bare et en fase som går over. Jeg jobber mye med mitt selvbildet, men føler meg rett og slett lite attraktiv! Mannen min blir jo også sliten fordi han gjør sitt beste. Jeg har snakket med mannen min om dette, men føler det blir repetisjon, hvor jeg gråter og han beklager for det skjedde.

Er det noen andre som har vært i lignene situasjon? Hvordan kan jeg finne ut hva som er årsaken til oppførselen min?.

Anonymous poster hash: 9f095...e4d

[nyher]

Jeg var veldig sur og hadde veldig kort lunte etter fødselen, og forsåvidt under hele svangerskapet, fordi jeg var så sliten og i dårlig form. Og følte meg til en viss grad alene med babyen da samboer ikke var så hjelpsom, med mindre det kom folk på besøk. Da tok han helt av og nærmest reiv babyen ut av armene mine for å være superpappa, men så fort folk reiste igjen så la han fra seg babyen igjen.. Men over til poenget her: Jeg tror kanskje det er en blanding mellom hormoner, ny tilværelse som skal tilpasses og at du har funnet ut at mannen din har gjort det verste man kan gjøre mot en person. Nemlig utroskap. Du er veldig sårbar nå og hadde det vært meg, så hadde jeg kastet han på hodet og ræva ut! Utroskap er utilgivelig for meg. Håpte han du ikke skulle finne ut av det eller?

[AnonymBruker]

Om du skal gå og gnåle om det, burde du nok gjort det slutt med en gang. For dersom han angrer og gjør sitt beste nå, så er det ikke mer han kan gjøre. Det du kan gjøre er å tilgi han og forsone deg med at fortid er fortid. For hvis du ikke kan det, så burde du egentlig avslutte forholdet, også for hans skyld. Barna merker også spenninger mellom foreldrene veldog godt, så det der burde ikke forgifte forholdet mer enn det allerede har gjort. Gjort er gjort, og spist er spist.

Anonymous poster hash: 724bf...126