Til alle stemødre-kritikere.

[*Kaisa*]

Har brukt litt tid på å lese en del innlegg av stemødre eller innlegg relaterte til stemor-"problematikken".

I de fleste innleggene er det stemødre som skriver om sin situasjon og hvor vanskelig de syns det kan være å være stemor. Jeg er selv stemor og kan skrive under på at selv om det er innlegg her som viser til noen ektreme tilfeller, så kan jeg kjenne igjen meg selv følelsesmessig i flere av tilfellene.

Det å være stemor er ikke lett og det er nok flere av de sterkeste kritikerne her inne som kanskje skulle ha satt seg selv i stemødrenes sko innimellom. Jeg synes, med hånda på hjertet, at det er damer her inne som ikke vet hva de prater om når de setter alle kluter til for å kritisere "onde stemødre".

Jeg kunne ønske at flere forstod at det ikke hjelper stemora noen ting og få en hel masse dritt her inne om hvor slem hun er osv. Kanskje situasjonen hadde blitt bedre for både henne og barna hvis det var noen som kunne ta seg tid til å gi noen gode råd og "ett klapp på skuldra".

Jeg var inne på en annen nettside og fant ett innlegg som jeg tror passer for de aller fleste stemødre. Syntes det beskrev det slik som de aller fleste har det i forhold til den rollen de har som stemor. Veldig enkelt ,men veldig godt sagt;

jeg er stemor.....

10:39 12/08-2004

Ser at mange reagerer med skrekk og gru på innleggene om stebarn. Jeg har selv stebarn, som bor hos oss fast. Her skriver man inn sine plager og spør om råd. Det som er problemet ofte er nok at far overlater eller ikke tar ordentlig ansvar for sine barn. Jeg liker å ha stell på "hverdagen", spesielt når barna er her. Føler at man blir overkjørt noen ganger. Jeg er veldig glad i min stesønn og kommer nok til å være det resten av livet. Han skal aldri få vite at jeg sliter med enkelte ting med hans "oppdragelse". Selvfølgelig kan han sikkert merke noen ganger at jeg er uenig i fars oppdragelse, men han skjønner at jeg er glad i han uansett.

Poenget mitt her er å fortelle at vi stemødre som sliter noen ganger med "slemme" følelser får skrevet dem ned her og spør da om tips. Vi er ikke onde! Hvis vi ikke hadde brydd oss, hadde vi ikke orket å lete etter svar på problemer vi kan ha i hverdagen......

Anonym

:blomst_opp:

Innlegget mitt ble veeeeldig langt, men jeg håper at det var noen som tok seg tid til å lese og at jeg kanskje gjorde litt godt for de som trengte det.

Kaisa

[dreamy]

Jeg har lest hele innlegget. Jeg synes det var ett kjempefint innlegg og jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver ..

hilsen en stemor

[Gjest Anonymous]

Hvorfor skal det være fokus på stemors situasjon? Hvor er fokuset på barnet?

I det ene tilfellet leser vi om stebarn som skal holdes utenfor en fødsel til sin lillesøster/bror, pga. hensyn til stemor.

I dette innlegget er det fokus på at far ikke tar ansvar og det går utover stemor.

I alle innlegg jeg leser fra eller om stemødre, så er det alltid andre sine feil at ting er som de er. Enten barnefaren, hans ex, eller hans barn fra tidligere forhold. Har aldrig sett ett eneste innlegg fra en stemor der hun har noe skyld i at situasjonen er slik den er.

Alltid skal stemor være den det tas hensyn til.

[Polly Ester]

Det å være stemor er ikke lett og det er nok flere av de sterkeste kritikerne her inne som kanskje skulle ha satt seg selv i stemødrenes sko innimellom. Jeg synes, med hånda på hjertet, at det er damer her inne som ikke vet hva de prater om når de setter alle kluter til for å kritisere "onde stemødre".

Jeg er en av de sterke kritikerene her, og jeg er stemor selv. Sambo's sønn er hos oss en dag i uka og annenhver helg.

Jeg er kritisk fordi det hele tiden blir snakk om at denne gravide moren vil ha sin familie rundt seg, de er hun ikke slitne for, hun vil ha mannen sin rundt seg for hjelp og støtte. Jeg er helt med på den.

Men i hennes nærmeste famile befinner det seg et barn til. Som hun ikke har født, men som hun har innlemmet i familien ved å bli sammen med barnets far. Fra faren sitt ståsted er denne datteren hans første barn, hans nærmeste famile. Når han da får et barn til, skal det etter min mening være helt naturlig at datteren hans også skal være med som nærmeste familie.

En eller annen nevnte at hvis far er mer på banen, så vil han ta seg litt av de to som er store, og så kan mor og den nyfødte komme seg litt.

Men, storesøster - som er en del av den nærmeste familien - skal også ha like stor rett som resten av den nærmeste familien til å besøke den nye babyen.

Så - beklager, jeg tar ikke den kritikken du kom med der. Jeg vet vel hva jeg snakker om. Jeg er stemor og venter barn med faren til min sambos sønn. Og denne sønnen stiller på lik linje som mine to barn når jeg får denne babyen jeg venter nå.

[*Kaisa*]

Jeg vet ikke helt valnøtt, men jeg tror du ikke har fått med deg mitt poeng. Jeg mener at situasjonen for enkelte stemødre og deres stebarn hadde blitt bedre hvis de hadde fått de råd og den veiledningen de søker etter i sine innlegg. Selvfølgelig er det barna som kommer i første rekke og skal prioriteres, de har ikke valgt sin situasjon.

Jeg prøver bare å minne noen her inne på at selv om det kanskje ikke virker slik noen ganger så er stemødre også mennesker med følelser, tross alt.

[Polly Ester]

Jeg vet ikke helt valnøtt' date=' men jeg tror du ikke har fått med deg mitt poeng. Jeg mener at situasjonen for enkelte stemødre og deres stebarn hadde blitt bedre hvis de hadde fått de råd og den veiledningen de søker etter i sine innlegg. Selvfølgelig er det barna som kommer i første rekke og skal prioriteres, de har ikke valgt sin situasjon. Jeg prøver bare å minne noen her inne på at selv om det kanskje ikke virker slik noen ganger så er stemødre også mennesker med følelser, tross alt.[/quote']

Okay, om jeg ikke har fått med ditt poeng så beklager jeg det. Jeg kjører antakeligvis med skylapper og har hengt meg opp i at denne 11-årige datteren ikke får komme å besøke lillesøster/bror når babyen blir født, men må vente til stemor finner ut at hun orker. Det er forskjellsbehandling, og det er det jeg blir sint på. Jeg mener at alle de barna er rettmessige søsken og har rett i like stor grad å komme å besøke når babyen er født.

Det at barna skal prioriteres som du også sier, det er jo det som er hele poenget mitt også... Faktisk. Jeg vet jeg har hisset meg veldig opp her, men det er pga forskjellsbehandlingen.

I denne familien håper jeg de får råd og støtte og hjelp og veiledning og at far tar sitt ansvar og at stemor ikke blir så sliten som hun var sist hun fikk barn, og at alle jenker seg, men... at både stedatteren og det andre barnet har like rettigheter til å besøke babyen når den blir født...

[*Kaisa*]

Valnøtt; Jeg skjønner reaksjonen din over innlegget med 11-åringen. Tragisk for alle parter egentlig. Jeg fikk også rynker i panna av å lese det.. :-?

Men kanskje ting i forholdet mellom de to kunne ha forandret seg hvis stemor hadde fått noen å snakke med som ikke dømte henne nord og ned ? En som kanskje kunne hjelpe henne på vei til å forstå? For jeg påstår hardnakket at problemene som oppstår i "mine-dine-våre- barn-familier" handler først og fremst om sjalusi!! Trur eg.

Uansett innlegget mitt hadde ikke utgangspunkt i denne historien.

[Polly Ester]

Jeg kjente dette innlegget rørte ved meg skikkelig og jeg ble veldig provosert, men jeg skal holde meg unna den diskusjonen her

Jeg vet hvor vanskelig det kan være med følelser rundt mine og dine - og etterhvert våre barn. Jeg tenker selvfølgelig endel på det selv, når vi om noen måneder vil ha alle tre kategorier her.

Jeg regner faktisk med både en og to og tre ganger at det blir litt gnisninger som vi må deale med når den tid kommer.

[Gjest gjesta]

Jeg synes egentlig det er helt normalt å ha følelser, også negative, omkring stemor/fars-rollen. Det er ikke lett med dine og mine barn. Ikke for de voksne, men heller ikke for ungene.

Jeg reagerer ikke like voksent bestandig, men jeg er i stand til å se det. Og velger jeg å dele mine følelser med samboer så forventer jeg å bli respektert. Hva jeg gjør med/ut av mine følelser, ja det er en helt annen diskusjon. Og velger jeg å dele mine tanker og følelser her på KG så er det fordi jeg ønsker innspill fra dere. Som trådstarter skriver så er man ikke ond. Hadde man vært det så hadde man gitt f*** og holdt på sitt.

Jeg tenker ikke på meg selv som stemor og ikke på min samboer som stefar. Alle våre unger har en far og en mor. Jeg fikk en samboer og fire ungdommer på kjøpet og jeg håper jeg kan være en ressurs for de :-)

[Gjest Lille_my ikke pålogget]

Jeg har generelt ikke noe i mot stemødre!

Men ikke alle stemødre er like greie å ha med og gjøre. Jeg mener ikke så slå alle under en kam. MEn sannheten er jo at enkelte kan være sikkelige "onde" !

Det kan jeg skrive under på.

Tar ikke opp den diskusjonen nå, men bare for å ha det sagt det finnes gode setmødre, men det finnes en del dårlige der ute også!

Men likte inlegget generelt bra!

[Polly Ester]

Den aller verste stemor historien jeg kjenner til er om en inngiftet tante hos oss og hvordan mine to kusiner ble behandlet...

Hennes sønner fikk faktisk beskjed av sin mor om å banke opp stesøstrene sine, de kastet appelsiner på dem og kløp dem osv...

Stemoren var virkelig den onde selv, men da jentene forsøkte å fortelle det til faren sin som jobbet hele dagen, ble det bare verre. Stemor sa at jentene ikke snakket sant og at han burde tro mer på en voksen dame enn to jentunger.

Ene kusina mi tok vare på alt håret som ble revet av hodet hennes og truet med å vise det til faren sin. (hun skulle selvfølgelig vist det uten å si noe til stemoren sin først) - men da ble stemora helt vill og kastet seg over hårbørsten og fikk revet med seg og kastet det håret som kusina mi hadde samlet på for å vise det til faren sin.

Hun andre kusinen skulle spise middag, og da hun ikke ville men la det i skålen til hunden, tok stemora det opp og krevde at jenta skulle spise...

Selvfølgelig masse annet også - og jentene rømte hjemmefra da de var 15-16 år gamle og bodde hos andre tanter og onkler til de var gamle nok til å flytte for seg selv.

Dette er bare en historie, og alle er ikke slik, selvfølgelig... Men, det finnes virkelige onde mennesker. Jeg har en stefar som har vært helt forferdelig, men det er verre å vokse opp med en ond stemor, ihvertfall tidligere, for det var som regel far som var ute på jobb og mor/stemor som var hjemme...

Og dette er ikke et angrep på andre stemødre, det var bare mine to kusiners historie... Og selv om stemora ikke var snill med jentene, så var hun ikke så veldig snill med sine egne to sønner heller, så det lå nok bare i henne å være ond...

[Gjest Anki]

For en grusom historie Valnøtt! Blir helt dårlig av å lese slikt, uff og uff!!

Selv om det var en ond stemor innblandet i dette tilfellet, må man ikke glemme at foreldre plager sine biologiske barn også, dette er ikke noe som er reservert til kun steforeldre.

Men det kan kanskje hende at det er lettere å være stygg mot et stebarn, ikke vet jeg. Er selv stemor, og føler at jeg er like streng mot alle barna, ikke bare stebarna. Noen ganger er jeg faktisk strengere mot mine egne barn, fordi jeg på en måte prøver å "kjøpe" stebarnas gunst ved å ikke være for streng... Farlig det også!

Når det gjelder innlegget om hun som ikke ville ha besøk av stedatteren fordi hun skulle ha baby så skjønner jeg at folk blir provosert. Ærlig talt, skal hun nekte mannen sin å treffe sin egen datter??? SÅ vanskelig er det ikke å ha barn, ærlig talt. Selv om man føler man ammer hele dagene, så gjør man i realiteten ikke det. En halvtime til å lage seg mat klarer man nok å få til!

Hadde jeg fått barn nå skulle stebarna mine fått komme på besøk snarest mulig for å være med lillebror eller søster! Akkurat som mine egne barn hadde fått lov til.

Men når det gjelder stefamilier går visst det meste an. Hørte nettopp om ei dame som mislikte stebarna sine sånn at hun nå hadde fått mannen til å gå med på at barna ikke skulle få komme på besøk lengre! Altså har mannen gått med på å ikke se sine egne barn for å få være sammen med denne kvinnen. Hun er jo helt idiot, det er klart, men han kan ikke være mye å samle på han heller!

Det er en rar verden vi lever i gitt...

[Polly Ester]

Det er en forferdelig historie, den med kusinene mine, og de har begge plager av det den dag i dag - det er over 40 år begge to.

Jeg er enig med deg i at det ikke alltid er like lett med stebarn - mye pga at man er redd for å bli den "onde stemor". Jeg oppdrar ikke stesønnen min (vi bruker ikke stemor og stefar hjemme heller, det blir bare her som jeg skriver om det), og jeg er alltid litt mer positiv mot han enn kanskje nødvendig. Men han er en høflig og god gutt - vi har aldri kranglet, verken han eller jeg eller far og sønn. De har snakket sammen om ting uten at jeg har vært tilstedet og kommet seg fram til løsninger selv.

Jeg er her og er tilstede, men det er ikke så mye jeg er involvert i stesønnen min. Vi er vennlig mot hverandre, men vi er bare ikke helt involverte noen av oss.

Jeg føler det er litt vanskelig noen ganger, for det går som oftest via faren hvis det er noe, og det går via meg hvis det er noe med ungene mine. Men, det med stebarn/steforeldre er muligens alltid et minefelt.

Det går bare ikke an for en far å velge bort barnet sitt for ei dame, mener jeg... Har man fått barn, så har man. Hadde jeg vært sammen med en mann som ikke tok seg av ungene sine, hadde jeg aldri tatt sjansen på å få barn med han heller.

Min samboer er en kjempefin pappa, og det kommer han også til å være til vårt felles barn som kommer i mars/april - uansett hva som skjer videre i livet vårt... Og det er en forutsetning for å få barn med han.

Men, så har jeg også en sønn som ikke har kontakt med faren sin også, som har valgt bort sønnen sin...

[Gjest sexysadie]

Tror det finnes en hel del teite voksne mennesker som ikke klarer å oppføre seg.

Med tanke på at "storfamilien" med dine/min/våre barn er den begynnende normen i vårt samfunn så skal det faktisk være en del rollefigurer på hvordan man ikke skal oppføre seg.

[Gjest ii *Fiona*]

Enig Sexysadie, det at man som voksenperson i samvær med barn faktisk ER rollemodeller uansett i hvilken relasjon, er et faktum jeg synes mange undervurderer. Mange er absolutt ikke ydmyke nok overfor den skummelt store "makten" og innflytelsen vi voksne har overfor barn.

"onde" stemødre har jeg heldigvis ikke sett overveldende mange eksempler på. Naivem uerfarne, småsjalu og usikre stemødre derimot er det jaggu flust av. Og jada, det finnes sikkert eksdamer også som er sjalu.

Jeg og sønnen min var nylig i dåpen til lillebroren hans. Hans bonusmamma, som jeg foretrekker å kalle henne, overlot den nyfødte til pappaen da de var oppe ved alteret, og kom ned til meg i kirken for å hente ham og ta ham med på det hele sammen med dem. Etterpå var han med på fotografering osv, hun er bare helt fantastisk med hele situasjonen. Etterpå var det stor lunsj, med hennes foreldre, steforeldre, min eks' foreldre og søsken, meg og sønnen min... kjempehyggelig.

Handler vel litt om raushet vel? At barn har krav på et trygt nettverk selv om mamma og pappa tilfeldigvis dreit seg ut, så ser jeg ingen grunn til at ungene skal betale den prisen. Det får vi voksne gjøre - stemødre også. Selvsagt har stemødre følelser. Har noen betvilt det? Poenget, vil jeg tro, er vel at man som mor av og til får lyst til å himle en smule med øynene over ny-damer som har så stort markeringbehov at de knapt har gangsyn, og ubevisst oser av et underbevisst ønske om at de ikke for evig og alltid vil være den som ikke var førstemann.

Når min eks og dama gifter seg neste år, er jeg bedt. Jeg har tenkt til å holde en tale, og den skal være rettet mot dem selvsagt, og mot henne. Fordi hun respekterer sønnen VÅR, fordi hun respekterer meg som person, fordi hun har hjerte som er stort nok og vett til å prioritere deretter.

Hun har sikkert inngått kompromisser. Tør påstå hun har vunnet ganske mye også - fordi hun åpnet for at det kan være slik mellom oss, er hun også tryggere i sitt forhold, og trygg på at hun aldri vil være "nestbest" selv om hun er nummer to og alltid vil være det. Det er en viktig forskjell!

Voksne er ansvarlig for valgene sine. Så da er det bare å forholde seg til realitetene og bli voksen.

(Sånn for ordens skyld må jeg jo også nevne at jeg har null toleranse overfor eksdamer som ikke skjønner når de skal gi slipp... de er minst like skadelige for barna sine som ferske stemødre).

Grrr. Sorry. Dagens dose irritasjon over uansvarlige voksne, som sørger for at psykologyrket vil være lønnsomt i minst to generasjoner til...

God helg da dere, med barn og samværsbarn!!! Ta vare på hverandre og nyt de små og store miraklene :blomst_opp:

[Nasseline]

Jeg og sønnen min var nylig i dåpen til lillebroren hans. Hans bonusmamma, som jeg foretrekker å kalle henne, overlot den nyfødte til pappaen da de var oppe ved alteret, og kom ned til meg i kirken for å hente ham og ta ham med på det hele sammen med dem. Etterpå var han med på fotografering osv, hun er bare helt fantastisk med hele situasjonen. Etterpå var det stor lunsj, med hennes foreldre, steforeldre, min eks' foreldre og søsken, meg og sønnen min... kjempehyggelig.

Handler vel litt om raushet vel?

Når min eks og dama gifter seg neste år, er jeg bedt. Jeg har tenkt til å holde en tale, og den skal være rettet mot dem selvsagt, og mot henne. Fordi hun respekterer sønnen VÅR, fordi hun respekterer meg som person, fordi hun har hjerte som er stort nok og vett til å prioritere deretter.

Hun har sikkert inngått kompromisser. Tør påstå hun har vunnet ganske mye også - fordi hun åpnet for at det kan være slik mellom oss, er hun også tryggere i sitt forhold, og trygg på at hun aldri vil være "nestbest" selv om hun er nummer to og alltid vil være det. Det er en viktig forskjell!

Så flott....

[Gjest Anonymous]

DET ER ALLTID FOKUS PÅ BARNET KJÆRE DEG....

Nå er det på tide at stemødre får ROS, ikke alltid RIS, for det motiverer IKKE :evil: :evil:

Glimrende innlegg, at det kommer fram at stemødre trenger STØTTE. Vi gjør vårt beste for BARNET, men

ikke lett, men vi gjør vårt BESTE!

[Gjest ii *Fiona*]

Ros...? Stjerne i boka liksom?

Vi går ikke på barneskolen lenger. Selvsagt hyggelig med bra tilbakemeldinger, det burde jo vært lettere å gi gode enn dårlige tilbakemeldinger her i livet uansett.

Men alvorlig talt - ros, du mener av den typen stemødre er veeeeeldig flinke til å sin nye type-med-barn-fra-før fordi han har et godt forhold til eksen sin, barnets mor...? Sånn generøs type "Jeg er så glad du har et godt forhold til eksen din kjære, det viser hvor ansvarsfull og raus du er med mennesker og med barna dine". Jah, det kryr jo av dem. Fremfor: "Herregud, ringte hun nå igjen? Dette er MIN tid med deg, nå kommer barna i annen rekke."

Nei, stemødre skal selvsagt roses og belønnes og klappes på skulderen fordi de tar på seg den skrekkelige byrden det er å elske flere, ha omsorg for flere og bidra til gode vilkår, i ren veldedighets stil.

DU VELGER LIVET DITT SELV. Velger du barn inn i det, velger du forhåpentligvis å ta konsekvensen av det også, biologi eller ikke!

Men selvsagt, jeg får jo kjempelyst til å finne en kjæreste, og resten av livet føle meg som en annensortert veldedighetssak som en fyr er så SNILL å ta seg av... Og for all del huske på å gi ham ROS for å være så grei at han elsker meg som den personen jeg er, med rollen kvinne/mamma. Stakkars han, tross alt, jeg kan jo umulig være et catch han bør føle seg jævlig heldig for å være sammen med.

Barn er en ressurs. Hvilken som helst voksen som setter Me, myself & I til side et lite øyeblikk, vil se det som en berikelse, ikke en ripe i lakken.

Heldigvis er det masse oppegående kvinner her inne i ymse varianter av situasjonen, og flere av dere viser innsikt, kapasitet til kjærlighet og ydmykhet jeg beundrer. Gir håp om at det er mulig tross alt, med litt sunn fornuft og hjerterom. Det er lov å sette en standard for seg selv, og ikke minst for barna.

[Catia]

Litt forvirra her, hva du mente som ironi eller ei...

Jeg sier,

stemødre gjør det beste de kan.

jeg gjør det, er stemor.

jeg er IKKE annenrangs i typen min sitt liv.

Han vil bruke tid sammen med oss BEGGE.

Både sønnen og meg.

Han vil at jeg og sønnen skal ha det bra,

for han er glad i sønnen som en er glad i sitt barn.

Og han elsker meg som en kjæreste, for

det kjærlighet innebærer.

[Catia]

DU SIER:

Barn er en ressurs. Hvilken som helst voksen som setter Me, myself & I til side et lite øyeblikk, vil se det som en berikelse, ikke en ripe i lakken.

Ja, de er det.

MEN ikke bare det.

De er også bortskjemte, masete, irriterrende osv osv...

Og jeg digger ikke tanken på at ex'en er mora, og han har arva genene hennes

Men prøver så godt jeg kan.

Elsker typen min, og respekterer at han har en sønn,

men kommer aldri til å bli så glad i stesønnen min som MIN EGEN :klem2: