Tidlig dårlig i sport for senere bli flink (bedre)?

[AnonymBruker]

Noen som har opplevd at barna deres var klumsete i sport feks fotball når de var små, for så å bli bedre etter noen år?

Jeg bare lurer da jeg overhodet ikke var sportsinteressert som liten og begynte først med lagidrett i 4.-5.trinn. Hevdet meg rimelig greit etterhvert i flere idretter og sport generelt. Lurer på barnet mitt nå, h*n virker å være en av de dårligste på laget. Bør jeg forvente at det fortsetter slik eller har noen opplevd at det går bedre om noen år? H*n trives sånn helt greit men merker jo selv at h*n ikke er spesielt god. Bør h*n fortsette?

Anonymous poster hash: b8a89...54b

[Mafalda]

Min eldste sønn var sånn. De første årene som fotballspiller var han en kløne og en av de dårligste på laget. Etter noen år skjøt utviklingen fart (flaks for han at det ikke var snakk om nivådeling i åtteårsalderen, slik enkelte akademier driver med ), og han trente mye ekstra og spilte kamper for flere lag i klubben når de trengte spillere. I dag er han i tenårene og spiller i talentseksjonen i klubben, med 4-5 treninger og en kamp i uka.

Og så har jeg en sønn til, som også startet ut som kløne og har forblitt en kløne (sagt med store mengder kjærlighet ) Årsklassen hans nivådelte i fjor, og han måtte se flere av spillerne bli tatt ut til satsningslag uten å selv få sjansen. Men det gjelder jo de fleste, tross alt. Han spiller nå på tredjelaget, to treninger i uka og kamper bare i sesongen, og trives utmerket med det. For ham er det viktigste å spille fotball og ha det gøy, og jeg er glad for at han får rørt seg fysisk og holder på kameratskapet i laget.

For meg er det essensielt at en klubb skal ha rom til begge deler. De fleste blir jo ikke proffspillere, og det er viktig at det er et godt tilbud til alle, også de som ikke har noe stort talent eller ønsker å bruke hele tiden sin på sport. Dette gjelder alle grener, for så vidt. Breddeidretten har stor verdi i seg selv, særlig når barna kommer i tenårene.

Så jo, det kan absolutt hende at sønnen din vokser seg bedre. På den annen side, hvis han ikke gjør det er det fullt mulig å ha mye glede av idretten likevel. Men det krever litt av foreldregruppa, at det ikke blir så mye snakk om hvem som er best og altfor stort resultatfokus. Heldigvis har hobbeyfotballsønnen min spilt på et lag der foreldre har vært veldig solidariske og støttet opp om alle på laget. Det gir idrettsglede og gode opplevelser, noe som har vært gull verdt. Så jeg ville ikke automatisk tenkt at "dersom han ikke blir blant de beste, så bør han slutte", det kan være mye fint å hente i sporten hans likevel!

[AnonymBruker]

Begynte å spille som 8-åring.. Var skikkelig kløne de første årene, løp tundt i ring som en hodeløs kylling og hadde genetelt null peiling... Men jeg syns det var gøy og sosialt så jeg fortsatte.. Etter noen år ble jeg tatt ut til kretslag, og spilte flere turneringer og kamper for lag i eldre aldersklasser.. Så det er nok noe i "øvelse gjør mester"... (eller bedre da;) )

Anonymous poster hash: dc15e...f7a

[AnonymBruker]

Ja kjæresten min er sånn! Han var visstnok litt rund i kinnene og klumsete på fotballbanen, men etter ungsomsskolen ble han slankere og høyere - og raskere. Nå sykler og løper han mye, og er ofte i topp3 på lokale løp osv.

Anonymous poster hash: 31250...54f

[AnonymBruker]

Jeg var vel til en viss grad sånn, selv om Hehe må understreke at jeg aldri ble god. Men da jeg begynte på fotball rundt 12-årsalderen, var jeg virkelig utrolig dårlig. Jeg var lita, spe og med dårlig fysikk. Men så skjøt vel den fysiske utviklingen litt fart, og plutselig etter en sommerferie, husker jeg at fotballtreneren bemerket at jeg hadde fått mye mer dreis på ballen. Jeg ble som sagt aldri spesielt god, men merket allikevel en veldig framgang etterhvert som fysikken ble mer moden.

Anonymous poster hash: effed...323