Livet etter depresjonen...

[Gjest Janna]

Vil gjerne legge inn her et lite stykke jeg har skrevet om min opplevelse av en ganske tung depresjon.

Håper ingen blir i dårlig humør av å lese

Livet etter depresjonen

Hvem sier at livet er en lek? Det var i alle fall ikke meg… Livet er alt annet, men ikke en lek. Man lærer så lenge man lever, og jeg lærte på den harde måten. Å bli deprimert var ikke noe jeg planla. Sykdommen snek seg innpå meg og slo til med en orkans styrke. Jeg var nede for telling i over et år. Hvorfor fikk jeg depresjon? Jeg spør meg stadig det samme spørsmålet, men finner ikke noe tilfredsstillende svar.

Jeg var bare 16 år gammel, en ung og glad jente. Jeg ante ikke hva det var som traff meg.

Nå sitter jeg her, 18 år gammel og med litt mer erfaring å øse av. Jeg går fremdeles på antidepressiv medisin, men anser meg selv som frisk. Har bare litt igjen å jobbe med, så er jeg meg selv igjen. Nei, forresten. Jeg kan aldri bli som før. Jeg har forandret meg. Jeg har lært mye om de vonde tingene i livet, mer enn en ung jente skal behøve å bære så tidlig. Nå vet jeg hvordan det er å leve i et svart, bunnløst hull, stadig fallende og uten håp. Jeg falt og falt, gråt flere timer hver dag, var bunnløst fortvilet. Blikket mitt var mørkt og tomt. Kroppen min mistet 15 kilo på et halvt år. Jeg brydde meg ikke om det, jeg var bare veldig, veldig trist. Hele tiden.

Foreldrene mine gråt, jeg gråt, søsknene mine skjønte ikke hva som foregikk. Og hele tiden var det bare sykdom. Jeg ante ikke hva som var så trist. Ikke brydde jeg meg heller. Jeg ville bare ligge slapp under dyna og storgråte.

Sånn var det i et helt år.

Jeg er så veldig glad for at jeg er ferdig med den grusomme tida. Nå bor jeg i Oslo sammen med samboeren min, vi har akkurat kjøpt oss en pen liten leilighet, og jeg er sykemeldt. Vil begynne å jobbe igjen til høsten. Skolen får vente. Jeg gråter aldri mer uten å vite hva jeg gråter for. Det er deilig! Når følelsene raser er det godt å lette litt på trykket og gråte ut, men jeg skriker aldri vilt og hjerteskjærende som jeg gjorde mens jeg var deprimert. Det er deilig å slippe. De 15 kiloene jeg mistet i sorgens bunnløse gap er på plass igjen, og jeg gleder meg over å leve!

Jeg skriver dette som en påminnelse til alle de unge deprimerte jeg vet finnes i Norge: Det finnes håp! Ikke gi opp. Gå videre! Alltid videre.

Det verste for meg når jeg var deprimert, var når jeg var alene. Da kom de tunge tankene og følelsene med full styrke.

Det hjalp så utrolig mye med støtte fra vennene mine, familien min, kjæresten min, hunden min.. Alle levende vesener som var der for meg gjennom de vanskelige tidene. Det betydde mest!

Jeg ser frem til å leve videre, gå videre, oppleve, føle, se, høre, lukte; alt dette var bedøvet mens sykdommen sto på.

Plutselig en vårdag SÅ jeg alt det grønne, og jeg kjente et lite snev av livslyst! Plutselig trengte fuglesangen gjennom tåkesløret av vonde følelser som verket inni meg. Da skjønte jeg at det snart var over.

Forhåpentligvis for godt!

[Gjest Ikke innlogget Kid-a]

Åhh! Nå ble jeg glad, Vinga.

Jeg er inne i en depresjon nå. Håper jeg er på vei opp og ut av den. I dag når jeg våknet hadde jeg endelig en slags følelse av glede igjen... jeg hadde faktisk lyst til å stå opp, jeg var glad for at jeg våknet for første gang på leenge. Innlegget ditt gav meg bare en bekreftelse på at det blir bra en gang. Det var akkurat bare det jeg trengte å høre i dag. Akkurat nå er jeg motivert for å bli frisk igjen.

Takk, kjære vennen min! Jeg ble glad nå...

*gir deg en stor kos*

[Leni]

Jeg var 15 år da jeg ble syk & gikk på antidepp. i 5 LANGE år.

Det finnes ingen god grunn alltid til hvorfor man blir psykisk syk.

De som ikke har opplevd det kan heller aldri skjønne hvordan det er å leve med en psykisk sykdom.

Det lærte iallefall meg til å ikke dømme andre, til å forstå at det finnes alltid en grunn til hvorfor et menneske reagerer som det gjør på ting selv om det tilsynelatende ikke virker slik.

Det ligger som regel noe under.

Ja det er slitsomt å være pårørende, kjæreste og venner.

Deter slitsomt å være utenforstående, men allikevel så involvert uten å ane hva man skal gjøre.

Det er ikke bare den syke det går utover, men hele resten av nettverket rundt.

Det er ikke bare en sykdom som rammer den deprimerte, det rammer også alle rundt, alle som bryr seg om vedkommende.

Det er ikke uten grunn det finnes veiledninger for pårørende...

Ikke glem at det er alltid et lys i tunnellen.

DON'T EVER GIVE UP!!

[Gjest Anonymous]

Finnes det håp, sier dere? Håp om hva da? Flere dager, uker og år i den samme dritten? Når en er langt nok nede ønsker en ikke å fortsette livet i det hele tatt. Mitt høyeste ønske er å få dø.

Venner, kjæreste? Hvilke? Familie? Den virker bare som en sosial stressfaktor.

Så jeg er imponert over dere som har funnet noe å leve for og kommet gjennom deres nedtur. Håper virkelig det går bra for dere.

Tusen klemmer fra meg.

[Arnie]

Jenter...

Dere som sliter med depresjoner bør være klar over at hypothyroxi er en snikende og livsfarlig sykdom fordi den fører til depresjoner og selvmord, og rammer først og fremst kvinner.

Så for sikkerhets skyld: finn en lege med kompetanse om dette (lege-undervisningen i Norge var dårlig på dette området for en del år siden), og få tatt de nødvendige prøver for å sjekke at det ikke er dette dere lider av.

Eksempel på sykdomshistorie:

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LTS...._SEKS_ID=526567

[Gjest Anonymous]

Det er ikke alle som ønsker å bli frisk. Og hva er da vitsen med å gå til lege? Kanskje dette kan være vanskelig å skjønne for "utenforstående", men fenomenet gjelder andre sykdommer også, som f.eks. alkoholisme.

Og hvorfor er det alltid "de friske"s oppfatning som er den "riktige"? Vær så snill og aksepter at ikke alle er som dere!

[Majken]

Har slitt med depresjon siden jeg kom i puberteten, og sliter ennå. Er ikke på bånn, men der har jeg vært og der var det vondt å være. Hadde bare lyst til å dø.Ble sett på som lat, for jeg kom meg aldri ut. Beste stedet å være var sengen, og det er det ennå. Er akkurat som om jeg aldri kan trives noe sted.

Jobber opp motet til å ta kontakt med psykolog og kanskje få noen antidepressive eller kanskje best å la vær(har hørt at de skal være sløvende, og det trenger jeg i hvertfall ikke!).

Ble i hvert fall litt oppmuntret av Vingas historie! :kgsmil: .

[Gjest indiangranny]

Hei Vinga :-)

Jeg kan bare bøye meg i støvet for deg og si takk

Du er en kjempejente *klemmer deg flat*

hilsen

indianlady med tårer i øynene