Hvordan bli bedre å vise interesse?

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig dårlig på å vise gutter at jeg liker de eller at jeg er interessert. Jeg er også dårlig på å vise følelser, og det er nesten sånn at familie og venner er veldig overrasket over at jeg ikke reagerer på visse ting de ville reagert på. Men jeg lar ikke ting gå inn på meg, og jeg føler at jeg er mentalt sterk når det kommer til dette.

Det som er dumt synes jeg, er at jeg ikke har peiling overhodet på hvordan jeg skal oppføre meg når jeg dater en gutt.

Gutter må som oftes ta initiativ til å kose, kysse, sex osv. Jeg tar initiativ til å finne på ting, men når det kommer til det å være nær en gutt eller vise at jeg er interessert blir jeg helt lammet, og de kan gjerne oppfatte meg som kald. Det er ikke sånn at jeg snur meg vekk hvis de vil kose, jeg er med på det, men jeg tør ikke ta initiativ fordi jeg er redd for å bli avvist.

Når jeg dater og ikke er med de i mellom datene så vet jeg heller ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og jeg føler at jeg enten maser eller er kald selvom jeg ikke nødvendigvis er det.

Jeg prøver å ikke tenke så mye på dette, men jeg blir stresset av å date en gutt og gjerne når det begynner å bli seriøst. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det er kjipt...

Så kommer dette med følelsene mine inn igjen, at jeg overbeviser meg selv med at jeg en eller annen gang kommer til å få en kjæreste og at jeg ikke må stresse. Meeen så begynner jeg å date, og det samme skjer igjen... Usikker much ja?

Enden på visen er at jeg begynner å nærme meg 30 og det begynner å gå opp for meg at jeg kommer til å være singel resten av livet om ikke det skjer en forandring....

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig dårlig på å vise gutter at jeg liker de eller at jeg er interessert. Jeg er også dårlig på å vise følelser, og det er nesten sånn at familie og venner er veldig overrasket over at jeg ikke reagerer på visse ting de ville reagert på. Men jeg lar ikke ting gå inn på meg, og jeg føler at jeg er mentalt sterk når det kommer til dette.

Det som er dumt synes jeg, er at jeg ikke har peiling overhodet på hvordan jeg skal oppføre meg når jeg dater en gutt.

Gutter må som oftes ta initiativ til å kose, kysse, sex osv. Jeg tar initiativ til å finne på ting, men når det kommer til det å være nær en gutt eller vise at jeg er interessert blir jeg helt lammet, og de kan gjerne oppfatte meg som kald. Det er ikke sånn at jeg snur meg vekk hvis de vil kose, jeg er med på det, men jeg tør ikke ta initiativ fordi jeg er redd for å bli avvist.

Når jeg dater og ikke er med de i mellom datene så vet jeg heller ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og jeg føler at jeg enten maser eller er kald selvom jeg ikke nødvendigvis er det.

Jeg prøver å ikke tenke så mye på dette, men jeg blir stresset av å date en gutt og gjerne når det begynner å bli seriøst. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det er kjipt...

Så kommer dette med følelsene mine inn igjen, at jeg overbeviser meg selv med at jeg en eller annen gang kommer til å få en kjæreste og at jeg ikke må stresse. Meeen så begynner jeg å date, og det samme skjer igjen... Usikker much ja?

Enden på visen er at jeg begynner å nærme meg 30 og det begynner å gå opp for meg at jeg kommer til å være singel resten av livet om ikke det skjer en forandring....

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

Jeg kjenner meg kjempegodt inn i alt du skriver. Kunne like så godt vært noe jeg skrev om meg selv.

Så jeg venter egentlig også spent på om noen kan svare på denne tråden.

Anonymous poster hash: 74238...f10

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg kjempegodt inn i alt du skriver. Kunne like så godt vært noe jeg skrev om meg selv.Så jeg venter egentlig også spent på om noen kan svare på denne tråden. Anonymous poster hash: 74238...f10

Føles litt bra at jeg ikke er alene

Får håpe vi får noen svar på dette som vil hjelpe oss begge.

Ts

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

[Reddle]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Det å vise følelser og være emosjonell er veldig individuelt. Noen viser mer følelser og er mer emosjonelle enn andre, uten at det nødvendigvis er noe feil med det. Du blir sikkert trist og glad som de fleste andre, men viser ikke det like mye. Når det er sagt, så kan du fort overraske deg selv i forskjellige situasjoner. De som ikke viser så mye følelser utad er kanskje de som blir veldig emosjonelle i riktig situasjon.

Når det gjelder å ta initiativ så kan du sette deg selv noen mål. "I dag skal jeg ta initiativ til å kose", "I dag skal jeg spørre om han vil bli med på tur", "I dag skal jeg ta han med på resturant". Du trenger ikke ta helt av og styre alt som skjer i det daglige av den grunn, men ta små steg. Du vil fort se at dette gikk jo helt fint, og du kjenner at du kan slappe mer av og ta initiativ til det du vil. Når det er sagt så er det ikke alle som har automatiske reaksjoner som gjør at de tar initiativ til mye. De blir veldig gjerne med på å kose eller gjøre noe, men det ligger ikke i deres natur å ta initiativ. Det betyr ikke nødvendigvis at de går rundt og tenker på det hele tiden og lurer på hvorfor de ikke klarer ta initiativ, men at det ikke er kretser i hodet som gir signal om at nå burde du gjøre sånn og sånn. Du har det gjerne fint i den situasjonen du er i og tanker om å finne på noe faller ikke naturlig inn. Dersom noen andre spør eller tar initiativ, så er de med på det meste.

Det er ikke unormalt å være litt usikker på hva en gjør i et forhold, kanskje spesielt om du ikke har så veldig mye erfaring der. For mange vil det å ta initiativ komme etter hvert som du blir bedre kjent med partneren. Så kommer selvsagt problemet med at han kanskje mister interessen på et tidligere tidspunkt og det blir slutt.

Frykten for å bli avvist er nok noe som veier tungt. Det er viktig å kjenne at det er greit å bli avvist. At han ikke har lyst å ha sex en kveld betyr ikke at han er sur fordi du spurte eller ikke liker deg. Det kan bety noe så enkelt som at han ikke hadde lyst, var trett eller noe sånt. Dersom du er en som sjelden tar initiativ vil han kanskje ofte bli med fordi det er morro når du viser initativ. Selv om han ikke alltid blir med er han sikkert glad for at du tør å spørre etter det du vil ha. Ikke se på det som å bli avvist, det er et veldig negativt ord, selv om det kanskje er passende i følge ordboken.

Usikkerhet er noe mange har, til så mangt her i livet. I svært mange tilfeller kan en komme ut av det ved å ta noen sjanser, rulle bort forsvarsmekanismene og være modig. Det høres selvsagt veldig enkelt ut og er ikke like enkelt i praksis, men det er ofte realiteten at en rett og slett må hoppe ut i det. Hoppe ut i det er kanskje en dårlig metafor siden det ofte kan være lurt å dyppe tærne litt først og se hvordan det føles. Som jeg foreslo tidligere, start med småting, gi deg selv erfaring og trygghet for at det går bra. Så kan du eskalere etter hvert. Målet er ikke at du skal bli dominant og styre showet hele tiden, men at du skal føle at du kan ta initiativ uten frykt for å bli avvist.

For de der det å ta initiativ og være frempå er helt naturlig kan det høres tullete ut at noen går rundt og er usikre for noe så lite, men det er ikke lett å sette seg inn i situasjonen, tankene og følelsene til den det gjelder. Menn er ofte de som mange forventer tar kontakt og "jakter" på kvinner, de skal være dominerende i senga og sørge for at hun får orgasme. Nå sier jeg ikke at menn har det verre, men at dette er noe du finner folk som sliter med i begge kjønn. Damer burde være like aktive til å finne en de liker som menn mener jeg, og da vil utfordringene med det å ta initiativ definitivt være til stede.

Dersom du finner en du er veldig glad i og som virker reflektert nok, så kan du ta det opp med han. Dersom han forstår at det å ta initiativ er noe du ikke er så flink til, men vil gjerne gjøre mer, så kan han være mer imøtekommende. Bare det å prate om usikkerhetene med den det er snakk om kan løse mange problemer. Du kan si til han at du vil prøve å ta mer initiativ, litt om gangen. Gjør du fremdeles ingenting så vet han at det er fordi du er usikker og nervøs. Kanskje viktigere så vet du at han vet det, og det kan kanskje lette litt på trykket og gjøre det lettere å prøve.

Jeg vet ikke om dette gav dere svarene som løser problemet, men bare det å reflektere litt rundt saken kan ofte hjelpe.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Det å vise følelser og være emosjonell er veldig individuelt. Noen viser mer følelser og er mer emosjonelle enn andre, uten at det nødvendigvis er noe feil med det. Du blir sikkert trist og glad som de fleste andre, men viser ikke det like mye. Når det er sagt, så kan du fort overraske deg selv i forskjellige situasjoner. De som ikke viser så mye følelser utad er kanskje de som blir veldig emosjonelle i riktig situasjon.

Når det gjelder å ta initiativ så kan du sette deg selv noen mål. "I dag skal jeg ta initiativ til å kose", "I dag skal jeg spørre om han vil bli med på tur", "I dag skal jeg ta han med på resturant". Du trenger ikke ta helt av og styre alt som skjer i det daglige av den grunn, men ta små steg. Du vil fort se at dette gikk jo helt fint, og du kjenner at du kan slappe mer av og ta initiativ til det du vil. Når det er sagt så er det ikke alle som har automatiske reaksjoner som gjør at de tar initiativ til mye. De blir veldig gjerne med på å kose eller gjøre noe, men det ligger ikke i deres natur å ta initiativ. Det betyr ikke nødvendigvis at de går rundt og tenker på det hele tiden og lurer på hvorfor de ikke klarer ta initiativ, men at det ikke er kretser i hodet som gir signal om at nå burde du gjøre sånn og sånn. Du har det gjerne fint i den situasjonen du er i og tanker om å finne på noe faller ikke naturlig inn. Dersom noen andre spør eller tar initiativ, så er de med på det meste.

Det er ikke unormalt å være litt usikker på hva en gjør i et forhold, kanskje spesielt om du ikke har så veldig mye erfaring der. For mange vil det å ta initiativ komme etter hvert som du blir bedre kjent med partneren. Så kommer selvsagt problemet med at han kanskje mister interessen på et tidligere tidspunkt og det blir slutt.

Frykten for å bli avvist er nok noe som veier tungt. Det er viktig å kjenne at det er greit å bli avvist. At han ikke har lyst å ha sex en kveld betyr ikke at han er sur fordi du spurte eller ikke liker deg. Det kan bety noe så enkelt som at han ikke hadde lyst, var trett eller noe sånt. Dersom du er en som sjelden tar initiativ vil han kanskje ofte bli med fordi det er morro når du viser initativ. Selv om han ikke alltid blir med er han sikkert glad for at du tør å spørre etter det du vil ha. Ikke se på det som å bli avvist, det er et veldig negativt ord, selv om det kanskje er passende i følge ordboken.

Usikkerhet er noe mange har, til så mangt her i livet. I svært mange tilfeller kan en komme ut av det ved å ta noen sjanser, rulle bort forsvarsmekanismene og være modig. Det høres selvsagt veldig enkelt ut og er ikke like enkelt i praksis, men det er ofte realiteten at en rett og slett må hoppe ut i det. Hoppe ut i det er kanskje en dårlig metafor siden det ofte kan være lurt å dyppe tærne litt først og se hvordan det føles. Som jeg foreslo tidligere, start med småting, gi deg selv erfaring og trygghet for at det går bra. Så kan du eskalere etter hvert. Målet er ikke at du skal bli dominant og styre showet hele tiden, men at du skal føle at du kan ta initiativ uten frykt for å bli avvist.

For de der det å ta initiativ og være frempå er helt naturlig kan det høres tullete ut at noen går rundt og er usikre for noe så lite, men det er ikke lett å sette seg inn i situasjonen, tankene og følelsene til den det gjelder. Menn er ofte de som mange forventer tar kontakt og "jakter" på kvinner, de skal være dominerende i senga og sørge for at hun får orgasme. Nå sier jeg ikke at menn har det verre, men at dette er noe du finner folk som sliter med i begge kjønn. Damer burde være like aktive til å finne en de liker som menn mener jeg, og da vil utfordringene med det å ta initiativ definitivt være til stede.

Dersom du finner en du er veldig glad i og som virker reflektert nok, så kan du ta det opp med han. Dersom han forstår at det å ta initiativ er noe du ikke er så flink til, men vil gjerne gjøre mer, så kan han være mer imøtekommende. Bare det å prate om usikkerhetene med den det er snakk om kan løse mange problemer. Du kan si til han at du vil prøve å ta mer initiativ, litt om gangen. Gjør du fremdeles ingenting så vet han at det er fordi du er usikker og nervøs. Kanskje viktigere så vet du at han vet det, og det kan kanskje lette litt på trykket og gjøre det lettere å prøve.

Jeg vet ikke om dette gav dere svarene som løser problemet, men bare det å reflektere litt rundt saken kan ofte hjelpe.

Tusen takk for at du tok deg såpass tid til å svare, det setter jeg stor pris på!

Glede er noe jeg viser ofte, gjerne hele dagen. Jeg ser i hvert fall det positive i alt, også det som er negativt. Men det jeg mener med følelser, er at jeg ikke er flink til å vise til en gutt at jeg er interessert, jeg er ganske klønete, og jeg legger gjerne lokk på følelsene fordi jeg ikke vil at han skal vite at jeg faktisk liker han, før jeg vet sikkert at han liker meg. Og sånn kan det jo ikke være når du dater noen? Da blir han sikkert uinteressert i meg fordi jeg enten ikke klarer å lese tegnene hans og blir oppfattet som ikke interessert, eller så holder han igjen til han får noe fra meg.

Jeg kan ta initiativ til å høre om vi skal finne på noe, selvom jeg må gå noen runder med meg selv først. Jeg er blitt mye flinkere til det i det siste, for jeg har på en måte forstått at jeg kommer ingen vei om jeg ikke prøver. Men jeg skal absolutt prøve å ta litt mer initiativ til å kose osv når jeg er med han. Det er nok sant som du sier, at det ikke er naturlig for meg å tenke at "nå burde jeg ligge meg ved siden av han" når vi skal se film, for han pleier som oftes å komme meg i forkjøpet. Men jeg liker jo selv at andre tar initiativ, og jeg blir litt "sprø" om jeg er den eneste som må ta initiativ i andre setninger, så jeg skal absolutt jobbe med dette på akkurat dette.

Jeg liker en utfordring, og jeg elsker mestringsfølelsen, og dét er jo et godt utgangspunkt

Det er vel mest dette med usikkerhet rundt hva han ønsker som gjør at jeg sitter igjen med følelsen av at jeg holder igjen og ikke tør å vise for mye interesse eller initiativ. Alle snakker jo om at man ikke skal mase osv, at man kan bli helt forvirret. Det er vanskelig å finne en mellomting når alle er så forskjellige.

Ts

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

[Miklo Velka]

Bortsett fra datingen så kjenner jeg meg igjen i veldig mye. Men har dessverre ikke noen gode tips å komme med. :-)

[Gjest Frank Slade]

Det eneste jeg kan si er at ofte er løsningen faktisk bare å gjøre det, selv om det skremmer deg.

Jeg har vært og kan fortsatt bli livredd, men jeg GJØR det allikevel. Har bestemt meg for at jeg ikke skal leve et liv hvor frykten dikterer meg.

[Becka]

Kjenner meg også igjen TS. Jeg er blitt bedre, men det ligger i meg ennå. Det som er så kjedelig med å være sånn, er at jeg egentlig ikke er sånn i det hele tatt. Er mest frykten for avvisning som ligger til grunn, og også det at jeg er vokst opp med lite " kos og klem", altså, vi har aldri gitt særlig uttrykk for følelser i vår familie. Så det er uvant for meg. Men selv i familien vår er vi blitt bedre. Så, det er håp.

Mitt råd, er rett og slett som mannen over meg skriver her. Bare gjør det. Du er sikkert en kjærlig person (?) egentlig, så det gjelder bare å få det ut også. De aller fleste liker iallefall normalt med kos, men man ser jo selvfølgelig an personen man er sammen med. Jeg har blitt veldig mye bedre på å legge meg inntil, stryke og kysse på min "nye kjæreste" enn jeg noen gang har vært. Det jeg ennå sliter med er å uttrykke meg i ord, men det er også han ekstremt dårlig på, så da stopper det iallfall opp hos meg. Så jeg viser det mer fysisk nå. Han har ikke protestert.

Prøv å tenk at du skal være deg selv, og kan du ikke gjøre som du ønsker/lyster, så er det kanskje ikke verdt det heller? Det som er fint med å bli eldre også, er at man blir mer trygg faktisk. Selv om det ligger der å ulmer, så har det nok litt med at jeg faktisk er passert 30, at jeg også er blitt flinkere til å ta litt mer initiativ. Så det er absolutt ikke alltid nedtur å bli eldre!

[AnonymBruker]

Jeg sliter også fryktelig med dette, ts, så du er langt fra alene.

Før jeg vet om fyren er interessert er jeg livredd for å vise at jeg er det, for jeg er så redd for avvysning og ydmykelse. Så da fremstår jeg gjerne som skikkelig kald og uinteressert, og skremmer stakkaren vekk.

Om jeg er så heldig at han faktisk sier han er interessert (og han er nødt til å si det, i veldig klar tone, jeg tar ikke hint, og tror gjerne folk bare tøyser når de sier det om de ikke banker det inn i hodet på meg), så sliter jeg med redsel for å være innpåsliten og klengete om jeg tar initiativ til å snakke sammen, sms'e eller treffes.

Jeg har aldri vært en touchy-feely person, så det å ta på andre mennesker faller meg veldig unaturlig. Så det å ta initiativ til fysisk kontakt er jeg ihvertfall helt håpløs på.

Nå har jeg datet en fyr i snart et halvt år, og jeg klarer å spørre sånn av og til om vi skal finne på noe. Men han her er ekstra vanskelig, siden han er introvert (slik som meg), og derfor trenger alenetid. Da blir jeg jo ekstra var på at om jeg tar kontakt for mye blir det slitsomt for ham, siden han trenger tid for seg selv. Jeg tar vel kontakt på sms omtrent halvparten av gangene. Om vi har snakket dagen før tør jeg ikke melde, det må gå minst to dager mellom for at jeg skal klare gi lyd fra meg.

Jeg har blitt flinkere til at når vi sitter i sofaen, så setter jeg meg inntil ham. Da kan armen og hånden min litt tilfeldig komme borti ham, så det blir litt sånn gradvis fysisk kontakt, og litt lettere å ta initiativ siden det kan skje litt sånn naturlig og "tilfeldig".

Anonymous poster hash: 3321f...2c3

[gjest 321]

Jeg er også sånn.

Redd for å vise interesse før jeg har fått det inn med t-skje hundre-og-ti ganger at han er oppriktig interessert. Og selv da er jeg også redd for å gi for mye eller åpne meg følelsesmessig.

Så jeg blir gjerne kald og kan virke uinteressert.
Jeg tolker også det meste som mangel på interesse - hvis jeg psyker meg opp til å spørre om å finne på noe, eventuelt noe annet som for meg krever ganske mye. Og han ikke kan, så tolker jeg dette som at han ikke vil. For meg blir det også en slags avvisning. Så jeg er tydeligvis overfølsom for alt som kan tolkes som en avvisning.

Det ironiske med det hele er at de som regel i utgangspunktet er kjempeinteressert, men at min kalde oppførsel gjør at de gir opp. Oppførselen min er med andre ord dømt til å la det gå galt. Så her er det bare å jobbe med seg selv. Man taper ikke på å prøve

[Reddle]

Dersom dere dater eller er i lag, så er han interessert. Ta det at han vil bruke tid i lag med deg som en bekreftelse på at han er interessert. Tid er det mest verdifulle vi har her på jorden. Vi kan skaffe oss millioner av kroner og eiendeler, nesten ubegrenset, men tiden er verdifull og en dag er det tomt. Det at noen vil bruke deler av sin tid med deg er stort sett et tegn på at han er interessert.

Så kan dere prøve å sette dere i posisjonen til den andre. Han eller hun er kanskje den som tar initiativ til det meste, kanskje av og til føle at du holder litt avstand og har forsvarsmekanismene oppe. Hvordan tror dere det føles for den personen? Dersom dere sliter med å vite om han er interessert, til tross for at han prater med dere, bruker tid med dere, tar initativ til kos og sex, hvordan tror dere det kan føles for han, når dere er redd for å vise interesse?

Her er det ikke umulig at en del forhold knekker. Begge er interessert, men den ene klarer ikke vise det, og skyver ubevisst den andre vekk.

Fordelen i mange situasjoner er at han allerede er interessert og viser at han liker å være i lag med deg. Da må du prøve å ikke tenke på at han ikke er interessert, for da hadde han mest sannsynlig ikke vært der. Det kan være lettere å vise interesse, affeksjon og ta initiativ når du allerede har etablert kontakt og treffes jevnlig. Det er mange som sliter med det å i utgangspunktet ta kontakt og bli kjent med andre, og det kan føles veldig deprimerende.

Vi er får egen største fiende og jobber veldig ofte mot vårt eget beste eller det som er i vår interesse. Jobb med deg selv og gjør det du føler for. Skal dere se film i lag, vent til han har satt seg ned på sofaen og sett deg inntil han. Da kan han ikke komme deg i forkjøpet.

Det å prate med han om det forstår jeg kan være veldig vanskelig. Du er usikker og redd for å vise at du er det og at det vil gjøre at han mister interessen. Jeg har stort sett god tro på folk flest og håper at dersom noen forteller om denne type problemer, så blir en ikke kastet ut av den grunn, men at han får en bedre forståelse av hvem du er og at du er interessert, selv om du ikke klarer å vise det så ofte.

Trenger ikke nødvendigvis legge ut om alle dine tanker og bekymringer, men kanskje si:

"Du, jeg liker deg veldig godt og er kjempegira på å være i lag med deg, selv om jeg ikke er så flink til å vise interesse og ta initativ".

Endret 20. mars 2015 av Reddle

[AnonymBruker]

Kjenner meg også igjen TS. Jeg er blitt bedre, men det ligger i meg ennå. Det som er så kjedelig med å være sånn, er at jeg egentlig ikke er sånn i det hele tatt. Er mest frykten for avvisning som ligger til grunn, og også det at jeg er vokst opp med lite " kos og klem", altså, vi har aldri gitt særlig uttrykk for følelser i vår familie. Så det er uvant for meg. Men selv i familien vår er vi blitt bedre. Så, det er håp.

Mitt råd, er rett og slett som mannen over meg skriver her. Bare gjør det. Du er sikkert en kjærlig person (?) egentlig, så det gjelder bare å få det ut også. De aller fleste liker iallefall normalt med kos, men man ser jo selvfølgelig an personen man er sammen med. Jeg har blitt veldig mye bedre på å legge meg inntil, stryke og kysse på min "nye kjæreste" enn jeg noen gang har vært. Det jeg ennå sliter med er å uttrykke meg i ord, men det er også han ekstremt dårlig på, så da stopper det iallfall opp hos meg. Så jeg viser det mer fysisk nå. Han har ikke protestert.

Prøv å tenk at du skal være deg selv, og kan du ikke gjøre som du ønsker/lyster, så er det kanskje ikke verdt det heller? Det som er fint med å bli eldre også, er at man blir mer trygg faktisk. Selv om det ligger der å ulmer, så har det nok litt med at jeg faktisk er passert 30, at jeg også er blitt flinkere til å ta litt mer initiativ. Så det er absolutt ikke alltid nedtur å bli eldre!

Jeg er heller ikke sånn! Jeg trodde at jeg vokste opp uten kos og klem, men så har mamma fortalt at hun gjorde det, og koste så mye på oss når vi var liten at vi gikk lei. Og da dabbet det såpass av at det ble naturlig å ikke kose eller klemme. Jeg kan i hvert fall ikke huske den perioden...

Jeg har nok også den frykten for å bli avvist fordi det har skjedd før.

Jeg er en veldig kjærlig person,og jeg elsker egentlig kos. Dette er noe som blir naturlig for meg å gjøre når vi er i et forhold og jeg føler meg trygg på personen. Men jeg skal prøve å nærme meg han og ta initiativ til kos Men når jeg tenker meg om, har jeg faktisk fått høre fra tidligere forhold at jeg er lite kosete, men jeg har andre måter å vise at jeg er glad i personen, via ting jeg gjør for eksempel...

Nei, jeg har forstått at det å bli eldre egentlig ikke er så dumt. Jeg har også merket det på meg selv på andre områder.

Ts

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

[AnonymBruker]

Jeg sliter også fryktelig med dette, ts, så du er langt fra alene. Før jeg vet om fyren er interessert er jeg livredd for å vise at jeg er det, for jeg er så redd for avvysning og ydmykelse. Så da fremstår jeg gjerne som skikkelig kald og uinteressert, og skremmer stakkaren vekk. Om jeg er så heldig at han faktisk sier han er interessert (og han er nødt til å si det, i veldig klar tone, jeg tar ikke hint, og tror gjerne folk bare tøyser når de sier det om de ikke banker det inn i hodet på meg), så sliter jeg med redsel for å være innpåsliten og klengete om jeg tar initiativ til å snakke sammen, sms'e eller treffes. Jeg har aldri vært en touchy-feely person, så det å ta på andre mennesker faller meg veldig unaturlig. Så det å ta initiativ til fysisk kontakt er jeg ihvertfall helt håpløs på. Nå har jeg datet en fyr i snart et halvt år, og jeg klarer å spørre sånn av og til om vi skal finne på noe. Men han her er ekstra vanskelig, siden han er introvert (slik som meg), og derfor trenger alenetid. Da blir jeg jo ekstra var på at om jeg tar kontakt for mye blir det slitsomt for ham, siden han trenger tid for seg selv. Jeg tar vel kontakt på sms omtrent halvparten av gangene. Om vi har snakket dagen før tør jeg ikke melde, det må gå minst to dager mellom for at jeg skal klare gi lyd fra meg. Jeg har blitt flinkere til at når vi sitter i sofaen, så setter jeg meg inntil ham. Da kan armen og hånden min litt tilfeldig komme borti ham, så det blir litt sånn gradvis fysisk kontakt, og litt lettere å ta initiativ siden det kan skje litt sånn naturlig og "tilfeldig". Anonymous poster hash: 3321f...2c3

Det er akkurat som dette jeg er også! Jeg er veldig redd for avvisning og den ydmykelsen...men hvis en gutt viser for stor interesse blir jeg skremt, håpløst!

Jeg føler også at jeg er masete, og selv om det er jeg som tar initiativ til å starte en samtale,svarer han jo alltid! Det kan gjerne være stille fra han de første dagene etter at vi har vært sammen, og det forstår jeg. Jeg er der nå at jeg godt kunne snakket med han hele tiden, men det er ikke sikkert at jeg hadde følt det på samme måte om det faktisk hadde vært tilfelle..

Men jeg respekterer at han kanskje ikke har behov for å snakke sammen etter at vi har vært med hverandre en hel helg, så jeg avventer alltid litt og lever mitt eget liv de dagene. Han pleier jo som regel å ta kontakt når han føler for det

Jeg tror egentlig ikke at han hadde avvist meg når vi sitter i sofaen eller ligger i sengen, så jeg skal ta initiativ neste gang jeg føler for at jeg vil kose.

Ts

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn.

Redd for å vise interesse før jeg har fått det inn med t-skje hundre-og-ti ganger at han er oppriktig interessert. Og selv da er jeg også redd for å gi for mye eller åpne meg følelsesmessig.

Så jeg blir gjerne kald og kan virke uinteressert.

Jeg tolker også det meste som mangel på interesse - hvis jeg psyker meg opp til å spørre om å finne på noe, eventuelt noe annet som for meg krever ganske mye. Og han ikke kan, så tolker jeg dette som at han ikke vil. For meg blir det også en slags avvisning. Så jeg er tydeligvis overfølsom for alt som kan tolkes som en avvisning.

Det ironiske med det hele er at de som regel i utgangspunktet er kjempeinteressert, men at min kalde oppførsel gjør at de gir opp. Oppførselen min er med andre ord dømt til å la det gå galt. Så her er det bare å jobbe med seg selv. Man taper ikke på å prøve

Samme her! Og hvis han sier nei og ikke foreslår ny dag hører han ikke noe fra meg mer. Eller det typiske er at jeg spør, han sier ja, også venter jeg på å høre fra han den dagen vi har avtalt noe selvom det er jeg som har tatt initiativ i utgangspunktet. Det har skjedd før at jeg har spurt om å finne på noe, også har de sagt ja...men så blir det ikke noe av fordi jeg ikke hører noe mer og sitter igjen med inntrykket av at de ikke var så interessert alikevell..også går det 1-2 mnd og de er i forhold med noen andre...

Men det er dette med å være for masete som gjør at jeg holder igjen også, utrolig frustrerende å vite hva som er for mye. Jeg opplever ikke metvselv som masete i utgangspunktet, men det blir gjerne sånn når det er følelser involvert...

Ts

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

[AnonymBruker]

Dersom dere dater eller er i lag, så er han interessert. Ta det at han vil bruke tid i lag med deg som en bekreftelse på at han er interessert. Tid er det mest verdifulle vi har her på jorden. Vi kan skaffe oss millioner av kroner og eiendeler, nesten ubegrenset, men tiden er verdifull og en dag er det tomt. Det at noen vil bruke deler av sin tid med deg er stort sett et tegn på at han er interessert.

Så kan dere prøve å sette dere i posisjonen til den andre. Han eller hun er kanskje den som tar initiativ til det meste, kanskje av og til føle at du holder litt avstand og har forsvarsmekanismene oppe. Hvordan tror dere det føles for den personen? Dersom dere sliter med å vite om han er interessert, til tross for at han prater med dere, bruker tid med dere, tar initativ til kos og sex, hvordan tror dere det kan føles for han, når dere er redd for å vise interesse?

Her er det ikke umulig at en del forhold knekker. Begge er interessert, men den ene klarer ikke vise det, og skyver ubevisst den andre vekk.

Fordelen i mange situasjoner er at han allerede er interessert og viser at han liker å være i lag med deg. Da må du prøve å ikke tenke på at han ikke er interessert, for da hadde han mest sannsynlig ikke vært der. Det kan være lettere å vise interesse, affeksjon og ta initiativ når du allerede har etablert kontakt og treffes jevnlig. Det er mange som sliter med det å i utgangspunktet ta kontakt og bli kjent med andre, og det kan føles veldig deprimerende.

Vi er får egen største fiende og jobber veldig ofte mot vårt eget beste eller det som er i vår interesse. Jobb med deg selv og gjør det du føler for. Skal dere se film i lag, vent til han har satt seg ned på sofaen og sett deg inntil han. Da kan han ikke komme deg i forkjøpet.

Det å prate med han om det forstår jeg kan være veldig vanskelig. Du er usikker og redd for å vise at du er det og at det vil gjøre at han mister interessen. Jeg har stort sett god tro på folk flest og håper at dersom noen forteller om denne type problemer, så blir en ikke kastet ut av den grunn, men at han får en bedre forståelse av hvem du er og at du er interessert, selv om du ikke klarer å vise det så ofte.

Trenger ikke nødvendigvis legge ut om alle dine tanker og bekymringer, men kanskje si:

"Du, jeg liker deg veldig godt og er kjempegira på å være i lag med deg, selv om jeg ikke er så flink til å vise interesse og ta initativ".

Jeg er min verste fiende, du har rett i det. Jeg har ikke tenkt over at han faktisk bruker tiden sin på meg, men når jeg snur det rundt, så er faktisk min tid veldig verdifull fordi jeg ikke har mye tid til overs. Jeg ønsker jo å få mest mulig ut av denne tiden, og det føler jeg absolutt at jeg gjør når jeg er med gutter som jeg er interessert i.

Det er jo i grunn det jeg går rundt å tenker på, at han kanskje sitter med inntrykket at jeg ikke er interessert fordi jeg ikke tar initiativ til noe annet enn å finne på noe. Derfor startet jeg denne tråden, for å få tips til å bli bedre

Min "metode" er å vise at jeg ikke er sånn suuuuperinteressert før jeg vet at han er det, men dette resulterer sikkert i at han trekker seg fordi han ikke gidder mer. Men hva skal man gjøre da? La mannen jakte og kanskje bli interessert på den måten, eller vise interesse og han går lei? For det er jo det som går igjen her inne...han vil jo uansett gå lei av å jakte, og han vil nok helt sikkert gå lei av å vise interesse uten å få noe igjen for det?

Min erfaring er at de mister interessen når jeg viser interesse, og når jeg ikke gjør det. Kanskje løsningen er å endre måte å gjøre det på da, men hvordan gjør man det da liksom?

Jeg er absolutt for kommunikasjon, og jeg tenker ikke det første og verste om en person fordi de "sliter" med et eller annet. Jeg er veldig åpen sånn sett, men det blir såklart noe annet å skulle vise en "svakhet", for det er det jo ingen som ønsker å vise i en datingfase..

Ts

Anonymous poster hash: ee99b...1ea

[Reddle]

Min "metode" er å vise at jeg ikke er sånn suuuuperinteressert før jeg vet at han er det, men dette resulterer sikkert i at han trekker seg fordi han ikke gidder mer. Men hva skal man gjøre da? La mannen jakte og kanskje bli interessert på den måten, eller vise interesse og han går lei? For det er jo det som går igjen her inne...han vil jo uansett gå lei av å jakte, og han vil nok helt sikkert gå lei av å vise interesse uten å få noe igjen for det?

Min erfaring er at de mister interessen når jeg viser interesse, og når jeg ikke gjør det. Kanskje løsningen er å endre måte å gjøre det på da, men hvordan gjør man det da liksom?

Jeg er absolutt for kommunikasjon, og jeg tenker ikke det første og verste om en person fordi de "sliter" med et eller annet. Jeg er veldig åpen sånn sett, men det blir såklart noe annet å skulle vise en "svakhet", for det er det jo ingen som ønsker å vise i en datingfase..

Vise moderat interesse kanskje? Ikke så mye at du føler du blir masete, men ikke så lite at han mister interessen? Det finnes selvsagt ikke noe fasitsvar og hvordan det går vil avhenge av hvem det er snakk om, men generelt tror jeg en mellomting mellom null interesse og Overly Attached Girlfriend er en god start.

Det er ikke alle som liker å jakte og dra alt ut av damene, så jeg ville ikke satset på det. Hvorfor han skal gå lei av at du viser interesse forstår jeg ikke helt. Dersom han liker deg og du viser at du liker han, hva skulle problemet være? Det er selvsagt ofte snakk om at to personer finner tonen, blir bedre kjent, og så går en eller begge litt lei. Det betyr ikke nødvendigvis at noen av de gjorde noe feil, men at det ikke fungerte. Det er noe en må leve med.

Jeg tror ikke du skal endre for mye på deg selv for å tilfredsstille andre. Litt må en kanskje legge i det når en person skal bli interessert, men du vil vel helst at han blir interessert i den du er, ikke et ideal du prøver å lage et bilde av?

At mange ikke vil vise svakhet i en datingfase forstår jeg veldig godt, selv om det ikke hadde vært noe problem for min del. Tvert imot, jeg har holdt kontakten videre med flere som følge av at vi pratet om noen svakheter hos meg eller henne og fikk bedre forståelse av hvordan den andre var. Jeg går ikke rundt og forventer at alle jentene der ute er perfekte. Tvert imot vil jeg påstå. Dersom de føler seg komfortable nok til å fortelle om en svakhet, så blir jeg glad for at hun er villig til å prate om det og sette seg selv i en svak posisjon for at det ikke skal ødelegge forholdet. Det viser styrke og åpenhet i min bok, ikke svakhet, men det vil nok tolkes veldig forskjellig fra person til person.

Nå er kanskje ikke jeg representabel for flertallet på den måten, så jeg skal ikke gå rundt og anbefale at du forteller om svakhetene dine, men kanskje du kan legge frem noen ting på en litt annen måte? Sånn at han forstår at det er noe du vil fortelle og at han skal forstå, uten at det høres ut som en alvorlig svakhet av den grunn.

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat lik deg, TS!

Takk til Reddle for mange gode svar, de var nyttige også for meg å lese:)

Jeg sliter med det samme med fyren jeg dater. Som person er jeg veldig tilbaketrukken, passiv, sjenert og initiativløs. Har ingen venner pga det, jeg kan stifte bekjentskaper, men alt fader ut. Pga min personlighet ble jeg mye utestengt ila barndommen, og det har nok satt spor i den form at jeg tror ingen egentlig liker meg eller vil tilbringe tid med meg.

Med gutter har jeg litt bedre selvtillit, fordi jeg er ganske pen og derfor er mange gutter ganske på'n. Derfor kan jeg sitte og få alt servert uten å ta initiativ selv. I starten er det derfor null stress, det er jo forventet at gutten er mest på'n og jeg trenger ikke stresse med å få ting i boks.

Men nå vil jeg jo et steg videre. Jeg vil ikke at atter en relasjon skal dø ut pga min passive holdning.

Jeg må føle meg veldig trygg for å ta initiativ, fordi det koster meg mye. Jeg slenger aldri ut ideer uten at de er gjennomtenkte. Det innebærer at fallhøyden blir større og jeg vet jeg blir såret om jeg får nei.

Han jeg dater nå er veldig initiativrik og nokså sjefete. De få gangene jeg har spurt om konkrete ting har han gjerne sagt ja, men så har det endt opp med hans forslag istedenfor.

Han har sagt rett ut at han savner initiativ, fordi han føler jeg ikke bryr meg. Og jeg har virkelig prøvd å skjerpe meg! Men det er vanskelig. Både dette med at jeg føler forslagene mine blir lunket mottatt, men også at jeg ofte "pakker inn" initiativene så mye at han sikkert ikke oppfatter dem.

Jeg kan feks typisk lufte stemningen litt ved å spørre hva han skal i helgen. Han legger ut om planene sine, og jeg oppfatter at han er opptatt og at det derfor ikke er vits å spørre. Eller at jeg spør "skal vi finne på noe i morgen?", også kommer han meg i forkjøpet med konkret forslag og da "teller det" som hans initiativ.

Jeg svarer 90% av gangene ja på hans initiativ og passer på å vise begeistring.

Jeg tenker at jeg kan bli bedre på å forslå ting, men jeg kommer aldri til å bli utadvendt og slenge ut initiativ i hytt og pine. Min framgangsmåte er mer forsiktig, jeg "sjekker stemningen" før jeg spør og jeg er redd for å virke masete.

Noe av grunnen til at jeg er veldig redd for å være masete, er at han har sagt før at han ikke vil presses inn i noe forhold, fordi han er så opptatt for tiden og ikke har så mye tid. Da holder jeg meg naturlig nok litt unna og tør rett og slett ikke spør for mye. Samtidig sier han han vil det! Forvirrende!! Hadde jeg visst han var mye ledig og at han svarte positivt på forslagene mine hadde jeg turd mer. Når jeg vet han er superbusy og hvis det i tillegg skinner gjennom at han egentlig vil styre showet selv blir det enda vanskeligere for meg å vise initiativ:/

Anonymous poster hash: 76f3c...f8a

[Reddle]

Frykten for å være masete er utvilsomt et viktig punkt her. Jeg mener mye kommer ned til kommunikasjon og dialog. Det er kanskje spesielt viktig at han viser at han er glad for at du spør, selv om det ikke alltid passer. Dersom han sier at han så gjerne ville vært med deg på torsdagskvelden, men har lovet i en uke å bli med noe annet, så høres det bedre ut enn "Nei, jeg har planer". Det er ikke sikkert han reagerer eller reflekterer over hvordan det føles for dere å bli avvist, når dere kanskje har motet dere opp i noen timer for å tørre å spørre.

Sånn som det går frem fra de som har deltatt i denne tråden, så tror jeg det er langt opp til et nivå der dere er for masete, så jeg ville prøvd å ikke tenke for mye på det. Husk at det ikke alltid er snakk om å finne på noe utenfor leiligheten eller noe som tar så veldig lang tid. Det kan være noe så enkelt som å si at i dag vil du finne på hva dere skal ha til middag, handle det som trengs og så kan dere lage det i lag. Eller at du viser med handlinger at du har lyst å kose.

Dersom han sier at han vil du skal ta initiativ, men er mye travel om dagen, så tar du initiativ. Dere vet begge at han ikke alltid kan være med, men bare det at du spør kan gi han et positivt inntrykk av deg. Jeg tror ikke han vil føle at han blir presset inn i et forhold selv om du tar initiativ til mer. I utgangspunktet er det jo han som må ta initiativ, og det er tydeligvis på et nivå der dere fungerer godt i lag.

At han er dominerende av natur og liker å ta kontroll er selvsagt med på å gjøre det vanskeligere. Det er en grunn til at jeg anbefalte å prate om det, siden han da kan forstå hvorfor du ikke tar initiativ og være mer imøtekommende. Dersom han ikke vet noe, kan ha avvise deg på en måte som for han føles helt naturlig og ikke nødvendigvis er nedlatende eller ufin, men som for deg føles forferdelig og bare bekrefter alle tankene du har og frykten for å bli avvist. Kanskje bare fordi han sa nei, selv om han sa det på en fin måte.

Skal dere klare å finne mot, tror jeg dere må lære det å bli avvist og kjenne hvordan det føles. Dersom den frykten alltid ligger der, vil det alltid være vanskelig. Dersom dere prøver en periode, noen ganger blir han med, andre ganger ikke, så vil dere få erfaring med å bli avvist. Dersom forholdet fortsetter å gå sin gang, så er han tydeligvis ikke skremt bort av alle forslagene og fordi han har måttet avvise dere noen ganger.

Det kan sikkert hjelpe å tenke litt gjennom hva dere vil spørre om og på hvilken måte. Ikkje pakk det så mye inn at det er han som til slutt må si det du prøver å si, men legg en liten slagplan for hva du har tenkt å gjøre. Dersom du vet at han er mye travel for tiden, prøv å finn ut hvilke dager eller kvelder han ikke har noe på kalenderen og planlegg noe å ta initiativ til de dagene. Det kan være godt å få inn en del forslag som han blir med på, for deres egen selvtillit, men samtidig ikke gjøre det alt for innviklet og lage så mye planer for å unngå at dere blir avvist at det blir helt utmattende. Det å ta initiativ er noe som en gjerne vil kunne gjøre helt ut av det blå, uten å måtte planlegget det i lengre tid. For at en skal komme der, må en erfare hvordan det er å bli avvist og se at det ikke er noe problem.

Målet er altså ikke å bli den dominerende som tar kontrollen på alt, men at dere skal føle dere trygge til å ta initiativ og ikke være redd for å bli avvist.

[Becka]

Det er utrolig hvor mange av oss som sliter med noe av det samme! Det er jo på en måte litt "godt å lese", men samtidig helt utrolig at det må være sånn! Det trenger jo ikke. Og jeg takker også Reddle for gode svar. Og spesielt godt at du er mann. Det gjør det litt ekstra betryggende på et vis.

Hadde "min" lest alt dette, eller, han hadde ramla av for lengst. Fordi, han er ingen veldig analyserende person, og han har forsøkt å fortelle meg det at jeg må slutte med det også. Han har også ventet litt mer på initiativ fra min side. Når en mann sier slikt, så må man vel bare stole på at det ok å ta mer initiativ da?? Han er nok mer for " gjør hva du har lyst til og føler for, slutt å tenk så! " mann. Og da jeg spurte en venn på jobb, sa han akkurat det samme.

Jeg tror min frykt bunner mye fra en eks, som mot slutten av forholdet var en slik som avviste meg, valgte meg bort fremfor byturer og festing. Han var ofte veldig slem i svare måten også. Det gjorde meg helt hysterisk. Og jeg ble faktisk ei masa. Dvs, han gjorde jo meg til det. Jeg ble så redd at jeg ble helt motsatt av hva jeg burde gjøre. Jeg tror jeg ble veldig stolt etter det. At jeg aldri aldri skulle bli så tullerusk og underdanig igjen. For, eks, her om dagen tok jeg initiativ til å spørre min om noe. Jeg fik plutselig bare " nei". Jeg fikk nesten angstanfall og ble helt fra meg i det lille øyeblikket det tok før han sendte en ny melding, hvor det da altså stod at han kødda, at han selvfølgelig ville det. Men i de sekundene det tok, satt jeg å stirret på telefonen, og kjente smerten over den fryktelige avvisningen.

Så ille er det... Så stor er frykten. For det er så vondt. Men skal vi unngå det å sitte på gjerdet for det? Jeg har heldigvis funnet en mann som er god, og han er ingen drittsekk. For hver gang jeg er med ham går det mer og mer opp for meg. Men jeg har langt igjen i gå med denne kjipe usikkerheten min altså. Men jeg er på vei... Og håper du å TS, og alle dere andre, kan ta et godt tak, og jobbe med dere selv, slik at dere ( vi ) kan få det bedre med oss selv.

[AnonymBruker]

Spørre om ting.

Bare kos i vei - en mann sier aldri nei

Overraske med striptease eller blowjob

Gi en smekk på stumpen når han går forbi deg på vei til kjøkkenet/studiesalen

Gutter elsker jenter som tar initativ, sålenge man ikke blir for intens eller gjør det foran andre HELE tiden

Anonymous poster hash: 1f1af...92a