Gidder ikke mer snart

[AnonymBruker]

Jeg sitter i en vanskelig situasjon for øyeblikket og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Hvor gamle vi er spiller ingen rolle, vi er begge voksne (selv om det kanskje ikke virker slik).

Jeg går til psykolog og det er kun henne jeg kan snakke om dette med, men skal ikke dit før om over en uke. Det har seg slik at forholdet mellom meg og moren min har vært rart de siste månedene, og iallefall de siste ukene. Helt ut ifra det blå bestemmer hun seg plutselig for å ikke bry seg om meg. Ringer ikke, sender ikke melding, ingenting. Jeg har ringt, flere ganger, men jeg hører på henne at hun ikke er interessert i å prate med meg i det hele tatt, bryr seg ikke, spør meg ikke om noe som helst bare.. Bryr seg ikke. Merker det også på sosiale medier da hun som glad sender meg snapper, liker tingene mine på for eksempel Facebook, men når hun er slik som hun er nå ignorerer hun meg totalt alle steder.

Og nå begynner jeg å få nok. Jeg var deppa i hele går og begynner å bli deppa igjen nå. Faren min har jeg også et dårlig forhold til, og nå begynner det å gå skeis med mamma også. Kort fortalt om meg selv så er jeg ganske venneløs, er veldig mye alene og bruker alltid å besøke mamma ca. hver dag, men jeg besøker jo henne ikke når hun ikke vil prate med meg. Jeg sliter psykisk, dette vet både mamma og pappa om men de har 70% av tiden de har visst om det ikke tatt hensyn på noen måter. Jeg sliter med ustabilt stemningsleie men er relativt flink å kontrollere meg, i forhold til henne, som forsåvidt ikke har fått en diagnose fra en psykolog, men tviler ikke et sekund på at hun har noe lignende selv.

Jeg overdriver kanskje, men for meg som ser på moren min som min bestevenninne er dette veldig sårende. Jeg prøver å finne ut hvorfor hun er slik, kan det være fordi jeg noen ganger kan svare litt frekt (for eksempel når hun ringer meg klokken 08:00 på morgenen på fridagen min) eller fordi jeg noen ganger rett og slett er nedfor og deppa og ikke vil prate noe særlig (noe som også ikke skjer ofte). Hun vrir om på ting jeg sier og mener at hun ALLTID har rett, innrømmer ikke sine feil og har tydeligvis aldri hørt om kommunikasjon. Jeg tar ikke dette opp med henne fordi jeg vet at det bare blir bråk, fordi det bare er jeg som får skylden da jeg ALLTID gjør ting galt mens hun gjør ALDRI noe galt. Jeg er avhengig av foreldrene mine av mange grunner, mest fordi de så klart er foreldrene mine, men også av økonomiske grunner. Jeg fantaserer derimot mye om å flytte langt vekk her ifra og starte på 100% egne bein, selv om det blir ufattelig tungt da jeg lever bedre enn de fleste på min alder pga ressurssterk familie.

Jeg har mistet venner etter venner etter venner og nå holder jeg på å miste moren min også. Og jeg vet jeg kommer til å få til svar at jeg må snakke med henne om det, men nei, jeg kan ikke snakke med henne om det. Det løser ingenting. Jeg trenger rett og slett bare råd til å takle det her i fred og bare innse at moren min har forandret seg på en måte jeg ikke kan endre og at jeg på et eller annet vis må deale med verre humørsvingninger enn jeg selv har. Det gjør satans vondt, men svik, ignorering og diverse er overhodet ikke ukjent for meg, hverken i familie eller venneforhold! Høres ufattelig dramatisk ut men det er ren sannhet.

Anonymous poster hash: a7a14...9b4

[AnonymBruker]

Først:

Jeg vet at dette ikke er svaret du ville ha og var ute etter, men.. jeg vil på det sterkeste anbefale deg å snakke med moren din. Av hele mitt hjerte; du vil ikke gå resten av livet i denne uvissheten og bitterheten. Snakk med henne, spør hva som er galt, og prøv å forholde deg rolig. Ikke skrik og ikke kom med personangrep. Prøv å lytte til hva hun sier, før du forteller hvordan du ser situasjonen. Å ha foreldrene sine i livet sitt er så viktig og bra for deg. Jeg er helt sikker på at du vil angre om du bare lar dette gli forbi og ikke prøver. Så vær så snill- prøv i det minste. Tenk hvor bra du og moren din har det på det beste. Du vil ikke være henne foruten, selv om det stormer og er slitsomt noen ganger. Du kommer deg gjennom dette og lykke, lykke til

Oppdater gjerne på hvordan det går, TS.

Anonymous poster hash: 18223...47f

[AnonymBruker]

Først:

Jeg vet at dette ikke er svaret du ville ha og var ute etter, men.. jeg vil på det sterkeste anbefale deg å snakke med moren din. Av hele mitt hjerte; du vil ikke gå resten av livet i denne uvissheten og bitterheten. Snakk med henne, spør hva som er galt, og prøv å forholde deg rolig. Ikke skrik og ikke kom med personangrep. Prøv å lytte til hva hun sier, før du forteller hvordan du ser situasjonen. Å ha foreldrene sine i livet sitt er så viktig og bra for deg. Jeg er helt sikker på at du vil angre om du bare lar dette gli forbi og ikke prøver. Så vær så snill- prøv i det minste. Tenk hvor bra du og moren din har det på det beste. Du vil ikke være henne foruten, selv om det stormer og er slitsomt noen ganger. Du kommer deg gjennom dette og lykke, lykke til

Oppdater gjerne på hvordan det går, TS.

Anonymous poster hash: 18223...47f

Det er helt sant, og jeg vil virkelig gjerne prate med henne om det også, men jeg vet utfallet, det blir kjefting og heving av stemmen og bare krasse kommentarer vendt mot meg. Uansett om jeg forholder meg rolig og forståelsesfull (prøvd før, er alltid forståelsesfull) så hisser hun seg kraftig opp.

Jeg vet ikke hva det blir til, får se. Men jeg tar ikke første steget denne gangen, det har jeg gjort alle de femti gangene hun har oppført seg slik, nå er det hennes tur å komme til meg. Jeg føler meg forferdelig urettferdig behandlet.

Klem. <3

Anonymous poster hash: a7a14...9b4

[AnonymBruker]

Det er helt sant, og jeg vil virkelig gjerne prate med henne om det også, men jeg vet utfallet, det blir kjefting og heving av stemmen og bare krasse kommentarer vendt mot meg. Uansett om jeg forholder meg rolig og forståelsesfull (prøvd før, er alltid forståelsesfull) så hisser hun seg kraftig opp.

Jeg vet ikke hva det blir til, får se. Men jeg tar ikke første steget denne gangen, det har jeg gjort alle de femti gangene hun har oppført seg slik, nå er det hennes tur å komme til meg. Jeg føler meg forferdelig urettferdig behandlet.

Klem. <3

Anonymous poster hash: a7a14...9b4

Jeg skjønner deg, absolutt. Men de gangene dere har vært oppe i det samme før, hvordan har hun forklart oppførselen sin? Har hun noen gang sagt hvorfor hun oppfører seg sånn mot deg i perioder?

Anonymous poster hash: 18223...47f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, absolutt. Men de gangene dere har vært oppe i det samme før, hvordan har hun forklart oppførselen sin? Har hun noen gang sagt hvorfor hun oppfører seg sånn mot deg i perioder?

Anonymous poster hash: 18223...47f

Nei, ALDRI. Vi har aldri pratet om det. Jeg har bare gitt meg og oppført meg som normalt, kanskje litt ekstra påtrengende for å bare få i gang en prat. Hun har aldri forklart oppførselen sin noen sinne, hun innrømmer aldri sine feil. ALDRI.

Anonymous poster hash: a7a14...9b4

[AnonymBruker]

Nei, ALDRI. Vi har aldri pratet om det. Jeg har bare gitt meg og oppført meg som normalt, kanskje litt ekstra påtrengende for å bare få i gang en prat. Hun har aldri forklart oppførselen sin noen sinne, hun innrømmer aldri sine feil. ALDRI.

Anonymous poster hash: a7a14...9b4

Kanskje du kan benytte denne 'sjansen' til å faktisk spørre? Og samtidig gi beskjed at om dette ikke blir en stopp på, så vil ikke du ta initiativ til videre kontakt?

Anonymous poster hash: 18223...47f

[AnonymBruker]

Høres ut som moren din også sliter psykisk? Kanskje har hun bare en dårlig periode? Gi henne litt rom og tid hvis hun ikke ønsker å snakke om det. Ikke ta alt personlig, det er ikke sikkert det har noe med deg å gjøre i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 32027...6ce

[AnonymBruker]

Høres ut som moren din også sliter psykisk? Kanskje har hun bare en dårlig periode? Gi henne litt rom og tid hvis hun ikke ønsker å snakke om det. Ikke ta alt personlig, det er ikke sikkert det har noe med deg å gjøre i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 32027...6ce

Jo, det har det. Jeg er visst negativ til alt og blir sur hele tiden når hun prater med meg, derfor vil hun ikke prate med meg. Var det eneste hun sa, ser ut som hun har planer om å være stille resten av mitt liv.

Ja, hun sliter psykisk hun også, men jeg kan ikke hjelpe hun mer enn jeg allerede har gjort. Da må hun ha profesjonell hjelp, men det mener hun at hun ikke trenger i det hele tatt. Jeg er mer sint enn såret nå og jeg lar det bare ligge. Jeg orker ikke et fantastisk godt forhold igjen når jeg vet det bare ender i møkk slik som denne gangen, og når hun mener jeg hele tiden er så sur og grinete så får det bare være.

Skal alltid være min feil.. Blir så lei. TS.

Anonymous poster hash: a7a14...9b4