Sårbare barn

[AnonymBruker]

Hei!

Er det noen her inne som har barn som er høysensitive eller er det selv?

Jeg er ganske sikker på at mitt barn er det, og det gir litt utfordringer.

Hadde vært fint å fått vite hvordan man skal takle det og hvordan ta vare på barnet? Er høysensitive mer utsatt for depresjon eller angst? Bør vi ordne noen hun kan få prate med når hun blir større?

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

[AnonymBruker]

Hei!

Er det noen her inne som har barn som er høysensitive eller er det selv?

Jeg er ganske sikker på at mitt barn er det, og det gir litt utfordringer.

Hadde vært fint å fått vite hvordan man skal takle det og hvordan ta vare på barnet? Er høysensitive mer utsatt for depresjon eller angst? Bør vi ordne noen hun kan få prate med når hun blir større?

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

Det beste du kan gjøre for barn er å tilpasse utfordringer/ stress i forhold til personlighet. Jeg er selv høysensitiv og har slitt med depresjon, men det er fordi min sensitive side aldri ble anerkjent, men snarere latterliggjort og gjemt bort. Så som voksen har jeg ikke satt grenser for meg selv, men fulgt omverdenens krav til hvordan jeg "burde" innrette livet.

Min høysensitive datter trenger ro etter barnehagen (som mange barn gjør). Vi bruker badekar, lese bok, demper lys på stuen, null tv/radio osv.

Flott at du er oppmerksom, og lykke til!

Anonymous poster hash: 85ae3...b5c

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre for barn er å tilpasse utfordringer/ stress i forhold til personlighet. Jeg er selv høysensitiv og har slitt med depresjon, men det er fordi min sensitive side aldri ble anerkjent, men snarere latterliggjort og gjemt bort. Så som voksen har jeg ikke satt grenser for meg selv, men fulgt omverdenens krav til hvordan jeg "burde" innrette livet.

Min høysensitive datter trenger ro etter barnehagen (som mange barn gjør). Vi bruker badekar, lese bok, demper lys på stuen, null tv/radio osv.

Flott at du er oppmerksom, og lykke til!

Anonymous poster hash: 85ae3...b5c

Takk for tips! Jeg håper å kunne hjelpe henne til å gjøre dette positivt.

Er det vanlig at høysensitive kan være lei seg ganske lenge over en ting? Dvele lenge med tanker rundt noe som er vondt?

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

[AnonymBruker]

Takk for tips! Jeg håper å kunne hjelpe henne til å gjøre dette positivt.

Er det vanlig at høysensitive kan være lei seg ganske lenge over en ting? Dvele lenge med tanker rundt noe som er vondt?

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

Ja, sterke inntrykk sitter lengre i. Vi pleier å anerkjenne følelsen ("ja, det var dumt, jeg skjønner at du ble lei deg") og så vende fokus på noe kjekt "men nå er det på tide å bare boller / gå på lekeplassen, har du lyst til det?" høysensitive kan være litt lettere å lede med ekte glede og forventning i tonefall hos oss voksne, noen fordeler er det jo...

Anonymous poster hash: 85ae3...b5c

[Teriyaki]

Jeg er høysensitiv og slet med depresjon i tenårene. Sannsynligvis trigget av både mobbing i oppveksten og ellers følelsen av å ikke passe helt inn. Jeg har alltid hatt behov for mye alenetid. Dette ble heldigvis respektert av mine foreldre, så de presset meg ikke til å være sosial de dagene jeg ikke orket det.

Takk for tips! Jeg håper å kunne hjelpe henne til å gjøre dette positivt.

Er det vanlig at høysensitive kan være lei seg ganske lenge over en ting? Dvele lenge med tanker rundt noe som er vondt?

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

Dette stemte, og stemmer for meg i alle fall. Jeg er ikke langsint, men hvis jeg har opplevd noe som vanskelig, urettferdig osv. Så kan det ta meg lang tid å glemme. Kan til og med tenke på det med jevne mellomrom og kjenne på de samme følelsene som da det skjedde. Selv om det kanskje er lenge siden, og selv om det egentlig ikke var noen stor sak. Endret 17. mars 2015 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Ja, sterke inntrykk sitter lengre i. Vi pleier å anerkjenne følelsen ("ja, det var dumt, jeg skjønner at du ble lei deg") og så vende fokus på noe kjekt "men nå er det på tide å bare boller / gå på lekeplassen, har du lyst til det?" høysensitive kan være litt lettere å lede med ekte glede og forventning i tonefall hos oss voksne, noen fordeler er det jo...

Anonymous poster hash: 85ae3...b5c

Det er bra da

Brutte forventninger merker vi også gjør at alt faller i grus til tider. Det ser ut til å være en del tenking til tider og det er vondt å se på som foreldre. Kan jeg få spørre om hvor gammelt barnet ditt er? Vårt er 3.5 år.

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

[AnonymBruker]

Jeg er høysensitiv og slet med depresjon i tenårene. Sannsynligvis trigget av både mobbing i oppveksten og ellers følelsen av å ikke passe helt inn. Jeg har alltid hatt behov for mye alenetid. Dette ble heldigvis respektert av mine foreldre, så de presset meg ikke til å være sosial de dagene jeg ikke orket det.

Dette stemte, og stemmer for meg i alle fall. Jeg er ikke langsint, men hvis jeg har opplevd noe som vanskelig, urettferdig osv. Så kan det ta meg lang tid å glemme. Kan til og med tenke på det med jevne mellomrom og kjenne på de samme følelsene som da det skjedde. Selv om det kanskje er lenge siden, og selv om det egentlig ikke var noen stor sak.

Kan jeg få sende deg en PM?

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

[Teriyaki]

Kan jeg få sende deg en PM?

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

Ja det kan du godt gjøre.

[prill]

Jeg er også høysensistiv, og har en datter som er det. Har slitt litt med spiseforstyrrelser og depresjon, men har skjønt etterhvert at det skyldes at jeg så på meg selv som "svak", og forsøkte å gjemme bort denne siden av min personlighet i mange år. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser nå som voksen, og merker at dette er noe også datteren min trenger å lære. Hun syns f.eks. det er veldig ubehagelig å si nei til noen om hun ikke kan bli med ut å leke o.l. Bretter på klær, ting som ikke er riktig strammet osv kan være en stor utfordring, men det går best om jeg klarer å få henne til å si hva det er og komme seg videre, i stedet for å bli sint. Samtidig er hun ganske tøff og uredd i mange situasjoner også, så bildet er ikke ensidig.

Tror det beste du kan gjøre, og det har du allerede gjort, er å akseptere henne slik hun er, det er ikke en svakhet å være sensitiv! Vi trenger bare litt mer tid på å bearbeide ting, litt mer ro, og aksept for at følelsene kan svinge. Og skjerming, det tror jeg foreldre ofte må hjelpe sensitive barn med. Passe på at det ikke blir for mye aktiviteter, eller for mye tid foran tv eller iPad o.l. Lære seg å se signalene på at barnet har fått nok og trenger litt ro.

[AnonymBruker]

Det er bra da

Brutte forventninger merker vi også gjør at alt faller i grus til tider. Det ser ut til å være en del tenking til tider og det er vondt å se på som foreldre. Kan jeg få spørre om hvor gammelt barnet ditt er? Vårt er 3.5 år.

Anonymous poster hash: 25c7c...d42

Vår er 2,5 og brutte forventninger er det verste hun opplever... Så vi forbereder så godt som mulig på innhold i dager osv, men hun husker fortsatt at en jente vi hadde playdate med for flere måneder siden meldte avbud pga omgangssyke, og hver gang navnet på jenten nevnes så går det i det triste "hun var syk, hun kunne ikke leke med meg" ....

Anonymous poster hash: 85ae3...b5c

[AnonymBruker]

Vår er 2,5 og brutte forventninger er det verste hun opplever... Så vi forbereder så godt som mulig på innhold i dager osv, men hun husker fortsatt at en jente vi hadde playdate med for flere måneder siden meldte avbud pga omgangssyke, og hver gang navnet på jenten nevnes så går det i det triste "hun var syk, hun kunne ikke leke med meg" ....

Anonymous poster hash: 85ae3...b5c

Høres veldig likt ut dette med brutte forventninger.

Men noe er ikke likt. Min jente liker å koble av med TV.

Anonymous poster hash: 25c7c...d42