Hva skal jeg skrive i anonym bekymringsmelding?

[AnonymBruker]

Jeg har forstått det sånn at foreldre får lese bekymringsmeldingen og jeg er ikke interessert i å bli identifisert av de. Noen som har tips til hvordan jeg kan formulere meg mest mulig anonymt? Tenker å legge bekymringsmeldingen personlig i postkassen til kommunen adressert til barnevernet.

Anonymous poster hash: a81be...20f

[AnonymBruker]

Jeg har forstått det sånn at foreldre får lese bekymringsmeldingen og jeg er ikke interessert i å bli identifisert av de. Noen som har tips til hvordan jeg kan formulere meg mest mulig anonymt? Tenker å legge bekymringsmeldingen personlig i postkassen til kommunen adressert til barnevernet.

Anonymous poster hash: a81be...20f

Tenker at hvis du beskriver hvorfor du melder ifra, så skjønner kanskje de utifra beskrivelsen. At du er nabo, venn, slektning etc.

Hvorfor skal du melde inn bekymring?

Anonymous poster hash: bdf7d...f56

[AnonymBruker]

Tenker at hvis du beskriver hvorfor du melder ifra, så skjønner kanskje de utifra beskrivelsen. At du er nabo, venn, slektning etc.

Hvorfor skal du melde inn bekymring?

Anonymous poster hash: bdf7d...f56

Ja, det er det jeg er redd for også.

Det handler om ett barn som rett og slett ikke har det bra psykisk i min mening. Jeg er ikke ute etter å ta mor (som har eneomsorg) men jeg tror rett og slett hun ikke makter å se at barnet trenger hjelp. Håper ikke på noen som helst grad av omsorgsovertakelse men at mor og barn kan få hjelp.

Men mange av situasjonene jeg kan fortelle om vil tydeliggjøre hvem jeg er, det kan bli fryktelig ubehagelig tror jeg. Men melde må jeg uansett.

Anonymous poster hash: a81be...20f

[AnonymBruker]

Du må jo grunnlegge hvorfor. Men ikke for å være frekk, men hva gjør mor feil i dine øyner? Går det ikke ann å lufte det ut viss dette er noen i din omgangs krets?

Anonymous poster hash: fa69e...8bd

[AnonymBruker]

Du må jo grunnlegge hvorfor. Men ikke for å være frekk, men hva gjør mor feil i dine øyner? Går det ikke ann å lufte det ut viss dette er noen i din omgangs krets?

Anonymous poster hash: fa69e...8bd

Nei, det passer seg ikke å lufte dette med mor.

Barnet har det ikke bra. Er usikker og utilpass sosialt, gråter veldig mye og har unormalt ofte vondt i magen. Barnet formulerer seg ofte om far på en veldig kritisk måte hvor det veldig tydelig skinner igjennom at mor er altfor "ærlig" om situasjonen rundt samlivsbruddet. Jeg kjenner ikke far så det kan godt være at alt barnet sier om han er sant, men innholdet i det barnet forteller er altfor voksent til at et barn bør bære på slik informasjon.

Det er veldig mange grunner til at jeg tror at de kan ha godt av hjelp og som sagt så håper jeg at det kan gagne både mor og barn, og ønsker ikke at barnet skal bli fratatt mor.

Jeg må jo forklare hvorfor til barnevernet ja, men skulle gjerne klart å gjort det på en måte som gjør at jeg ikke blir identifisert selv om jeg ser nå at det kan bli vanskelig.

Anonymous poster hash: a81be...20f

[Jobbermedbarn]

Jeg synes du virker ganske sikker i din bekymring, hvorfor kan du ikke være åpen om hvem du er?

Ja, det er ubehagelig, men er det ikke verdt det ifht barnet?

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker ganske sikker i din bekymring, hvorfor kan du ikke være åpen om hvem du er?

Ja, det er ubehagelig, men er det ikke verdt det ifht barnet?

Det er ganske kompliserte grunner til det, det kan ødelegge veldig mye - ikke bare for meg. Men jo jeg må jo melde ifra uansett fordi jeg ser tydelig at barnet trenger hjelp.

Jeg tenker at jeg prøver anonymt. Barnevernet må vel da undersøke? Ta kontakt med skole feks. Jeg tenker at lærer feks må ha sett dette og kunne bidra til at barnevernet tar det seriøst.

Anonymous poster hash: a81be...20f

[AnonymBruker]

Hmmm... det ble litt feil høres det ut som. Du er hellig overbevist om at barnet trenger hjelp, men ønsker ikke ta noen risiko selv? Fordi du kan ta feil, og det i tillegg bærer galt av sted?

De får se innholdet i meldingen, men ikke navn. Syns du bare skal melde hvis du mener det er riktig og gjøre. Og stå for det.

Anonymous poster hash: 13209...0c3

[AnonymBruker]

Hmmm... det ble litt feil høres det ut som. Du er hellig overbevist om at barnet trenger hjelp, men ønsker ikke ta noen risiko selv? Fordi du kan ta feil, og det i tillegg bærer galt av sted?

De får se innholdet i meldingen, men ikke navn. Syns du bare skal melde hvis du mener det er riktig og gjøre. Og stå for det.

Anonymous poster hash: 13209...0c3

Nei, feil tar jeg ikke. Jeg vet ikke konkret hva barnevernet kan gjøre for barnet men noe må gjøres mener jeg 100%.

Men grunnene til at jeg helst ikke vil involveres er mange. Blant annet tror jeg at jeg er en ressurs for barnet og en person det har tillitt til og er meget sikker på at mor vil nekte barnet å treffe meg dersom hun finner at jeg meldte ifra og barnet (og mor) har lite nok nettverk fra før.

Men ja, jeg kommer til å melde ifra.

Anonymous poster hash: a81be...20f

[AnonymBruker]

Må du gå til barnevernet med en gang? Hva med å snakke med kontaktlærer eller sosiallærer på skolen? Andre som kan ha observert barnets problemer?

Du kan også ringe inn med bekymringen anonymt. Da vil ikke moren få lese noen melding fra deg. http://www.bufdir.no/Barnevern/Melde_fra_til_barnevernet/

Anonymous poster hash: e3cd3...d2f

[ops2]

Her er noen tall fra bufetat.no:

I løpet av 2013 henla BV 21% av bekymringsmeldingene uten undersøkelse.

Av disse 79% hvor undersøkelse ble åpnet, ble bare 42% fulgt opp med tiltak. 58% henlegges etter undersøkelsen.

Ut ifra dette kan Trådstarter skrive så generelt og ullent at BV henlegger saken.

Eller være mer konkret. Det øker sannsynligheten for at sak blir åpnet. I det tilfelle får mor lese grunnen til bekymringsmelding. Også hvis Trådstarter ringer inn anonymt. Det blir tatt notater. Da er det også sannsynlig at mor skjønner hvem melder er.

Eller mor mistenker far - ex'en. Forholdet som før var betent, blir full krig. Besteforeldre blir også mistenkt. Tanter og onkler. Hele familien blir berørt.

Alt dette fordi Trådstarter er konfliktsky. Jeg vil si at det er bedre at forholdet mellom to voksne - trådstarter og moren - surner, enn at en hel familie får dårlige relasjoner.

Hvor fersk er skilsmissen? Barn lider psykisk, det er utopi å tro at en skilsmisse ikke setter spor. Etter en stund tilpasser barnet seg. Mange får det bra, men i overgangsfasen er det en sorgreaksjon.

Mor kan ha vært for åpen. Eller barnet kan ha overhørt en samtale med mor som har snakket med en venn når de tror barnet sover, for eksempel. Husk at « ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse », men at « situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar »".

Er situasjonen klart uholdbar? Hvordan kan man hjelpe best?

Endret 17. mars 2015 av ops2

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet da? Om mor har lite nettverks om du sier og du du sender en melding, så vil hun jo fort skjønne hvem det kommer fra. Hvorfor har de så lite nettverk? Er barnet noe sammen med far? har barnet samvær med far?

Anonymous poster hash: 54886...1a5

[AnonymBruker]

I mine øyne er situasjonen uholdbar ja. Barnet virker enormt belastet mentalt - konstant nedfor, hvis ikke det er nedfor så er det sint eller tiltaksløst. Generelt er det veldig lite ved barnet som minner om en normal 9-åring. Og det har bare blitt verre og verre så lenge jeg har kjent barnet og nå må jeg gjøre noe.

Jeg kommer til å melde ifra anonymt i første omgang. Jeg har liten tro på at det ødelegger hele familien med mistanker men om det gjør det tror jeg mor får ta det på sin egen kappe og jeg håper ærlig talt at noen i familien har meldt ifra tidligere.

Jeg har ikke gitt så mangen detaljer her, det er mye mer jeg kunne skrevet - men allikevel synes jeg at jeg har skrevet nok til at dere bør forstå at situasjonen er alvorlig. Hvorfor er folk generelt i mot at det meldes bekymring? Er det jevnt over så mange dårlige erfaringer med barnevernet?

Anonymous poster hash: a81be...20f

[AnonymBruker]

Nei, feil tar jeg ikke. Jeg vet ikke konkret hva barnevernet kan gjøre for barnet men noe må gjøres mener jeg 100%.

Men grunnene til at jeg helst ikke vil involveres er mange. Blant annet tror jeg at jeg er en ressurs for barnet og en person det har tillitt til og er meget sikker på at mor vil nekte barnet å treffe meg dersom hun finner at jeg meldte ifra og barnet (og mor) har lite nok nettverk fra før.

Men ja, jeg kommer til å melde ifra.

Anonymous poster hash: a81be...20f

Om du formulerer deg altfor anonymt vil ikke barnevernet ta tak i det. Det er rett å slett altfor mange bittre ekser og nye kjærester og gamle kjærester der ute som holder på sånn for å straffe foreldre.

Anonymous poster hash: 46633...06e

[AnonymBruker]

Å kontakte barnevernet anonymt virker veldig feigt. Hva hvis barnevernet har noen utdypende spørsmål?

Snakk med mor om situasjonen. Da vet hun hvor hun har deg og har litt mer kontroll over situasjonen og vet innerst inne at du vil det beste. Konakter du anonymt blir hun paranoid og vet ikke hvem det er hun kan stole på.

Anonymous poster hash: 352b5...5aa

[AnonymBruker]

Ring anonymt til barnevernstjenesten i kommunen, og spør hvordan du kan gå frem. De har veiledningsplikt.

Eller du kan melde fra til Helsestasjon, eller skole/barnevern. De er pålagt å gå videre med forhold som bør undersøkes og da blir de melder og ikke du, ts.

Anonymous poster hash: 5c2ae...52c

[AnonymBruker]

Var i samme dilemma selv.Hadde en venninne som er psykisk syk,vi så at barnet ikke hadde det bra.prøvde å avlaste henne så mye som mulig,finne på kjekke ting med di sammen så hun skulle komme seg ut.Var en veldig vanskelig situasjon da hun har svært lite familie/lite nettverk,følte jeg var nesten den eneste hun hadde,også skulle jeg melde henne til bv,hun så selvfølgelig ikke selv at hennes sykdom påvirket barnet i negativ retning.

Heldigvis var hun allerede meldt til bv av skolen til sønnen.

Så kansje vist barnet du kjenner sliter så mye at det allerede er fanget opp av feks skole,bhg?

Anonymous poster hash: e97f3...a69

[AnonymBruker]

Var i samme dilemma selv.Hadde en venninne som er psykisk syk,vi så at barnet ikke hadde det bra.prøvde å avlaste henne så mye som mulig,finne på kjekke ting med di sammen så hun skulle komme seg ut.Var en veldig vanskelig situasjon da hun har svært lite familie/lite nettverk,følte jeg var nesten den eneste hun hadde,også skulle jeg melde henne til bv,hun så selvfølgelig ikke selv at hennes sykdom påvirket barnet i negativ retning.

Heldigvis var hun allerede meldt til bv av skolen til sønnen.

Så kansje vist barnet du kjenner sliter så mye at det allerede er fanget opp av feks skole,bhg?

Anonymous poster hash: e97f3...a69

Prøvde du å snakke med henne om at hun måtte gjøre noe for å få en bedre hverdag ellers ble dere nødt til å melde til BV, eller gikk du bak ryggen hennes?

Anonymous poster hash: 54886...1a5

[AnonymBruker]

Prøvde du å snakke med henne om at hun måtte gjøre noe for å få en bedre hverdag ellers ble dere nødt til å melde til BV, eller gikk du bak ryggen hennes?

Anonymous poster hash: 54886...1a5

Prøvde flere ganger å snakke med henne,men hun bagatelliserte alt.I følge henne va jo alt i sin sjønneste orden.Også etter bv satte inn hjelpetiltak,prøvde jeg å oppmuntre henne til å samarbeide,få hjelp til seg selv osv,men til ingen nytte.Nevnte aldri at jeg kom til å melde henne til bv,hadde meldt som anonym,vist det skulle blitt jeg som hadde meldt henne.

Anonymous poster hash: e97f3...a69

[AnonymBruker]

Har du vurdert å stå frem som en voksen og anstendig person med din bekymring? At du gjemmer deg bak en feig anonym bekymringsmelding ser jeg på som alt annet enn en bekymring. Uansett så kommer du ingen vei med denne måten og operere på når saken når domstolene. Få potteringen ut av rompa og bli tørr bakom ørene,så står du frem med din såkalte bekymring med fullt navn og nr,ellers tror jeg neppe det er noe og bekymre seg for. God påske ;-)

Anonymous poster hash: 78162...63e