Mistet du deg selv etter at du fikk barn?

[AnonymBruker]

Jeg tror nok jeg i stor grad mistet meg selv.

Min beste venninne så meg ikke spesielt ofte i perioden jeg fikk mitt første barn (geografi..) men da vi først møttes ordentlig over noen dager (med barn) "kjente hun ikke igjen" meg. Hun mente jeg var blitt veldig endret. Ikke nødvendigvis tip det bedre, tvert i mot, snarere mer snerrete, aggressiv, kortluntet, pratsom, argumentativ og anspent (høye skuldre) enn slik hun var vant til å kjenne meg.

Skal sies at siste 4 år har vært dominert av MA, svangerskap, samboerskap, oppussinger, krangler, konflikter med eksterne og...fødsel (operasjon) samt brudd, 50/50 og delt bosted. Begge er vi godt voksne og har ikke barn fra før.

Jeg merker at skuldrene har vært høyt oppe og det neste anspent siste spesielt 2 år.

Ex.samboer var også laangvarig syk men er nå på vei tilbake i attraktiv/god stilling.

Alt dette gjorde noe med meg.

Jeg som er vant til kun meg selv, god tid, likte å være single og alene da jeg var det, hadde spennende men voksne "affærer" da det passet og har eller reist og levd fritt og behagelig.

Er det virkelig rart man forandrer seg i en slik krise? Er det vanlig i form av flere her som kjenner igjen noe?

Anonymous poster hash: 06625...eff

[absinthia]

Det er nok ikke selve barnet/ barna som er årsaken, men alle de andre tingene. Er vanlig å miste seg litt, etter strabasiøse perioder, men uansett for en klisje det høres ut som, så er dette bare noe som utvikler deg videre, når du har fått summet deg litt.

Det er ganske typiske grunner til og symptomer på stress du lister opp.

Jeg mistet meg selv litt etter en heftig periode med dødsfall i familien, bedriftskonkurs, samlivsbrudd og utbrenthet og en del andre ting jeg ikke orker å liste opp, samtidig som jeg prøvde å ta best mulig vare på barn, men dette har etterhvert gjort meg snillere og mer reflektert over hva som egentlig er viktig og at jeg har blitt mer obs på å ikke " brenne mitt lys i begge ender" fordi jeg innså at å ta vare på seg, gjør at man kan ta bedre vare på andre.

Endret 15. mars 2015 av absinthia

[AnonymBruker]

Det er nok ikke selve barnet/ barna som er årsaken, men alle de andre tingene. Er vanlig å miste seg litt, etter strabasiøse perioder, men uansett for en klisje det høres ut som, så er dette bare noe som utvikler deg videre, når du har fått summet deg litt.

Det er ganske typiske grunner til og symptomer på stress du lister opp.

Jeg mistet meg selv litt etter en heftig periode med dødsfall i familien, bedriftskonkurs, samlivsbrudd og utbrenthet og en del andre ting jeg ikke orker å liste opp, samtidig som jeg prøvde å ta best mulig vare på barn, men dette har etterhvert gjort meg snillere og mer reflektert over hva som egentlig er viktig og at jeg har blitt mer obs på å ikke " brenne mitt lys i begge ender" fordi jeg innså at å ta vare på seg, gjør at man kan ta bedre vare på andre.

Takk for at du gir innspill!

Det kan jeg godt forstå. De tingene du nevner hører med til stress-listen, det er helt sikkert.

Regner med at det ikke kan bli verre og kan bare gå oppover etter slikt.

TS

Anonymous poster hash: 06625...eff

[Gjest Solstråla88]

Det høres ut som en kombinasjon av alt, og det er forståelig etter alt du har vært igjennom. Tilbake til spørsmålet ditt, mitt barn har ikke kommet men føler jeg har mistet meg selv litt i svangerskapet. I form av at jeg er veldig glad i å gå turer, med mannen spesielt, men også venninnen min og lille vofs, dette har jeg ikke fått gjort pga bekkenløsning. Jeg har med andre ord vært veldig passiv de siste månedene, og jeg selv merker det på humøret. Mannen min og min beste venninne påstår de ikke merker det, men jeg vet ikke om jeg tror på de Jeg vil jo ikke være hormonmonster, men jeg kjenner nå på slutten at jeg er veldig lite sosial, svarer ikke på telefon eller meldinger om jeg har masse kynnere eller rier, synes det er slitsomt hver gang mamma ringer for å spørre hva som skjer om det er baby snart. Mamma har dog fått et par utbrudd, da ho virkelig ikke respekterer intimgrensene mine.

Jeg er veldig spent på hvordan jeg blir så junior kommer, men får jeg ta da..

[daemonia]

Det høres ikke helt ukjent ut det du beskriver.
I snart 10 år har jeg ikke prioritert meg selv. For 8 år siden ble jeg alenemor med påfølgende trusler og forfølgelse fordi eksen var sjalu og ikke ville innse at det var slutt.
Og så begynte jeg å trives med tilværelsen. Når ting hadde roet seg. Men det var fortsatt barn barn barn på plass nummer 1-10. Og etter det var det ikke mer igjen av energi til meg selv.

Og så møtte jeg mannen min, og det gjorde noe for MEG. For en gangs skyld. Så fikk vi et felles barn, og jeg prioriterte meg selv enda mindre enn før. Nå var det barn, barn, mann som var rekkefølgen.

Og ja, det har vært dødsfall, opprivende diskusjoner, og venner som har kommet og gått gjennom livsfasene i tillegg.

Humøret begynte etterhvert å synke, og jeg kunne helt ærlig ikke huske når jeg gjorde noe utelukkende for min del sist. Jeg husker knapt hva jeg gjorde før barn. På dette punktet så hadde jeg aldri i verden klart å beskrive hvem jeg var! Det er rart, men jeg hadde ingen identitet følte jeg. Utenom sliten småbarnsmor som prøvde å glede alle andre.

Og så fikk vi hund. Og da merket jeg hvor godt det å være i aktivitet med hunden og bare meg faktisk gjør! Og jeg ble kjent med mange flere interessante mennesker gjennom kurser og utstillinger f.eks.

Humøret ble så mye bedre med en gang jeg begynte å ta tak og tenke mer på meg selv. Jeg har et stykke igjen enda før jeg kan si at jeg er "snill nok" med meg selv, men jeg kommer nok dit.

Og det vil du også gjøre TS. Du har gått gjennom mye tøft og du ser ikke ut til å ha satt deg selv høyt nok. Du må finne noe som gir deg energi og som får deg til å føle deg vel.

Lykke til videre TS

[AnonymBruker]

Tusen mange takk til dere som har delt og gitt innspill og litt "go". ☀️

Leser selvsagt alt i denne tråden og vil merke meg hvert innlegg.

Er "godt voksen" og vil vel si jeg har hatt kontakt med meg selv i alle år - unntatt fra og med midten/slutten av svangerskapet og frem til nå.

Opplever jo også at ex.samboer ikke hadde/viste forståelse og at han ikke kunne "gi" så mye fordi mulig han ikke er gi-typen da han selv har behov for å FÅ mye støtte og kjærlighet uten å gi så mye tilbake.

Som gravid forventet HAN fotmassasje da jeg som gravid heller behøvet det. Han var syk og jobbet ikke og det har preget meg tøft.

Det skjedde mye på en gang og alt var overveldende.

Den dag i dag har vi greit samarbeid om barna men...det er litt ubehagelig å bli minnet på de dårlige følelsene jeg får med ham.

Mye stygt har blitt sagt om våre verste sider kom frem før bruddet.

I dag forsøker han seg med snertne kommentarer som "mange av de jeg kjenner synes du er rar!" - når jeg gjør eller sier noe han ikke liker.

Får ikke akkurat energi eller selvtillit av å være med ham.

Anonymous poster hash: 06625...eff

[AnonymBruker]

Det høres ikke helt ukjent ut det du beskriver.

I snart 10 år har jeg ikke prioritert meg selv. For 8 år siden ble jeg alenemor med påfølgende trusler og forfølgelse fordi eksen var sjalu og ikke ville innse at det var slutt.

Og så begynte jeg å trives med tilværelsen. Når ting hadde roet seg. Men det var fortsatt barn barn barn på plass nummer 1-10. Og etter det var det ikke mer igjen av energi til meg selv.

Og så møtte jeg mannen min, og det gjorde noe for MEG. For en gangs skyld. Så fikk vi et felles barn, og jeg prioriterte meg selv enda mindre enn før. Nå var det barn, barn, mann som var rekkefølgen.

Og ja, det har vært dødsfall, opprivende diskusjoner, og venner som har kommet og gått gjennom livsfasene i tillegg.

Humøret begynte etterhvert å synke, og jeg kunne helt ærlig ikke huske når jeg gjorde noe utelukkende for min del sist. Jeg husker knapt hva jeg gjorde før barn. På dette punktet så hadde jeg aldri i verden klart å beskrive hvem jeg var! Det er rart, men jeg hadde ingen identitet følte jeg. Utenom sliten småbarnsmor som prøvde å glede alle andre.

Og så fikk vi hund. Og da merket jeg hvor godt det å være i aktivitet med hunden og bare meg faktisk gjør! Og jeg ble kjent med mange flere interessante mennesker gjennom kurser og utstillinger f.eks.

Humøret ble så mye bedre med en gang jeg begynte å ta tak og tenke mer på meg selv. Jeg har et stykke igjen enda før jeg kan si at jeg er "snill nok" med meg selv, men jeg kommer nok dit.

Og det vil du også gjøre TS. Du har gått gjennom mye tøft og du ser ikke ut til å ha satt deg selv høyt nok. Du må finne noe som gir deg energi og som får deg til å føle deg vel.

Lykke til videre TS

Barn, barn, barn...og hund? Føler jeg hadde blitt veldig gal av så mye.

Tøft og mangeårig arbeid å komme ovenpå...

Anonymous poster hash: 06625...eff

[AnonymBruker]

På en måte

Anonymous poster hash: 7e5b2...b17

[AnonymBruker]

Ja!!!

Anonymous poster hash: d0e81...7f0

[Piri Formis]

Jeg mistet meg selv en periode, men så kom en ny identitet fram og ut av mørket. :-)

Endret 15. mars 2015 av Piri Formis

[AnonymBruker]

Jeg mistet meg selv en periode, men så kom en ny identitet fram og ut av mørket. :-)

TS her,

Godt å høre at det er flere.

Min gode og beste venninne som kommenterte dette har selv flere barn og hun er den samme gode slik jeg kjenner henne. Hun har bevart roen og seg selv. Likevel kan jeg selvsagt merke at hun har "forandret" seg litt i den grad flere barn vel påvirker og "endrer" litt i de fleste kvinner som får barn. Hun er seg selv men bærer preg av at hun lever i en familie med flere barn. Da innarbeider en seg nok spesielle rutiner tilpasset flerebarnsfamilier, naturlig nok. Men, jeg kunne ha delt en flaske vin med henne uten barna/familie tilstede og likevel sett at hun var den "samme" i bunn.

Kan man ikke det så har man kanskje mistet seg selv.

Anonymous poster hash: 06625...eff

[daemonia]

Barn, barn, barn...og hund? Føler jeg hadde blitt veldig gal av så mye.

Tøft og mangeårig arbeid å komme ovenpå...

Anonymous poster hash: 06625...eff

Hva folk klarer å hente ut energi av og ha glede av er vel ganske variert. Ikke sikkert du hadde hatt noen glede av et par timers tur og klart å koble ut og finne ny kilde til energi der, men for meg så har det i hvert fall slik.

[AnonymBruker]

Hva folk klarer å hente ut energi av og ha glede av er vel ganske variert. Ikke sikkert du hadde hatt noen glede av et par timers tur og klart å koble ut og finne ny kilde til energi der, men for meg så har det i hvert fall slik.

Det er sant...så det gjelder å finne noe som gir en energi og glede - noe som tilfører og ikke tapper.

Bra du ha funnet noe som gir deg energi! ☀️

Anonymous poster hash: 06625...eff

[daemonia]

Det er sant...så det gjelder å finne noe som gir en energi og glede - noe som tilfører og ikke tapper.

Bra du ha funnet noe som gir deg energi! ☀️

Anonymous poster hash: 06625...eff

Ja helt sant det

En bonus er det jo at resten av familien også har glede av min kilde til energi, men pga at jeg trenger det så er det jeg som tar på meg utstillinger, kurs, og trening generelt.

Og som sagt så har jeg møtt så mye flotte mennesker etterpå at det også gir meg mye

[Ciara]

Jeg tror dette skjer oftere enn man er klar over. Du skal være glad for at du har en venninne som turte å si det til deg, for nå har du muligheten til å korrigere kursen.

Jeg prøver å være obs på hva jeg egentlig føler. Det er så lett å overstyre følelser når man har viktigere ting å drive med. Men det fungerer ikke på sikt. Og om du ignorerer for eksempel sorg over samlivsbrudd, stress eller andre ting kan du risikere å bli deprimert eller utbrent på sikt. Hør på deg selv, kanskje føles det bedre bare du er ærlig med deg selv.

Ellers signerer jeg det Absinthia sier, jeg har blitt snillere og mykere av slike smeller.

På sikt har jeg stor tro på at slike kriser fører mye godt med seg, det er verdifull læring.

[AnonymBruker]

Jeg tror dette skjer oftere enn man er klar over. Du skal være glad for at du har en venninne som turte å si det til deg, for nå har du muligheten til å korrigere kursen.

Jeg prøver å være obs på hva jeg egentlig føler. Det er så lett å overstyre følelser når man har viktigere ting å drive med. Men det fungerer ikke på sikt. Og om du ignorerer for eksempel sorg over samlivsbrudd, stress eller andre ting kan du risikere å bli deprimert eller utbrent på sikt. Hør på deg selv, kanskje føles det bedre bare du er ærlig med deg selv.

Ellers signerer jeg det Absinthia sier, jeg har blitt snillere og mykere av slike smeller.

På sikt har jeg stor tro på at slike kriser fører mye godt med seg, det er verdifull læring.

Takk for ditt bidrag, ja enig og jeg ER heldig som har denne venninnen som sa i fra. Hun har "alltid" kjent meg.

Vi sees ikke så ofte men det blir som en søster: hun bare ER der alltid.

Anonymous poster hash: 06625...eff