Når andre barn er frekke med ditt barn...

[AnonymBruker]

Hei! Jeg trenger noen andre synspunkter på en sak som mange foreldre sikkert har erfaring med: hvordan oppfører seg når andre barn er frekke mot ens eget barn.

Det gjelder fem-seks-årige jenter som altså er skolestartere til høsten. Vi bor i et nabolag der det er tett med barn. Det er et par jenter som henger sammen tett, og mange gutter. Min datter leker mest med guttene. Det kommer nok av at den ene av de to jentene er så dominerende i leken. De få gangene alle tre jentene leker sammen, og jeg observerer fra en avstand, får min datter høre at hun ikke får komme inn på rommet (den dominerende jenta lukker døra foran henne), eller sier at "nå får ikke du leke med oss mer". Jeg blir kjempeprovosert av slikt, men tenker at vi heller kan velge andre lekekamerater, guttene rundt oss er veldig greie, eller den andre jenta når den dominerende venninna ikke er med.

Når jeg kommer nære, og prøver å innlede en samtale med den dominerende jenta, er hun sukkersøt og snill, smiler og ser ut som verdens mest elskverdige unge.

Nå forbereder vi oss til skolestart. De kommer jo til å havne i samme klasse. Nå som det har blitt vår, og vi har en stor og fin hage, kommer det mange nabobarn innom, hagen vår ligger midt imellom alle husene, og er et naturlig samlingspunkt. Det var mange barn der, i aktiv lek, og så kommer også de to jentene. Min datter ble kjempeglad for å se dem, artig med andre jenter. Hun skjønner ikke at hun blir frosset ut, det går ikke innpå henne, i allefall. Men det samme skjedde i dag. De lekte i to minutt, så sa den jenta at "nå vil vi ikke leke med deg mer". Min datter gikk da tilbake til guttene, og lekte videre uten å gruble over denne avvisningen.

Vi tok med et par av guttene inn, og de lekte videre der. Så ringte de to jentene på, og lurte på hvor alle var. Jeg sa de var ferdige å leke ute nå, nå er vi inne, ha det bra. Og lukket døra foran dem.

Er så usikker. Der og da hadde jeg SLETT ikke lyst til å la jentene komme inn, jeg kunne godt ha lyst til å holde en lang tale om hvordan oppføre seg som folk (til den dominerende jenta). Lar dere barna deres finne ut av gode og dårlige venner selv, uten innblanding? Eller gjør jeg rett i å holde dem på avstand? Er helt sikker på at den dominerende jenta vil forhindre at min datter "stjeler" bestevenninnen, og derfor oppfører seg slik, men jeg synes det er så frekt. Huff...... De kommer jo til å havne i samme klasse til høsten. Bør sikkert la barn være barn og gå livets harde skole.... Men det er så fælt å stå og se på at noen behandler barnet mitt dårlig.

Anonymous poster hash: 47756...3b2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er en gylden anledning for deg å lære din jente å håndtere sine egne følelser. Man kan ikke kontrollere andre mennesker uansett om de er voksne eller barn, men man kan kontrollere oss selv, og hvordan vi reagerer på slike. Kanskje bryr din datter seg virkelig ikke, eller kanskje går dette innpå henne, kanskje du kan snakke litt med henne om hva hun føler?

Anonymous poster hash: eaff5...882

[Gjest Mythic]

Sånne opplevelser er dessverre en del av livet. En vil alltid møte noen som oppfører seg sånn, enten de er 5, 15 eller 25 år. Det som er bra her, er at datteren din ikke bryr seg om avvisningen foreløpig, og at hun har andre lekekamerater. Hvis hun ikke hadde det, ville hun nok reagert sterkere.

Hun må lære seg strategier for å takle dette senere, og jeg tror jeg ville prøvd på koble henne med andre barn, og styre henne litt vekk fra denne jenta, rett og slett. Når de begynner på skolen møter de andre barn, horisonten utvides, man blir kjent med flere og får kanskje helt nye venner.

Hvis du er i nærheten og overhører denne jenta stenge andre ute, kan du snakke med henne. Spør om hun ville likt å ikke få være med i leken. Få henne til å reflektere litt over hvordan dette føles, og hvordan hun selv ville følt å ikke få være med. Noen barn tar til seg sånn type veiledning, andre ikke.

Vi vil så gjerne beskytte barna våre mot alt vondt og vanskelig, men dessverre kan vi ikke det. Da er det viktig å lære dem å klare seg selv og takle det som ikke er så lett. Sosiale relasjoner er en komplisert ting, og en skal være litt forsiktig med å blande seg for mye. Da ødelegger man barnas mulighet til å finne ut av det selv.

Så lenge datteren din ikke bryr seg så veldig, og finner andre å leke med, er det det aller mest effektive, tror jeg. Da blir hun mindre utsatt for manipulasjon i lek.

[AnonymBruker]

Kanskje bryr din datter seg virkelig ikke, eller kanskje går dette innpå henne, kanskje du kan snakke litt med henne om hva hun føler?Anonymous poster hash: eaff5...882

Ja, er dette lurt? Har vurdert det, men slått det fra meg, er bare så glad for at det virker til å prelle av henne enn så lenge. Håper at hun kan forbli en person som ikke tar del i slike jente-drama som tydeligvis er uunngåelige. Har liksom ikke lyst til å gjøre henne bevisst på at den ene jenta fryser henne ut, før hun oppdager set selv. Slik det er nå, har min datter et åpent sinn og vennlig, nysgjerrig holdning til begge jentene. Smiler og vinker når hun ser dem i gaten. Glemmer alle episodene der den ene jenta har sagt stygge ting til henne. Men det at hun er så passiv, og ikke tar til motmæle, gjør vel kanskje at situasjonen vil fortsette inn i skolen.

En gang for et halvår siden ble hun faktisk såret. Jeg hadde avtalt med mor til den ene jenta at hun skulle besøke min datter, vi hadde avtalt aktiviteter og alt mulig, og hadde bekreftet klokkeslett en time før hun skulle komme. Min datter sto i vinduet og ventet. Men jenta kom ikke. Så så vi plutselig at hun kom langs vegen, med den som jeg har kalt den dominerende jenta. De lekte på gata, og forsvant. Da ble min datter lei seg, og vi tok en prat om temaet. Men dette er glemt nå, eller så skjuler femåringen min følelsene sine godt...

Jeg prøver å smile når jeg ser denne jenta, spørre hvordan det går og slikt. Slik som alle nabodamene gjør til hverandres barn. Men inni meg: grrrrrrrrr. Da jeg var 5 år, kunne en slik jente sikkert snu meg rundt lillefingeren. Som voksen er jeg fristet til å gi klart og tydelig tegn om at slikt aksepteres IKKE.

Anonymous poster hash: 47756...3b2

[AnonymBruker]

Hun må lære seg strategier for å takle dette senere, og jeg tror jeg ville prøvd på koble henne med andre barn, og styre henne litt vekk fra denne jenta, rett og slett. Når de begynner på skolen møter de andre barn, horisonten utvides, man blir kjent med flere og får kanskje helt nye venner.

Ja, jeg tenker også dette. Noe av det beste for min egen del med å bli voksen, var friheten til å velge hvem man kan omgås! Hvis man mistrives i noens selskap, finner man seg rett og slett ny omgangskrets, med personligheter som bedre matcher en selv. Jeg vet det kommer til å bli overvekt av gutter på skolen i første trinn, og er glad for det. Jo mindre jentedrama, desto bedre.

I tillegg er huset vårt/hagen vår et naturlig møtepunkt for barn, pga plasseringen i feltet. Det er en fordel for min datter, hun kommer ikke til å bli alene.

Anonymous poster hash: 47756...3b2

[Havbris]

Jeg får inntrykk av at dette er et mye større problem for deg enn det er for datteren din, og jeg mener du skal være varsom med å la dette bli et tema i samtaler. Hun starter snart på skolen og vil finne andre/nye venner. Se det an når den tiden kommer.

[AnonymBruker]

Ja, er dette lurt? Har vurdert det, men slått det fra meg, er bare så glad for at det virker til å prelle av henne enn så lenge. Håper at hun kan forbli en person som ikke tar del i slike jente-drama som tydeligvis er uunngåelige. Har liksom ikke lyst til å gjøre henne bevisst på at den ene jenta fryser henne ut, før hun oppdager set selv. Slik det er nå, har min datter et åpent sinn og vennlig, nysgjerrig holdning til begge jentene. Smiler og vinker når hun ser dem i gaten. Glemmer alle episodene der den ene jenta har sagt stygge ting til henne. Men det at hun er så passiv, og ikke tar til motmæle, gjør vel kanskje at situasjonen vil fortsette inn i skolen.

En gang for et halvår siden ble hun faktisk såret. Jeg hadde avtalt med mor til den ene jenta at hun skulle besøke min datter, vi hadde avtalt aktiviteter og alt mulig, og hadde bekreftet klokkeslett en time før hun skulle komme. Min datter sto i vinduet og ventet. Men jenta kom ikke. Så så vi plutselig at hun kom langs vegen, med den som jeg har kalt den dominerende jenta. De lekte på gata, og forsvant. Da ble min datter lei seg, og vi tok en prat om temaet. Men dette er glemt nå, eller så skjuler femåringen min følelsene sine godt...

Jeg prøver å smile når jeg ser denne jenta, spørre hvordan det går og slikt. Slik som alle nabodamene gjør til hverandres barn. Men inni meg: grrrrrrrrr. Da jeg var 5 år, kunne en slik jente sikkert snu meg rundt lillefingeren. Som voksen er jeg fristet til å gi klart og tydelig tegn om at slikt aksepteres IKKE.

Anonymous poster hash: 47756...3b2

Tenkte ikke du skulle spørre henne direkte'blir du lei deg når ... Stenger deg ute' men fisk litt... Si noe sånne dom ' noen ganger kan man føle at andre ikke vil leke med en, da hender det at man kan bli lei seg' og så vent og se om hun responderer. Eller les en historie om noen som bli utestengt og se om hun har lyst å snakke... Ville prøvd å ikke ta dette innover meg ( vet det er lettere sagt enn gjort) og heller fokusert på din datter. Kanskje er det som du sier at din datter ikke legger merke til det...

Anonymous poster hash: eaff5...882

[AnonymBruker]

trenger hun å være venn med de jentene? de kan da bare være frekke så får hun heller henge med guttene

Anonymous poster hash: e6660...69a

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket til denne dominerende jenta neste gang du observerer at hun stenger datteren din ute. Sagt at sånn oppførsel tolereres ikke hos dere. Grensesetting har ingen vondt av. Noen barn har dessverre noe mørkt i seg, og de blir ofte bare verre med årene.

Anonymous poster hash: 93942...d9a

[AnonymBruker]

De er 5-6 år og prøver å finne sin plass. Husk på at den jenta som du ser på som dominerende kanskje har noen problemer du ikke vet om.

Anonymous poster hash: d4efa...b80

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt problemet med å ta dette opp.

Jobber med barn og konfronterer stadig når de ikke er greie med hverandre. Alle er da enig i at en skal være greie og ikke utestenge - og at en selv syns det er dumt når andre gjør det samme mot en...

Hvis du skal snakke med henne om dette ville jeg spurt noe sånn som "Hvordan syns du det er å leke med Xx", er dere alltid gode venner? Er det noe du syns er dumt når dere leker sammen? Osv. Still åpne spørsmål slik at svaret hun gir er hennes eget og at det er ok om hun svarer både det ene og det andre.

Når det gjelder den andre jenta så syns jeg du skal si til henne at du registrerer og reagerer på at hun ikke er grei med din jente, at du ikke syns det et noe greit. Hvis du overhører at hun sier hun ikke vil leke med henne mer (og vil gå), så kan du iallfall stoppe henne fra å ta med seg den andre jenta. Hun selv kan gå -men de andre kan bli igjen å leke ferdig.

Si rett ut at det er skikkelig dårlig gjort å stenge ute EN fra leken og at hun selv ikke hadde syns dette var ok om det var hun som ble forlatt.

Anonymous poster hash: 3f7fd...6a9

[AnonymBruker]

En annen ting er at du bør prøve å invitere feks den andre jenta eller andre barn som din jente kan bli venn med. Styrk de båndene hun har med de gode vennene. Men dessverre så er det sjelden at gutt/jente vennskap holder langt inn i skolealder så det er viktig at hun har flere jenter å spille på og helst Før skolestart.

Anonymous poster hash: 3f7fd...6a9

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal gjøre så mye med det selv, MEN du kan hjelpe datteren din til å innse at det er viktig å stå opp for seg selv.

Jeg synes generelt dette er noe som går igjen hos jenter. De har en tendens til å finne seg i uberettiget kritikk og velger ofte å ta igjen på vage måter. Om noen sier at *Mari* er teit, er ofte løsningen at *Mari* oppsøker venninnene og får bekreftelsen på at "nei, du er ikke teit". Men egentlig burde hun heller tørre å konfrontere utsagnet der og da, og stå opp for seg selv og si "nei vet du hva, det er jeg ikke!".

Vet at det er et litt teit uttrykk, men det er snakk om å ha litt "girlpower"! At man selv synes man fortjener bedre, og lærer seg å ta et stanpunkt.

Da jeg var barn var det ofte slik at foreldrene enten blandet seg inn i konflikten, noe som oppleves som et svakhetstegn fra de andre (hvorfor må mora de blande seg, liksom), eller så fikk barnet beskjed om å ikke bry seg om det.

Jeg tror det er lurt å utfordre tankene til datteren din litt, ikke nødvendigvis ta parti, men heller spørre henne hva hun synes selv. -hvilke råd ville hun gitt til en venn i hennes situasjon? Og hva kan man gjøre med det? Hun har sikkert fornuftige tanker om det selv, og må bare lære seg å stole på seg selv og tørre å gjøre det rette

Anonymous poster hash: f136c...fde

[Teriyaki]

Jeg vet ikke hvordan vi hadde håndtert en slik situasjon med to "fremmede" nabobarn, men da min sønn en periode ble holdt utenfor/kjeftet på når vi var sammen med venner og barna deres, så ble dette tatt hånd om med en gang. Jenta som kjeftet ble irettesatt av moren også hjalp vi voksne min sønn inn i leken. Foreldrene til de to som holdt han utenfor tok også en prat med de senere på dagen, på et nivå de kunne forstå. I tillegg la vi til rette for at min gutt og denne jenta fikk leke bare de to av og til, for å styrke deres samhold slik at når det var alle tre sammen så ble det ikke kniving om oppmerksomheten på samme måte.

Dette fungerte fint. Men de var bare tre år da.

[AnonymBruker]

Men er det ikke sannsynlig at dersom mor tar det opp med datteren vil datteren begynne å tenke over det og legge merke til det? Kanskje det da vil bli en stor sak for jenta. Jeg vet det var sånn med meg når det gjaldt noen ting da jeg var barn. Noen ting som ikke plagde meg som jeg ikke tenkte over, før noen spurte meg om det.

Enn så lenge dattera ikke reagerer, så ville jeg ikke sagt noe til henne, iallfall.

Er det mulig å spørre denne dominerende jenta for eks "du, jeg merket at du sa du ikke ville leke med -navn på dattera- mer, hvorfor det?

Kanskje ta en mer spørrende tilnærming enn kjefting?

Anonymous poster hash: 0b7f0...660

[AnonymBruker]

Men er det ikke sannsynlig at dersom mor tar det opp med datteren vil datteren begynne å tenke over det og legge merke til det? Kanskje det da vil bli en stor sak for jenta. Jeg vet det var sånn med meg når det gjaldt noen ting da jeg var barn. Noen ting som ikke plagde meg som jeg ikke tenkte over, før noen spurte meg om det.

Enn så lenge dattera ikke reagerer, så ville jeg ikke sagt noe til henne, iallfall.

Er det mulig å spørre denne dominerende jenta for eks "du, jeg merket at du sa du ikke ville leke med -navn på dattera- mer, hvorfor det?

Kanskje ta en mer spørrende tilnærming enn kjefting?

Anonymous poster hash: 0b7f0...660

Derfor bør man ikke ta det opp direkte, men indirekte.

Anonymous poster hash: eaff5...882