Inspirert; du som bestemte deg tidlig for ikke å få barn, har du ombestemt deg?

[AnonymBruker]

Inspirert av saken der unge frivillige barnløse føler de ikke blir tatt på alvor. Personlig mener jeg at det er naivt å være så bastant på hva man ønsker ut av livet sitt, når man er tidlig i 20-årene eller ennå yngre. Uansett om det gjelder barn eller andre viktige ting. Jeg respekterer selvfølgelig valget de tar, og har aldri mast på de jeg kjenner om det eller kommet med kommentarer som "du endrer nok mening når du har blitt litt eldre 😉". Det er rett og slett frekt og nedlatende. Allikevel er jeg litt skeptisk inni meg og blir ikke overrasket om det viser seg at noen av dem endrer mening om noen år.

Så jeg lurer på om det er noen her som tidlig bestemte seg for at de ALDRI skulle ha barn - hvordan gikk det? Ombestemte du deg eller føler du fortsatt på samme måte? Si gjerne hvor gammel du er nå

Anonymous poster hash: 84222...a06

[Gjest Herr Heftig]

Jeg kvalifiserer nok ikke helt, men det får gå.

Jeg bestemte meg først da jeg var fire, og så en gang litt mer seriøst da jeg var 13. Og nå når jeg er 22 så mener jeg fortsatt det samme.

[AnonymBruker]

Da jeg var 16 bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ha barn, nå er jeg 29 og har selvsagt ombestemt meg. Men hvorfor så ute etter å 'ta' de som sier de ikkeønsker barn. Det er da et helt ok valg det...?

Anonymous poster hash: e383d...9ec

[Duckie]

Jeg nærmer meg 30, og er mer sikker enn noen gang på at jeg aldri skal ha barn. Har aldri hatt lyst på.

[LittDiva]

Bestemte før jeg var 20 at jeg ikke vil ha barn , blir 36 straks og har absolutt ikke ombestemt meg.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sagt aldri, men er fremdeles frivillig barnløs i en alder av 37 og har vært sammen med samboeren i 9 år nå.

Anonymous poster hash: 0b8c9...c68

[StineN]

Bestemte meg da jeg var 14 og nå godt over 10 år senere er jeg enda mer sikker på at jeg aldri vil ha barn.

[AnonymBruker]

Jeg bestemte meg for å ikke få barn da jeg var 20-22, nå er jeg 32 og har enda ikke ombestemt meg. Men jeg ser ikke bort fra at det skjer. Kan hende jeg bil ha barn når jeg treffer mannen jeg vil dele livet mitt med.

Anonymous poster hash: 56f18...6cf

[AnonymBruker]

Inspirert av saken der unge frivillige barnløse føler de ikke blir tatt på alvor. Personlig mener jeg at det er naivt å være så bastant på hva man ønsker ut av livet sitt, når man er tidlig i 20-årene eller ennå yngre. Uansett om det gjelder barn eller andre viktige ting. Jeg respekterer selvfølgelig valget de tar, og har aldri mast på de jeg kjenner om det eller kommet med kommentarer som "du endrer nok mening når du har blitt litt eldre 😉". Det er rett og slett frekt og nedlatende. Allikevel er jeg litt skeptisk inni meg og blir ikke overrasket om det viser seg at noen av dem endrer mening om noen år.

Så jeg lurer på om det er noen her som tidlig bestemte seg for at de ALDRI skulle ha barn - hvordan gikk det? Ombestemte du deg eller føler du fortsatt på samme måte? Si gjerne hvor gammel du er nå

Anonymous poster hash: 84222...a06

Jeg synes ikke det er naivt!

Den som er 15, 20, 27 hva som helst mener jo hva den sier!

Husk at den personen har den alderen og innsikten den har og da er det lett for andre å formane.

Det er lov å endre mening! Men når man er 25 eller 35 eller whatever er det lov å være bastant - for senere å endre mening!

Anonymous poster hash: 99603...705

[AnonymBruker]

Aldri hatt lyst på barn, og selv nå, bikka 30, ingen barnelyst.

Anonymous poster hash: 723f6...824

[Schadenfreude]

Jeg var en av dem som ikke ville ha barn. Har aldri vært et barnemenneske og den tilværelsen tiltalte meg overhodet ikke.

Men jeg har nå én og en til på vei, og er veldig fornøyd med det.

Jeg våknet ikke en dag og hadde en aha-opplevelse eller noe sånt. Det var en tankeprosess som gikk gradvis over et år. Det som skjedde, var vel at jeg så hvor sammensveiset svigerfamilien var og hvor mye glede de hadde av hverandre. Innså at jeg ønsket meg den kjernefamilien: å ha noen flere enn mannen å kunne ha hyggelige opplevelser med.

Derfor ble jeg gravid da jeg var rundt 30, etter å ha sagt siden tenårene at jeg ikke ville ha barn.

For MEG har dette vært det riktige valget, men jeg har ingen problemer med å se at andre har andre ønsker og kriterier. Om noen velger å ombestemme seg med årene, ser jeg heller ikke som noe nederlag eller noen grunn til å snakke nedsettende om dem. For min del var jeg ikke den samme person som 20-åring og ti år senere, så at jeg hadde andre prioriteringer den gang er ikke merkelig.

Jeg er fremdeles ikke en veldig babyperson, men har oppdaget at jeg virkelig elsker tiden med barn når de bikker året og oppover. Og selv om hverdagen er radikalt annerledes, er det en hverdag jeg trives godt med. Vi gjør mye sammen, alle tre, og det har gitt meg opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Mye moro, som jeg ikke ville trodd at jeg ville likt feks. Men jeg er samtidig glad jeg ventet såpass lenge, sånn at jeg faktisk hadde gjort mye av det jeg drømte om før jeg fikk barn.

Generelt syns jeg det er en uting å legge seg opp i hva andre velger. Det som er riktig for meg, er ikke nødvendigvis riktig for alle. Og om noen skulle forandre mening, er det også lov. Jeg gidder bare ikke å være så ovenpå bare fordi jeg er eldre eller tror de ikke vet hva de selv vil.

[AnonymBruker]

Da jeg var 16 bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ha barn, nå er jeg 29 og har selvsagt ombestemt meg. Men hvorfor så ute etter å 'ta' de som sier de ikkeønsker barn. Det er da et helt ok valg det...?Anonymous poster hash: e383d...9ec

Det er ikke min hensikt å "ta" noen som helst, så beklager om det fremstår sånn. Er bare nysgjerrig på synspunkter og erfaringer. Det jeg "kritiserer" er ikke å mene at man ikke vil ha barn, men at man fullstendig utelukker muligheten for at man kan endre standpunkt senere. Man forandrer seg mye i løpet av livet. Den man er nå er ikke nødvendigvis den samme om f.eks. ti år.

Min søster for eksempel vil ikke ha barn, hun sier det ikke frister overhode, bleier og søvnløse netter virker stress, hun vil ha frihet til å bruke pengene sine på det hun vil, reise osv. Men hun snakker alltid i "nåtid" om du skjønner hva jeg mener - hun sier aldri at hun ALDRI skal ditt eller datt. Hvis noen presser på med spørsmål om familieplanlegging endrer hun tema eller sier det kan man aldri vite eller det har ikke du noe med, avhengige av hvor pågående de er. Jeg mener selvfølgelig at det er helt ok uansett hva hun velger å gjøre i fremtiden, barn eller ikke barn. Og at det er helt greit å være frivillig barnløs for alle andre som måtte velge det også, det er ikke det som er priblemet her.

Hilsen Ts

Anonymous poster hash: 84222...a06

[AnonymBruker]

Hos meg blir et litt omvendt, men jeg svarer allikevel:P

Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å bli mor, A4-livet var drømmen fra jeg var liten. Min mor, og mine to eldre søsken fikk barn rett før de fyllte tyve, noe av dette var min plan også. Jeg skulle gjøre som de, utdannelse og 20-årene kunne vente, jeg ville bli mor.

Nå er jeg 25år, snart 26, og jeg ser ikke for meg en fremtid med barn. Det er ikke lenger et ønske, og det er rent egoistisk. Jeg trives veldig godt med å kun tenke på meg selv. Selvfølgelig kan dette endre seg, det er jeg åpen for, men nå... Nei aldri i verden! Jeg koser meg med å kunne spare, bruke penger på meg selv, oppleve verden med venner, kjøpe designerklær og desigenrvesker. Og akkurat nå ser jeg ikke for meg at dette kommer til å endre seg ila de neste fem årene.

Anonymous poster hash: 52546...59d

[AnonymBruker]

Jeg tok vel ingen bastant avgjørelse tidlig, men barn har aldri interessert meg så mye. Når det "kriblet i eggstokkene" til venninnene mine da vi var rundt 25-30, kriblet det ikke i mine. Barna til venninnene mine fikk fine gaver av meg, men jeg involverte meg ikke så mye mer.

Jeg brukte 20-årene og 30-årene på karriere, mye jobb og reising. Og mye moro!

Nå er jeg 51. Ingen barn. Angrer ikke. Jeg har riktignok pådratt meg noen "bonusbarn", men de er voksne. Nå er det et barnebarn på vei i juni, men vi bor på en helt annen kant av landet (70 mil avstand). Men jeg gleder meg til å bli "bonusbestemor" , selv om jeg ikke kan bidra med så mye mer enn fine gaver.

Anonymous poster hash: d0cfa...fde

[Gjest Gjest_Lindiana]

Jeg har alltid visst at jeg ikke skal ha barn. Syntes graviditet, fødsel, babyer og småunger var (og er) helt ufyselig å tenke på. Tror jeg var 4-5 føste gang jeg sa til mamma at jeg ALDRI skulle få noen unger. Den gang var det bare "søtt" og alle lo av det. Nå er jeg 29 om et par uker. Har ikke forandret mening og er mer sikker enn noen gang på at det aldri kommer noen barn til verden her.

[Gjest Belle âme]

Vel...For 2 mnd sida HATA eg unga og ville omtrent ikkje sjå på ein.

Etter å ha passa ein del barn, så er eg blitt verpesjuk og vil ha ein baby i nærmaste framtid. Meeeen må nok vente 4 år til 😊

[Cashbah]

Er 22 år, har aldri hatt lyst på barn. Kan godt hende jeg får det, og gleder meg som en unge (pun) til å bli tante, men vet ikke helt om det passer for meg. Jeg har veldig lyst til å reise, både på fritid og i jobb, og da passer det seg dårlig å ha "ekstra bagasje".

[AnonymBruker]

Da jeg var 16 bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ha barn, nå er jeg 29 og har selvsagt ombestemt meg. Men hvorfor så ute etter å 'ta' de som sier de ikkeønsker barn. Det er da et helt ok valg det...?Anonymous poster hash: e383d...9ec

Hvorfor er det så selvsagt at du har ombestemt deg?

Jeg bestemte meg i tenårene, har aldri ombestemt meg. Er 37 nå.

Anonymous poster hash: 7738f...dd6

[Cata]

Har aldri ønsket meg barn, så jeg kan ikke oppgi noen spesiell alder da jeg "bestemte meg" for ikke å få det . Nærmer meg nå 50 og angrer ikke.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er naivt!

Den som er 15, 20, 27 hva som helst mener jo hva den sier!

Husk at den personen har den alderen og innsikten den har og da er det lett for andre å formane.

Det er lov å endre mening! Men når man er 25 eller 35 eller whatever er det lov å være bastant - for senere å endre mening! Anonymous poster hash: 99603...705

TS her

Jeg er klar over at de mener det de sier der og da, jeg bare synes det er rart at de ikke er åpen for muligheten at de kan forandre seg i løpet av et helt liv og kanskje ombestemmer seg. Det betyr ikke at jeg ser ned på dem eller at jeg tenker "haha! Jeg fikk rett!" hvis de som har vært veldig bastante, endrer mening senere. Kanskje er de så bastante fordi de er lei av mas og spørsmål om når de skal få barn, og det er enklere å si "aldri" enn å gå inn i en diskusjon - det vet jeg ikke.

Jeg vil også presisere at jeg ikke mener at de som personer er naive og dumme, men heller at det er en naiv tanke.

Anonymous poster hash: 84222...a06