Familiekrise! Noen som har noen råd å komme med?

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten. I flere år nå så har det vært en stille krig mellom min mor, besteforeldrene, tante og søskenbarna mine.

Det hendte for flere år siden da de begynte å ta avstand fra meg og min mor. Det var alltid en spent stemning mellom oss når vi var ilag. Min mor og jeg skjønte fint lite av hva som hendte og hvorfor de tok avstand fra oss. Jeg hørte svært sjelden fra min bestemor, og jeg fikk alltid noen unnskyldninger når jeg spurte om jeg skulle komme på besøk. Så jeg tok avstand selv.

Etterhvert som tiden gikk fikk jeg alltid høre at jeg var så fæl mot dem som ikke besøkte dem ofte. Da hadde jeg flyttet til en annen by for å gå på skole, og forklarte dem at dette var en av grunnene til at jeg ikke kunne komme. For det var jo sant. Når jeg bor fire timer unna dem, sier det seg jo selv. Men jeg passet på å besøke besteforeldrene mine i helgene.

Alltid fikk jeg høre at jeg brydde meg så lite. Og ble alltid møtt med negativitet. Jeg gav opp.

Nå står jeg midt oppi det hele. For noen uker siden fikk jeg høre min bestemors syn på saken. Alt handler om en bagatell som skjedde for fem år siden, da jeg var 13.Det sier seg selv at når en 13åring gjør eller sier noe, så er en ikke helt klar over konsekvensene eller hva man sier. Nå har det seg slik at jeg er i midten av alt oppstyret og at de vil ha meg til å gå over på deres side for å gå i mor min mor.

Hvis det er bursdagsselskaper er det jeg som får meldingene om JEG vil komme. Hvis jeg ikke kommer får jeg alltid en melding om at det var synd at jeg ikke kom.

Saken er den at jeg vil ikke svikte min mor. Jeg vet godt at det er to sider av en sak, men jeg fatter ingenting. Jeg må lyve for min mor når jeg skal på besøk til dem, fordi jeg vil ikke skuffe henne. Jeg vil alltid ta hennes side uansett, fordi hun er jo moren min, og i dette tilfellet er det ikke hun som har gjort noe galt.

Så hva gjør jeg? Jeg vil ta avstand fra hele opplegget, fordi jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke være den i midten lenger.

Er det noen som har vært oppi noe lignende som har et råd til meg?Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Anonymous poster hash: ff2cc...4af

[Klar*a]

Det enkleste er vel å forklare til dine besteforeldre at du er glad i dem og ønsker kontakt, men du er også glad i moren din, og ønsker ikke å velge mellom dem.

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt rett ut til bestemor at du gjerne vil ha en skikkelig prat om dette og hvorfor en bagatell skal stå imellom dere. Dersom de er fast bestemt på å ikke rokke ved dette, må de ta konsekvensene av det, og du vil ikke "velge side".

Anonymous poster hash: 569f0...f17

[Gjest Pet]

Dette synes jeg moren din skal ta tak i. Hvis bestemoren din er sur på datteren sin så får de ordne opp seg i mellom.

[duplexx]

Sånn er det hos oss også.

De er fire søsken, moren min er av dem. Det var så ufattelig klein og trykket steming hver gang moren min var med resten av familien, og da jeg var ung var det ikke mye annet å gjøre enn å se dem når mamma også så dem.
Nå har jeg egne barn og drar på besøk til familien uten henne, hun er sjelden med i bursdagsselskaper o.l.
Har for lengst skjønt at hun er sur og bitter, men det får være henne sak.

Den stille krigen er så tydelig hos oss også, det er martyrer på alle hold og kanter.

Hun fikk meg altfor lenge til å tro at det var resten av familien det var noe galt med, og hadde alltid noe å sladre om.
Da jeg begynte å tenke selv fant jeg ut at jeg ikke orket å stå i midten, og de får slarve så mye de vil.

Har dog ikke blitt avskrevet av min mor, eller vært redd for det, slik du kanskje er?
Alle tenker sitt hos oss, men ingen sier noooee...

[Gjest Blondie65]

Her må du begynne med en samtale med din mor og forklare henne at du ønsker fred, at gamle stridsøkser blir lagt på hyllen og at du uansett ikke vil ta side, men at du likevel kommer til å besøke resten av familien.

Deretter får du vurdere om du skal smelle neven i bordet og spørre om voksne mennesker kunne tenke seg å begynne å oppføre seg som voksne mennesker snart. Det spørs om det er verdt det når en bagatell som skjedde for fem år siden fortsatt får skape splid. Du bør ihvertfall si fra til alle berørte at du ikke bør bli bedt om å ta side siden du ikke vil det.

[AnonymBruker]

Sånn er det hos oss også.

De er fire søsken, moren min er av dem. Det var så ufattelig klein og trykket steming hver gang moren min var med resten av familien, og da jeg var ung var det ikke mye annet å gjøre enn å se dem når mamma også så dem.

Nå har jeg egne barn og drar på besøk til familien uten henne, hun er sjelden med i bursdagsselskaper o.l.

Har for lengst skjønt at hun er sur og bitter, men det får være henne sak.

Den stille krigen er så tydelig hos oss også, det er martyrer på alle hold og kanter.

Hun fikk meg altfor lenge til å tro at det var resten av familien det var noe galt med, og hadde alltid noe å sladre om.

Da jeg begynte å tenke selv fant jeg ut at jeg ikke orket å stå i midten, og de får slarve så mye de vil.

Har dog ikke blitt avskrevet av min mor, eller vært redd for det, slik du kanskje er?

Alle tenker sitt hos oss, men ingen sier noooee...

Huff så leit å høre at du også har det slik. Det er så ufattelig slitsomt. Jeg er ikke redd for å bli avskrevet av min mor da jeg holder mest med henne siden hun ikke har gjort noe galt, men bare blitt stemplet som den sorte får. Men det å stå i midten er ganske slitsomt!

Ts

Anonymous poster hash: 008d6...5e8

[AnonymBruker]

Takk alle dere, for rådene deres. Jeg har prøvd å snakke med min bestmor om denne saken før, uten å ha fått noe resultat ut av det, annet at jeg fikk høre hvor mye som var galt med meg og at alt var min skyld.

Jeg velger å høre på rådene deres og skal si noe til dem så snart som alle er samlet. Skal forholde meg saklig og ikke legge skylden på noen, så får jeg se hvordan det går.

Ts

Anonymous poster hash: 008d6...5e8

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt at jeg ikke ville stå i midten. Ikke vil jeg ha noen mld eller høre noe negativt.

Respekterer de ikke det så hadde jeg ikke orket å bruke tid på de.

Da hadde jeg vært med mammaen min og latt de andre være for seg selv

Anonymous poster hash: 52976...296

[caline]

Er ganske dumt at dette går utover deg, som egentlig ikke har noen ting med dette å gjøre. Syns egentlig ikke at du skal ta noen side, siden du er glad i begge to og uansett hvilken side du velger blir noen såra. Skjønner dette er en vanskelig situasjon og håper det ordner seg!