Flau av mine egne fordommer - om forhold norsk/utenlandsk.

[Gjest Anonymous]

En stund nå har jeg vært ganske mye sammen med en fyr fra Asia. Inntil nylig hadde det ikke skjedd noe mellom oss, men vi har hatt det kjempegøy og stortrives sammen. Så her i helgen overnattet jeg, og har vel vært der siden Han er fantastisk, morsom, snill, smart, kjekk osv, men likevel er det en liten stemme som sier "han er fra asia!!vil du være sammen med en som ikke er hvit?" Han har vokst opp i norge, er adoptert. Hvorfor tenker jeg sånn? Jeg blir flau over meg selv, jeg er faktisk en oppegående, utdannet og reflektert 30-åring. Jeg vet han er veldig betatt/holder på å falle for meg, og jeg er så redd for å såre ham; at jeg ikke kan gjengjelde følelsene han har; mye pga m mine egen tanker om hans hudfarge :oops:

[Gjest Poirot]

Jeg tror ikke du er helt alene. Dere har samme kultur. Ergo er det KUN hudfargen som stopper deg. Hvorfor? Er du redd for reaksjoner fra andre, hvordan barn dere vil få . Dette bør du prøve å sette ord på.

[Gjest Anonymous]

Ja, det er i bunn og grunn kun hudfargen som stopper meg :o veldig skremmende, er jeg så overfladisk når det gjelder meg selv? Hvorfor jeg tenker sånn...tror det har litt med å gjøre at en har et "bilde" i sitt hode om hvordan drømmemannen skal være, og i min verden, som egentlig alltid har handlet om å ikke skille seg ut, passer ikke andre hudfarger enn min egen inn.....Jeg "ser" jo alle de andre positive egenskapene han har, og hadde han vært "hvit", hadde jeg ikke hatt denne lille "tvilen".. så er det jo også det at jeg er lei av tull når det gjelder forhold, og når jeg treffer en,så ser jeg gjerne frem i en hypotetisk fremtid..og HVIS vi skulle komme så langt en dag, hvordan ville barna våre bli? Hvordan fordommer kan en risikere å møte?

[Gjest Poirot]

Det kan også tenkes at du uansett føler en liten tvil og "skylder" på hudfargen. Om du virkelig hadde likt ham supergodt er det mulig tvilen ikke hadde vært der.

Barna vil nok bli meget pene. Kjenner flere barn av fok fra eks Japan og Norge, og de ser ikke spesielt japanske ut. Får flotte mandelformede øyne og lekker hudfarge.

[Gjest Anonymous]

Ja, det har jeg også fundert på; om det er en annen grunn til at jeg tviler og bruker hudfargen som skyld... jeg har vært singel i tre år nå, og blir vel bare mer og mer "kresen" eller skeptisk, har vanskelig for å slippe folk innpå meg i andre sammenhenger enn vennskap...men han er en fantastisk person; og det siste jeg vil er å såre han.. skal jeg trekke meg unna siden jeg føler en tvil, uavhengig av hva den tvilen er basert på, eller skal jeg se hvor det fører?

[aline]

Det kan også tenkes at du uansett føler en liten tvil og "skylder" på hudfargen. Om du virkelig hadde likt ham supergodt er det mulig tvilen ikke hadde vært der.

....

Siden du i utgangspunktet ikke har problemer med fargede mennesker (regner ikke med du har det, siden du allerede har brukt mye tid med denne mannen, farget eller ei), så tenkte jeg også denne tanken.

Hadde han vært "den rette", personlig og kjemi, så hadde vel ikke dette spilt noen stor rolle?

De fleste har noen tanker om hvordan Han kommer til å være, høyere en en selv, ikke tykk, muskuløs, blond eller hva som helst, men flere jeg har møtt, som har hatt ganske sterke meninger om at Han bør passe i dette bildet, treffer partnere som ikke matcher dette allikevel. Og er det kjærlighet, er det personlig noe man ønsker å satse på, uansett hva "andre" måtte mene om dem, så vurderer de sjeldent seriøst om han må droppes pga at han ikke passer bildet.

Tviler du på at du kan elske ham for den han er, så skal du være forsiktig.

Nå vet ikke jeg hvor du bor, men her i oslo så vil jeg ikke si at dere ville skilt dere spesielt mye ut selv om du var hvit og han var farget, tror de færreste ville tenkt på det engang. Og de som VILLE reagert, har allerede gjort det nå mens du har omgått ham som venn og mer!

[Gjest Anonymous]

Nei, jeg har overhodet ikke problemer med fargede mennesker generelt, og har aldri reagert på kombinasjonen par av norsk/utenlandsk opprinnelse. Så lenge folk er lykkelige sammen, spiller sånne faktorer ingen rolle... så sånn sett er merkelig at jeg har sånne fordommer i forhold til meg selv/han?? tanken om at det kanskje er noe som "mangler", har slått meg, forelskelsen er der kanskje ikke? (selv om jeg er ekstremt treg på det området uansett....) når jeg er sammen med ham, har jeg det fantastisk - det er først når jeg er på egenhånd disse tvilende tankene kommer... :veldigsur:

[aline]

...tanken om at det kanskje er noe som "mangler"' date=' har slått meg, forelskelsen er der kanskje ikke? (selv om jeg er ekstremt treg på det området uansett....) når jeg er sammen med ham, har jeg det fantastisk - det er først når jeg er på egenhånd disse tvilende tankene kommer... :veldigsur:[/quote']

sånn har jeg hatt det også, med en hvit svenske!! han var flott!! han var en flott person, han var nydelig å være sammen med, snill, omtenksom, eventyrlysten, hadde økonomien der den skulle (ikke rik, men orden på okonomien), leken, alvorlig, ikke redd for å binde seg og alle andre positive egenskaper som jeg leter etter. Han hadde alt, bortsett fra at jeg allikevel ikke følte "kjemien"... så jeg ble liksom aldri forelsket. Jeg ble innmari betatt! Og vi forsøkte ett forhold i 6 mnd, da gikk det ikke lenger fordi jeg helt mistet tenninga, kjemien manglet jo, og jeg klarte ikke leve på betattheten av ett flott menneske.

Jeg BURDE falt for ham, men gjorde det dessverre ikke.

finn ut hva som er hva du, og føl på hva du må gjøre.

bruker du alltid lang tid før du forelsker deg? Pleier du alltid være skeptisk? tror du det er en sjans for at dette er en mann du kan bygge opp kjæreste-følelser for, så gi det en sjans.

mangler forelskelse og kjemi, så ikke kjør på lenger, da vil du bare såre dette flotte mennesket, og det er en direkte jævlig følelse. :-(

[Gjest Anonymous]

Det er fakta at det er flere samlivsbrudd mellom folk fra ulike land og kulturer med ulik religion, språk og tradisjoner. For dere gjelder jo ikke dette. Dere er begge norske (siden han er adoptert). Om du traff han på en asiatisk chattekanal for personer som søkte ekteskap med noen fra vesten hadde du nok hatt grunn til å være betenkt. Det handler nemlig ikke om hudfarge, men om ulikheter, verdier og holdninger.

Hvis kjemien stemmer og dere har det bra sammen synes jeg ikke du skal tenke på hudfargen. Og enig med Aline, om dere får barn blir de sikkert nydelige.

[Gjest Anonymous]

Ja, det eneste som skiller oss, er hudfargen og våre fødested... og i bunn og grunn spiller det liten rolle, men tror jeg bør gå i tenkeboksen med mine egne følelser, vet han har kommet et steg videre sånn sett...uff,ekkelt å sitte i en situasjon der jeg kan virkelig såre et flott menneske.

[nat26]

Jeg tror ikke at det er hudfargen som er problemet her.Hadde han vært den rette så hadde du sikkert ikke tenkt over det engang.Du får heller prøve å finne ut av hva det er som stopper deg.Når jeg møtte samboeren min(han er norsk og jeg er opprinnelig fra Afrika) tenkte jeg ikke på at det ikke kunne fungere.Jeg har aldri sett på han som noe annet enn kjæresten min,tenker ikke over at han er hvit og jeg er mørk eller på hvordan barna våre(hvis vi får det da,jobber med saken) kommer til å ha det.Jeg bare vet at han er mannen i mitt liv for det om han er hvit.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Pøh!

Jeg tror det er hudfargen (utseende) du reagerer på, og det er helt greit - det er "lov" å regne med at man skal elske en som er mer " lik" seg selv.

Gå for ham, slipp deg løs - og så kan du bekymre deg for om han er den rette om noen måneder.

[aline]

...

Gå for ham, slipp deg løs - og så kan du bekymre deg for om han er den rette om noen måneder.

og drit i om du sårer ham selv om du i utgangspunktet er usikker!!

Phø, hva faan skal vi bry oss om andres følelser for???

(ironi)

[Gjest Anonymous]

og drit i om du sårer ham selv om du i utgangspunktet er usikker!!

Phø, hva faan skal vi bry oss om andres følelser for???

(ironi)

Alt jeg sier er at man må ta noen sjanser noen ganger.

Det er normalt å betvile utseendet (eller noe annet) til en fyr man er på dealeren med i begynnelsen (ihvertfall er det normalt for meg). Skal man liksom la være å utforske et forhold fordi man er redd man en eller annen gang kommer til å gjøre det slutt?

Det virker som om denne jenta kjenner gutten godt fra før, og liker han godt nok til å tilbringe flere dager sammen med ham. Jeg synes derfor det høres ut som er fohold verdt å forsøke å satse på.