Noen andre med tilknytningsproblemer?

[Alja]

Sånn gjør meg veldig trist av å lese. Er det alt man kan klare? Lære å leve med det, og ikke bryte ut av det? Jeg vil virkelig ikke leve resten av livet mitt på en slik måte!

Nå skal det sies at jeg har slitt veldig med sinneutbrudd og sammenbrudd ofte gjennom livet,men det siste året har mitt sinne nesten forsvunnet. Merker dog jeg takler veldig dårlig at andre blir sinte. Men det har jo vært en vanvittig stor forandring i livet mitt, og jeg håper virkelig at det er fremgang og ikke betyr at jeg bare har sluttet å bry meg så mye.

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

Du vil jo lære deg å håndtere utbruddene dine på et mer funksjonelt plan, men dersom det er på grunn av oppvekst har jo dette blitt en del av deg. Jeg tror ikke man blir kvitt det, men at man lærer ulike mestringsstrategier for å klare å leve med det.

Sinneutbrudd og følelsesmessige krasj har også for meg avtatt litt etter jeg bikket tyve, men det er fortsatt ulike ting som kan trigge det slik at jeg mister helt kontroll. Disse tingene jeg vet trigger det, holder jeg meg unna så godt det lar seg gjøre.

Du vet jo med deg selv hva som funker for deg og ikke. Ønsker deg uansett masse lykke til. Jeg vet hvor vondt det er å ha det slik.

[Gjest Mythic]

Dette kan forklare utrolig mye for min del også. Ukomfortabelt sosialt og har ikke hatt kjæreste (er 23 nå). Kommer fra en familie med kjefting og stillhet + mye emosjonell avvisning, aldri noe "glad i deg", "elsker deg" eller særlig fysisk kontakt, om det var det, som klemmer på bursdager, føltes det kunstig og kun fordi det var forventet. Hadde det ikke lett sosialt i oppveksten, passet ikke inn på skolen eller i fritidsmiljøer. Hva tror du det kommer av å ha tilknytningsstilen "utrygg distansert"? Er det pga familiens dynamikk? Eller er det genetisk?

Anonymous poster hash: a459d...e67

Tilknytning eller tilknytningsforstyrrelser skapes allerede fra fødselen av, og det første leveåret er ekstremt viktig for om man utvikler god tilknytning eller ikke. Det finnes masse forskning på dette, både fra et fysiologisk perspektiv, men også et psykologisk.

Det handler ikke om genetikk, som sådann, det er miljøbetinget, men det kan jo "arves" i enkelte famiiler, da det handler om en ond sirkel. Den sosiale arven er tung, og er man vokst opp i et hjem hvor man ikke får dekket sine behov for trygghet, nærhet og samspill, er sjansen stor for at man viderefører dette til egne barn. Man har jo aldri lært hvordan man skal være en god omsorgsperson, og mangler dermed verktøy for å utvikle disse egenskapene på egen hånd.

Det kan så klart læres, og første bud da, er å være bevisst på utfordringen. Det finnes mye god hjelp å få. Psykolog, foreldrekurs, familieteam, helsestasjon, barnehage, PPT og BUP kan være med å veilede foreldre som trenger hjelp.

[AnonymBruker]

I kjæresteforhold opplever jeg å bli betatt av hvem enn som måtte vie meg oppmerksomhet. Dette har jeg vært bevisst på og unngår slike forhold. Jeg har blitt veldig klengete i starten av forhold for så å miste interessen straks det er blitt seriøst og rutine, og de intense og spennende følelsene har lagt seg.

Nå har jeg bodd sammen med min nåværende samboer som jeg også er forlovet med i 2 år. Jeg aner ikke lenger hva jeg føler for han. Jeg tror jeg elsker han, jeg klarer ikke gå fra han. Men jeg føler liksom veldig lite. Jeg tenker om det er fordi jeg er så skadet inni meg og har så mange andre følelser som er mer akutte slik at jeg ikke kjenner følelsene for han. Jeg vil virkelig elske han. Er utrolig forvirret av dette. Anonymous poster hash: a0ec3...e9f

Der har du nettopp beskrevet alle mine forhold noen sinne. Har stadig lurt på hva det kommer av, og er litt redd for at det ikke er noe kjærlighet der når forelskelsen har lagt seg. Når man liksom skal gå over til noe dypere så viser det seg at det bare har vært spenningen som har holdt det gående. Allikevel så er jo trygghet det jeg vil ha aller mest, så "etterelskelsen" burde jo passe meg ypperlig. Utrolig merkelig det der.

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

[AnonymBruker]

Nå har jeg lært mye nytt. Jeg er i samme båsen. Følte meg annerledes da jeg vokste opp, men brydde meg ikke så mye om det. Da venninnene mine hadde kjæresteproblemer forsto jeg ikke det. "Har du problemer med kjæresten, så slå opp da! Vips, problemet borte", og det levde jeg etter. Jeg hadde mange venner, jeg er sprudlende og utadvendt, men jeg hadde bare "gjesteopptredner" i forskjellige miljøer, alt ettersom hva som passet meg. Ingen nære "BF", for det hadde jeg ingen interesse av osv.

I voksen alder ble det mye vanskeligere, særlig etter jeg fikk mann og barn. Jeg skjønte ikke at jeg ikke ante hva jeg bega meg ut på. Jeg skjønte bare at det var noe galt med meg og begynte å bebreide meg selv til den store gullmedaljen. Og selvfølgelig fant jeg en mindre snill mann.

Det ble noen runder hos lege, utredning med stempel adhd, deretter dps osv. I utgangspunktet var jeg ikke interessert i å snakke om barndommen, den har jo vært, jeg ville vite hvordan jeg kunne komme fremover. Men så lett er det visst ikke. Sist runde på DPS ble jeg mer klar over hvorfor jeg er så destruktiv. Moren min har aldri vært mor, før hun reiste fra oss husker jeg mest at hun var dopet. Faren min er en flink mann, men ingen kjærlighet å gi og en mannsjåvinist.

Jeg spurt moren min i denne perioden hvorfor hun ikke likte meg da jeg kom til verden. "Du kom for rask etter broren din", og broren min var selvfølgelig Guds gave til far.

I hele oppveksten fikk jeg høre at jeg var dum, at det jeg tenkte/følte/trodde, var feil. Uansett hvor feil jeg ser dette er i ettertid, er det som om jeg har blitt programert feil fra starten og klarer ikke å gjøre så mye med det. Jeg har laget et sterkt ytre skall for å beskytte meg selv, men inni meg er jeg ofte den lille redde ensomme jenta. Fordi jeg ser så sterk ut, og er en ressurs, får jeg ikke hjelp. Selv legen ser hva han ser, og hører ikke et ord av hva jeg sier. Jeg ble kastet ut av DPS, fordi jeg har selvinnsikt og vilje og da kan jeg klare meg selv. Jeg klarer ikke å legge frem mine behov, for jeg er jo programmert til at de er feil?

Og sinne, ja det er mye sinne. Jeg begår en haug av sosiale selvmord da jeg ikke klarer å omgåes mennesker for lenge av gangen, eller at det blir for nært. Da dytter jeg de vekk, om jeg vil eller ikke. Det bare skjer, like sikkert som amen i kirka.

Menn? Joda, jeg fortsetter å velge drittsekker som er det siste jeg trenger i livet. Menn som drar meg ned, akkurat som om jeg ikke klarer det godt nok selv? Ellers blir jeg også utrolig smigret når menn beiler, først, deretter blir jeg fly forbannet hvis de ikke kan ta et nei for et nei og blir innpåslitne. Enda jeg skjønner vel selv at jeg sier en ting og sender helt andre ufrivillige signaler.

De få nære vennene jeg har, ringer jeg aldri til, jeg regner med at de har annet å gjøre. Men du verden så glad jeg blir når de ringer meg.

Jeg har valgt å være alene, har ikke hatt samboer siden mannen jeg har barn med (bare hatt et par dustete kjærester mer eller mindre i smug). Bruker tiden på å jobbe med meg selv og håper at det finnes lys i tunellen om at også jeg kan få til sunne forhold til andre mennesker. Jeg ser jo at jeg velger destruktive mennesker å omgåes, fordi jeg er så destruktiv selv (enhver idiot finner en større idiot og omgåes..).

Godt å se jeg ikke er alene om dette, får meg til å føle at jeg kanskje ikke er "Quasimodo" allikevel

Anonymous poster hash: e1e52...7c1

[Gjest Raggy]

TS her. Takk for svar.

Jeg har gått i terapi i årevis, men kommer liksom ikke så langt. Jeg kan fint leve med hva andre tenker om meg, det er nok ikke der frykten ligger angående det å slippe noen inn.

Det er nok heller det at jeg ikke opplever å klare å bli glad i noen. Ikke foreldre,ikke søsken, ikke øvrige familiemedlemmer eller venner. Har hatt mange kjærester, men tror bare det er ren avhengighet. Jeg blir like fort kald som jeg blir varm i slike kjærlighetsrelasjoner. Men det at jeg blir varm i utgangspunktet gir meg jo håp.

Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Er bare veldig sliten for tiden...

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

For meg høres det ikke ut som at tilknyttning er selve problemet men at du er i en depresjon. Jeg kan jo ikke vite det men du beskriver dine omgivelser slik jeg ser dem når jeg er tungt deprimert. Depresjon i livet når en har hatt det vanskelig i oppvekst er vanlig.

En depresjon kan du gjøre noe med

[_Malene]

Tilknytning eller tilknytningsforstyrrelser skapes allerede fra fødselen av, og det første leveåret er ekstremt viktig for om man utvikler god tilknytning eller ikke. Det finnes masse forskning på dette, både fra et fysiologisk perspektiv, men også et psykologisk.

Det handler ikke om genetikk, som sådann, det er miljøbetinget, men det kan jo "arves" i enkelte famiiler, da det handler om en ond sirkel. Den sosiale arven er tung, og er man vokst opp i et hjem hvor man ikke får dekket sine behov for trygghet, nærhet og samspill, er sjansen stor for at man viderefører dette til egne barn. Man har jo aldri lært hvordan man skal være en god omsorgsperson, og mangler dermed verktøy for å utvikle disse egenskapene på egen hånd.

Det kan så klart læres, og første bud da, er å være bevisst på utfordringen. Det finnes mye god hjelp å få. Psykolog, foreldrekurs, familieteam, helsestasjon, barnehage, PPT og BUP kan være med å veilede foreldre som trenger hjelp.

Nettopp. De første leveårene er avgjørende for om man utvikler trygg tilknytning. I mange tilfeller er utrygg tilknytning nesten umulig å endre, dersom man begynner å jobbe med det for sent. Barn som har vokst opp på barnehjem kan f.eks ha reaktiv tilknytningsforstyrrelse eller udiskriminerende tilknytingsforstyrrelse. Endel adoptivbarn har utrygg tilknytning/ tilknytningsforstyrrelser og adoptivforeldre må gjøre en stor innsats for å forsøke å få opprettet en trygg tilknytning. Alderen på barnet er ofte avgjørende for om det lar seg gjøre.

Hvilken type tilknytning man utvikler i løpet av de første leveårene danner grunnlaget for alle relasjoner man har videre i livet. Derfor er trygg tilknytning så utrolig viktig, og det burde settes mer fokus på i behandlingsøyemed. Det virker som enkelte psykologer har for liten kunnskap om dette.

Jeg kjenner en psykolog i forbindelse med jobb som har lært meg mye om dette, og det har satt mye på plass for min del. Å sette seg inn i utviklingspsykologi og tilknytningsteori har hjulpet meg med å forstå mye både ift menneskene jeg jobber med og meg selv.

[Gjest Raggy]

Nettopp. De første leveårene er avgjørende for om man utvikler trygg tilknytning. I mange tilfeller er utrygg tilknytning nesten umulig å endre, dersom man begynner å jobbe med det for sent. Barn som har vokst opp på barnehjem kan f.eks ha reaktiv tilknytningsforstyrrelse eller udiskriminerende tilknytingsforstyrrelse. Endel adoptivbarn har utrygg tilknytning/ tilknytningsforstyrrelser og adoptivforeldre må gjøre en stor innsats for å forsøke å få opprettet en trygg tilknytning. Alderen på barnet er ofte avgjørende for om det lar seg gjøre.

Hvilken type tilknytning man utvikler i løpet av de første leveårene danner grunnlaget for alle relasjoner man har videre i livet. Derfor er trygg tilknytning så utrolig viktig, og det burde settes mer fokus på i behandlingsøyemed. Det virker som enkelte psykologer har for liten kunnskap om dette.

Jeg kjenner en psykolog i forbindelse med jobb som har lært meg mye om dette, og det har satt mye på plass for min del. Å sette seg inn i utviklingspsykologi og tilknytningsteori har hjulpet meg med å forstå mye både ift menneskene jeg jobber med og meg selv.

Du sier mye riktig men det blir feil å påstå at endring er nesten umulig. Som voksen og via lærdom kan mye endres. Med forståelse og innsikt er det meste mulig! Jeg er opptatt av holdninger når det gjelder slike ting. Det handler om å se mulighetene og ikke hindringene. Mye av lærdommen er gjort i det man forstår hvor man kommer ifra og hva som har skjedd i oppveksten.

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg passer inn, men hadde en litt vanskelig barndom.

Foreldrene mine var utilgjengelige følelsesmessig. Nærhet var egentlig stort sett ikke-eksisterende og jeg husker én gang jeg fikk klem og da virket det bare unaturlig. Fikk mye negativ oppmerksomhet og kritikk. Kan huske at jeg var ganske selvstendig tidlig og følte at jeg bare hadde meg selv jeg kunne stole på.

De vennene jeg hadde var det de som hadde tatt initiativet til, og jeg synes at det var vanskelig å åpne seg og stole på dem. Det synes jeg enda, og tenker at jeg nok virker veldig lukket.

Ringte aldri eller sendte sms til venner. Var alltid de som tok kontakt, for jeg tenkte at de ikke hadde interesse av å ha kontakt med meg.

Menn føler jeg egentlig er litt lettere, selv om jeg har hatt problemer der også. Det tar også lang tid før jeg åpner meg, og klarer å stole litt på dem. Jeg sliter litt med nærhet og er ikke altfor glad i for mye fysisk nærhet.

Velger menn som ikke er flink på det med kommunikasjon og som er stille.

Jeg går til psykolog, og vet ikke om jeg har kommet så langt med det å klare og få venner. Forstår ikke hva jeg skal gjøre, men det er noe jeg jobber med.

Har blitt bedre nå som jeg forstår hvorfor jeg er som jeg er.

Anonymous poster hash: 138d0...a9b