Noen andre med tilknytningsproblemer?

[AnonymBruker]

Skal sies at jeg har hatt en tøff barndom, og har i hele mitt voksne liv aldri hatt et ordentlig vennskapsforhold. Er genuint usikker på om det er fordi jeg føler meg utrygg av å slippe noen inn, eller om jeg synes det er ubehagelig med dypere relasjoner fordi det ikke gir meg noe samtidig som jeg må svare til mange forventninger.

Det jeg vet er at det er en fryktelig ensom tilværelse. Er det noen andre her som sliter i relasjoner til andre mennesker som har noen erfaringer å komme med?

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

[AnonymBruker]

Ja, jeg har tilknytningsproblemer. Jeg visste ikke at det var det som var problemet før det gikk skikkelig gale med et forhold for halvannet år siden. Jeg følte også på de samme forventningene som du har og tenkte mye på hva alle andre eller han forventet av meg istedet for å høre på meg selv. Det endte med et stygt brudd der jeg gikk alvorlig i kjelleren etterpå. Tok meg et år å grave meg ut av det sorte hullet. Kan helt ærlig si at i dag er det over og har gitt meg en lærdom jeg ikke vil være foruten.

Jeg har noen råd til deg:

- Gå til psykolog og få hjelp til å sortere tankene dine. Hvis ikke du har råd til psykolog, plukk ut 1 eller 2 selvhjelpsbøker og GJØR de tipsene som står i de (det holder ikke bare å lese). Det går også an å snakke med en venn eller familiemedlem. De kan hjelpe deg med å ta "brodden" av alle forventninger

- Det er du som lever ditt liv. Forventningene som du tenker alle har er i hodet ditt. Jeg var opptatt av hva "alle" andre mente om meg og mitt forhold. Men beskytt livet ditt og lev det uten innblanding fra andre. Jeg tenker nå at de som skal få lov å uttale seg om livet mitt er de vennene og familien som har vært inne i leiligheten min, altså min nærmeste kjerne. Og de vil jo bare mitt aller beste og forventningene som jeg tenker de har er jo egentlig bare et ønske om at jeg skal ha et godt liv sammen med en mann hvis jeg ønsker det selv. Man tror at man er senter i alle andre sitt univers, men folk er mer enn nok opptatt av seg sitt eget liv.

- Kommuniser med den du er sammen med! Hvis du blir sammen med noen så er dere to personer som bestemmer tempoet. Hvis du sier ja til alt den andre personen foreslår, men føler at det går for fort frem så mister du kontrollen over livet ditt og lar andre styre det. Jeg tror at hvis man møter en ordentlig person så setter de pris på ærlighet og vil ha en åpen og ærlig kommunikasjon.

- Ta små steg. Du trenger ikke gå fra å være utrygg til å bli super utadvendt. Det er mange steg imellom her, man har jo tross alt med bagasjen sin og kan ikke forandre seg over natten.

- Alle venner kan ikke være "dype relasjoner". Jeg er en vanlig jente/dame med mange venninner. Men det er ikke alle jeg forteller alt til. Det er kanskje 3 personer jeg har full tillit til.

Ta sjansen Hvis du vil ha venner så ta sjansen. Alle mennesker trenger relasjoner i diverse former. Jeg tror det ville vært bra for deg.

Det var mine råd

Anonymous poster hash: b8a22...a36

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med enten en psykolog eller med familievernkontoret. Jeg har også en noe brokete barndom, og etter å ha gått i parterapi skjønner jeg mye mer om meg selv, hvordan følelsene mine fungerer, og hvorfor jeg ikke har en trygg tilknyttning til samboeren min. Jeg hadde ingen tro på at å gå til psykolog ville hjelp, men det har virkelig snudd opp ned oppi hodet mitt. Jeg vet ennå ikke om jeg kommer til å få til dette, for å få til denne tilknyttninga er ikke gjort over natta. Men nå vet jeg så mye mer om det, og jeg vet hva som skal til for at vi skal komme dit! Jeg håper du vil ta kontakt med noen som kan hjelpe det, for det hjelper. Du kan få det så mye bedre, og du kan bli kjent med noen som du tilfører livet mye glede å gå til terapi på familievernkontoret er gratis, og der kan en komme både alene som singel, som par eller som alene, men i et forhold. Du har alt å tjene, og ingenting å tape på å prate med noen

Anonymous poster hash: 448cf...7a9

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar.

Jeg har gått i terapi i årevis, men kommer liksom ikke så langt. Jeg kan fint leve med hva andre tenker om meg, det er nok ikke der frykten ligger angående det å slippe noen inn.

Det er nok heller det at jeg ikke opplever å klare å bli glad i noen. Ikke foreldre,ikke søsken, ikke øvrige familiemedlemmer eller venner. Har hatt mange kjærester, men tror bare det er ren avhengighet. Jeg blir like fort kald som jeg blir varm i slike kjærlighetsrelasjoner. Men det at jeg blir varm i utgangspunktet gir meg jo håp.

Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Er bare veldig sliten for tiden...

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar.

Jeg har gått i terapi i årevis, men kommer liksom ikke så langt. Jeg kan fint leve med hva andre tenker om meg, det er nok ikke der frykten ligger angående det å slippe noen inn.

Det er nok heller det at jeg ikke opplever å klare å bli glad i noen. Ikke foreldre,ikke søsken, ikke øvrige familiemedlemmer eller venner. Har hatt mange kjærester, men tror bare det er ren avhengighet. Jeg blir like fort kald som jeg blir varm i slike kjærlighetsrelasjoner. Men det at jeg blir varm i utgangspunktet gir meg jo håp.

Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Er bare veldig sliten for tiden...Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

Det er fire tilknytningsstiler:

1. Trygg

2. Utrygg distansert (her er nok du)

3. Utrygg ambivalent

4. Utrygg disorganisert

Om man er distansert, så er man på utsiden kald, og man reagerer tilaynelatende ikke så mye på avvisning eller å bli elsket. Men på innsiden skjer det mye. Problemet er at distansen kan gjøre at andre trekker seg unna og føler seg avvist av deg (noe en del også blir).

Om du skal få gjort noe med dette, er nok behandling hos psykolog eller psykiater veien å gå. Ofte sitter det veldig fast, det er jo en del av personligheten.

Anonymous poster hash: 6f67b...1f7

[AnonymBruker]

Det er fire tilknytningsstiler:

1. Trygg

2. Utrygg distansert (her er nok du)

3. Utrygg ambivalent

4. Utrygg disorganisert

Om man er distansert, så er man på utsiden kald, og man reagerer tilaynelatende ikke så mye på avvisning eller å bli elsket. Men på innsiden skjer det mye. Problemet er at distansen kan gjøre at andre trekker seg unna og føler seg avvist av deg (noe en del også blir).

Om du skal få gjort noe med dette, er nok behandling hos psykolog eller psykiater veien å gå. Ofte sitter det veldig fast, det er jo en del av personligheten. Anonymous poster hash: 6f67b...1f7

Disse uttrykkene har jeg hørt vagt om før, og jo mer jeg tenker over det desto merkeligere synes jeg det er at det aldri har blitt tatt tak i av psykologene mine. Dessverre er det sånn at det kun er det siste året jeg har blitt virkelig klar over at dette styrer livet mitt noe helt enormt. Fokuset har alltid vært på de mer konkrete problemene mine i hverdagen.

Også i terapi merker jeg at jeg svarer mer utifra den personen jeg vil være, enn den personen jeg faktisk er. Nå er det uansett for sent, da jeg har avsluttet terapien min etter mange år frem og tilbake tilbake.

Men jeg tenker: jeg prøver å gjøre meg kald på utsiden,men jeg gråter lett når jeg møter kritikk så er ikke flink til å late som situasjoner ikke går inn på meg. Så kanskje derfor jeg unngår situasjoner som gjør meg sårbar.

I forhold, derimot, blir jeg helt hol og avhengig en periode før jeg mister interessen. Men hvordan kan jeg være så distansert om jeg klarer å bli avhengig av noen, selv om det bare er for noen måneder?

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

[AnonymBruker]

Disse uttrykkene har jeg hørt vagt om før, og jo mer jeg tenker over det desto merkeligere synes jeg det er at det aldri har blitt tatt tak i av psykologene mine. Dessverre er det sånn at det kun er det siste året jeg har blitt virkelig klar over at dette styrer livet mitt noe helt enormt. Fokuset har alltid vært på de mer konkrete problemene mine i hverdagen.

Også i terapi merker jeg at jeg svarer mer utifra den personen jeg vil være, enn den personen jeg faktisk er. Nå er det uansett for sent, da jeg har avsluttet terapien min etter mange år frem og tilbake tilbake.

Men jeg tenker: jeg prøver å gjøre meg kald på utsiden,men jeg gråter lett når jeg møter kritikk så er ikke flink til å late som situasjoner ikke går inn på meg. Så kanskje derfor jeg unngår situasjoner som gjør meg sårbar.

I forhold, derimot, blir jeg helt hol og avhengig en periode før jeg mister interessen. Men hvordan kan jeg være så distansert om jeg klarer å bli avhengig av noen, selv om det bare er for noen måneder?Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

Det kan jo virke som du egentlig ikke er så distansert som man kunne få inntrykk av i HI, at det er mer en fasade. Kanskje er du mer av den abivalente typen, som også er en utrygg tilknytningsstil, der man skifter mellom å være klamrende/avhengig og distansert? Jeg er ikke psykolog, så jeg skal ikke begi meg mer inn på det. Men det er merkelig at det ikke er tatt tak i av psykologene. Kanskje du kan be om en ny henvisning, siden det tydeligvis plager deg i dag og du ønsker å få det bedre? Lykke til i alle fall!

Anonymous poster hash: 6f67b...1f7

[AnonymBruker]

Det er fire tilknytningsstiler:

1. Trygg

2. Utrygg distansert (her er nok du)

3. Utrygg ambivalent

4. Utrygg disorganisert

Om man er distansert, så er man på utsiden kald, og man reagerer tilaynelatende ikke så mye på avvisning eller å bli elsket. Men på innsiden skjer det mye. Problemet er at distansen kan gjøre at andre trekker seg unna og føler seg avvist av deg (noe en del også blir).

Om du skal få gjort noe med dette, er nok behandling hos psykolog eller psykiater veien å gå. Ofte sitter det veldig fast, det er jo en del av personligheten.

Anonymous poster hash: 6f67b...1f7

Dette var interessant å lese. Jeg har samme problem som ts og har lenge lett etter begreper som forklarer det. Hos psyklogen har vi gått ut fra at det er sosial angst jeg har, men jeg kjenner meg egentlig ikke igjen i det, for jeg er ikke redd for å gå på butikken eller snakke foran hundre mennesker. Men å knytte meg til andre er helt umulig.

Anonymous poster hash: 30062...353

[AnonymBruker]

Dette var interessant å lese. Jeg har samme problem som ts og har lenge lett etter begreper som forklarer det. Hos psyklogen har vi gått ut fra at det er sosial angst jeg har, men jeg kjenner meg egentlig ikke igjen i det, for jeg er ikke redd for å gå på butikken eller snakke foran hundre mennesker. Men å knytte meg til andre er helt umulig. Anonymous poster hash: 30062...353

Så bra om det kan hjelpe. Jeg fikk selv en oppvekker da jeg fant ut av dette. Jeg skulle ønske psykologer delte mer av teorien bak når man får behandling, dersom pasienten er interessert i dette. Da kan man jo reflektere litt om det. Jeg fikk også en sosial angst-diagnose som ikke stemte i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 6f67b...1f7

[AnonymBruker]

Ts her. Synes tilbakemeldingene har hjulpet mye på, plutselig ble det hele litt mer klarert. Jeg har også en sosial angst-diagnose, så morsomt at flere her nevner det.

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

[AnonymBruker]

Det er fire tilknytningsstiler:

1. Trygg

2. Utrygg distansert (her er nok du)

3. Utrygg ambivalent

4. Utrygg disorganisert

Om man er distansert, så er man på utsiden kald, og man reagerer tilaynelatende ikke så mye på avvisning eller å bli elsket. Men på innsiden skjer det mye. Problemet er at distansen kan gjøre at andre trekker seg unna og føler seg avvist av deg (noe en del også blir).

Om du skal få gjort noe med dette, er nok behandling hos psykolog eller psykiater veien å gå. Ofte sitter det veldig fast, det er jo en del av personligheten.

Anonymous poster hash: 6f67b...1f7

Dette kan forklare utrolig mye for min del også. Ukomfortabelt sosialt og har ikke hatt kjæreste (er 23 nå). Kommer fra en familie med kjefting og stillhet + mye emosjonell avvisning, aldri noe "glad i deg", "elsker deg" eller særlig fysisk kontakt, om det var det, som klemmer på bursdager, føltes det kunstig og kun fordi det var forventet. Hadde det ikke lett sosialt i oppveksten, passet ikke inn på skolen eller i fritidsmiljøer. Hva tror du det kommer av å ha tilknytningsstilen "utrygg distansert"? Er det pga familiens dynamikk? Eller er det genetisk?

Anonymous poster hash: a459d...e67

[AnonymBruker]

Dette kan forklare utrolig mye for min del også. Ukomfortabelt sosialt og har ikke hatt kjæreste (er 23 nå). Kommer fra en familie med kjefting og stillhet + mye emosjonell avvisning, aldri noe "glad i deg", "elsker deg" eller særlig fysisk kontakt, om det var det, som klemmer på bursdager, føltes det kunstig og kun fordi det var forventet. Hadde det ikke lett sosialt i oppveksten, passet ikke inn på skolen eller i fritidsmiljøer. Hva tror du det kommer av å ha tilknytningsstilen "utrygg distansert"? Er det pga familiens dynamikk? Eller er det genetisk? Anonymous poster hash: a459d...e67

Jeg har liknende forhistorie. Det er pga familiens dynamikk, hvilke erfaringer man fikk av sine nærmeste omsorgspersoner (far/mor) da man vokste opp. Og når man blir bevisst på dette, kan jo mye forandres i ens relasjoner (forhåpentligvis til det bedre).

Det er mye litteratur og forskning om dette. Jeg bare legger ved en link fra Wikipedia:

http://no.m.wikipedia.org/wiki/Tilknytningsteori

Anonymous poster hash: 6f67b...1f7

[AnonymBruker]

Dette kan forklare utrolig mye for min del også. Ukomfortabelt sosialt og har ikke hatt kjæreste (er 23 nå). Kommer fra en familie med kjefting og stillhet + mye emosjonell avvisning, aldri noe "glad i deg", "elsker deg" eller særlig fysisk kontakt, om det var det, som klemmer på bursdager, føltes det kunstig og kun fordi det var forventet. Hadde det ikke lett sosialt i oppveksten, passet ikke inn på skolen eller i fritidsmiljøer. Hva tror du det kommer av å ha tilknytningsstilen "utrygg distansert"? Er det pga familiens dynamikk? Eller er det genetisk? Anonymous poster hash: a459d...e67

Må unnlate endel informasjon da det kan være identifiserende, men i grove trekk var min barndom preget av en veldig sint aleneforelder. Plutselig eksploderte det, og jeg fikk objekter og kritikk kastet etter meg.

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

[AnonymBruker]

Jeg er lik deg, TS, men hos meg viser det seg hos familie - jeg klarer ikke føle meg knyttet til dem, ikke engang søsken som jeg er veldig nære med på daglig basis.

Klarer heldigvis å elske kjæresten min, samt er veldig glad i vennene mine, men har slike "kalde" blaff hvor alt stenges av og jeg er forferdelig ambivalent.

Du er ikke alene

Anonymous poster hash: 1a35a...b73

[AnonymBruker]

anonym b73 igjen, må også legge til at jeg heller ikke hadde en bra barndom. Mishandling og lite med følelser fra foreldre.

Ser ut til at det er fellesnevner her.

Vurderer også å oppsøke psykolog, er gravid og vil at barnet mitt skal føle all den kjærligheten jeg selv ikke fikk fra mine foreldre.

Anonymous poster hash: 1a35a...b73

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i dette. Jeg har vokst opp med mor som er alkoholiker og hun var veldig avvisende pg emosjonelt utilgjengelig for meg. Fikk ikke trøst, sitte på fanget, daglig omsorg som tannpuss og hjelp med dusjing sa jeg fortsatt var såpass ung. Ble misbrukt seksuelt av en av hennes kjærester. Jeg var full av sosial angst innen jeg begynte på barneskolen så jeg gjorde meg alltid usynlig. Det var en taktikk som lot meg være i fred frem til ungdomsskolen, da ble jeg mobbet så ille at jeg turte aldri begynne på videregående.

Det jeg opplever er at jeg først nå etter å ha passert 30 evner å skape og pleie vennskap. Plages dog av mye følelser av å alltid føle at jeg har oppført meg teit etter å ha vært sosial. Kan ligge å vri meg i skam hele natten hvis jeg føler jeg har sagt eller gjort noe mine venner kan ha fått med seg. Er mye redd for å bli baksnakket og mislikt av mine venner.

I kjæresteforhold opplever jeg å bli betatt av hvem enn som måtte vie meg oppmerksomhet. Dette har jeg vært bevisst på og unngår slike forhold. Jeg har blitt veldig klengete i starten av forhold for så å miste interessen straks det er blitt seriøst og rutine, og de intense og spennende følelsene har lagt seg.

Nå har jeg bodd sammen med min nåværende samboer som jeg også er forlovet med i 2 år. Jeg aner ikke lenger hva jeg føler for han. Jeg tror jeg elsker han, jeg klarer ikke gå fra han. Men jeg føler liksom veldig lite. Jeg tenker om det er fordi jeg er så skadet inni meg og har så mange andre følelser som er mer akutte slik at jeg ikke kjenner følelsene for han. Jeg vil virkelig elske han. Er utrolig forvirret av dette.

Anonymous poster hash: a0ec3...e9f

[AnonymBruker]

Tydeligvis mer normalt med dette problemet enn jeg trodde. Trodde jeg var litt spesiell. Har selv savnet det å være skikkelig glad i familien osv. Jeg er også veldig glad i en...som jeg kanskje kan få til noe med. Men...jeg har aldri gitt uttrykk for følelser. Det vil bli å bryte ut av et mønster det her. Og menn har vørt så usikre pga oppførselen min..så ja..det blir å bryte et mønster.

Anonymous poster hash: db5ac...def

[Alja]

Jeg har desorganisert tilknytning. Vokst opp i rus og i dag har jeg store relasjonsproblemer. Det er en konstant fight mellom å ville ha kjærlighet og nærhet, og ikke ville ha det. Følelsesmessig kaos og forvirring. Får mye sinneutbrudd og følelsesutbrudd med gråting.

Jeg jobber hardt som fy for å klare å leve med det. Dette er ikke noe man blir kvitt, det har blitt en del av personligheten. Det er vanskelig å "fikse" eller endre en personlighet.

[AnonymBruker]

Jeg har desorganisert tilknytning. Vokst opp i rus og i dag har jeg store relasjonsproblemer. Det er en konstant fight mellom å ville ha kjærlighet og nærhet, og ikke ville ha det. Følelsesmessig kaos og forvirring. Får mye sinneutbrudd og følelsesutbrudd med gråting.

Jeg jobber hardt som fy for å klare å leve med det. Dette er ikke noe man blir kvitt, det har blitt en del av personligheten. Det er vanskelig å "fikse" eller endre en personlighet.

Sånn gjør meg veldig trist av å lese. Er det alt man kan klare? Lære å leve med det, og ikke bryte ut av det? Jeg vil virkelig ikke leve resten av livet mitt på en slik måte!

Nå skal det sies at jeg har slitt veldig med sinneutbrudd og sammenbrudd ofte gjennom livet,men det siste året har mitt sinne nesten forsvunnet. Merker dog jeg takler veldig dårlig at andre blir sinte. Men det har jo vært en vanvittig stor forandring i livet mitt, og jeg håper virkelig at det er fremgang og ikke betyr at jeg bare har sluttet å bry meg så mye.

Anonymous poster hash: 0f1e8...0e1

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg sliter litt. Kan fort føle at ting som andre ser på som normalt, altfor personlig. F.eks hvis de ringer eller sender sms, har jeg lyst til å løpe bort fra situasjonen, men jeg svarer jo, og håper at det ikke varer så lenge. Det er faktisk lettere å møte dem øye til øye

Jeg sliter også med stemmen som sier "vil ikke" når det gjelder å møte dem, men jeg kjemper imot så godt jeg klarer.

Har for tiden 2 personer som tar kontakt om jeg ikke gjør det og disse har jeg kjent i veldig mange år. Jeg bryr meg om dem, men kjenner jeg har dem på en viss avstand, særlig til den jeg har kjent lengst.

Ellers har jeg mange bekjente.