Bonusfar med egene barn vs bonusfar uten

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har hatt to kjærester etter jeg fikk sønnen min( voldtekt så var aldri sammens med bf) for 6 år siden. Første varte bare 1 år og etter 7 mnd introduserte jeg han for sønnen min som en venn, han hadde ikke barn fra før og han lekte alltid med sønnen min. Lærte han å spille sjakk, lo med han og tok seg generelt tid til han, men vi passet ikke sammen og splittet lag som venner. Han har fortsatt kontakt med sønnen min og meg da vi drar på turer som han vil bli med på (parken og andre dags turer). Nåværende kjæreste og jeg har vært sammen i litt over ett år nå og siden november i fjor har han møtt sønnen min, han har 2 barn fra før der den eldste er jevngammel med sønnen min, men han leker aldri med sønnen min, ler aldri av vitsene hans, men snarere tvert om så ser han ofte rart på han, blir fort sur på han, sier jeg noe positivt om sønnen min er han rask til å overgå det med å fortelle noe enda bedre om hans barn. En periode var de her hver gang han hadde ungene (annen hver helg), men Pga sønnen min blir så usikker i nærheten av han har jeg nå stoppet det, og han kommer hit etter sønnen min har sovnet.

Er det sånn at menn som har barn fra før har vanskeligere for å bli gode bonus fedre kontra de barnløse?

Syns det er en kjempe kjip situasjon når forholdet mellom kjæresten min og meg er kjempe bra, men klarer ikke helt å se en fremtid med han Pga hvordan han er mot sønnen min samtidig som jeg føler jeg har tabbet meg ut med å introdusere dem før jeg var mer sikker.

Hva tenker dere ? Noen som har erfaringer å dele?

Anonymous poster hash: e3de1...2a4

[tryllealv]

Det er ingen skam å snu! Det viktigste er sønnen din. Jeg kunne aldri vært sammen med en som ikke behandlet barnet mitt med interesse. Var sammen med en fyr tidligere, eneste han sa til barmet mitt var " hva er det du vil". Det er ikke sånn jeg ville ha det for meg og mitt barn. Har funnet en ny mann som er oppriktig sammen med mitt barn. De merler så godt om voksne er ekte eller ikke, og fortjener å føle seg bra hjemme

[AnonymBruker]

Jeg har helt motsatt av erfaring av deg. Han barnløse viste null interesse og sa så vidt hei til min datter. Men han med et barn selv fra før har vært helt utrolig flink med min datter Tror ikke det er noen fasit dessverre, men virker som han typen din er en som "jeg liker ikke barn, bare mine egne".

Anonymous poster hash: 7a233...788

[AnonymBruker]

Jeg føler nesten jeg blir litt sånn selv. Og det er kjempe stygt å si det, men når han har ungene sine og han godtar ALT dem gjør, så blir jeg så såra på vegne av min som jeg føler han forskjell behandler at jeg går rundt å irriterer meg over hver minste lille ting. Når sønnen min f.eks sa at han på 3 år slo han så var svare til kjæresten min : herregud, han er mindre enn deg, gjem deg da vell.. Han sitter på sofaen hele tiden og ser på tv, mens jeg er den som er med ungene, lager mat, rydder, vasker Osv med mindre han er lei av tven og drar meg med inn på vaskerommet for en kjapp en. selvom jeg irriterer meg over alle tingene de gjør fordi de får styre som de vil så skjuler jeg det jo selvsagt for dem, men jeg blir så sliten av å ha de her når jeg merker hvordan det går ut over sønnen min. Derfor har jeg stoppet at de får være her nå når han har ungene, men da igjen føler jeg at forholdet vårt går litt baklengs.. Ts

Anonymous poster hash: e3de1...2a4

[Biloba]

Du kan ikke være sammen med en som ikke har nok raushet og hjertevarme til å godta gutten din og inkludere ham også. Så enkelt, og så vanskelig er det. Hvis du tror han kan få øynene opp og endre holdning kan dere prøve familieterapi. Det spiller ingen rolle om en mann eller kvinne har barn fra før. Noen vil bare ha sine egne, de opplever det som at egne barn er best, og ser bare feil hos andre barn. Ditt barn kan ikke vokse opp med dette, man kan bli preget for livet av å ikke føle kjærlighet fra en av sine omsorgspersoner. Det må forsøkes å løses, eller gi opp og bryt nå.

[AnonymBruker]

Du kunne jo ikke vite dette før du faktisk lot ham treffe barnet ditt, så jeg synes ikke du skal tenke på det.

Jeg har bare hatt én mann etter brudde med faren til sønnen min (og ham er jeg fortsatt sammen med), så jeg kan ikke si noe om barnløse vs. fedre, men min mann har i hvert fall barn fra før (som er eldre enn mitt barn), og han er ikke sånn du beskriver. I begynnelsen var han litt "redd" og hadde mange tanker om hvordan dette kom til å bli når vi etterhvert skulle flytte sammen og han sa måtte tilbringe mer tid med barnet mitt enn med sitt eget. Likevel var han aldri avvisende mot barnet mitt. Nå bor vi sammen og han er helt fantastisk med barnet mitt og tuller og tøyser med ham, legger ham, følger ham i bhg så jeg kan begynne tidlig på jobb osv. Og jeg gjør selvfølgelig det samme med hans barn.

Jeg hadde ikke orket å ha det sånn du beskriver. Å velge meg er å velge barnet mitt, ferdig snakka.

Anonymous poster hash: 611b3...ce6

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg skal snakke med han om det ikveld å se om det bedrer seg. Syns det er så innmari trist når han dreiv p snakka om alt de skulle gjøre sammen og det var ikke måter på, så møtes de og han bare kjefter. Det er for sånne små ting også som at sønnen min har tatt på seg genseren feil vei så må jeg avbryte han fordi han begynner med lange foredrag til han om at han er 6 år nå så han burde vite forskjell på frem og bak Osv osv, mens jeg egentlig syns han er flink som bare tok intiativ til å kle på seg selv uten at jeg spurte i første omgang, so what om det er bakfrem, det holder han varm.. Hvis det plaget han så hadde det jo holdt med å si at han burde snu den.. Ts

Anonymous poster hash: e3de1...2a4