Jeg blir sprø av å være forelsket. Tåler det ikke!

[AnonymBruker]

Hei Ja, da smalt det for meg også. Blitt forelsket i en flott fyr jeg har møtt noen ganger nå.

I starten var jeg selvsikker og opptatt med meg og mitt, men nå etter jeg har fallt for han analyserer jeg alt han sier og gjør!

Er han forelsket i meg? Liker han meg like godt som jeg liker han? Er han seriøs med meg? Hvorfor har jeg ikke hørt noe fra han i dag? Hvorfor sendte han den kjipe natta meldingen? og lista fortsetter..

For å være helt ærlig er dette tortur! Det er skummelt, og jeg kjenner jeg er redd for å knytte meg for sterkt til han. Hva om han plutselig ikke er så interessert likevel? Hva om han går lei? Hva om ditt, hva og datt!

Er dette en typisk jenteting, eller er gutter slik også? Har det noe med selvtilitt å gjøre?

Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg rolig og avbalansert, men inni hodet mitt surrer de verste tankene. Det at jeg analyserer og tenker på han hele tiden gjør at jeg faktisk glemmer å spise!

Anonymous poster hash: db50d...026

[AnonymBruker]

Uff, jeg er på akkurat samme måten. Det er så slitsomt og alt annet blir på en måte glemt bort.

Kvinne på 25 her, forresten.

Anonymous poster hash: f4a3e...8dc

[AnonymBruker]

Gutt 22 på samme måten. Føles som om jeg lengter etter bekreftelse når jeg gjør slik. Kan tenkes at det er relatert til dårlig selvfølelse.

Anonymous poster hash: 48a0c...52c

[Polly Ester]

Det er i hvert fall ikke bare "dere unge" som har det sånn... jeg er over 40, men har alltid hatt det sånn jeg også - det hjelper ikke å bli eldre.

[AnonymBruker]

Hmm.. Kan det være du sliter litt med selvtilliten eventuelt?

Anonymous poster hash: f8668...b73

[Gjest Emera]

Det er i hvert fall ikke bare "dere unge" som har det sånn... jeg er over 40, men har alltid hatt det sånn jeg også - det hjelper ikke å bli eldre.

Tiltredes.

[AnonymBruker]

Jeg var ekstremt slik i tenårene.... Har rett og slett ikke turt å bli forelsket igjen etter det, fordi det er så mental tortur! Nå er jeg 28. Har ingen problemer med å kommunisere, eller ikke-overtolke meldinger fra guttevenner, men har bare skrudd av den evnen til å få følelser for noen fordi det stresser meg så mye.

Anonymous poster hash: ccea1...169

[sjonkelrolf]

Forelskelse er noe dritt. Selv forbinder jeg det med negative ting som konstant usikkerhet, nervøsitet, vanskeligheter med å konsentrere seg om vesentlige ting, tidligere dårlige erfaringer osv. Det tærer, rett og slett. Glad jeg ikke er det nå, egentlig.

[Becka]

Jeg syntes også det kan være noe dritt. Jeg har roet meg kraftig da. Og sluttet å analysere alt og tenke så altfor mye på det han gjør eller ikke gjør. Tok meg selv bare i det rett og slett, fordi det hjelper ingen. Verken han eller meg, eller vårt forhold. Jeg vil være meg selv, slappe av og nyte det. Nå skal det sies at jeg har måtte ta noen omganger med meg selv, og jeg har hatt "flaks" for at vi forsatt er "sammen". ( vi er det ikke offisielt. Men jeg maser ikke om det heller. ) Men allerede i går kjente jeg på sjalusi, og det gjorde fryktelig vondt. Jeg viste det på ingen måte, men når jeg kjenner sånne ting, så blir jeg veldig redd. Da kjenner jeg på hvor forelsket jeg er, og hvor redd jeg er for å bli såret. Så kan tankene begynne å svirre. Så da gjelder det bare å hente seg inn igjen, og si til meg selv at jeg er god nok, og at risken alltid vil være der, men å forvente at det skal gå til helvete, er tull og tøys. Jeg jobber virkelig mye med tanker og gamle minner om at det å bli dumpet. Det handler om å ta kontroll! Og selv om jeg er blitt så glad i den mannen, så prøver jeg å virkelig banke inn i hodet mitt, at han er pokker med heldig som har meg også!!

[AnonymBruker]

Hei Ja, da smalt det for meg også. Blitt forelsket i en flott fyr jeg har møtt noen ganger nå.

I starten var jeg selvsikker og opptatt med meg og mitt, men nå etter jeg har fallt for han analyserer jeg alt han sier og gjør!

Er han forelsket i meg? Liker han meg like godt som jeg liker han? Er han seriøs med meg? Hvorfor har jeg ikke hørt noe fra han i dag? Hvorfor sendte han den kjipe natta meldingen? og lista fortsetter..

For å være helt ærlig er dette tortur! Det er skummelt, og jeg kjenner jeg er redd for å knytte meg for sterkt til han. Hva om han plutselig ikke er så interessert likevel? Hva om han går lei? Hva om ditt, hva og datt!

Er dette en typisk jenteting, eller er gutter slik også? Har det noe med selvtilitt å gjøre?

Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg rolig og avbalansert, men inni hodet mitt surrer de verste tankene. Det at jeg analyserer og tenker på han hele tiden gjør at jeg faktisk glemmer å spise!

Anonymous poster hash: db50d...026

Jeg har det på samme måten Det er slitsomt. Jeg er så redd for at han skal glemme meg, eller at han ike har de rette følelsene for meg osv. Grunnen ligger vel i at jeg har opplevd å følt meg brukt og dumpet mange ganger. Men tror redselen for det var det før det skjedde også, men jeg har bare sterkere tanker om at jeg blir sikkert brukt nå enn før.

Anonymous poster hash: c1266...ceb

[AnonymBruker]

Forelskelse er noe dritt. Selv forbinder jeg det med negative ting som konstant usikkerhet, nervøsitet, vanskeligheter med å konsentrere seg om vesentlige ting, tidligere dårlige erfaringer osv. Det tærer, rett og slett. Glad jeg ikke er det nå, egentlig.

Da har du det akkurat slik jeg har det, men jeg er forelsket i en mann som ser ut til å ikke ønske noe skikkelig seriøst med meg nå. Og det er dritt. Kjenner meg både nervøs, stresset, og alt på en gang. Av og til er det en lettelse å ikke være forelsket.

Anonymous poster hash: c1266...ceb

[AnonymBruker]

Jeg syntes også det kan være noe dritt. Jeg har roet meg kraftig da. Og sluttet å analysere alt og tenke så altfor mye på det han gjør eller ikke gjør. Tok meg selv bare i det rett og slett, fordi det hjelper ingen. Verken han eller meg, eller vårt forhold. Jeg vil være meg selv, slappe av og nyte det. Nå skal det sies at jeg har måtte ta noen omganger med meg selv, og jeg har hatt "flaks" for at vi forsatt er "sammen". ( vi er det ikke offisielt. Men jeg maser ikke om det heller. ) Men allerede i går kjente jeg på sjalusi, og det gjorde fryktelig vondt. Jeg viste det på ingen måte, men når jeg kjenner sånne ting, så blir jeg veldig redd. Da kjenner jeg på hvor forelsket jeg er, og hvor redd jeg er for å bli såret. Så kan tankene begynne å svirre. Så da gjelder det bare å hente seg inn igjen, og si til meg selv at jeg er god nok, og at risken alltid vil være der, men å forvente at det skal gå til helvete, er tull og tøys. Jeg jobber virkelig mye med tanker og gamle minner om at det å bli dumpet. Det handler om å ta kontroll! Og selv om jeg er blitt så glad i den mannen, så prøver jeg å virkelig banke inn i hodet mitt, at han er pokker med heldig som har meg også!!

Hva gjorde deg sjalu da? Kjenner selv jeg blir sjalu meget kjapt

ts

Anonymous poster hash: db50d...026

[Becka]

Hva gjorde deg sjalu da? Kjenner selv jeg blir sjalu meget kjapt

ts

Anonymous poster hash: db50d...026

Det var en venninne som stakk innom på besøk til ham. Men jeg vet godt de er venner, og jeg burde vite godt at det ikke er noe mer enn en venninne. Men likevel kjente jeg det stakk.. Og fikk " tenk hvis" tanker. Men klarte å ta meg sammen. Med å tenke at han har gitt meg mange tegn på at han vil være med meg. Og jeg så han like etterpå. Men det gjør vondt når det står på. Da gjelder det bare å roe seg ned, og ikke gjøre eller si noe før man har tatt en rundgang med seg selv. Prøve å endre de negative tankene man får, å snu dem om. Det er lettere sagt enn gjort, men det er virkelig noe i det. Jeg klarte det jo. Og jeg har alltid vært ganske så sjalu av meg!