Når motgangen snur....

[Gjest Kane]

Hei dere - etter en lang periode hvor alt har gått fra vondt til verre i livet har det gått fra verst til best!

Jeg har skrevet inn her tidligere om mitt ekteskap med en mann som har slitt med depresjon og sjalusi - til tider ødeleggende og destruktivt, vi har kjempet en lang kamp. Mitt livs største til nå tror jeg, og i dag kan jeg se tilbake og si at jeg er glad jeg holdt ut, det var verdt hver tåre, hvert eneste skår hver gang hjertet mitt knustes i titusen biter av ham - verdt alt!

Vi fikk lite hjelp i det offentlige, det var medisinering og samtaleterapi, sykemelding også - men til syvende og sist var det kun han selv som fant en løsning som var god nok.

Etter snart to år i mørket kan jeg nå se bare lys, min kjære er av all medisin og er den jeg alltid har sett et sted langt der inne - en jeg så absolutt vil dele resten av livet hos..

Dette innlegget kan sikkert virke for godt til å være sant for noen av de nye her inne - de gamle med hukommelse husker nok mye av alt det jeg har lagt inn tidligere - og jeg vet ikke helt hva jeg oppnår med å skrive om det nå.. men bær over med meg er dere snille - det gjør godt å fortelle om det gode også..

I vårt samliv på snart 8 år har vi vel vært igjennom det verste noen kan gå igjennom og vi har holdt ut - det var mange ganger hans sjalusi lot det hagle med beskyldninger og mistro over meg - enkelte dager var hver og en av dere her inne en potensiel meg.. Alle som skrev om noe han kunne relatere til vårt liv ble et nick for meg i hans verden - på det verste var det nesten som om alle mine mannlige venner var potensielle elskere og mine venninner potensielle oppviglere..

Han var sykemeld og hadde all verdens tid til å tenke seg de verste scenarioer mens jeg var på jobb, måtte ta meg av barna og i tillegg forsøkte gjennomføre studier ved siden av..

Det var rett og slett et helvete!

Så en dag var grensen nådd da - jeg sa at nå måtte han ta seg sammen eller flytte ut av mitt liv til han hadde fått seg selv på rett kjøl igjen.. En slags "wake up call" for hans del - jeg fortalte hvordan jeg hadde det, hva jeg følte og tenkte og sa at jeg aktet nå tenke på meg og ungene først - så fikk han ta ansvar for sitt liv - den A4 verden han skapte rundt oss var uholdbar for alle..

Ikke lenge etterpå startet han igjen i jobb - og for å gå fra asken til ilden gikk han rett på en kontrakt som gjorde at han var på jobb i 14 uker i strekk for så å være hjemme like lenge - jeg tenkte som han at alt var bedre enn den hverdagen vi hadde levd med i over et år...

Han dro - det var ille for alle.. men vi klarte det...

Mannen ble nødt å ta ansvar for seg selv - jeg fortsatte med livet som mor, husmor, student og karrierekvinne og ventet... Ikke noen av oss visste hva som ville skje underveis - og minst av alt når han kom hjem igjen...

Men det har gått så bra! Vi har hatt jevnlig kontakt pr mail og telefon, han blomstret og trivdes etterhvert veldig godt i jobben - det var så godt å høre latteren og livet i stemmen, lese humoren i mailene - se han leve igjen!

Kjenner at gleden fyller meg nå mens jeg skriver også..

Etter at han kom hjem har ting bare fortsatt i den positive retningen. Han er ikke lengre den "gamle gubben" han er en ny mann - en som jeg traff for 8 år siden og som jeg forelsket meg i!!

Det er så deilig å legge seg om kvelden sammen - si god natt og vite at man våkner sammen til en dag med glede.. Barna har det bedre, de ler mer og er ikke så "på tå hev" de krever ikke så mye - alt er lettere!

Jeg er så glad jeg ikke gav opp! Så glad jeg kjempet - selv om jeg aldri ville råde noen til å gjøre det samme..

Dersom en venn hadde spurt, hadde jeg rådet dem til å løpe så langt unna en deprimert og sjalu person som de kunne komme... ikke la seg innvolvere følelsesmessig fordi det er en helvetes tur i en evig berg og dalbane mens det stormer som verst...

Men jeg er så glad jeg kunne gå av karusellen sammen med min kjære - og at begge står selv! At livet er verdt å kjempe for - JA! Jeg skal være den første til å si akkurat det...

Poenget er å vite hvilke slag man bør kjempe og hvilke man bør gå ifra....

Jeg er glad jeg ikke visste at dette var et jeg burde gått ifra - er så glad jeg kjempet - og seiret!!

Jeg elsker ham! - ingenting kan forandre på det.....

Det er som om hverdagen igjen er en gave - man kan ikke eie et annet menneske helt og fullt, man kan ikke vite til enhver tid hva de tenker og føler heller - man må lære seg å stole på at de sier det de faktisk mener når man spør - ærlighet og respekt sammen med kjærlighet og tillit er det som for meg er alfa og omega i et forhold..

For mange gir opp, for mange kjemper for lenge - man må lære seg selv å kjenne og så leve på egne premisser - man kjenner ingen andre på egne følelser og tanker - man må la dem være egne individer sammen med seg selv...

Livet er ikke lett - det er heller ikke vanskelig - det er her, nå, hver dag som går forbi deg....

Kane

[nessi]

Så godt å høre at ting ordner seg for dere

Beundrer deg for at du har holdt ut.

[Saga]

Det var virkelig fint å høre! Ble så glad, både for deg og meg! Takk for innlegget ditt.

[Gjest Anonymous]

Fint, men tror du det vil holde?

Får han kurert sjalusien?

[Gjest Kane]

Fint, men tror du det vil holde?

Får han kurert sjalusien?

Ja jeg tror det vil holde - jeg tror begge fikk gjennomgå noe vi ikke vil oppleve igjen, jeg tror han vil tenke på det i lang tid - hvor nær vi var å miste alt vi har bygget sammen.. Jeg tror aldri mennesker kan bli kvitt sin sjalusi da det er en urkraft i oss - men vi kan lære oss å kjenne det igjen, være oppmerksomme og vite at det kan spille oss et puss tror jeg.. Men jeg tar ikke de sorgene på forskudd før de kommer - nå er jeg bare så lykkelig og glad vi har kommet igjennom den vanskelige tiden - og jeg kan nyte livet igjen..

Men jeg undrer litt på hva du har opplevd som gjør at jeg føler en bitterhet bak spørsmålene dine..

Jeg er nemlig ikke bitter - jeg er takknemlig, høres sikkert helt rart ut for alle de som ikke vet hva vi har opplevd - men jeg er taknemlig for at jeg har lært meg selv å kjenne i denne tiden, lært hans depresjon og sjalusi å kjenne slik at jeg kan se tegnene en annen gang om de skulle dukke opp - jeg er mest av alt taknemlig for den styrken jeg fant, og den ro og tillit han fant som gjorde at vi klarte det..

Alt er bedre når man er to som kjører samme spor...

Ikke noe er verre enn å være ensom i tosomhet...

Jeg elsker han, barna våre, livet vårt sammen.. Jeg ser ikke for meg et liv uten - så enkelt er det for meg...

Kane

[Gjest GreenSky]

Så fint at dere fikk det til! Det gjør med glad. Det stakk litt å lese innlegget ditt - jeg prøvde jeg også, som du, men måtte gi opp. Men veldig glad for at dere klarte det.