De med lav selvtillit: Din erfaring?

[AnonymBruker]

Heisann. Jeg tenkte først å spørre hva andre kvinner der ute erfarer med menn med lav selvtillit, men jeg vil ikke skape dårlig kjønnsdebatt. Hva menn erfarer på det området er også interessant. Så derfor spør jeg alle der ute: Hva er din erfaring på datingsfronten/kjærestefronten med kvinner og menn med dårlig selvtillit? Opplever dere at disse menneskene er "snillere", som man av og til får inntrykk av?

Personlig er ikke selvtilliten min verken kjempe dårlig eller megabra. Sikkert helt normal. Jeg får mye oppmerksomhet hos det motsatte kjønn. Min erfaring med å date menn med lavere selvtillit har fått meg til å vurdere å aldri mer date slike mennesker. De har så mange usikkerheter og sjalue sider, hvor de vil dra deg ned til sitt nivå...ikke sånne "snille" som man kan tro at de er. Først er de så glade for å være med noen som er "for bra for dem", så begynner de å tvile på om de virkelig har fått noen "om er for bra for dem" og begynner å teste deg, stille spørsmål ved alt du gjør, forme seg etter deg...alt blir skikkelig mas. Så kan de begynne å gjøre drastiske ting for å teste følelsene dine og sjekke om de virkelig er der; via utroskap og sånn kjip testing. Jeg har ikke hatt mange forhold og maaange dater, men de dårlige erfaringene har en ting til felles: Dårlig selvtillit. De jeg har hatt det godt med har hatt normal selvtillit og normalt utseendet. Alt har ikke trengt å være megatopp (økonomisk, utdanning og den slags) men de har ikke kjempe dårlig selvtillit og selvfølelse av den grunn. Jeg lurer på om andre opplever det samme? At mennesker som skal være så snille og gode og "nice guy" som aldri får oppmerksomhet osv, egentlig bare blir mas til slutt?

Anonymous poster hash: bb37f...701

[AnonymBruker]

Jeg er skyldig i å ha hatt lav selvtillitt. Nå som jeg tenker tilbake på det så drepte jeg alt pga min dårlige selvtillitt. Jeg var et følelsesmessig monster, og den stakkars jenta prøvde så godt hun kunne å holde ut.

Har i etterkant fått høre at mange jenter digger meg fordi jeg har sykt høy selvtillitt. Og det har jeg. Men når det kommer til forholdsdelen og det å date jenter blir jeg 14 år gammel igjen. Er rett og slett fordi jeg er 30, jeg har aldri hatt dame, og er så sykt usikker på åssen jeg skal gå frem og hvordan jeg skal gjøre ting rett.

Har trukket konklusjonen at jeg heller burde fokusere på meg, og ta ting som de kommer. At ikke alt ansvar ligger i mine hender, og at det trengs to stykk i et forhold. Om hun er interessert så vil hun også jobbe.

Snakker mye for tiden med ei jente. Jeg kan lukte at hun har lav selvtillit. Jeg syns hun er ok som hun er, men hun går rundt med angstfølelse av og til. Prøver så godt hun kan å kun oppfattes som perfekt og god rundt meg. Det blir slitsomt for meg, fordi hun ikke kan gi slipp på sin usikkerhet og lave selvtillit, og bare være seg selv og nyte øyeblikket. Mye fordi hun også håper det skal bli noe mellom oss, og er redd for å ødelegge det. Så jeg skjønner henne jo godt. Men jeg nekter å gi slipp på denne jenta, for jeg har sett sider ved henne som jeg mener er gull verdt, og er villig til å investere i henne. Får se hva som skjer videre.

Anonymous poster hash: 6fe80...ce8

[Gjest Mythic]

Det jeg synes er mest vanskelig å forholde seg til hos mennesker med lav selvtillit, er at de ofte snakker seg selv ned og i tillegg søker veldig mye bekreftelser. Det blir slitsomt i lengden. Jeg ønsker ikke å ha en rolle hvor jeg skal være det mennesket som konstant må løfte den andre, bekrefte at han er bra nok og være den som bærer forholdet alene. En må være noenlunde på samme bølgelengde hvis det skal bli givende for begge parter.

[AnonymBruker]

Jeg har dårlig selvbildet, og kjenner meg egentlig litt igjen i det dere skriver.

Jeg framstår nok som svært selvsikker, så brister det hele sammen etterhvert som personen blir kjent med meg.

Det er fryktelig slitsomt å være sånn, og jeg har full forståelse for at det er fryktelig slitsomt å drive på med noen som er sånn og.

Anonymous poster hash: fe1b1...fd5

[sjonkelrolf]

En veldig viktig ting jeg i lang tid har sett etter, og fortsatt ser etter i en dame, er om en person omsetter det hun sier i faktisk handling. Der har jeg sett mye trist, og det er mange som feiler på dette. Dessverre. Det hjelper ikke med alskens godord hvis personen gjør noe annet, eller unnlater å gjøre det. Selvfølgelig, man må jo på egen hånd også lære av de feil man har begått slik at man unngår samme tabber i fremtiden. Men hvis det en sier og det en gjør ikke står i forhold, og det blir et mønster, oppstår det en tillitskrise.

Endret 9. mars 2015 av sjonkelrolf

[AnonymBruker]

En veldig viktig ting jeg i lang tid har sett etter, og fortsatt ser etter i en dame, er om en person omsetter det hun sier i faktisk handling. Der har jeg sett mye trist, og det er mange som feiler på dette. Dessverre. Det hjelper ikke med alskens godord hvis personen gjør noe annet, eller unnlater å gjøre det. Selvfølgelig, man må jo på egen hånd også lære av de feil man har begått slik at man unngår samme tabber i fremtiden. Men hvis det en sier og det en gjør ikke står i forhold, og det blir et mønster, oppstår det en tillitskrise.

Har du eksempler på dette?

Anonymous poster hash: 4d0f9...a51

[sjonkelrolf]

Har du eksempler på dette?

Anonymous poster hash: 4d0f9...a51

Klassikeren er jo å si at man vil møtes, men at det er så "vanskelig" å gjennomføre, av forskjellige årsaker. Eller at man faktisk lager konkrete avtaler, men at det kommer noe i veien i siste liten.

Endret 9. mars 2015 av sjonkelrolf

[Gjest Cartman]

De fleste mennesker har lav selvtillit, da de kler seg likt, er opptatt av å være moderne og tenker mye over hva andre mener. Vi er et flokkdyr. Selvtilliten er avhengig av størrelsen på flokken. Jeg tenker at lav selvtillit er en menneskelig egenskap. En egenskap som gjør et menneske til et menneske. Egenskapen som skiller mennesker fra dyr. Dyr har ikke den bekymringen, som mennesker har.

Så hva tenker jeg? Jeg tenker at det er positivt! Derimot mennesker med høy selvtillit har narsissistiske trekk. Stort ego, overfladisk, sjarmerende etc er ikke nødvendigvis positivt. Det er personen under masken, som betyr noe. En del av den personen er bekymringene og den lave selvtilliten.

Noen vil nekte for at de har lav selvtillit, men de narrer seg selv. Livet er skjørt og vi er alle svært sårbare. Vi skjuler sårbarheten ved å sammenligne oss med enda mer sårbare mennesker. For eksempel det å avvise stygge, primitive eller dumme mennesker. Det gir oss en god følelse og forer egoet.

[AnonymBruker]

Klassikeren er jo å si at man vil møtes, men at det er så "vanskelig" å gjennomføre, av forskjellige årsaker. Eller at man faktisk lager konkrete avtaler, men at det kommer noe i veien i siste liten.

Oi, det er akkurat han jeg holder på med er. Vi bor et stykke unna hverandre, og har møttes ett par ganger. Han skriver helt sinnsykt fine ting over meldinger, facebook, telefon osv. Snakker om hvor godt han liker meg. SIst han var her sov vi i samme seng, holdt hender, men hadde ikke sex. Han har sagt han er usikker på kroppen sin og kan begynne å gråte av å tenke på den. (Vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på det..)

Nå hadde vi en avtale om at han skulle komme denne uken, men han sa han ikke fikk fri fra jobb alikevell. Er alltid en unnskyldning uansett. Alt er så vanskelig. Vet ikke om jeg tror på det. Lurer på å droppe hele fyren. Tror du at han bare er usikker? Isåfall på hva...?

Anonymous poster hash: 48221...a81

[WubWub]

Det jeg synes er mest vanskelig å forholde seg til hos mennesker med lav selvtillit, er at de ofte snakker seg selv ned og i tillegg søker veldig mye bekreftelser. Det blir slitsomt i lengden. Jeg ønsker ikke å ha en rolle hvor jeg skal være det mennesket som konstant må løfte den andre, bekrefte at han er bra nok og være den som bærer forholdet alene. En må være noenlunde på samme bølgelengde hvis det skal bli givende for begge parter.

Med andre ord hadde ikke en narsissist vært aktuelt for deg?

[sjonkelrolf]

Oi, det er akkurat han jeg holder på med er. Vi bor et stykke unna hverandre, og har møttes ett par ganger. Han skriver helt sinnsykt fine ting over meldinger, facebook, telefon osv. Snakker om hvor godt han liker meg. SIst han var her sov vi i samme seng, holdt hender, men hadde ikke sex. Han har sagt han er usikker på kroppen sin og kan begynne å gråte av å tenke på den. (Vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på det..)

Nå hadde vi en avtale om at han skulle komme denne uken, men han sa han ikke fikk fri fra jobb alikevell. Er alltid en unnskyldning uansett. Alt er så vanskelig. Vet ikke om jeg tror på det. Lurer på å droppe hele fyren. Tror du at han bare er usikker? Isåfall på hva...?

Anonymous poster hash: 48221...a81

Vil man det nok har man også tid og mulighet, tenker jeg. Det handler stort sett kun om hva man prioriterer. Det har i hvert fall jeg lært. Og jeg har selv et til tider hektisk liv. Hvis ikke personen klarer/evner å følge opp fine ord med handling, og det gjentar seg, blir det bare tomme, meningsløse ord, ikke noe mer. Har opplevd det der litt for ofte, så man blir bare mer og mer reservert med årene når man hører fine ting.

[AnonymBruker]

Vil man det nok har man også tid og mulighet, tenker jeg. Det handler stort sett kun om hva man prioriterer. Det har i hvert fall jeg lært. Og jeg har selv et til tider hektisk liv. Hvis ikke personen klarer/evner å følge opp fine ord med handling, og det gjentar seg, blir det bare tomme, meningsløse ord, ikke noe mer. Har opplevd det der litt for ofte, så man blir bare mer og mer reservert med årene når man hører fine ting.

Ja du har helt rett. Nå har det blitt mer og mer sånn at jeg himler med øynene inni meg når han sier fine ord. De betyr jo ingenting, med mindre han faktisk gjennomfører det... Hjelper jo ingenting når det aldri skjer uansett.

Takk for svar rolf

Anonymous poster hash: 48221...a81

[fullførsetningen]

Jeg har dårlig selvtillit, tror jeg. Har ikke særlig til forholdserfaring, men av det lille jeg har, så mistenker jeg at jeg kan være sjalu, ja. Men det tror jeg også kommer litt an på dama. Sjalusifølelsene var ikke voldsomt sterke, jeg gjorde ikke særlig med dem, og de kom vel også av at hun ikke var så veldig interessert i meg (var stort sett utelukkende jeg som tok kontakt), samtidig som hun hang mye med en kompis.

Jeg driver ikke å snakker meg selv ned (som jeg vet om) foran andre mennesker. Men jeg driver ikke å skryter av meg selv, heller. Prøver nå å være mest mulig reflektert og ærlig.. om det er noe jeg ikke kan, så innrømmer jeg det, er det noe jeg kan, vel, så kan jeg "innrømme" det og. Litt sånn, bare.

Det skinner nok igjennom, allikevel, på min oppførsel at jeg muligens har litt dårlig selvtillit, fordi jeg er ganske stille og reservert. Jeg er ikke den som alle legger merke til når jeg kommer, jeg er mer sånn som smyger meg inn, har jeg fått høre. Ikke fordi jeg prøver å ikke bli lagt merke til, det er bare sånn jeg gjør, uten å tenke over det.

Så jeg tenker da som så, at det vil være vanskelig for meg, og en eventuell partner, og være i et forhold, hvis jeg ikke har selvtilliten i orden. Og for ikke å nevne, hvor vanskelig det vil være å i det hele tatt skaffe seg en partner, hvis man ikke klarer å ha god nok tro på seg selv!

Derfor har jeg som målsetning å gjøre det jeg kan for å bedre min egen selvtillit, men dæven døtte, det er en fryktelig vanskelig oppgave! Lord, give me strength... (..and buy me a Mercedes Benz while you're at it)

Endret 9. mars 2015 av fullførsetningen

[sjonkelrolf]

Ja du har helt rett. Nå har det blitt mer og mer sånn at jeg himler med øynene inni meg når han sier fine ord. De betyr jo ingenting, med mindre han faktisk gjennomfører det... Hjelper jo ingenting når det aldri skjer uansett.

Takk for svar rolf

Anonymous poster hash: 48221...a81

Joda, bare hyggelig.

Det blir jo gjerne sånn når man hører ting som ikke betyr det dugg.

Jeg har hørt mange forskjellige unnskyldninger hvorfor ting går i vasken når det først kommer til stykket. Innlåste instrumenter, travel, tok feil av tiden, knekt bein osv osv. Og slike ting har gjort det veldig vanskelig mtp. å treffes, la ting utvikle seg. Men det har ikke stoppet de samme folkene fra å møte folk de er interesserte nok i. Så det bare viser at hvis ting er vanskelig er ikke interessen nok til stede, og man skal egentlig være like glad det ikke ble noe. At når man hører hvor vanskelig ting er, så er det egentlig bare pisspreik fra ende til annen. Og sånne personer vil i hvert fall ikke jeg befatte meg med.

[sjonkelrolf]

Og det at man nesten hver gang opplever at folk sier en ting og gjør noe annet er ikke akkurat med på å styrke selvtilliten, for det gir jo følelsen av å bli prioritert ned, valgt bort.

[AnonymBruker]

Lav selvtillit er utvilsomt negativt, men det er selvsagt ulikt hvordan det manifesterer seg. Noen er den typiske "unnskyld at jeg er til" og lar folk tråkke på en. Noen skjuler det under arroganse, frekkhet eller å ville trykke andre ned. Noen blir sjalu eller klarer ikke kommunisere skikkelig i frykt for avvisning.

Jeg tror det er viktig for både kvinner og menn. Menn pleier ikke uuttrykkelig si at de vil ha en selvsikker kvinne, kanskje fordi mange assosierer det med noen som er litt fulle av seg selv. Men usikkerhet hos kvinner spolerer mange forhold, kanskje uten at kvinnene selv ser at de er roten til problemet. Hysteri rundt hvem han folger på snapchat eller behov for konstant bekreftelse og komplimenter er jo resultater av lav selvtillit. Og en mann med valgmuligheter vil ikke kaste bort tiden på slikt.

At en mann er trygg på seg selv, ikke konfliktsky og sosialt intelligent er noe av det aller, aller viktigste for meg. Han er ikke et prosjekt jeg skal "fikse", han er komplett som han er med et rikt liv.

Anonymous poster hash: ca789...34a

[draug 75]

Selvtillit er ofte noe man får fra andre. Verdens enkleste sak å knuse selvtilliten til noen andre hvis du kommer i en posisjon der du fritt kan kritisere den andre, og din mening betyr noe for vedkommende.

Det er derfor det er et viktig arbeid å ta kontroll på sin egen referanseramme. Godt nok for seg sjøl. (Drittsekker og psykopater har denne kontrollen, de bryr seg ikke om hva andre mener og har dermed en fordel foran andre.)

Mine erfaringer er anklager, sjalusi, å bli tillagt egenskaper jeg ikke har og meninger/holdninger jeg ikke har. Ofte har jeg følelsen av å være et speil den andre ser sine egne "tilkortkommenheter" i. Stort sett er "tilkortkommenhetene" ting som egentlig ikke gjør noe, det er selve følelsen av å være "mindre verd" enn andre som ødelegger.

[AnonymBruker]

De fleste mennesker har lav selvtillit, da de kler seg likt, er opptatt av å være moderne og tenker mye over hva andre mener. Vi er et flokkdyr. Selvtilliten er avhengig av størrelsen på flokken. Jeg tenker at lav selvtillit er en menneskelig egenskap. En egenskap som gjør et menneske til et menneske. Egenskapen som skiller mennesker fra dyr. Dyr har ikke den bekymringen, som mennesker har.

Så hva tenker jeg? Jeg tenker at det er positivt! Derimot mennesker med høy selvtillit har narsissistiske trekk. Stort ego, overfladisk, sjarmerende etc er ikke nødvendigvis positivt. Det er personen under masken, som betyr noe. En del av den personen er bekymringene og den lave selvtilliten.

Noen vil nekte for at de har lav selvtillit, men de narrer seg selv. Livet er skjørt og vi er alle svært sårbare. Vi skjuler sårbarheten ved å sammenligne oss med enda mer sårbare mennesker. For eksempel det å avvise stygge, primitive eller dumme mennesker. Det gir oss en god følelse og forer egoet.

Godt å minnes på at den kjipe siden og. Men spør du meg, så synes jeg mennesker med lav selvtillit og selvfølelse skaper nok bry og kaos til å få et bemerkningverdig fokus.

Når jeg tenker på mennesker med god selvtillit, tenker jeg på mennesker som bærer sin egen mentalitet på en konstruktiv måte, ikke bare i teori men også i praksis. Der den lave selvtilliten og selvfølelsen ikke baner frem negative tankemønstre og negative leveveier og verdier. Balansen av god og dårlig selvtillit kalles ydmykhet. "Vi er ikke gode hele tiden, vi er ikke perfekte, men hva så?". Jeg synes det er en helt annen form for mentalitet og selvverdi, enn hos de som vil dra andre ned på lavt nivå og har leveregler som bunner i dårlig selvtillit og lav selvfølelse.

Anonymous poster hash: bb37f...701

[AnonymBruker]

Og det at man nesten hver gang opplever at folk sier en ting og gjør noe annet er ikke akkurat med på å styrke selvtilliten, for det gir jo følelsen av å bli prioritert ned, valgt bort.

Men skyldes det lav selvtillit?

Anonymous poster hash: 48221...a81

[Gjest Mythic]

Med andre ord hadde ikke en narsissist vært aktuelt for deg?

Nei, ikke det heller