Min mor er umulig å samtale med..

[AnonymBruker]

Hver gang vi treffes, og det gjør vi ofte så begynner hun å snakke sykdom,oppsummere siden sist,og det er ikke det som i seg selv er problemet men da lytter jeg jo instinktivt til hva hun har å si,setter meg ordentlig ned og er tilstede for henne i øyeblikket.Så når hun har snakket ferdig og beklaget seg så prøver jeg å komme opp med en løsning,lede henne i retning av at",hva om du spør legen om å måle vitaminnivået ditt" for eksempel( eller en annen konkret test) prøver jeg meg da med..

Men når hun har fått dette utav meg er plutselig samtalen slutt for da er det ikke måte på hvor flink og nøye hennes fastlege er,så han har helt opplagt sjekket det må jeg jo skjønne..

Så sitter jeg igjen og føler meg dum.

Dette var et eksempel,men det gjelder i andre tilfeller også. Alltid en lengre samtale der jeg erfarer at hun får meg lyttende og løsningsorientert for så å avspise meg med et spisst svar.

Gud hvor det tapper meg for krefter.

Andre som har liknende erfaringer?

Anonymous poster hash: 51ed8...e61

[Gjest Solstråla88]

Mamma også er sånn. Jeg har gitt opp! Spesielt rundt stoffskiftet sykdommen hun har, jeg har det selv også så vet hva det går ut på. Hun jatter og jeg sier ja og ha, orker ikke gi tips og råd lenger fordi hun tar det ikke til seg, og alt jeg sier er galt må du vite. Utrolig slitsomt, fakyisk så slitsomt at forholdet mellom oss skraner..

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke engang snakke om min mor. Hun er ikke bare disse tingene. Hun er i tillegg ødeleggende, psykotisk og manipulerende. Å bare skrive ned om det vil være destruktivt. Så jeg er lei meg for at jeg ikke kan dele min historie for å hjelpe.

Anonymous poster hash: fc735...10f

[AnonymBruker]

Utfordringen her er at hun både er snill og om jeg skal kalle det vanskelig, om jeg bruke den betegnelsen.

Å nærme seg henne blir også en umulighet,ikke at det er primært det jeg ønsker,men bortimot alle samtaler strander jo, og gjennom disse strategiene tar hun regien.

Så holder jeg meg litt borte og "glemmer" på et vis problemet litt også skjer det samme igjen og igjen og jeg sitter der og føler meg dum.

Jeg savner å ha en ordentlig mor for hun har vært slik siden jeg var barn.

En gang en gutt hadde tuklet med meg i tenårene,betrodde jeg meg til henne og fikk kjeft om hvorfor jeg hadde gjort sånn og sånn!!

Dagboken min forsvant da jeg var fjorten, og jeg mistenker henne siden den lå under madrassen og jeg vet det ikke kan være min far.

Midt oppi dette er hun en omsorgsfull mor når det kommer til det praktiske men straks jeg samhandler med henne om nært og kjært blir jeg sittende igjen som en ribbet fugl.

Hun suger meg fullstendig tom og jeg har vansker med å vite hvordan jeg skal være overfor henne,og ja vanskelig siden vi bor temmelig nært.

Min lillebror derimot kan ikke få rost henne nok. De er også mest like i personlighet, ser man bortifra problematikken jeg her nevnte,de er lite dype og lite følsomme.

Min far og jeg er de følsomme. Men i alle fall godt å vite at jeg ikke overreagerer. det er som om hun elsker å få fram empatien i meg og så knuse meg psykisk og så at det liksom ikke har skjedd.

Min lillebror blir derimot løftet høyere og høyere, det har skjedd over tid men jeg ser at de begge hopper ved hans minste lille vink.

De sier også at de er opptatt av å gjøre likt. i praksis blir det noe helt annet både materielt og følelsesmessig. Min lillebror har alltid vært den som hyler høyest og da overser de galant meg selv om vi skulle ønske oss samme tingen.

Ikke at jeg tenker noe særlig på dette siste lenger , bare ville nevne det i denne settingen.

Merker at alt dette gjør meg vaktsom for jeg har som følge av dette helt siden jeg var liten dermed blitt hindret i å være mitt åpenhjertige og spontane meg, siden det alltid så godt som medførte skam å fortelle om mine innerste følelser.

Jeg fortrengte alt i mangfoldige år så traff jeg en kjæreste som rev av skall for skall og jeg lærte å finne meg selv igjen.

Så nå er det blitt plikttreff, og da som regelen ved at jeg åpner døren når hun kommer til meg. Nemlig ikke alltid jeg åpner.

Vanskelig all den tid hun er snill også. :/

Ja da ble det noen flere ord enn jeg hadde tenkt, men var perioder jeg ikke kunne snakke, men også godt jeg fikk satt ord på det.

Ts

Anonymous poster hash: 51ed8...e61

[needinspiration]

Jeg har en sånn hypokonder til mor. Det er fryktelig slitsomt hele tiden pluss at hun tenker bare på seg selv når jeg har henne i tlf. Det verste er at hun lider av glemskhet, så det å prate til henne om mine problemer så kan du vedde på at det er fort glemt. Så det blir som oftest overfladisk snakk, selv om jeg savner å ha en god mor som forbilde. Det siste innen sykdom er at hun har nå osteoporose. Det gjorde meg sinna. Kan andre forstå grunnen? Nei, det føles som at jeg mistet min mor for lenge siden. Og snakke med henne om at hun trenger psykolog for sine problemer? Da får vi høre at hun ikke er gal og at det er vi som har det problemet. Og vi sliter faktisk med depresjon vi søsken, så vi lurer på om det faktisk er arvelig. Beklager å legge så mye i andres tråd. Til TS, du er nok ikke alene om dette. Det er så jævlig at det gjør vondt.

Det gjør det vanskelig også at hun suger til seg krefter. Pass på, det verste er jo at man blir på en måte som sin mor, viser hun tegn på angst problemer, prøv å hjelpe henne til riktig behandling, men hun må klare å se det selv. Min mor klarer ikke å se lengre enn til nesetuppen.

Endret 9. mars 2015 av needinspiration

[AnonymBruker]

Hver gang vi treffes, og det gjør vi ofte så begynner hun å snakke sykdom,oppsummere siden sist,og det er ikke det som i seg selv er problemet men da lytter jeg jo instinktivt til hva hun har å si,setter meg ordentlig ned og er tilstede for henne i øyeblikket.Så når hun har snakket ferdig og beklaget seg så prøver jeg å komme opp med en løsning,lede henne i retning av at",hva om du spør legen om å måle vitaminnivået ditt" for eksempel( eller en annen konkret test) prøver jeg meg da med..

Men når hun har fått dette utav meg er plutselig samtalen slutt for da er det ikke måte på hvor flink og nøye hennes fastlege er,så han har helt opplagt sjekket det må jeg jo skjønne..

Så sitter jeg igjen og føler meg dum.

Dette var et eksempel,men det gjelder i andre tilfeller også. Alltid en lengre samtale der jeg erfarer at hun får meg lyttende og løsningsorientert for så å avspise meg med et spisst svar.

Gud hvor det tapper meg for krefter.

Andre som har liknende erfaringer?

Anonymous poster hash: 51ed8...e61

Det virker som om dere ikke er helt på samme side når det kommer til kommunikasjon.

Hun vil bare lufte tankene, mens du vil finne løsninger.

Jeg er selv en slik person som deg, men har lært meg at for mange er det mer enn nok å bli lyttet til, få litt sympati, og så kan de gå videre.

Anonymous poster hash: 719e7...095

[Gjest Sansol]

Mitt råd er enkel og godt å innse at hun aldri vil bli den mammaen du føler du trenger. Dessverre skal det mye til for å endre et godt voksent menneske som ikke selv innser at hun oppfører seg problematisk.