Deere med stor familie...hvordan klarer dere det ?

[AnonymBruker]

Vi har stebarna hos oss annenhver uke ( 3 gutter) og jeg har 1 fra før. I tilleg har vi en baby på 5 mnd. Fem barn i huset annenver uke. Guttene er i skolealder og veldig greie, men det er veldig mye støy, løping i huset og tull.

Jeg tar meg av babyen natt/dag pga mannen jobber mye og da føler jeg jeg at han trenger søvn mer enn jeg.

Han sier at jeg er frustrert, dårlig å kommunisere på en skikkelig måte ( det skjer at jeg sier på en streng måte at de må roe ned) og er ikke blid og glad lenger. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan, men jeg er så sliten til tider at hele kroppen verker og da gråter jeg i timesvis.

Han er veldig opptatt hvordan alle de andre har det mens jeg er helt alene på andre siden.

Hvordan fungerer det hos dere? mitt største ønske er at vi fungerer bra som familie og at alle har det bra.

ts

Anonymous poster hash: 81266...50e

[AnonymBruker]

dette høres ut som meg :-) Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i min nåværende samboer, men jeg aldri grått så mye som jeg har gjort etter at jeg traff han. Har vært mye sliten og lei, mest av at eksen hans har prøvd å ødelegge for oss. Forskjellen her er at min samboer ikke sier så mye. Jeg gir klar beskjed når ungene bråker unødvendig og jeg kan ha rimelig høy stemme. Men ungene vet hvor de har meg og jeg ser at det er meg de føler seg trygg på.

Men hva gjør vi? Vel... det går seg til... Men det er veldig synd at han ikke ser at du sliter. Har du muligheten til å ta med deg dine og reise til noen for noen dager? Bare si at du trenger fri? Kanskje han våkner litt? Ser ut som noe må gjøres, for du kan ikke gå sånn som du gjør. Håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: ea518...79a

[AnonymBruker]

Jeg også har det slik.. Men vi har bare tre barn til sammen.

Og dersom jeg prøver å si at han må hjelpe til så blir han sur og forsvarer alt rotet og støyet i stedet for å ta det inn.

Det er slitsomt! Men vi holder ut..

Helt ærlig så aner jeg ikke hva jeg hadde gjort dersom det var SÅ mange barn i bildet. Jeg hadde nok satt meg ned å gråte jeg også..

Anonymous poster hash: eb27e...1ee

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Han hjelper til, kjører, henter, hjelper med måltider... Og det er jeg glad for. Det sårer når han sier at jeg har alt for lavt energinivå og at vi må bli tettere og tilbringe mer tid med barna for at ting skal bli bedre. De er 4 gutter som finner alltid på et eller annet. Vi spiser sammen, prater om forskjellige ting, hjelper med lekser, er med på fritidsaktiviteter... han synes det er ikke nok. Han forstår ikke at en 5 mnd gammmel babykrever en del energi.

Hver gang et av barna viser misnøye øga et eller annet så skylder han på at vi ikke gjør en god jobb og må bli bedre.

Som sagt jeg er så sliten av alt, alle problemstilinger ( som er faktisk ikke ekte problemer), støy og konstant tilpassing fra min side at jeg holder på å bli gal. Hver gang det dukker opp en eller an problemstilling så må alt vurderes og diskuteres. Jeg føler at alt er min skyld.

Det er ikke akkuratt at jeg går og kjefter hele tiden men jeg forventer at de skal oppføre seg normalt og at vi kan ta en tur på butikken uten at de raserer rundt i huset osv.

Jeg visste at han hadde mange barn og det har jeg aldri hatt problem med. Jeg er veldig glad i barna men jeg må få lov å kreve noe og få lov til å være trøtt og sliten og få forståelse for det.

Ts

Anonymous poster hash: 81266...50e

[AnonymBruker]

Vi har seks egne felles barn og to fosterbarn og det er rutiner, stålkontroll og sammarbeide som gjør at det fungerer bortimot knirkefritt.

Men det er klart man blir sliten, men aldri sånn at jeg setter meg ned og gråter. Da må jo noe være alvorlig galt hvis man stadig gjør det.

Anonymous poster hash: d3b34...033

[needinspiration]

Viktig her når du har en baby er at du må få nok søvn. Sov og slapp av når du kan. Du vil kjenne at humøret og energien vil ta seg opp igjen. Lykke til.

[AnonymBruker]

Det er akkuratt det jeg prøver å si til han. At en stor familie kan ikke fungere uten rutiner, at søsken må hjelpe hverandre og at foreldre/voksne skal ikke være servisstasjon 24/7 . Det er ikke barnemishandling at man setter krav og regler og at barn klager pga de må rydde, hjelpe og bidra.

Ts

Anonymous poster hash: 81266...50e

[AnonymBruker]

Det er akkuratt det jeg prøver å si til han. At en stor familie kan ikke fungere uten rutiner, at søsken må hjelpe hverandre og at foreldre/voksne skal ikke være servisstasjon 24/7 . Det er ikke barnemishandling at man setter krav og regler og at barn klager pga de må rydde, hjelpe og bidra.

TsAnonymous poster hash: 81266...50e

Her i huset må alle hjelpe til, store som små. Og jeg er ingen hushjelp.

Men jeg er nok forsiktig med å bruke ord som krav og regler. Jeg satser heller på positive tilbakemeldinger og oppmuntring.

Og jeg sier aldri et negativt ord om bestikket ligger på feil side eller om det fortsatt er hybelkaniner i krokene etter at 10-åringen har støvsugd. Det kommer med tiden . Det viktigste er at de gjør sitt beste og at de får positive tilbakemeldinger. Da blir det veldig mye enklere å få de til å gjøre noe neste gang.

Anonymous poster hash: d3b34...033