Kan ikke jeg som stefar være "riktig" glad i bonusbarn?

[michaelo]

Hei! Jeg fant mye ulikt om dette på nettet, men ikke noe entydig svar. Det finnes heller nok ikke noe svar, og jeg føler jo som jeg selv vil. Men det er rart med det, hvordan ting andre sier og mener, får oss til å tenke etter. Jeg er ganske sikker på at jeg har rett, men kan det hende jeg har misforstått?

Jeg er en mann i midten av førtiårene, selv er jeg barnløs. For femten år siden møtte jeg en fantastisk kvinne som hadde to jenter på 1 og 5 år, de er jo nå (nesten) voksne. De har ikke hatt noen kontakt med sin far, fordi han vil rett og slett ikke, selv om de har prøvd å få kontakt.

Helt siden disse to jentene var små, har vi hatt ett godt og nært forhold. Jeg kan ikke husker alle de tingene vi har gjort. Jeg har kjørt dem hit, dit og midt i mellom. Sannsynligvis så mye at mor Norge mener jeg bør skaffe meg drosjeløyve. Jeg har fulgt dem på trening, sett på kamper, lidd meg igjennom ballett, lavmåls barneteater og ustemte skolekorps. Jeg har klappet for elendige skolerevyer, enda verre russerevyer og mye annet. Det har ikke vært en byrde, tvert om. Det har vært en sann glede.

Hun minste som var 1 år når vi møttes, kaller meg for pappa. Det har hun gjort siden hun var liten. Vi har aldri latt henne tro at jeg er hennes biologiske far, men ei heller følt det unaturlig at hun har kalt meg for pappa, hun andre kaller meg for mitt navn, som er helt naturlig.

Jeg har kjeftet på dem, ledd med dem og grått sammen med dem. Egentlig gjort slike ting som jeg føler og mener en pappa skal gjøre.

Det jeg merker er at jeg har en kjærlighet til dem, som jeg aldri har hatt til noe eller noen fra før, kjærligheten til mine barn er helt annerldes enn til min kone. Det er noe fundamentalt som stikker dypt, mer enn jeg kan forklare. Jeg bekymrer meg ofte over dem ute i den store verden, og på vei ut i den store verden. Når de er ute, hører jeg etter når de kommer hjem. Jeg legger meg ikke før de er inne, og henter de gjerne. Jeg bekymrer meg for guttevenner, og gleder meg for deres seirer.

Her en dag var det en kvinne som jeg er i familie med, som mente det var unaturlig at minstejenten kalte meg pappa, og at hun alltid hadde tenkt det, men ville ikke si noe om det før. I tillegg mente hun at de fleste mennesker ville være enig i at en stefar, som meg, uansett hvor lenge man har hatt noen i livet kan få samme omsorg og kjærlighet til barn som ikke er ens ekte..

Jeg har kanskje ikke lagd disse barna selv, men inni meg og utad, på samme måte som de introduserer meg som deres pappa, kaller jeg dem mine barn.

Tar jeg "feil" når jeg mener og føler at disse barna virkelig er mine egne?

[Gjest Livmora]

Tvert om.. Jeg synes det det er kjempeflott at du føler en slik kjærlighet før noen som ikke er ditt eget kjøtt og blod.

[Gjest incognita]

Dette var fin lesning!

[Gjesten]

Jeg synes du har helt rett. Du er far til disse barna! Det er du som har vært der og oppdratt dem helt siden de var små, selvfølgelig er du faren deres.

[AnonymBruker]

Jeg har en stefar som kom inn i livet mitt da jeg var 3 år. Jeg er i dag 29 år og har egne barn. For meg har han, siden jeg var liten, vært pappa og han er morfar til mine barn

Det finnes mange typer familier og det krever mer enn et egg og litt sperm for å bli mamma og pappa. Min pappa var ikke min biologiske pappa, men han var den beste pappaen for meg. Kunne ikke ønsket meg en bedre pappa og hva andre måtte tenke om det bryr jeg meg lite om.

Anonymous poster hash: ae4bb...de7

[AnonymBruker]

En stefar kan vel ikke være glad i bonusbarna? da må du jo heller være glad i stebarna.

Dersom du heller er en bonusfar kan du sikkert være glad i bonusbarna

Anonymous poster hash: 9df49...21c

[kisskissbangbang]

Du høres ut som en fantastisk pappa for jentene, og jeg synes ikke du burde ta til deg hva andre synes og mener om den saken.

Du har ikke biologiske barn, og kan vel sånn sett ikke si sikkert om du elsker jentene mer eller mindre enn du ville elska biologiske barn, men det spiller jo heller ingen rolle.

Du elsker dem, stiller opp for dem, bekymrer deg for dem, og er like mye pappa som en hvilken som helst annen far, og veldig mye mer enn veldig mange biologiske fedre der ute.

Når det er sagt: Jeg tipper du ramla borti ett av ytterst få mennesker som faktisk tenker på den måten hun gjør.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg fant mye ulikt om dette på nettet, men ikke noe entydig svar. Det finnes heller nok ikke noe svar, og jeg føler jo som jeg selv vil. Men det er rart med det, hvordan ting andre sier og mener, får oss til å tenke etter. Jeg er ganske sikker på at jeg har rett, men kan det hende jeg har misforstått?

Jeg er en mann i midten av førtiårene, selv er jeg barnløs. For femten år siden møtte jeg en fantastisk kvinne som hadde to jenter på 1 og 5 år, de er jo nå (nesten) voksne. De har ikke hatt noen kontakt med sin far, fordi han vil rett og slett ikke, selv om de har prøvd å få kontakt.

Helt siden disse to jentene var små, har vi hatt ett godt og nært forhold. Jeg kan ikke husker alle de tingene vi har gjort. Jeg har kjørt dem hit, dit og midt i mellom. Sannsynligvis så mye at mor Norge mener jeg bør skaffe meg drosjeløyve. Jeg har fulgt dem på trening, sett på kamper, lidd meg igjennom ballett, lavmåls barneteater og ustemte skolekorps. Jeg har klappet for elendige skolerevyer, enda verre russerevyer og mye annet. Det har ikke vært en byrde, tvert om. Det har vært en sann glede.

Hun minste som var 1 år når vi møttes, kaller meg for pappa. Det har hun gjort siden hun var liten. Vi har aldri latt henne tro at jeg er hennes biologiske far, men ei heller følt det unaturlig at hun har kalt meg for pappa, hun andre kaller meg for mitt navn, som er helt naturlig.

Jeg har kjeftet på dem, ledd med dem og grått sammen med dem. Egentlig gjort slike ting som jeg føler og mener en pappa skal gjøre.

Det jeg merker er at jeg har en kjærlighet til dem, som jeg aldri har hatt til noe eller noen fra før, kjærligheten til mine barn er helt annerldes enn til min kone. Det er noe fundamentalt som stikker dypt, mer enn jeg kan forklare. Jeg bekymrer meg ofte over dem ute i den store verden, og på vei ut i den store verden. Når de er ute, hører jeg etter når de kommer hjem. Jeg legger meg ikke før de er inne, og henter de gjerne. Jeg bekymrer meg for guttevenner, og gleder meg for deres seirer.

Her en dag var det en kvinne som jeg er i familie med, som mente det var unaturlig at minstejenten kalte meg pappa, og at hun alltid hadde tenkt det, men ville ikke si noe om det før. I tillegg mente hun at de fleste mennesker ville være enig i at en stefar, som meg, uansett hvor lenge man har hatt noen i livet kan få samme omsorg og kjærlighet til barn som ikke er ens ekte..

Jeg har kanskje ikke lagd disse barna selv, men inni meg og utad, på samme måte som de introduserer meg som deres pappa, kaller jeg dem mine barn.

Tar jeg "feil" når jeg mener og føler at disse barna virkelig er mine egne?

Ut fra den historien du forteller - der den biologiske faren ikke har hatt kontakt med barna - og de selv frivillig søsters det er naturlig å kalle deg "pappa" fordi du "alltid har vært der" høres jo bare positivt ut! Når barna mener det er helt naturlig så er det nok det.

Jeg ville egentlig tenkt at det mest naturlige var å kalle det ved fornavn - men når barna IKKE har en far og som ikke vil ha med barna gå gjøre, så stiller saken seg noe annerledes.

Anonymous poster hash: 2e6f6...ffa

[Sylvari]

Det er ingen som ville sagt til adoptivforeldre at kjærligheten de har for barna ikke er ekte.

Så det hun sier er bare vås og fanteri.

[AnonymBruker]

Jo du kan være like glad i stebarn som eventuelt egne barn.

Det er heller ikke unaturlig at et stebarn kaller den forelder som er der for mamma/pappa om de ikke har kontakt med den biologiske.

Synes du ikke skal ta deg nær av det denne slektningen sier, hun vet ikke bedre stakkars. Noen henger så igjen i gamle mønstre at de ikke skjønner verden går videre.

Lev livet slik dere føler er naturlig for dere.

Jeg er like glad i min stefar som om han skulle vært min egen far. Men jeg kaller ham med fornavn siden jeg var stor da han kom inn i bildet.

Min mann har også farsfølelser for mine barn, men der går på fornavn da de har kontakt med sin egen far. Dog har de mer kontakt og er mer fortrolige med min mann.

Anonymous poster hash: 73ec8...800

[Ginny]

Husk at det å være far (eller mor) er mer å ha bidratt til unnfangelse, barnas biologiske far har ikke deltatt, men du har. Det er du som har stilt opp, det er du som har fungert som far. Det er jo på ingen måte rart at yngste kaller deg pappa, du har jo vært pappa for henne så lenge hun kan huske.

Dette mennesket som har sagt det er rart, kan du ignorere. Det som skiller deg fra å være barnets far som i adoptivfar er jo bare et papir. Mener dette kvinnemennesket at en adoptivfar ikke kan elske barnet sitt like mye som noen som har et biologisk barn?

Bare tull alt, kos deg med jentene dine og fortsett med å være en god far

[minister-mio]

Jeg kunne ikke la være å være glad i mine bonusbarn om jeg hadde prøvd.

Jeg tror voksne er programmert til å bli glad i barn man omgås, sånn fra naturens side for å beskytte de som er små.

[momo]

Ble veldig rørt av det jeg leste. Fantastisk at du har vært der for disse jentene. Vært den faren de ikke hadde. Og selvfølgelig kan du elske de som dine egne, det er bare fantastisk at du gjør det.

[Anglofil]

"Alle" kan bli far, men ikke alle er pappa. Og jeg mener du er nettopp en pappa. Jeg synes du virker som en flott pappa, og det skal du si med stolthet. Blås i hva andre sier, du og dere vet jo hva som er rett. Selvsagt er du pappa hvis det er det du føler deg som og døtrene dine føler det samme.

Jeg har det slik med bestemor. Jeg kaller henne med fornavn, men for meg er det ensbetydende med "bestemor". Navnet betyr bestemor. Hun er ikke min biologiske bestemor, men det er damen jeg kjenner som bestemor og har vært det siden jeg var fem år. Og hun regner meg fullt ut som sitt barnebarn. Det er ikke nødvendigvis biologien og blodet som avgjør om man er pappa eller mamma, bestefar eller bestemor.

Mvh Yvonne

Endret 8. mars 2015 av Yvonne

[AnonymBruker]

Ut fra den historien du forteller - der den biologiske faren ikke har hatt kontakt med barna - og de selv frivillig søsters det er naturlig å kalle deg "pappa" fordi du "alltid har vært der" høres jo bare positivt ut! Når barna mener det er helt naturlig så er det nok det.

Jeg ville egentlig tenkt at det mest naturlige var å kalle det ved fornavn - men når barna IKKE har en far og som ikke vil ha med barna gå gjøre, så stiller saken seg noe annerledes.

Anonymous poster hash: 2e6f6...ffa

Så det er bare når biologisk far ikke er i bildet at barna kan kalle stefar for pappa? Det er vel opp til hvert enkelt barn å avgjøre hva de vil kalle steforeldrene. At det er naturlig for deg er en ting - men ikke ensbetydende med at det gjelder for alle.

Anonymous poster hash: 62027...724

[AnonymBruker]

Så det er bare når biologisk far ikke er i bildet at barna kan kalle stefar for pappa? Det er vel opp til hvert enkelt barn å avgjøre hva de vil kalle steforeldrene. At det er naturlig for deg er en ting - men ikke ensbetydende med at det gjelder for alle.

Anonymous poster hash: 62027...724

Jeg skriver i innlegget "slik jeg tenker..."

Forstår ikke at du kan oversette min mening med at det er en universell sannhet.

Anonymous poster hash: 2e6f6...ffa

[AnonymBruker]

Det er ingen som ville sagt til adoptivforeldre at kjærligheten de har for barna ikke er ekte.

Så det hun sier er bare vås og fanteri.

Dette tenkte jeg også da jeg leste HI.

Anonymous poster hash: 778f4...cf4

[Gjest lurven]

så klart du er faren deres, å være far handler om langt mer enn bare befruktning.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres veldig bra ut. Hvis du er glad i barna som om det skulle vært dine egne så er du faktisk det. Ingen kan komme og fortelle deg at det er feil. Det er bare hyggelig og en svært god egenskap.

Anonymous poster hash: 5b51d...3ce

[Nanami]

Jeg fikk tårer i øyekroken av dette innlegget. Jeg har selv en stefar som kom inn i livet til meg og mamma da jeg var 5 år. Jeg er 25 nå. Han er helt fantastisk og jeg ser på ham som en far. Jeg kaller han også med fornavn, for jeg har en far som er inne i bildet. Men jeg tar meg selv i å kalle han pappa av og til likevel. Håper og tror han føler for meg som du gjør for dine.