Kan en mor være mer glad i det ene barnet?

[AnonymBruker]

Min mor er veldig tydelig mer glad i min bror enn meg, sånn har det alltid vært. Nå er vi voksne, han er 45 og jeg 40. Hun har en helt annen omsorg for han; bekymrer seg mer over bagateller (redd for at kona hans ikke er snill nok med han (hun er kjempesnill!), redd for jobben hans selv om den er trygg som banken osv). Er det familiemiddag en sjelden gang, er hun så oppslukt av han, hun ignorerer meg og mine barn totalt. Er dette normalt??

Anonymous poster hash: 3b528...88c

[AnonymBruker]

Jeg er mer glad i den ene av mine foreldre så ja, jeg tenker det er vanlig at også foreldre kan være mer glad i ett av barna sine. Om man bør la det komme så synlig til uttrykk er en annen sak.....

Anonymous poster hash: 9c9eb...025

[Gjest Mythic]

Det er sikkert mulig, men jeg tenker at man burde holde seg for god til å vise det utad. Jeg har to voksne barn, og det er umulig å måle min kjærlighet til dem, men det jeg kan si, er at jeg er glad i dem på forskjellig måte. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, egentlig. Jeg er like glad i begge, men måten jeg viser det på, kan nok ha forskjellig uttrykk.

[AnonymBruker]

http://ipad.dagbladet.no/2010/10/31/tema/foreldre/klikk/14080776/

Mye interessant om temaet her

Anonymous poster hash: 3b528...88c

[miaw]

Jeg kjenner en godt voksen mann som alltid har hatt dårlig selvfølelse, vært til tider deprimert og slitt med tanker om at han aldri kan bli bra nok. Det er fordi at begge foreldrene helt tydelig har vist mer kjærlighet til søsteren hans helt siden de var små, og hun har alltid blitt favorisert.

[missLynch]

Ikke at jeg helt fortstår hvordan man være mer glad i ett av barna; det høres egentlig litt tabu ut. Det er sånt som rett og slett ikke skal gå an, spør du meg.

Jeg synes man som mor bør passe seg for å vise det åpenlyst, i hvert fall! Det er jo stygt!

Har du noen gang nevnt dette for henne, TS?

Endret 8. mars 2015 av missLynch

[AnonymBruker]

Jeg er mer glad i den ene av mine foreldre så ja, jeg tenker det er vanlig at også foreldre kan være mer glad i ett av barna sine. Om man bør la det komme så synlig til uttrykk er en annen sak.....

Anonymous poster hash: 9c9eb...025

Litt forskjell på å være mest glad i den ene forelderen, ift å være mest glad i ett barn, synes jeg.

Anonymous poster hash: ba406...8d8

[AnonymBruker]

Det kan ikke være at hun er redd for eller tror han ikke klarer livet like lett som deg da? Da føler hun kanskje at hun må passe mer på han enn deg?

Jeg mener man absolutt ikke bør vise mer omsorg eller kjærlighet for ett av barna sine. Men jeg tror nok at noen kan bli mer glad i ett av barna sine ja.

Anonymous poster hash: afaef...8a4

[AnonymBruker]

Ja foreldrene mine var mye mer glad i lillebroren enn i meg.

Ofte kunne mamma komme å susse og kose med lillebroren min om vi satt og så på tv. Han fikk klem og kos og skryt, men det fikk ikke jeg. Jeg så på det som normalt pga han var så liten, men nå i voksen alder ser jeg forskjellsbehandlingen mer.

Han fikk også sykler hele tiden, mens jeg aldri fikk noe.

Anonymous poster hash: a2ff1...60f

[AnonymBruker]

Min mor er veldig tydelig mer glad i min bror enn meg, sånn har det alltid vært. Nå er vi voksne, han er 45 og jeg 40. Hun har en helt annen omsorg for han; bekymrer seg mer over bagateller (redd for at kona hans ikke er snill nok med han (hun er kjempesnill!), redd for jobben hans selv om den er trygg som banken osv). Er det familiemiddag en sjelden gang, er hun så oppslukt av han, hun ignorerer meg og mine barn totalt. Er dette normalt??

Anonymous poster hash: 3b528...88c

En mor kan fint være mer glad i det ene barnet enn de andre. Det er skremmende for normalt. Jeg har ingen barn selv, og jeg er heller ikke en mor, men jeg legger fint merke til dette på bestemoren min. På familiemiddager osv. snakker hun alltid om de to sønnene hennes. Hun bryr seg ikke så mye om min mor eller hennes to andre søsken. Jeg merker også veldig tydelig på henne at hun ikke liker hun ene tanten min så godt. Hun er ikke direkte frekk mot henne, men hun prøver heller ikke å skjule dette.

Anonymous poster hash: 06163...99f

[Gjest Gjesp]

Ja, det går an. Mine svigerforeldre har aldri lagt skjul på at de er mer glad i og bryr seg mer om min manns søster enn ham. Jeg synes det er direkte hårreisende å være vitne til slik forskjellsbehandlinger. Selv har jeg aldri gjort forskjell på mine barn. De er like elsket begge to og jeg gjør aldri forskjell på dem. Min mann er spesielt obs på dette da han har opplevd det selv på kroppen og vet hva det gjør med et barn å vokse opp i en sånn familie.

Forskjellsbehandlingen fortsatte til neste generasjon så søsterens barn er blitt mye mer ivaretatt enn våre barn.

Nå når barna våre er voksne så skjønner ikke svigerforeldrene mine at de aldri gidder å besøke dem. Jeg må nesten le - det er tragikomisk. Barna våre har overhode ingen forhold til sin farmor og farfar. De er omtrent ikke-eksisterende i livene deres. Dette har de lagt opp til selv og må nå ta følgene for sine handlinger gjennom årevis.

[peanut_juice]

Det er jo som med alle andre mennesker. Noen har du rett og slett bare bedre kjemi med. Så det vil nok være det barnet som er mest lik enten mammaen eller pappaen som kommer best overens med den foreldren, fordi di kan relatere seg til hverandre lettere.

som f.eks mormor likte alltid mammen min bedre enn tanta mi, men det syntes tante var helt greit for hun hadde mer tilfelles med morfar og likte han bedre.

[AnonymBruker]

Bestemor har helt klart en favorittsønn, uansett hva han eller avkommet gjør så er det helt perfekt, og ingen må si noe som helst imot dem. Det at resten av oss sliter veldig å omgås han, gjør det hele til en vanskelig situasjon Ingenting er vel mer festlig enn en bestemor med 6 barn, som hun helt tydelig rangerer, og som stadig vekk snakker om hvor rettferdig hun er og hvor feil det hadde vært hvis hun skulle forskjellsbehandla barn og barnebarn

Anonymous poster hash: c0978...84d

[AnonymBruker]

TS, det er ikke normalt, men ikke helt uvanlig at en eller begge foreldre til og med VISER at de ikke bryr seg like mye om alle sine barn.

Jeg tror også at foreldre som sårer barna med vilje eller uten å se hva de gjør (utrolig nok) har noen personlige issues, sånn at de ikke klarer å se barna avgrenset fra seg selv. Noen barn blir straffet for å være "feil", mens andre belønnes fordi de klarer å bekrefte morens følelser på et eller flere plan.

Helt friske voksne mennesker behandler barna og barnebarna sine rettferdig og viser dem varme og omtanke.

Anbefaler deg å lese boken "Ut av dine foreldres grep: slik leger du følelsesmessige sår fra barndommen" av Susan Forward og Craigh Buck

Anonymous poster hash: a8e83...5b7

[AnonymBruker]

Min mor er veldig tydelig mer glad i min bror enn meg, sånn har det alltid vært. Nå er vi voksne, han er 45 og jeg 40. Hun har en helt annen omsorg for han; bekymrer seg mer over bagateller (redd for at kona hans ikke er snill nok med han (hun er kjempesnill!), redd for jobben hans selv om den er trygg som banken osv). Er det familiemiddag en sjelden gang, er hun så oppslukt av han, hun ignorerer meg og mine barn totalt. Er dette normalt??

Anonymous poster hash: 3b528...88c

Jeg tror ofte at bekymring kan misstolkes som kjærlighet. Det jeg mener er at jeg som mor kan bekymre meg mer over et av barna, selv om jeg er like glad i dem.

Jeg har et barn som alltid klarer seg, har god jobb, har et stå på guts som jeg beundrer, og jeg føler at dette barnet klarer seg veldig godt.

Jeg har et barn som er mye dårlig, det er naturlig at jeg bekymrer meg for det.

Jeg har også et barn som sliter litt sosialt.

Jeg er like glad i barna, men jeg er temmelig sikker på at mine observasjoner og bekymringer ikke er like tydelig for min andre barn.

De synes jeg styrer litt for mye med barnet som er mye syk, og bekymrer meg i overkant mye for barnet som sliter sosialt.

Poenget mitt er at jeg tror foreldrene dine er like glad i dere begge. Noen ganger er det også slik at vi mennesker ser alt vi ikke får, og ikke det vi får. Så kanskje du overser den interessen og omsorgen de gir deg, og henger det opp i det når de gir omsorg for broren din. Når man først har begynt å tenke som du gjør, ser man etter tegn på at det er slik at moren din viser mer omsorg for broren din enn det, og da finner du det, enten det er der eller ikke.

Anonymous poster hash: 4d520...341

[AnonymBruker]

Ja, jeg har sett flere eksempler på det, dessverre. Men noen prøver i det minste å skjule det. Andre virker nesten som de har en motstand mot det ene barnet, ikke bare litt mindre glad i. Det handler ofte om en mangel hos forelderen selv, som igjen kan komme av forholdet til dens foreldre.

Anonymous poster hash: 70912...193

[Hu i Svingen]

Jeg tror egentlig ikke det er veldig vanlig å være mer glad i ett barn (selv om det selvfølgelig går an), men jeg tror det er vanlig å ha ulike forhold til sine barn. Bekymringer kan spille inn, men også ren kjemi/personlighet.

Min far behandler min søster på en helt annen måte enn han behandler meg. Jeg får kritikk for veldig mye, søsteren er så flink og søt - forskjellen merkes best på at jeg ikke kan tulle med ham uten at han tar det i verste mening. Søsteren min slipper unna med nesten hva som helst. Dette er ikke noe jeg inbilder meg, hun ser det like godt som meg og kan slik sett bekrefte påstanden min.

Søsteren min er født mye senere, og på det tidspunktet hadde min far vokst mye og det ga dem et mye bedre utgangspunkt. Dessuten ER hun både søtere og flinkere enn meg. (Ha ha)

Selv om det er slik, så VET jeg at han er akkurat like glad i meg som i henne. Vi har bare kommet litt skjevt ut, og vi er sårbare for hverandres oppførsel. Relasjonen er bare helt forskjellig, og slik jeg ser det er jeg veldig glad for at vi ikke er to søsken med like "dårlig" forhold til pappa.

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er mer vanlig enn man skulle tro, men det er jo ekstremt tabu så det snakkes ikke om.

Anonymous poster hash: 54ee9...e66

[gangnedsol i elg]

"Øst for Eden" handler om søskenrivalisering. J...godt spill av James Dean. Han spiller den upopulære broren. Hjerteskjærende.

Ikke alle mennesker klarer å skjule at de liker noen bedre enn andre. Men å like er ikke det samme som å elske. Jeg er sikker på at din mor er like glad i deg, om hun kanskje ikke liker deg like godt.

Jeg har det litt som deg. Ikke mors mest populære barn. Knallhard konkurranse fra guttene:-) (er "jente") Men jeg vet at hun er like glad i meg som de andre.

[QueenOfTheSidewalk]

Bestemor har helt klart en favorittsønn, uansett hva han eller avkommet gjør så er det helt perfekt, og ingen må si noe som helst imot dem. Det at resten av oss sliter veldig å omgås han, gjør det hele til en vanskelig situasjon Ingenting er vel mer festlig enn en bestemor med 6 barn, som hun helt tydelig rangerer, og som stadig vekk snakker om hvor rettferdig hun er og hvor feil det hadde vært hvis hun skulle forskjellsbehandla barn og barnebarn

Anonymous poster hash: c0978...84d

Det er så typisk foreldre som forskjellsbehandler. De snakker så fint om at de ikke gjør det, men alle andre rundt dem ser at de gjør det