Hvor er Gud?

[Gjest pace]

Vi lever i en relativ verden, og i en relativ verden vil ikke noenting være annet enn relativt... alt er relativt.

Etter hva jeg har lest, burde man være forsiktig med å bruke ordet relativt. Feks når det kommer til moral. Hvis alt er da relativt, kan man ikke bekylde andre eller seg selv igjennom handlinger. Man må si "Det som er riktig for deg/dere, behøver ikke å være riktig for oss" Og hvordan kan man da si hvis noen gjør noe galt? Hvis en fyr drepte en annen fordi han tok sjokoladen hans. Skal jeg da si: "Nei, hva som er riktig for deg, behøver ikke være riktig for meg!" Og bare la ting gå videre? Men dette blir litt på siden.

feks 1+1=2 er ikke så veldig relativt.

Man burde kanskje skille mellom når man går inn i en vitenskapelig leten og snakker om det, og når man forholder seg til samfunns prinsipper? Men klarer man å skille det?

Og det er hva jeg tror, men det er jo så vanskelig å forklare også  

Ja. Også får man vel en forståelse av verden igjennom både følelser og logikk. Det følelses messige er vel vanskelig?

Intet er umulig for Gud. Og når ingenting er umulig, så er alt mulig - også å være ingenting som ikke går an.

Her får jeg et språkproblem. "Intet er umulig for Gud" Betyr jo faktisk at Gud ikke får til Ingenting.

"Og når ingenting er umulig, så er alt mulig" burde jo oversettes med "ingenting eksisterer ikke, og derfor er bare Alt/det eksisterende igjen, og Det er mulig"

Jeg klarer liksom ikke så tro på meg selv hvis jeg skal si at 1+1=0.

Ta feks døden. Man tenker fort at da blir man jo til Ingenting. Men gjør man det? Jeg tror ikke det. Hjernen forsvinner bare ikke uti ingenting. Den blir overført til andre former og substanser. Hjernen omformerer og går inn i Jorden. Si det på en annen måte så dør man jo ikke helt plutselig. Man burde heller si at man gror og dør hele livet. Deler av hjernen omformerer seg, celler blir født og dør hele tiden.

[Polly Ester]

Ja. Også får man vel en forståelse av verden igjennom både følelser og logikk. Det følelses messige er vel vanskelig?

Ja, følelser kan bli vanskelig å definere og forklare. Jeg skjønner ikke hvorfor folk tror på at Jesus er Guds sønn, men det går på tro og følelser det også...

Ta feks døden. Man tenker fort at da blir man jo til Ingenting. Men gjør man det? Jeg tror ikke det. Hjernen forsvinner bare ikke uti ingenting. Den blir overført til andre former og substanser. Hjernen omformerer og går inn i Jorden. Si det på en annen måte så dør man jo ikke helt plutselig. Man burde heller si at man gror og dør hele livet. Deler av hjernen omformerer seg, celler blir født og dør hele tiden.

Ja, der er jeg helt enig med deg. Kropp er energi, tanker er energi - og energi blir ikke borte, det går bare over i en annen form. Jeg tror sjelen er tanker og drømmer som vi bærer med oss til neste liv. Kroppen er energi som går over til jord og råtner...

[Gjest pace]

atomer går jo også ut og inn av hjernen hele tiden. Man er ikke sånt sett heller et rent subjektivsk vesen utelukket fra resten av verden. Så alt sånn 'alt er subjektivt' prat tror jeg heller ikke noe på.

[Gjest GreenSky]

H*n er i min lomme!

[Nick Etmitt]

Jeg tror heller man må forstå Gud som noe annet enn å kalle han for ingenting. Når hun sier det så får Gud en hel annen forståelse. Så ja Gud blir ingenting, det gamle forståelsen forsvinner ja. Men når man sier at Gud er i alt, så mener jeg at men forstår det sånn at det er en sammenheng mellom ting. Da blir det riktigere å kalle han for alt, enn ingenting.

Den historiske begivenheten ang. det var Spinoza som var den første (i Europa. Og den første store bibelkritikeren) som mente at man måtte omformulere Gud på den måten, og 'beviste' det, som han kanskje selv ville ha sagt, igjennom en del filosofiske proposisjoner igjennom boka hans 'Etikk'. Han har sin egen definisjon på Gud da, men den ligger visstnok under den panteistiske forståelsen den også.

Logiske greier, så det er vel ganske guttete. Siden det er blitt mest kjent igjennom vitenskapen som handler om det som ER, er det flest fysikk- vitenskapsmenn som får interesse for han, sånt som Einstein.

http://www.mtsu.edu/~rbombard/RB/Spinoza/ethica1.html Les definisjonene og axiomene først

Have fun!

Altså, det jeg mente med at Gud er ingenting, er at jeg ikke tror det finnes noen gud. Nå må ikke dere analysere alt i hjel her.

[Gjest pace]

Hva innebærer din definisjon av Gud som du mener er helt ubrukelig? Du snakket om en personifisert Gud? Eller mente du at Gud er et helt ubrukelig ord som ikke kan brukes til noe?

Uansett så mener Valnøtt at Gud forståelsen må vris om til at Alt er Gud. Og du sier at å bruke Gud til noe er helt ubrukelig? Ivertfall syntes jeg det er to helt forkjellige debatter, og at det blir forvirrende. Når du bare sier enn sånn kort setning, da kan jeg vel få lov til å utbrodere litt? Men jeg skulle kanskje heller spurt deg.

[Gjest pace]

H*n er i min lomme!

Hvis det er sant så er vel alt Greensky-subjektivt da. Alt det Greensky mener er riktig er riktig? :o Erm... kan du GI meg den?

[Gjest gjest1]

Du kan gjøre det. Eller du kan drepe ham. Eller du kan sette ham i fengsel. Eller du kan applaudere ham og bli en fan. Eller du kan rulle ham i tjære og fjær og sette ham i gapestokk. Eller du kan gjøre ham til din gud. Eller du kan overse ham. Alt er relativt.

Filosofer har brukt dette i forhold til moral, som EM Cioran's tanke om frihet fra handlingens frukt. Full frihet har du først når du frir deg fra dine handlingers frukter. Man kan spørre seg hvem det gavner at du reagerer på at en mann dreper en som tok sjokoladen hans. Mennesker vil drepe, voldta og stjele. Vi har lover, regler og straffetiltak for dette, men mennesker fortsetter å drepe, voldta og stjele.

[Gjest pace]

Og jeg kan spørre hva det gavner om hvis vi gir blaffen i hva andre gjør Hva ville du gjort i barneoppdragelse? Bare latt h*n løpe rundt omkring? Laissez Faire er et ord brukt innen psykologi som er definisjonen på foreldre som ikke oppdrar barna sine.

Jeg mener ivertfall at det å si at alt er relativt i et sosialt perspektiv ikke fører til noe godt. Ikke bare fordi at jeg tror at noe er verdt å søke etter, men også fordi man endrer samfunnet for drastisk med å bare gi opp.

Ja, det objektive er unårlig, men å gi opp søken etter noe riktig i det sosiale og si at alt er relativt, da tror jeg man lurer ens egne tanker fordi man egentlig har meninger.

Også så er relativisme et ord som fører problemer i seg selv. Å si at alt er relativt er noe definitivt.

Men selvfølgelig, Noen trenger mer å lytte, andre trenger å dømme i samfunnet vårt.

Ja relativisme er diskutert blant filisofer(logikere) også, men det har ikke noen stor tilhengerskara der.

Jeg tror vi absolutt finner faste proposisjoner også som er sunne å følge, ikke bare i matte. Sier man at alt er relativt tror jeg man mister en intellektuel søken etter hva som er godt, jeg tror man også mister noe godt. Ta feks at Sannhet er relativt i forhold til nummer. Den syntes jeg er så evig som det går ann. Uansett hvor mange som mener en ting, gir det ikke noe større sannsynlighet for at det de mener er sant.

Uansett, hvis man går vekk fra sånne ting og mener at alt er relativt så tror jeg man ender opp i et anarkistisk nytelses sammfunn.

Vi har lover' date=' regler og straffetiltak for dette, men mennesker fortsetter å drepe, voldta og stjele.[/quote']

Nja. Men fordi noen fortsetter å gjøre det beviser det ingenting.

[Gjest gjest1]

Å si at alt er relativt i et sosialt/moralsk aspekt ikke fører med seg noe godt er nå så, men det endrer ikke på det at alt er relativt.

[Gjest pace]

Å si at alt er relativt i et sosialt/moralsk aspekt ikke fører med seg noe godt er nå så' date=' men det endrer ikke på det at alt er relativt.[/quote']

Men se på hva du skriver... Du sier at Alt er relativt, Da skal man vel forstå det i et moralsk/sosialt aspekt også? Hvordan skal jeg vite at du mener Alt, men bare ikke akkurat det der? Av det jeg har møtt av mennesker så tolker de ivertfall at alt er relativt til hva de burde gjøre også. Eller mener du at Resten er relativt? Jeg liker bedre å si at alt er i Bevegelse.

Filosofi er sånn jeg forstår det også mye en søken etter riktig ordbruk. Snakke bra sånn at man forstår hverandre, men også kanskje like viktig: forstå seg selv og ikke bli lurt av sitt eget språkbruk. For man utvikler stadig nye forståelser for de ord man bruker til daglig. Det er jo også skitt som skjer i verden fordi vi ikke forstår hverandre, igjennom ord, hva vi har vært igjennom.

[Gjest GreenSky]

Det er jo forsåvidt riktig, men det var ikke det jeg mente nå.

Jeg tror at Gud er alle og ingen steder, dermed er han også i min lomme.

[Gjest pace]

Oja. Det var godt å høre at han er andre steder også *phiew*

[Gjest gjest1]

OK, kanskje forrige innlegg var dårlig formulert. Det var et hastverksinnlegg, da mannen sto og dro i armen min og forsøkte å få meg vekk fra computeren..

Sitatet mitt over om det sosiale perpektiv viste til et sitat av deg:

Slik jeg forstår deg, sier du at det ikke fører noe godt med seg, sosialt sett, å si at alt er relativt. Kanskje forstår jeg deg feil? Det er altså ikke jeg som sier at det sosiale skal holdes utenfor Altet, men du. Det jeg mente å si var at OK, du kan tenke at det ikke fører noe godt med seg å tenke at alt er relativt, sosialt sett, men det forandrer ikke at alt er relativt. Jeg har full forståelse for at dette er omtrent som å diskutere guds eksistens. Ingen har rett, og ingen tar feil.

Det jeg stusser på er at du sammenligner det med at alt er Relativt med det å gi opp? Den logikken skjønner jeg ikke, men du må gjerne forklare den nærmere for meg.

[Gjest Anonymous]

Bare slå deg til ro med at du definitivt aldri vil finne ut av det spørsmålet. Dessverre?

Nei. Folk med din innstilling vil nok aldri det. Dessverre?

[Gjest TomKrus]

Nei. Folk med din innstilling vil nok aldri det. Dessverre?

Nei, ingen vil det, uavhengig av hvor mye de måtte ønske. Dessverre?

[Gjest pace]

Slik jeg forstår deg, sier du at det ikke fører noe godt med seg, sosialt sett, å si at alt er relativt. Kanskje forstår jeg deg feil? Det er altså ikke jeg som sier at det sosiale skal holdes utenfor Altet, men du. Det jeg mente å si var at OK, du kan tenke at det ikke fører noe godt med seg å tenke at alt er relativt, sosialt sett, men det forandrer ikke at alt er relativt. Jeg har full forståelse for at dette er omtrent som å diskutere guds eksistens. Ingen har rett, og ingen tar feil.

Det jeg stusser på er at du sammenligner det med at alt er Relativt med det å gi opp? Den logikken skjønner jeg ikke, men du må gjerne forklare den nærmere for meg.

Sorry Possum, hadde litt mye jobb i det siste.

Når jeg ser litt nærmere etter nå tror jeg vi trenger først en definisjon på relativisme:

Etter msn dictionary:

Relativism:

Belief in changeable standards: the belief that concepts such as right and wrong, goodness and badness, or truth and falsehood are not absolute but change from culture to culture and situation to situation.

Dette er hva relativisme betyr egentlig. Og det er ment til meninger, og ikke fysikk. Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med relativisme, eller jeg er vel ikke helt sikker på hva jeg mener heller, det er kanskje derfor vi går igjennom dette her nå . Ivertfall hvis jeg først kan ta for meg muligheten at du mente: alt er originalt relativt i meninger.

Først har jeg et problem med relativisme i seg selv.

Faktisk er det forkjellige typer relativisme. Man må bare godkjenne det. Man kan tolke det på at alt er relativt mellom person og person. Andre konsepter går fra kulturer og kulturer [Altså, hvis samfunnsrelativisme:"Hva som er riktig i et samfunn, trenger ikke å være riktigt i et annet". Hvis personrelativisme: "Hva som er riktigt for deg, behøver ikke å være riktig for meg"].

Mitt første problem med relativisme er altså konseptuelt. Sånn jeg ser det får du et grenseproblem. For hva er da riktig relativisme? Er ting relativt fra deg til meg? Eller hvorfor ikke like gjærne relativt fra hue mitt til armen min? Når du ikke kan sette noen grenser på relativismen, hvordan kan man då forstå den eller få noe godt ut av den?

Og her er jeg også inne på det med de grense problemene vi har, et Praktisk problem. Jeg ser ikke hvordan noen skal forstå at "Alt er relativt", men sånn fortryllerisk bare ikke bruke den i sin sosiale hverdag. Min erfaring er at folk også da legger relativitenen automatisk også inn i det sosiale, derfor liker jeg heller ikke å dytte ting i den retningen fordi det faktisk fører den veien, fordi de forstår det på den måten hvis man ikke sier mer.

Også har jeg et moralsk problem med relativisme.

Altså sånn jeg oppfatter virkeligheten streber vi alltid mellom det som er og sånn ting burde være. Problemet mitt som ikke får meg lyst til å følge relativisme er at, ivertfall sånn jeg forstår det, kan man i det ekstreme ikke godkjenne meninger. Selvfølgelig er det ikke sånn at "Ja nå tror jeg på relativisme, derfor er det bare å gi opp", men at vi alltid tar på oss prinsipper som vi følger. Alle gjør det enten man vil eller ikke tror jeg(Og her var det jeg snakket om i sta. Enda et konseptuelt problem. Alle har prinsipper. Til og med relativisme er et prinsipp. Så det blir et døfødt barn. Den slår seg selv ut). Når man da tar på seg relativisme meningen, går man i feil retning. Det var det jeg mente med å "Gi opp". Det er sikkert deilig å ta en pause en gang i blant, men noe annet er å ha det som en lov.

I det fundamentalistiske prinsipp godkjenner man ikke andres meninger som noe viktige, i relativisme godkjenner man egentlig ikke meninger som faste i det hele tatt.

Toleranse er en god ting. Men for å kunne bruke toleranse må man først ha meninger som man kan tolerere. I relativistisk prinsipp setter man derimot relativisme høyest, derfor går man heller mot: "I dette samfunnet tolererer man hverandre, i det andre samfunnet tolererer man ikke hverandre. Hva som er riktig for noen bør ikke være riktig for andre". (Dette føler jeg går inn over i Gudsprinsippet, jeg skal ta det senere)

Selvfølgelig er det sånn at i samfunnet har man egentlig har andre forståelser for ordene, andre enn det det kanskje egentlig betyr eller var ment som. Men skal jeg være streng på det, er relativisme noe jeg ikke kan forstå som det, hva skal jeg si.. høyeste prinsipp.

Å sette en type evolusjonistisk prinsipp er bedre tror jeg. Men da med en litt annen forståelse enn den sosialistiske darwinismen. Man må godkjenne det 'evolusjonistiske' moralistiske også. Man bare godkjenner at det er meninger der ute som er bra eller bedre som man ikke har oppdaget enda. Vi har jo utviklet oss som mennesker og blir smartere. En gang kunne vi ikke regne sammen 7x3. Jeg tror det bare er sunnere å godkjenne at det er sunnhet eller en kompleksitet der ute som vi nærmer oss eller som vi forstår mere og bedre av. Men selvfølgelig kan det være vanskelig å komme videre. Jeg tror at man kan godkjenne at noen ting er sikrere enn andre ting. Dette blir selvfølgelig vanskelig, men ikke noe jeg ser på som umulig.

Og da kommer jeg til det med Gud.

Sånn jeg forstår det nytter det lite(!) å skulle gå inn i et filosofisk transe. Altså man må alltid ta for seg at man er et del av et samfunn, vi tenker nå pga av det samfunnet man er i. Og dette blir på en måte også for meg å si at Gud blir prinsippet på den høyeste forståelsen. Gud her forstår jeg ikke som Det Objektive, men at noe Er, en slags subjektvisme og objektivisme i ett. Jeg kan ikke la meg bli ekstremistisk, men må ta meg i balanse.

Og da enten man tror på en personlig Gud som styrer Alt, eller omdefinerer Gudsprinsippet til Altet, tror jeg dette på denne saken fører den samme Gode veien. Man setter ett felleskap, ansvaret, at noe Er, i høyeste orden.

Uansett er det noe jeg føler jeg har lært best med å lese filosofi er det å få en respekt for det Subjektive og Objektive. Det er rett og slett et enormt problem område som de fleste ikke har nok respekt for når de bruker ordene, altsa de misbruker det. Bare det å forstå hva objektivisme eller subjektivisme er er et umulig problem. Jeg er bare rent pessemistisk på at vi kommer noen gang til å nå noen direkte forståelse av det Objektivistiske eller Subjektivistiske. Altså det er masse gode ting man kan finne ut av, så jeg tror på det jeg sa over om at noe er mer Sikrere enn andre ting.. Denne forståelsen min innebærer altså en gjennomgåelse av logiske ting, men det er også en følelse. Derfor ender jeg da opp i at man i verden faktisk burde legge generelle prioriteringer i enkelte saker over andre.

Rent sånn filosofi historisk ble Descartes kjent med hans egentlig ultra subjektivistiske "Jeg tenker/tviler, derfor er jeg" Han hadde første erkjennelsen i seg selv. Den ble vel en revolusjon fordi man var jo så vant med å sette Gud øverst(vet ikke, men kanskje man oppfattet denne Guden som et mer objektivistisk bilde, og ikke en sammenslåing av O+S=Er). Selv om hans prinsipp er noe vi i dag på en komformisk måte ofte godkjenner, har dette ingen klar filosofi historisk sikkerhet! Det er andre kjente filosofer som mener og har argumentert igjennom, selvfølgelig klar logikk, at den høyeste erkjennelsen er bare at noe er, eller at faktisk det objektive er den høyeste erkjennelsen.

Det at jeg er meg er noe jeg forstår igjennom dialog med andre og med å se meg rundt omkring. Men da er altså informasjonen jeg får, at jeg er meg, fra noe Annet/Andre. Hva gjør meg da sikker på hva? Og har noen noensinne funnet ut hvilken del av hjernen egentlig er deg? Og atomer går inn og ut av hjernen. Den er ikke helt utestengt fra resten av verden...

Derfor tror jeg at det relgiøse er noe som alltid vil være. Ja man trenger kanskje en forbedring eller utvikling. Men for meg, sånn jeg har delvis forklart det over, kan man ikke nå noe 100% sikkert, derfor kan du si at man ender opp i det relgiøse, og det er Tro. Og tro innebærer en hengivenhet/følelse, men også selvfølgelig logikk for hva som er riktigt. Jeg kan godt si at en person ikke tilhører en bestemt religion, men jeg kan ikke, utifra sånn jeg forstår ordet relgiøsitet, forstå noensinne noen som ikke relgiøs.

Det er et par andre morsomme oppdagelser som jeg ivertfall syntes jeg har oppdaget igjennom filosofi.

(dette er fra filosofen David Hume forresten) Ta feks 1+1=2, og min sig under "Nummer er relativt til sannhet"(noe jeg tror på veldig sterkt! Og som jeg tror er veldig viktig å ha i bakhue i vårt samfunn). Ikke bare mener jeg det direkte til den formelen 1+1=2(og matte generelt), men jeg mener også at uansett hvor mange som mener at den formelen er riktig så gjør selvfølgelig(legg merke til hvordan du er føler dette mere enn andre ting, at du går inn i større sikkerhet) ikke 1+1=2 mere sant! Alikevel tar folk ganske ofte den konklusjonen, noe som fører til konformisme, som har ført til noen enorme folkemord.

Tilbake til matte i seg selv. Når du så regner 1+1=2 så må man legge merke til at man faktisk aldri får en Direkte forståelse av at 1+1=2. Du må alltid regne det!! Ta feks 2+2=4 da. Da ser man det kanskje klarere. Det er delt opp i tre deler. Og du må alltid ta de to første og regne får kommer du fram til svaret.

Poenget mitt er at matte eller teknikk kan blant mange bli sett på som Det Objektive. Vi forsto det nå igjennom en logisk gjennomgang, og det blir noe distansert og fragmentert. Man kan tenke at det "ivertfall er objektivt", men så surrer man det altså sammen.

Men igjen.. når man snakker vanligvis blir det selvfølgelig tungt å måtte liksom misjonere denne forståelsen som en gærning rundt omkring. Så jeg tror det beste bare er å forstå når man snakker filosofisk og når man igjen slapper av og prater om noe annet. Til en viss grad ivertfall

Konklusjon:

Så siden man ikke når det objektive, så må man bare godkjenne det man har; logikk, følelser, tro. Og bare prøve og prioritere og bli glad når vi kommer et steg nærmere noe bra. Relativistisk, likegyldig holdning blir ikke svaret.

Se på det i dag. Vi lengter etter å blir hørt, vi er ensomme, gjør ting som andre forteller oss bare fordi vi vil føle oss som en del av helheten. Vi drømmer oss tilbake til det ridderlige og naturen. Jeg tror følelsene våres også prøver å fortelle oss noe. Men for å nå et sånt godt samfunn tror jeg at man når det best ved å godkjenne Gud(At noe Er, som det høyeste prinsipp, at man så fort som mulig prioriterer enkelte ting over andre ting. Men jeg kan se at Gud her lett kan misforstås.). Det er noe jeg ikke er fult så sikker på da. Men det er den konklusjonen jeg får igjennom dette her.

Ivertfall vil jeg lese om disse tingene nå sånn at jeg kan bruke det i mitt liv og gi ting til andre. Ikke lese filosofien rett før jeg dør. Og levd har vi gjordt igjennom masser av år. Det har vært masse samfunn tidligere hvor man faktisk har levd mer naturlig og tettere sammen. Jeg tror ikke på å kaste bibelen ut vinduet.

[*SOL*]

"TomKrus", sier:Jeg vil tippe sannsynligheten for å finne ham øker hvis du leter i andre dimensjoner enn de tre vi lett orienterer oss i. Det hele forutsetter dog at han ønsker å bli funnet. Det er ikke helt sikkert.

Hei, Tom..slår opp i profeten Jesaja kap.55, vers6 og leser.....Søk Herren mens han er å finne, kall på Han den stund han er nær...Dette er skrevet på oppfordring av Herrens profet...ellers er det bare å lese i vei for hele rukkelet i denne tråden

[Gjest lille gjesten]

Jeg tror ikke det finnes noe gud her i verden.

Viss det så skulle eksistere en person i verden som følger med på alt hvorfor beskytter han oss ikke da?

Hvordan kan Gud godta alt som skjer uten å ordne opp når han ser at vi har problemer med å ordne opp i enkelte ting selv.Mange sier at Gud ordner opp med tiden,men hva med alle de muslimske kvinnene som blir drept hvert år av sine menn? Alle de små uskyldige barna som blir kidnappet hvert år, og drap ellers.

Folk sier jo at Gud er glad i alle og da må han jo være glad i de muslimske kvinnen som daglig blir mishandlet.Siste nytt er jo at en 13 år gammel jente skal bli steinet til døde fordi hennes to år eldre bror har gjort henne gravid.Hvor er Gud i den saken?

Leste nettopp en bok om foreldre kidnapping.Mødre som blir sittende igjen uten et spor etter sine egne barn fordi fedrene har tatt de med seg til et annet land..Hvor er Gud da?

Alle kvinner som ber hver dag om hjelp,hvor blir hjelpen av?

Hungersnøden og katastrofen i USA 11 september...hvor var Gud da?

Nei sannheten er så klar som den kan bli.Gud finnes ikke han har aldri eksistert og kommer nok aldri til å vise seg i fremtiden heller.

Det er nå bare min mening da....

[*SOL*]

Når jeg sier trosvedkjenningen tenker jeg sånn at Gud skapte himmel og jord med alle dens fysiske lover og regler. Håper du forstår hva jeg tenker når jeg sier at da har han satt seg utenfor sitt skaperverk, til dets fastsatte tid. Det er vel også derfor Jesus ble født inn som et menneskebarn. Hvist det ikke hadde vert noen Gud så tror ikkje jeg vi hadde vert ulike dyr i oppførselen og det hadde vert verre en vi har det nå. For i denne verden finnes sympati og medmennesklighet. For Adams skyld ble jorden forbannet og mennesket fikk evnen til å kjenne godt og ondt.