Apropos å sette noen på plass. Grenser, selvrespekt..

[AnonymBruker]

Tråden om å sette dama på plass fra første stund fikk meg til å tenke litt.

Jeg har hatt omgivelser som gjorde at jeg ikke var bevisst på hvem jeg selv egentlig var, hvilke behov jeg hadde, hva jeg ønsket, hva jeg mente osv. Alt dreide seg om andre personer, og å få ting til å gå så smidig som mulig i forhold til det.

Senere ble jeg kontrollert av en veldig eiesyk gutt. Han snakket også veldig nedsettende til meg, og var veldig kritisk. Sint og oppfarende var han også. Jeg kom meg heldigvis vekk fra han, men ikke så fort at det ikke gjorde noe med meg.

Etter det fikk jeg enda mer problemer med å si ifra, om jeg var uenig med noen. Sto ikke opp for meg selv, men danset litt etter andres piper. Gradvis har dette bedret seg.

Nå har jeg en stund gått til samtaleterapi, hvor det fokuseres på å få mer jeg-fokus. Jeg er like mye verdt som alle andre, jeg må øke respekten for meg selv osv.

Har fått en flott kjæreste nå. Og merker jeg er litt skeptisk pga ting jeg har opplevd tidligere. Og det føles ikke greit.. Han er en bra fyr, jeg hater at jeg er mistenksom..

Det minste snev av sjalusi, gjør f.eks. at jeg reagerer. Snakket med en venninne om det, og hun sa at litt sjalusi tyder jo bare på at han er redd for å miste meg osv. At det er en bra ting.. Hun måtte minne meg på den egne, sunne holdningen jeg hadde før. Før hun sa det, kjente jeg egentlig nulltoleranse for sjalusi.

En dag hadde jeg vasket vinduer før han kom på besøk. Han sa "Her har du oversett en flekk!" og pekte. Jeg ble umiddelbart litt sint, uten å vise det. Og sa "Hvor?" Jeg hadde jo vært så nøye. Så sa han "Neida, de skinner jo, snuppa! Så flink dame jeg har "

En annen dag husker jeg ikke hva vi konkret snakket om, men jeg sa i hvert fall "Du kan bare stikke hjem hvis det skal være på det viset." For å liksom vise at jeg ikke lot meg pille på nesen. Men han gjorde egentlig ikke noe galt.

Fra å føye meg (for han eiesyke) og ikke reagere på noe som helst, har jeg begynt å overreagere. Enten min nye kjæreste ser/hører det, eller jeg bare tenker det og holder det inni meg...

Dette kan bli ødeleggende. Noen råd om hvordan jeg kan snappe ut av det og tenke "Hey, han er ikke den som har gjort deg noe vondt. Ikke la ting gå utover dette forholdet". Ting skjer så fort, og plutselig har jeg sagt noe som jeg egentlig ikke mente.

Spøker generelt, med andre folk, tar jeg ikke alltid så godt. Jeg har vært vant til å fått slengt dritt. Så når noen kommer med en skjev kommentar (ment som spøk), så får de svar. Så det svir. Jeg får ikke til å gi tilbake med samme mynt, jeg legger til et par hundrelapper.

Dette skjer ikke så ofte. Men noe som veldig tydelig er en spøk, som man vanligvis ikke tar seg nær av, tar jeg ikke nødvendigvis som en spøk. Dermed kvier nok noen seg for å være annet enn seriøs i møte med meg.. Jeg er egentlig ikke så selvhøytidelig som jeg fremstår.

Anonymous poster hash: 41e17...33d

[wintergirl]

Tror rett og slett du bare må ta deg i det der og da. Når du får negativ følelse så fang den følelsen og si til deg selv at det ikke er slemt ment fra den andre, tren deg opp litt psykiske muskler så du lærer deg å ikke ta deg så nær av ting.

Kjenner selv en som er litt for nærtagen og går rundt og nager på det en annen har sagt i godt tro. Det nager så mye at vi andre får en meget uhyggelig melding eller tilsnakk. Det har ført til at mange trekker seg unna vedkommende. Skjønner at det ikke er lett pga av vonde opplevelser tidligere, men du må ha tro på de rundt deg som du ser på som venner at de ikke ønsker deg noe vondt. Og husk at vi alle kan formulere oss feil noen ganger. Håper det ordner seg for det , ts. Det gjør det nok Og en omtankeklem fra meg <3

Endret 7. mars 2015 av wintergirl

[AnonymBruker]

Tråden om å sette dama på plass fra første stund fikk meg til å tenke litt.

Jeg har hatt omgivelser som gjorde at jeg ikke var bevisst på hvem jeg selv egentlig var, hvilke behov jeg hadde, hva jeg ønsket, hva jeg mente osv. Alt dreide seg om andre personer, og å få ting til å gå så smidig som mulig i forhold til det.

Senere ble jeg kontrollert av en veldig eiesyk gutt. Han snakket også veldig nedsettende til meg, og var veldig kritisk. Sint og oppfarende var han også. Jeg kom meg heldigvis vekk fra han, men ikke så fort at det ikke gjorde noe med meg.

Etter det fikk jeg enda mer problemer med å si ifra, om jeg var uenig med noen. Sto ikke opp for meg selv, men danset litt etter andres piper. Gradvis har dette bedret seg.

Nå har jeg en stund gått til samtaleterapi, hvor det fokuseres på å få mer jeg-fokus. Jeg er like mye verdt som alle andre, jeg må øke respekten for meg selv osv.

Har fått en flott kjæreste nå. Og merker jeg er litt skeptisk pga ting jeg har opplevd tidligere. Og det føles ikke greit.. Han er en bra fyr, jeg hater at jeg er mistenksom..

Det minste snev av sjalusi, gjør f.eks. at jeg reagerer. Snakket med en venninne om det, og hun sa at litt sjalusi tyder jo bare på at han er redd for å miste meg osv. At det er en bra ting.. Hun måtte minne meg på den egne, sunne holdningen jeg hadde før. Før hun sa det, kjente jeg egentlig nulltoleranse for sjalusi.

En dag hadde jeg vasket vinduer før han kom på besøk. Han sa "Her har du oversett en flekk!" og pekte. Jeg ble umiddelbart litt sint, uten å vise det. Og sa "Hvor?" Jeg hadde jo vært så nøye. Så sa han "Neida, de skinner jo, snuppa! Så flink dame jeg har "

En annen dag husker jeg ikke hva vi konkret snakket om, men jeg sa i hvert fall "Du kan bare stikke hjem hvis det skal være på det viset." For å liksom vise at jeg ikke lot meg pille på nesen. Men han gjorde egentlig ikke noe galt.

Fra å føye meg (for han eiesyke) og ikke reagere på noe som helst, har jeg begynt å overreagere. Enten min nye kjæreste ser/hører det, eller jeg bare tenker det og holder det inni meg...

Dette kan bli ødeleggende. Noen råd om hvordan jeg kan snappe ut av det og tenke "Hey, han er ikke den som har gjort deg noe vondt. Ikke la ting gå utover dette forholdet". Ting skjer så fort, og plutselig har jeg sagt noe som jeg egentlig ikke mente.

Spøker generelt, med andre folk, tar jeg ikke alltid så godt. Jeg har vært vant til å fått slengt dritt. Så når noen kommer med en skjev kommentar (ment som spøk), så får de svar. Så det svir. Jeg får ikke til å gi tilbake med samme mynt, jeg legger til et par hundrelapper.

Dette skjer ikke så ofte. Men noe som veldig tydelig er en spøk, som man vanligvis ikke tar seg nær av, tar jeg ikke nødvendigvis som en spøk. Dermed kvier nok noen seg for å være annet enn seriøs i møte med meg.. Jeg er egentlig ikke så selvhøytidelig som jeg fremstår.

Anonymous poster hash: 41e17...33d

Bra at du er bevisst dette! Du må lære deg å ta det i deg der og da, og ta det tid til å vurdere om dette er noe som krever at du sier i fra hvor grensa er. Hvis du tar den vurderingen der og da, blir du oppfarende og tar alle kampene. Det orker ikke folk å være med på.

Ellers er det bra at du trekker opp linjene i forholdet tydelig.

Etter at jeg og mannen hadde vært sammen i 3 uker kom han inn og sa "jeg blir irritert for at all den dritten din ligger over alt på kjøkkenet og du har vært hjemme og slappet hele dagen". Jeg pakket sakerne mine og sa at det var hyggelig å ha blitt kjent med han, men at jeg ikke ønsket et forhold med noen som snakket sånn til andre mennesker.

Det ble noen dager med tenking for han, og et skikkelig oppgjør. Siden har han aldri snakket sånn til meg, og vist meg masse resepekt. Samtidig har jeg heller aldri tatt et slikt oppgjør i etterkant, fordi det aldri har vært nødvendig. Det er du som legger listen for konfliktnivået i forholdet ditt.

Anonymous poster hash: d93e3...d84