hva tenker du om en kollega som legger ut om sitt private liv på jobb?

[AnonymBruker]

hei, jeg har en kollega som forsåvidt er hyggelig og arbeidsom og flink nok til det hun driver med. problemet er at hun forteller mye fra sitt private liv. om barna , problemer med mannen og venninner osv. vi har en veldig rolig jobb, så det er mye stillesitting, og lett å prate om løst og fast. hun er en åpen person, som kan treffe andre kollegaer på kafe, invitere de hjem og sånne ting. jeg forteller aldri noe personlig til noen på jobb, synes en arbeidsplass ikke er til for å skaffe seg venner. min kollega er uenig i dette , og sier hun alltid er åpen for nye bekjentskaper. vel, jeg har ikke sansen for dette å blande privatliv og jobb. jeg er der for å gjøre en jobb, ikke prate "venninne"prat . hvordan kan jeg takle sånne personer, og hvordan får jeg henne til å slutte? ps. hun er fra nord norge om det har noe å si (de er muligens litt mer åpne og uten filter der?)

Anonymous poster hash: ffea7...8c6

[AnonymBruker]

På min jobb deler stort sett alle ting hjemmefra, om mann og barn, syke foreldre, turer med venninner, opp-pussing, leilighetskjøp, nabokrangler, sykdom osv. Helt vanlig hos oss, heldigvis ikke så rigid forhold til kolleger som du. Jeg har flere kolleger som jeg treffer utenom jobb, mange hos oss som har funnet venner gjennom jobb, hva er galt med det egentlig? Du kan ikke være venner med noen med mindre dere først treffes på fritiden? Vi går ofte ut og spiser sammen, jeg har hatt jobben på vorspiel, folk har innvitert til innflyttningsfest og kaffebesøk. Er virkelig glad for st jeg jobber et sted der folk har ett godt forhold til hverandre og kan snakke sammen både som venner og kolleger. Alle kommer selvfølgelig ikke like godt overens, men stort sett er det et åpent miljø. Du hadde virkelig ikke passet inn hos oss, er glad jeg ikke har en så avmålt kollega som deg. Du virker veldig ung og lite åpen for andre.

Anonymous poster hash: d2c7b...d96

[AnonymBruker]

Hun kan snakke om det selv om du ikke utleverer deg? Jeg skjønte ikke helt hvorfor dette er et problem.

Anonymous poster hash: 70362...1f6

[AnonymBruker]

Jeg synes det er hyggelig å ha litt mer enn

"God morgen" og "takk for i dag" kontakt med kollegene mine. Jobben er en såpass stor del av hverdagen og jeg syned drt handler om livskvalitet.

Når det er sakt så deler jeg ikke alt med alle, deler med de jeg føler det er naturlig å dele med, også forteller jeg ikke akkurat hva jeg og mannen gjør på soverommet heller! Det er snakk om å dele de små opp og nedturene i hverdagen.

Dersom du, TS ikke er interessert i å delta sosialt på den måten så må du nesten bare sende signal om det? Jeg forstår veldig godt at ikke alle har samme sosiale behov som meg, og da er det bedre om de gir litt signaler på det, hvis ikke er det for at kollegene dine inkluderer deg fordi de ikke vil holde deg utenfor.

Anonymous poster hash: 541a1...3d5

[Gjest kisskiss]

hei, jeg har en kollega som forsåvidt er hyggelig og arbeidsom og flink nok til det hun driver med. problemet er at hun forteller mye fra sitt private liv. om barna , problemer med mannen og venninner osv. vi har en veldig rolig jobb, så det er mye stillesitting, og lett å prate om løst og fast. hun er en åpen person, som kan treffe andre kollegaer på kafe, invitere de hjem og sånne ting. jeg forteller aldri noe personlig til noen på jobb, synes en arbeidsplass ikke er til for å skaffe seg venner. min kollega er uenig i dette , og sier hun alltid er åpen for nye bekjentskaper. vel, jeg har ikke sansen for dette å blande privatliv og jobb. jeg er der for å gjøre en jobb, ikke prate "venninne"prat . hvordan kan jeg takle sånne personer, og hvordan får jeg henne til å slutte? ps. hun er fra nord norge om det har noe å si (de er muligens litt mer åpne og uten filter der?)

Anonymous poster hash: ffea7...8c6

har jobbet med mange slike, jeg synes det er koselig og føler jeg får mer kontakt med mine medarbeider slik. men du kan jo kanskje bare gi beskjed at du ikke interessert i å høre det, eller bare overse det.

[AnonymBruker]

På min jobb deler stort sett alle ting hjemmefra, om mann og barn, syke foreldre, turer med venninner, opp-pussing, leilighetskjøp, nabokrangler, sykdom osv. Helt vanlig hos oss, heldigvis ikke så rigid forhold til kolleger som du. Jeg har flere kolleger som jeg treffer utenom jobb, mange hos oss som har funnet venner gjennom jobb, hva er galt med det egentlig? Du kan ikke være venner med noen med mindre dere først treffes på fritiden? Vi går ofte ut og spiser sammen, jeg har hatt jobben på vorspiel, folk har innvitert til innflyttningsfest og kaffebesøk. Er virkelig glad for st jeg jobber et sted der folk har ett godt forhold til hverandre og kan snakke sammen både som venner og kolleger. Alle kommer selvfølgelig ikke like godt overens, men stort sett er det et åpent miljø. Du hadde virkelig ikke passet inn hos oss, er glad jeg ikke har en så avmålt kollega som deg. Du virker veldig ung og lite åpen for andre.

Anonymous poster hash: d2c7b...d96

Er dette virkelig vanlig praksis? Er det ikke vanskelig for deg at kollegaer vet så mye om deg? Min kollega har ingen problem med dette, og hun liker godt å høre på andre sine personlige ting og støtte opp. jeg kjenner jeg blir irritert, for det er en jobb, ikke en venninne plass hvor en skal drive med psykologisk behandling. Jeg har ikke delt noe med mine kollegaer fra mitt liv og synes ikke en skal det heller. noen andre med samme mening? er det litt annen kultur i nord norge? hilsen trådstarter

Anonymous poster hash: ffea7...8c6

[Tvist]

Er dette virkelig vanlig praksis? Er det ikke vanskelig for deg at kollegaer vet så mye om deg? Min kollega har ingen problem med dette, og hun liker godt å høre på andre sine personlige ting og støtte opp. jeg kjenner jeg blir irritert, for det er en jobb, ikke en venninne plass hvor en skal drive med psykologisk behandling. Jeg har ikke delt noe med mine kollegaer fra mitt liv og synes ikke en skal det heller. noen andre med samme mening? er det litt annen kultur i nord norge? hilsen trådstarter

Anonymous poster hash: ffea7...8c6

De er stort sett mer åpne i Nord Norge (etter mitt syn), men det du beskriver her har ingenting med det å gjøre. Det er ganske enkelt vanlig at man prater med kollegaer om fritiden sin.

[Gjest Margit Spat]

Jeg er vant til at man deler litt, men alle har ulike grenser. Personlig synes jeg det er hyggelig å vite litt om hva kollegene liker å sysle med på fritiden, om de har gode erfaringer med bestemte reisemål osv. Det kan også være greit å vite om f.eks en pårørende er alvorlig syk (trenger ikke mer detaljer enn det), slik at det kan tas hensyn til dette. Synes det er litt sært med de som er så påholdne med personlig informasjon at vi verken vet om vedkommende har noe som helst av familie eller fast bosted. På den annen side fer jeg ikke overbegeistret for oversharere, der jeg omtrent vet hva de gjorde i senga dagen før.

Jeg deler så mye, eller lite, som jeg selv vil, og det må andre få lov til også. Jeg kan ikke bestemme hva som føles rett for andre å dele.

Har aldri hatt arbeidsplass nord for Dovre, men har hatt både den totalt innelukkede og overshareren på arbeidsplassene mine.

[AnonymBruker]

Er du seriøs? Jeg er helt målløs. "Synes en arbeidsplass ikke er til for å skaffe seg venner". Hvorfor ikke? De fleste arbeidsplasser er en sosial arena der man tilbringer mye tid med de samme menneskene. Det er jo naturlig å bli godt kjent med en god del av de. Hva i alle dager vil du snakke om da? Været? Eller ha et ensrettet fokus på arbeidsoppgavene og snakke med andre kun når det omhandler dette? Du virker som et lite hyggelig menneske. Du minner meg om de paradise hotel-deltakerne som kun er der for å vinne og overhodet ikke er der for å få noen venner. Det er jo ganske forståelig at de tenker sånn når det er et spill, men i dagliglivet? Jeg fatter ikke hvorfor noen kan tenke sånn som deg.

Anonymous poster hash: 60f35...b38

[Cashbah]

Men det er da bare koselig å bli kjent med kolleger! Der jeg jobber drar vi ofte på bar sammen! Det gjør så vi får et koselig samhold

[AnonymBruker]

Jeg hadde prøvd å være sympatisk og å delta i samtalen, uten å nødvendigvis dele noe av det eventuelle negative med relasjonene mine på hjemmefronten.

Det er kjedelig med folk som virkelig ikke er interessert i å si noe om seg selv på jobben!

Anonymous poster hash: 245f6...455

[AnonymBruker]

Jeg synes det er hyggelig å snakke om personlige ting. Så lenge det ikke blir for intimt. En kollega jeg knapt kjente begynte en gang plutselig å snakke om da hun ble seksuelt misbrukt av et familiemedlem. Og vi stod i kassen! Det var jo forferdelig, men overhodet ikke riktig tid ellet sted å skulle fortelle om dette.

Anonymous poster hash: b5d64...597

[AnonymBruker]

Å utveksle litt sosial prat om privatlivet er noe av det som skaper samhold og godt samarbeidsklima på arbeidsplassen. Det er normalt blant de fleste folk og i de fleste bransjer. Så nå vet du det.

Du er nok en som passer bedre til å telle steiner på Jan Mayen, men for all del, det trengs sikkert slike og?

Anonymous poster hash: 99e4c...9dc

[AnonymBruker]

Jeg syns et godt samhold på jobben er viktig for trivsel og produktivitet. Mye lettere å samarbeide med folk en kommer overens med, oppgavene går ofte mye enklere. I tillegg kan man spøke og tulle med hverandre og det gjør at alle inkludert blir i bedre humør.

Jeg flyttet til en storby der jeg ikke kjente en eneste en, så jobben var måten jeg fikk en ny sosial sirkel på. Hadde i verste fall endt opp som en isolert enstøing uten noe bekjentskap på jobb. Syns det er litt rart å tenke at man ikke kan bli venn med kollegaer. Jeg har fått nye venner som jeg ikke visste jeg kunne kommer overens med via jobben.

Men hvor mye privatsnakk det blir varierer. Man trenger ikke snakke bare om familie og båtkjøp selv om man er venner. Dersom jeg hadde blitt veldig god venn med noen på jobb hadde jeg tatt private samtaler på privaten.

Anonymous poster hash: 70362...1f6

[AnonymBruker]

isolert enstøing uten noe bekjentskap. skulle ikke stå "på jobb" etter det

Anonymous poster hash: 70362...1f6

[AnonymBruker]

Har en kollega som er motsatt og det er så uinspirerende og drepende kjedelig.

Hun snakker bare om jobb også i lunchen og hun sier bare "mm., nei, ja vel" og ser sur ut eller ler på en irriterende måte.

Hun deler ingenting. Ikke bra. Gi oss heller en kollega som deler litt så er det mye lettere å overse eller bremse dersom det blir for mye.

Anonymous poster hash: 93804...5a0

[AnonymBruker]

Er det virkelig sånn at dere foretrekker disse oversharene framfor en person som holder seg til saken og snakker om nøytrale emner? Jeg spør aldri om noe og vil heller ikke vite så mye om personenen jeg jobber sammen. trodde det var vanlig å tenke sånn? Jobben for meg skal ikke være å måtte høre på at en person har et problem med svigermoren sin eller at de har vært til årlig kontroll hos legen. trodde dette var et ganske så unikt fenomen på jobben min. synes ikke er arbeidsplass skal være en arena for venninne prat som jeg kaller det, selv om det er tid til det. Hilsen trådstarter

Anonymous poster hash: ffea7...8c6

[Dolly-Duck]

Det er helt normalt. Jobb er vel den beste plassen å få nye veninner pā når man er voksen. Jeg har det så mye bedre på jobb de dagene neg jobber med mennesker som jeg kjenner på et personlig nivå, ikke bare faglig.

[AnonymBruker]

For meg er jobb en viktig sosial arena, hvor jeg har skaffet meg mange venner. De jeg er nærest finner jeg ofte på ting med på fritiden. Synes det er mer sært med dem som er veldig lukkede og knapt gir mer enn et "hei". Jeg føler det meste er greit å dele, men alt har sin tid. Og jeg har også merket meg at enkelte er veldig sutrete, og nærmest kun klager og bærer seg; og andres gleder eller mer hverdagslige ting slår dem som uviktige oppi deres egen "elendighet". Slike har jeg lite til overs for.

Anonymous poster hash: 6705a...ed1

[Cata]

Ser ikke problemet så lenge det ikke går ut over jobbutførelsen. Hos oss kan vi fint snakke om private ting til hverandre - inntil en viss grense naturligvis. Syke barn og syke foreldre og frustrasjoner i forhold til hjemlige oppussingsprosjekter går fint som samtaleemne i kaffepausene. Vi setter vel en naturlig grense ved det å virkelig utlevere andre personer.

"Jeg måtte droppe treningsturen i går for kona var på jobb og jeg måtte være hjemme med minsten som har fått seg en kraftig forkjølelse i barnehagen," er fullt gangbar replikk hos oss, mens "Kona lå hjemme og kastet opp halve dagen fordi hun var på fest kvelden før" klart er utenfor grensene.