Hvordan har det seg at noen er kronisk single, mens andre hopper fra forhold til forhold?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en bekjent (dvs en venninne av en venninne) som hopper fra forhold til forhold i et forrykende tempo. De 4 årene hun har vært en bekjent har hun hatt 9 forhold. 4 av dem rakk hun å flytte inn sammen med og hun har også rukket å være stemor, da en av disse samboerne hadde barn.

Det som er interessant er hvordan det ene forholdet avløser det andre; dvs hvis det blir slutt med la oss si "Morten" på en fredag", er hun sammen med "Tobias" onsdagen etterpå. Og det er ikke snakk om å date litt, her hopper man i det med én eneste gang: status som in a relationship på Facebook, massevis av statuser som "har møtt verdens beste gutt, elsker deg såååå mye " o.l. Så hun har igrunn vært omtrent sammenhengende i forhold all den tiden jeg har "kjent" henne, bare med noen dagers mellomrom mellom hver mann.

Jeg vet det er litt tåpelig å bruke tid på å lure på dette, men jeg skjønner ikke hvordan det kan ha seg at noen kan være single i årevis - date masse og være åpne for å møte noen, men aldri treffer en de blir sammen med, mens andre (som henne) tydeligvis bare kan knipse med hendene å få en ny mann dumpende i fanget?

Og nå er denne dama altså forlovet. Den siste kjæresten hennes fridde til henne etter at de hadde kjent hverandre i nøyaktig 6 uker. Mulig det bare var kjærlighet ved første blikk her altså, men jeg begynner virkelig å lure på hva slags "triks" hun har for å få mannfolk til å gå sånn at skaftet? Årsakene til at det blir slutt kjenner jeg ikke til, men venninnen min har nevnt at forholdene er preget av mye berg og dalbane.

(Jeg har kjæreste og er lykkelig med han, så jeg er ikke sjalu, jeg bare syntes det er gøy å observere.)

Anonymous poster hash: f7d6a...6ef

[AnonymBruker]

Det har vel mye med hvilke verdier man selv har og kanskje også hvilke standarder man setter seg. Synes ikke hun hørtes så kresen ut akkurat og uten at jeg skal være for krass så tror jeg ikke den forlovelsen/eksteskapet kommer til å vare særlig lenge.

Anonymous poster hash: 12773...96a

[Nettinettet]

Dette handler om å ikke ha hemninger og leve ut følelsene sine uten å tenke over konsekvenser eller hindringer. Det er litt som med barn. Man bare hiver seg rundt og legger ut om følelsene sine og hvor fantastisk den andre man har møtt er. Så lever man i en rosa sky en periode og bare svever på disse skyene i uvisthet om det man føler vil vise seg å kunne bli til ekte følelser.

Noen ganger utvikler det seg til noe ekte, altså man blir kjent og finner ut at man trives i hverandres selskap og virkelig blir forelsket. De fleste ganger finner man derimot ut at det hele var basert på følelser man håpet å få, og man var forelsket i forelskelsen, og at det ikke ble noen forelskelse når man ble kjent. Derfor også berg og dalbaner.

Det kan fint være at venninnen din nå har truffet blink denne gangen. Uansett så har jeg troen på at slike impulsive forhold kan føre til noe ekte hvis man har flaks. Å føle en connection fra første stund er fantastisk. Det jeg er i mot er å involvere seg i slike relasjoner når det er barn involvert. Jeg har selv gjort den feilen og gjør det ikke igjen.

[AnonymBruker]

Det handler vel om hva man legger i et forhold også?
Jeg er en sånn kronisk singel. For meg er det å skulle gå inn i ett forhold med noen en svært big deal. Skal jeg gå til det skrittet å bli sammen med noen skal det være the shit altså.

Har hatt noen flørter opp igjenom åra, men de har da også vært gutter jeg virklig har kunnet se for meg en slags fremtid med.
Det er viktig for meg å ha relasjoner med folk generelt som jeg virkelig liker og som er basert på noe ekte, orker ikke tusenvis av "overfladiske" vennskap og forhold.

Nå er jeg antageligvis den rake motsetningen til din venninne og i den helt andre ytterste delen av skalaen, de fleste befinner seg vel mer litt mer mot midten Jeg burde nok vært litt mer åpen og avslappa til den slags, mens din venninne sikkert kunne vært tjent med å være litt mer kritisk

Anonymous poster hash: fe089...502

[AnonymBruker]

Noen er mer forsiktige enn andre.Enkelte er veldig impulsive,noen ganger naive og hovedgrunnen til at mange aldri er single og hopper fra forhold til forhold: De klarer ikke være single da de assosierer dette med noe negativt.Mange av de jeg kjenner som har slik adferd har dårlig selvtillit og knytter hele sin verdi som menneske opp mot om de har kjæreste eller ikke.Det spiller mindre rolle hvem de er sammen med,så lenge de kan fortelle andre at de er i et forhold.

Anonymous poster hash: c0425...cf6

[Gjest Mythic]

Jeg tror at folk som holder på sånn, er litt enkle i topplokket. De er forelsket i forelskelsen, og dermed er det lett å si at man elsker noen, forlove seg, være samboer, og bytte kjæreste hele tiden. Det er jo ikke mennesket de er forelsket i, men følelsene dette mennesket gir dem, ved å bekrefte dem.

Folk har det så forbaska travelt! Forlover seg, flytter sammen, får barn, gifter seg, gjerne innen det har gått et halvt år. Det er dømt til å mislykkes, du kjenner jo ikke en gang den du innvolverer deg med. Har en bekjent som har vært singel i årevis, men nå har han endelig fått seg dame, og da tar det helt av! Etter tre dates, så er det hjerter og "elsker deg" på facebook - altså - ingen elsker noen de har møtt tre ganger! Og nå, etter ca 1 måned, så flytter de sammen. Flott for dem, men realisten i meg sier meg at dette kommer til å gå galt temmelig fort.

Det handler kanskje om at noen tror at det å være i et forhold er det som gir deg verdi i andres øyne. Å være singel er en skjebne verre enn døden, og det må man unngå for en hver pris. Veldig lite refleksjon ute og går, med andre ord.

Og hvis man spør dem hva som gikk galt denne gangen, er det jo alltid den andre det er noe galt med. Rart, det der.

[Gjest Horatio Hornblower]

Jeg lurer mer på hvorfor noen framstiller det som at det er så galt å være singel.

[AnonymBruker]

Jeg lurer mer på hvorfor noen framstiller det som at det er så galt å være singel.

Folk er overfladiske, derfor.

Anonymous poster hash: dbfb5...1f8

[AnonymBruker]

Jeg lurer mer på hvorfor du gidder å lage en tråd om denne "bekjente" venninnen din.

Eier du ikke skam?

Anonymous poster hash: d1dcb...36e

[AnonymBruker]

Jeg lurer mer på hvorfor du gidder å lage en tråd om denne "bekjente" venninnen din.

Eier du ikke skam?

Anonymous poster hash: d1dcb...36e

Hvorfor? Er ikke dette like aktuellt som alt annet tøv som blir

diskutert her inne? Noen syns det er merkelig at enkelte kan

være så enkle i hodet at de gjør slike ting rett og slett, ikke noe

galt med det....

Anonymous poster hash: dbfb5...1f8

[sjonkelrolf]

Ja, det er virkelig noe man kan spørre seg om. Er selv en "kronisk singel", så det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger. Det er akkurat som om man er rammet av en slags "forbannelse", fordi hver gang man involverer seg med noen, har noen i siktet, så går det galt, nesten samme hva man gjør. Det eneste man kan gjøre er selvfølgelig å gjøre det beste ut av situasjonen man befinner seg i til enhver tid. Hvis det er meningen at man skal være singel, så får man gjøre singeltilværelsen best mulig. Det er ikke alle som finner noen, sånn er livet.

[AnonymBruker]

Hvis jeg ser på de jeg kjenner som holder på sånn, handler det ofte om de som har dårlig selvbilde. De må han noen der hele tiden, føler tomhet alene, tomhet med seg selv, må ha en bekreftelse på at de er noe fra noen.

Kjenner ei som nylig hadde den kjærlighetssorgen, hun hadde liksom møtt mannen i sitt liv, men han ville bare ha sex med henne. Jeg advarte henne flere ganger, men hun hørte aldri. Det hele endte med at hun ble gravid med denne mannen. Han ville absolutt ikke ha barnet, så hun tok en abort, noe som gikk sterkt inn på henne. Men så snakker jeg med henne noen uker etterpå, og gjett hva : hun har nå begynt å date en annen mann! Hun har alltid hoppet fra mann til mann. Tror hun definitivt har dårlig selvbilde.

Samme gjelder noen andre jeg kjenner. De klarer aldri være alene. Mens jeg kresen, bruker lang tid på å involverer meg, skal være ekte hvis det er noe jeg går inn i. Jeg har godt selvbilde, nøyer meg ikke med hva som helst. Har hatt mange tilbud fra menn som jeg har avvist.

Tror det ligger noe i uttrykket : easy come , easy goes.

Anonymous poster hash: 65819...bdc

[AnonymBruker]

Vel, moren min er en sånn person, og det lengste forholdet hun har hatt i min levetid (25) er vel 3 år. Aldri vært singel. Dette har jo også ført til at jeg automatisk har blitt frivillig kronisk singel, tanken på å bli som mamma skremmer meg skikkelig.

Anonymous poster hash: 5f64e...206

[AnonymBruker]

Ja, det er virkelig noe man kan spørre seg om. Er selv en "kronisk singel", så det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger. Det er akkurat som om man er rammet av en slags "forbannelse", fordi hver gang man involverer seg med noen, har noen i siktet, så går det galt, nesten samme hva man gjør. Det eneste man kan gjøre er selvfølgelig å gjøre det beste ut av situasjonen man befinner seg i til enhver tid. Hvis det er meningen at man skal være singel, så får man gjøre singeltilværelsen best mulig. Det er ikke alle som finner noen, sånn er livet.

Er så enig her. Jeg er også kronisk singel. Føler jeg har svært høye krav til å involvere meg med noen, men når jeg først tørr å satse så satser jeg med hele hjertet - og dermed blir nedturen som alltid kommer like stor. Ender opp som et vrak. Og bestemmer meg for at det ikke er verdt det, så går det lang tid før det hele begynner på nytt.

Anonymous poster hash: fefef...7c2

[draug 75]

Tja for det første er de attraktive nok til hele tiden å etablere nye forhold.

En tidligere kollega og venn hadde det med å være sammen med noen hele tiden. Dette var hans syklus: Sjekke opp, kjæreste, slo opp, kjærlighetssorg, ny dame.

Han levde etter læresetninga "den beste medisinen mot ei kvinne er en annen kvinne."

Så han hoppa fra forhold til forhold for å komme unna kjærlighetssorgen.