Hvordan takle dødsangst?

[Susje]

Jeg har en veldig sterk redsel for at andre mennesker skal dø rundt meg. Alle er såklart redd for å miste dem de er glad i, men jeg sliter virkelig med tanken opptill flere ganger daglig/ukentlig og kan gråte helt plutselig mens jeg sitter ved et familiemedlem, fordi tanker som: "en dag er ikke denne personen der mer." "Hvor lenge har denne personen igjen å leve?" "Jeg må gjøre alt jeg kan for å vise at jeg elsker h*n, tilfelle h*n dør." "Jeg må si jeg er glad i deg uansett om jeg er sint eller ikke på personen, fordi det kan være siste gang jeg ser h*n".

Jeg ønsker ikke å ha et slikt forhold til døden, da det er noe som kommer til å skje alle uansett på ett tidspunkt.

Jeg er født opp i et hjem med misshandlig. Jeg ble tvunget til å se et menneske jeg elsket dø foran øynene mine, mens jeg ble holdt fast. Dette er noe jeg desverre har blitt traumatisert med og som har gitt meg et untaturlig forhold til døden. Jeg har også blitt tvunget til å se lik av mennesker jeg er glad i, av samme personen som holdt meg fast når jeg så førstnevne dø...

Noen som har noen råd til hjelp til å takle dødsfall? Jeg blir overveldet bare av tanken.

[mintmint]

Angst handler om å akseptere. Ikke dytt tanken bort, hold fast på den og akseptere at folk du er glad i vil dø til slutt. Alle rundt deg skal dø. Alle rundt meg skal dø. Det handler om å akseptere tanken, jeg vet det er mer vanskelig når man har angst, men det handler om å akseptere lille venn <3

[AnonymBruker]

Aksepter at du og alle rundt deg er døde allerede, kun et spørsmål om tid.

Så gjør du det meste ut av tiden dere har sammen, du får ett nytt perspektiv

på ting også...

Anonymous poster hash: 1e3ef...b8f

[AnonymBruker]

Har ikke noe råd annet enn at du må få god hjelp til dette. Det høres grusomt ut å ha det slik.

Anonymous poster hash: f5ebf...21e

[tussi84]

Jeg sliter med motsatt tilfelle. Jeg har dødsangst. Ikke for hva som skjer etterpå for da tror jeg at jeg møter alle mine kjære igjen. Jeg har derimot angst for dødsøyeblikket. ER det vondt? Tanken på at jeg skal forlate jorda en dag skremmer meg men jeg vet jo at jeg må det. Tanken på å etterlate meg en evt mann i sorg og barn samt andre er ikke noe jeg liker tanken på.

Når det gjelder deg ts så må du nok akseptere at døden er en naturlig ting av livet. Det viktigste er å ha et godt forhold til folk når de er i livet. Min mamma har gitt meg et godt tips som jeg ønsker å dele med dere. Vær alltid venner før dere legger dere. Din venn eller familie kan være borte i morgen og du får aldri gjort opp.

[AnonymBruker]

Jeg har også dødsangst. Er livredd hver eneste dag, fordi uansett hva jeg gjør må både jeg og alle jeg kjenner dør. Jeg kan ikke gjøre noen ting med saken, og jeg tør ikke. Jeg tør ikke å miste noen og jeg tør ikke å dø, men jeg må. Og jeg er redd for hva som skjer etter døden.

Om det er et liv etter døden trenger det ikke nødvendigvis å være bra. Det er så mye romantisering av døden, men hva hvis det et afterlife er helt grusomt? Mamma er så syk nå. Kjempetynn og går dårlig, hun kommer nok ikke til å bli så veldig gammel. Jeg skulle ønske jeg var religiøs og kunne tro at hun kom til himmelen, men jeg klarer ikke det.

Jeg er så redd hver eneste kveld at hjertet banker, jeg gråter og kaldsvetter. Ble bare rot det her, men jeg er ganske redd akkurat nå og det føles litt godt å ikke føle seg så alene.

Anonymous poster hash: 47856...7a9

[Gjest Fotballen]

Jeg er også livredd for å miste de jeg er glad og vil helst dø først. Er ikke redd for å dø selv. Men jeg vet jo at mamma mest sannsynlig vil dø før meg, og besteforeldre.

Endret 4. april 2015 av iBiteU;)

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme. Har gått i terapi for det, og behandles for depresjon men ingenting hjelper

Anonymous poster hash: 25d87...382

[AnonymBruker]

Synes også døden er helt forferdelig.

For meg er det tanken om at jeg skal dø, forlate jorden, og aldri, aldri komme tilbake.

Etter mine 80 år, vil verden gå videre, men jeg kommer aldri tilbake.

Tenk at jeg skal forsvinne helt.

Hater også å være rundt døende mennesker. Det er så forferdelig trist.

Men jeg har et spørsmål til deg, TS. Historien din høres helt grusom ut, men ga meg så mange spørsmål. Du så mennesker dø? Hvordan? Alderdom, drap?

Ikke rart at det sitter i deg.

Anonymous poster hash: 65e3b...96b