Blir helt matt jeg!

[Babyface]

Ser her inne at mange voksne forventer at foreldrene deres både skal bidra med penger under studier, hjelpe dem inn på boligmarkedet og bidra som faste barnevakter når de selv skaffer seg unger. Dere oppfører dere som noen umodne drittunger! Klipp navlestrengen og ta ansvar for egne liv, dere er VOKSNE, ikke tenåringer!

Får dere derimot tilbud om hjelp, ta det gjerne i mot, men ikke forvent at det skal være sånn.

(Antar dette er de samme "ungene" som møter opp på offentlige kontorer med mamma/pappa som talspersoner når de skal ordne seg pass, førerkort o l. Helt utrolig!)

[AnonymBruker]

Ser her inne at mange voksne forventer at foreldrene deres både skal bidra med penger under studier, hjelpe dem inn på boligmarkedet og bidra som faste barnevakter når de selv skaffer seg unger. Dere oppfører dere som noen umodne drittunger! Klipp navlestrengen og ta ansvar for egne liv, dere er VOKSNE, ikke tenåringer!

Får dere derimot tilbud om hjelp, ta det gjerne i mot, men ikke forvent at det skal være sånn.

(Antar dette er de samme "ungene" som møter opp på offentlige kontorer med mamma/pappa som talspersoner når de skal ordne seg pass, førerkort o l. Helt utrolig!)

Mange viktige poenger, men skjønner helt ærlig talt ikke hvorfor du gidder å bry deg...

Anonymous poster hash: a7150...d2c

[Wonderbitch]

Jeg har også lagt merke til at noen er sånn, men jeg tror (og håper) at det ikke er så mange av dem.

[Leini]

Noen foreldre syr puter under armene på ungene. Er konsekvent overbeskyttende og skjemmer de bort etter noter.

Ungene blir voksne en gang, og noen blir sittende på pidestallen og forventer at foreldrene fortsatt skal gjøre alt og betale alt for dem

[AnonymBruker]

Jeg forventet ikke at foreldrene mine bidro når jeg studerte. Men for at jeg skulle ha råd til det så måtte jeg spørre om hjelp. Og det fikk jeg. Når vi kjøpte bolig hadde vi ikke nok egenkapital. Spurte mine foreldre om de kunne være kausjonister for den lille delen vi ikke hadde egenkapital til. De stilte opp og to år etter er de ikke kausjonister lenger.

Jeg forventer ikke faste barnevakter. Det er høyst sjelden vi trenger det. Det jeg derimot nesten forventer er deltakelse i barnebarns liv! Mine foreldre er veldig deltakende. Barnet vårt vil stadig til dem og ligge over bare fordi hun koser seg sånn der og fordi de er genuint interessert i henne. Mine svigerforeldre derimot er en annen sak. De er gøyale, men det finnes ingen trygghet i dem. Det er bare fjas og tull. Og det er KUN når det passer dem. Dette vil være deres eneste barnebarn og de prioriterer seg selv først hele tiden. Barnet vårt var sykt, ringte svigermor å spurte om hun ville være så snill å komme en tur, men det kunne hun ikke fordi det var en gammel episode av Bonanza hun bare måtte se! Svigermor holder seg i form, og det er vel og bra det, men når hun ikke kommer på avslutning på skolen fordi hun må ut på den faste løpeturen sin, da kan man begynne å lure! Og dette har ikke skjedd bare en gang. Min mann er enebarn og hans foreldre maste lenge om barnebarn. Når vi etter flere år med prøverør endelig fikk det til så dro de til Asia tre uker før termin og var borte i to måneder! Og på toppen av det hele ble de sure fordi barnet tydelig var mer komfortable med mine foreldre enn mine svigerforeldre når de omsider hilste på. Dåpen måtte vi utsette fordi at svigers plutselig fant ut at de måtte på skiferie akkurat den helgen vi hadde planlagt barnedåp. Om vi ved en sjeldenhet ikke kan komme til dem så blir vi beskyldt for å ikke legge til rette for et godt forhold mellom svigers og barnebarn. De har jammen seg selv å takke for at barnet vårt tydelig foretrekker mine foreldre fremfor svigers.

Anonymous poster hash: c565a...386

[LukaFrost]

Hvis foreldre maser på barna, om at de vil ha barnebarn, bør de i det minste stille opp med å passe barna og være sammen med dem.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri forventer å få hjelp til boligkjøp, men jeg fikk det alikevel. Nå er min situasjon litt spesiell da jeg ble fortalt at jeg kom til å arve et hus fra jeg var liten og at jeg da jeg studerte ikke prioriterte å spare penger til boligkjøp. Men etter jeg da hadde endt utdannelse og fått meg fast jobb i hjemkommunen så var visst hele "arvingen" avlyst etter godt over 20 år. Så da måtte jeg da starte og spare. Min mor sa da at hun ønsket og hjelpe meg, så jeg slapp og leie dyrt og så forsøke og spare i flere år.

Jeg kjøpte et hus som var en del å pusse opp, så min mor er ute som kausjonist etter et par år.

Jeg er veldig takknemlig for dette, men hadde overhodet ikke forventet det.

Så jeg tror du tar litt vel i og drar alle over en kam her. Selvfølgelig gjelder det du sier noen, men langt fra alle..

Og det med barnepike har jeg ingen i min omkrets i hvertfall som forventer av sine foreldre.

Anonymous poster hash: de08e...cf1

[AnonymBruker]

Jeg forventet ikke at foreldrene mine bidro når jeg studerte. Men for at jeg skulle ha råd til det så måtte jeg spørre om hjelp. Og det fikk jeg. Når vi kjøpte bolig hadde vi ikke nok egenkapital. Spurte mine foreldre om de kunne være kausjonister for den lille delen vi ikke hadde egenkapital til. De stilte opp og to år etter er de ikke kausjonister lenger.

Jeg forventer ikke faste barnevakter. Det er høyst sjelden vi trenger det. Det jeg derimot nesten forventer er deltakelse i barnebarns liv! Mine foreldre er veldig deltakende. Barnet vårt vil stadig til dem og ligge over bare fordi hun koser seg sånn der og fordi de er genuint interessert i henne. Mine svigerforeldre derimot er en annen sak. De er gøyale, men det finnes ingen trygghet i dem. Det er bare fjas og tull. Og det er KUN når det passer dem. Dette vil være deres eneste barnebarn og de prioriterer seg selv først hele tiden. Barnet vårt var sykt, ringte svigermor å spurte om hun ville være så snill å komme en tur, men det kunne hun ikke fordi det var en gammel episode av Bonanza hun bare måtte se! Svigermor holder seg i form, og det er vel og bra det, men når hun ikke kommer på avslutning på skolen fordi hun må ut på den faste løpeturen sin, da kan man begynne å lure! Og dette har ikke skjedd bare en gang. Min mann er enebarn og hans foreldre maste lenge om barnebarn. Når vi etter flere år med prøverør endelig fikk det til så dro de til Asia tre uker før termin og var borte i to måneder! Og på toppen av det hele ble de sure fordi barnet tydelig var mer komfortable med mine foreldre enn mine svigerforeldre når de omsider hilste på. Dåpen måtte vi utsette fordi at svigers plutselig fant ut at de måtte på skiferie akkurat den helgen vi hadde planlagt barnedåp. Om vi ved en sjeldenhet ikke kan komme til dem så blir vi beskyldt for å ikke legge til rette for et godt forhold mellom svigers og barnebarn. De har jammen seg selv å takke for at barnet vårt tydelig foretrekker mine foreldre fremfor svigers.

Anonymous poster hash: c565a...386

Mine foreldre reiste også til syden rundt termintiden, og de planla også å være i syden den helga vi planla dåp. Men vi avlyste ikke dåpen, nå er jeg så lei av å danse etter deres pipe at vi sa at dåpen ble gjennomført som avtalt, enten de var der eller ei. Det ble noen sure miner, men de avlyste turen og ble med på dåpen. Men det er sånn de alltid har vært; jeg husker fortsatt juleavslutningen på skolen da alle andre hadde med seg en forelder og jeg måtte være der alene. Husker jeg begynte å grine, det var mildt sagt ikke gøy.

Så hva er mitt råd? Vel, de kommer ikke til å endre seg, verken mine foreldre eller dine svigerforeldre. Legger de planer på datoer de vet det er noe, som dåp, bursdag o.l, så ikke flytt feiringen for å tekkes dem. Det er de som driter seg ut. Tenk deg hvordan det vil ta seg ut dersom dere fikk spørsmål om hvor hans foreldre er når dåpsdagen feires og alle sitter rundt bordet? "Nei, de ville heller dra på skiferie, så da blir det nok bare oss" Bruk ikke tid på å dekke over deres likegyldighet.

Anonymous poster hash: a12c3...d03

[AnonymBruker]

Jeg er så enig med TS. Jeg verken forventer eller får hjelp med økonomi og boligkjøp. Jeg klarer meg selv og har gjort det siden jeg flyttet ut som 18-19-åring.

Jeg forventer heller ikke hjelp med mine barn for jeg har valgt selv å få dem og ta ansvar for dem.

Anonymous poster hash: b37f5...14f

[AnonymBruker]

Ser her inne at mange voksne forventer at foreldrene deres både skal bidra med penger under studier, hjelpe dem inn på boligmarkedet og bidra som faste barnevakter når de selv skaffer seg unger. Dere oppfører dere som noen umodne drittunger! Klipp navlestrengen og ta ansvar for egne liv, dere er VOKSNE, ikke tenåringer!

Får dere derimot tilbud om hjelp, ta det gjerne i mot, men ikke forvent at det skal være sånn.

(Antar dette er de samme "ungene" som møter opp på offentlige kontorer med mamma/pappa som talspersoner når de skal ordne seg pass, førerkort o l. Helt utrolig!)

Ja faktisk så har jeg opplevd i en bedrift jeg jobba i at foreldrene kom med CV for "barna" sine. De ble selvsagt ikke tatt i betraktning da bedriften skulle finne nye ansatte. Mor og far skal visst ordne opp i det meste selv når de har passert 20 år.

Anonymous poster hash: 39bd5...9e7

[AnonymBruker]

Hva med de av oss som er enebarn og som har foreldre som vil gjøre alt det beste de kan for en?

Jeg sier ikke nei takk hvis alternativet er å høre at de lurer på om en ikke er glade i dem.

Anonymous poster hash: b2dc1...529

[ito]

Årsaken til at jøder ofte lykkes krediteres ofte til at de hjelper barn og familien så mye de kan. Mange gjør alt de kan for at de skal lykkes på skole og i livet generelt.

Mange liker ikke jøder...

Og mange liker ikke folk som får hjelp hjemmefra etc...

Du får sydd puter under armene, du er bare en bortskjemt drittunge. Et evig forsøk fra de som enten har foreldre kanskje faktisk er drittsekker/egoistiske ELLER rett og slett har en misforstått oppfatning hva meningen med å få avkom kanskje er?

Hvis du får avkom så skal du vel i "teorien" ønske å maksimere muligheten for at DINE barn skal lykkes i livet?

Og du lykkes i livet igjennom å ha muligheter.

Og muligheter får du igjennom penger i dagens samfunn.

Foreldre som ikke hjelper barna sine bevisst forsøker å BEGRENSE mulighetene til sine barn.

Hvorfor?

Fordi de bryr seg mer om hva andre i samfunnet mener og tror? Eller rett og slett egoistiske og prioriterer seg selv? Faktum er at det er deres barn som skal videreføre genene deres! Ett hvert fornuftig menneske forstår at hvis barna dine har flere muligheter så vil de mest sannsynlig møte andre mennesker med sterke ressurser... og skape trygge oppvekstvilkår for fremtidig generasjon.

Det å begrense og gjøre det vanskelig for egne barn fremstår for meg som en svakhet av foreldrene... feighet, en total misforståelse... og de er med å ødelegge for sin egen arv. Og kanskje er det bare til det beste...? Nesten så jeg bli undrende til hva i hele tatt poenget med at de fikk barn hvis de ikke gir 100 % for at det skal lykkes?

[Babyface]

Hva med de av oss som er enebarn og som har foreldre som vil gjøre alt det beste de kan for en?

Jeg sier ikke nei takk hvis alternativet er å høre at de lurer på om en ikke er glade i dem.

Anonymous poster hash: b2dc1...529

Jeg har vel aldri sagt at du skal takke nei? Jeg skriver tvert i mot at man gjerne må ta i mot hjelp, men at man ikke skal FORVENTE at foreldrene skal ordne opp for en. Det er hele poenget!

Heldigvis er jo de fleste foreldre innstilt på å hjelpe barna sine også når de er voksne, om det er med penger og/eller praktisk hjelp. Men man skal ikke FORVENTE det, heller ta det som en bonus om man får tilbudet-

[Babyface]

Årsaken til at jøder ofte lykkes krediteres ofte til at de hjelper barn og familien så mye de kan. Mange gjør alt de kan for at de skal lykkes på skole og i livet generelt.

Mange liker ikke jøder...

Og mange liker ikke folk som får hjelp hjemmefra etc...

Du får sydd puter under armene, du er bare en bortskjemt drittunge. Et evig forsøk fra de som enten har foreldre kanskje faktisk er drittsekker/egoistiske ELLER rett og slett har en misforstått oppfatning hva meningen med å få avkom kanskje er?

Hvis du får avkom så skal du vel i "teorien" ønske å maksimere muligheten for at DINE barn skal lykkes i livet?

Og du lykkes i livet igjennom å ha muligheter.

Og muligheter får du igjennom penger i dagens samfunn.

Foreldre som ikke hjelper barna sine bevisst forsøker å BEGRENSE mulighetene til sine barn.

Hvorfor?

Fordi de bryr seg mer om hva andre i samfunnet mener og tror? Eller rett og slett egoistiske og prioriterer seg selv? Faktum er at det er deres barn som skal videreføre genene deres! Ett hvert fornuftig menneske forstår at hvis barna dine har flere muligheter så vil de mest sannsynlig møte andre mennesker med sterke ressurser... og skape trygge oppvekstvilkår for fremtidig generasjon.

Det å begrense og gjøre det vanskelig for egne barn fremstår for meg som en svakhet av foreldrene... feighet, en total misforståelse... og de er med å ødelegge for sin egen arv. Og kanskje er det bare til det beste...? Nesten så jeg bli undrende til hva i hele tatt poenget med at de fikk barn hvis de ikke gir 100 % for at det skal lykkes?

Poenget er at mange mener at når barna har blitt voksne, skal de ta ansvar for seg selv.

Ja faktisk så har jeg opplevd i en bedrift jeg jobba i at foreldrene kom med CV for "barna" sine. De ble selvsagt ikke tatt i betraktning da bedriften skulle finne nye ansatte. Mor og far skal visst ordne opp i det meste selv når de har passert 20 år.

Anonymous poster hash: 39bd5...9e7

Ha ha ha, er det mulig?? Ja, slike ansatte vil man jo gjerne ha!

[LukaFrost]

I min verden hjelper man hverandre. Svigers har hjulpet oss med diverse og vi har hjulpet dem. Jeg blir overrasket over foreldre som "stikker av" ved anledninger som fødsel og barndåp. Disse besteforeldrene som ikke vil stille opp for barnebaren på noe noen måte, hva forventer de av hjelp i aldersommen...?