Sprøsmål om det å være fosterforelder

[99699]

Jeg har det siste året begynt å tenke på det å ta seg av et fosterbarn. Foreløpig er det bare tanker, men jeg lurer på hvordan det er å være alene om å ta seg av et fosterbarn? Hvordan erfaringer har dere, mtp alder når barnet kommer til nytt hjem, samvær med biologiske foreldre, "skader og traumer" som barnet har opplevd osv?

Hvordan har det gått for deg? Hva bør man tenke på og hva slags råd og tips har du/dere?

Har vært en del innom denne siden og den er til stor hjelp. http://www.bufdir.no/Fosterhjem/hvem/

[AnonymBruker]

Jeg har det siste året begynt å tenke på det å ta seg av et fosterbarn. Foreløpig er det bare tanker, men jeg lurer på hvordan det er å være alene om å ta seg av et fosterbarn? Hvordan erfaringer har dere, mtp alder når barnet kommer til nytt hjem, samvær med biologiske foreldre, "skader og traumer" som barnet har opplevd osv?

Hvordan har det gått for deg? Hva bør man tenke på og hva slags råd og tips har du/dere?

Har vært en del innom denne siden og den er til stor hjelp. http://www.bufdir.no/Fosterhjem/hvem/

kommer an på hva slags fosterhjem du blir. Om du skal være forsterket fosterhjem, midlertidig, fast fosterhjem eller hva de kaller det osv.

Anonymous poster hash: 1b080...8b7

[Gjest AryaKillie]

Jeg TROR ikke man kan være fosterhjem alene.

[needinspiration]

Jo da. Kjente til en dame som var alene mor og hun var/hadde fosterhjem hos seg midlertidig.

[99699]

Jeg TROR ikke man kan være fosterhjem alene.

Ser at linken ikke funker, men jo, man kan være alene om å ta seg av fosterbarn.

[AnonymBruker]

Man kan fint være fostermamma eller fosterpappa uten samboer eller ektefelle. Det kommer helt an på barnets behov, og hvor mange barn som står i kø.

De aller fleste fosterbarn har utfordringer. Bare det å bli flyttet ut av hjemmet inn i et nytt hjem er for det fleste barn traumatisk, selv om hjemmet ikke var godt for barnet.

Du må gå PRIDE-kurs og bli godkjent. Etter du har fått tildelt fosterbarn vil du få tilbud om veiledning og om det er behov for det kobles andre instanser inn (som BUP, PPT, barnehabiliteringen etc.).

Samvær: De aller aller fleste fosterbarn har samvær med sine foreldre. Du plikter ikke å åpne hjemmet ditt for foreldrene, men det er fint om foreldrene kan besøke deg. Få se huset / leiligheten, rommet til barnet, hilse på deg osv. Mange fosterhjem åpner også for at biologiske foreldre kan ringe fast, feks. 1 dag i uken, for å få oppdatering på hvordan barnet har det.

Du bør belage deg på å ha kontakt med foreldrene og å være behjelpelig ved samvær (hente / bringe barnet). Et godt samarbeid mellom fosterhjemmet og biologisk hjem gjør det lettere for barnet, og for biologiske foreldre.

Mitt råd er: Gå PRIDE-kurset og så bestemmer du deg om dette er noe du har lyst til. Det er svært viktig at du tenker NØYE igjennom dette. For et fosterbarn er det vel så traumatisk når fosterhjemmet sier opp (det skjer) og igjen må flytte. Det er ingen god situasjon for barnet.

Hilsen barnevernsped. i bv.tjenesten.

Anonymous poster hash: 6a865...acd

[99699]

Man kan fint være fostermamma eller fosterpappa uten samboer eller ektefelle. Det kommer helt an på barnets behov, og hvor mange barn som står i kø.

De aller fleste fosterbarn har utfordringer. Bare det å bli flyttet ut av hjemmet inn i et nytt hjem er for det fleste barn traumatisk, selv om hjemmet ikke var godt for barnet.

Du må gå PRIDE-kurs og bli godkjent. Etter du har fått tildelt fosterbarn vil du få tilbud om veiledning og om det er behov for det kobles andre instanser inn (som BUP, PPT, barnehabiliteringen etc.).

Samvær: De aller aller fleste fosterbarn har samvær med sine foreldre. Du plikter ikke å åpne hjemmet ditt for foreldrene, men det er fint om foreldrene kan besøke deg. Få se huset / leiligheten, rommet til barnet, hilse på deg osv. Mange fosterhjem åpner også for at biologiske foreldre kan ringe fast, feks. 1 dag i uken, for å få oppdatering på hvordan barnet har det.

Du bør belage deg på å ha kontakt med foreldrene og å være behjelpelig ved samvær (hente / bringe barnet). Et godt samarbeid mellom fosterhjemmet og biologisk hjem gjør det lettere for barnet, og for biologiske foreldre.

Mitt råd er: Gå PRIDE-kurset og så bestemmer du deg om dette er noe du har lyst til. Det er svært viktig at du tenker NØYE igjennom dette. For et fosterbarn er det vel så traumatisk når fosterhjemmet sier opp (det skjer) og igjen må flytte. Det er ingen god situasjon for barnet.

Hilsen barnevernsped. i bv.tjenesten.

Anonymous poster hash: 6a865...acd

Takk for meget bra svar. PRIDE-kurset visst jeg ikke om, skal lese om det.

Som du sier, dette er noe jeg tenker ekstremt nøye igjennom. Ikke en impulshandling eller no i den dur. Og helt til slutt, neppe koselig for en unge å måtte flytte/bytte fosterhjem fordi fosterforeldrene ikke gidder/klarer mer.

Tnxn!

[AnonymBruker]

Mannen min har vokst opp i fosterhjem. Han var det første fosterbarnet svigers tok inn i hjemmet sitt, og de hadde en biologisk gutt fra før av. Mannen min var 6 år og hadde bodd hos sine besteforeldre så langt, da hans ekte foreldre ga fra seg omsorgen når han var 1 år. Mannen min var en gutt med mange problemer da hadde hadde blitt skjemt bort noe voldsomt fra bestemoren sin og vokste opp med bestefaren som hadde store alkoholproblemer. For svigers ble 3-4 knallttøffe år med slit og hardt arbeid for å hjelpe mannen min. Det var mange runder hos ppt, bup og mye hjelp fra barnevernet sin side da de prøvde å utrede han. Han var et permanent fosterbarn som ble boende til han var voksen nok til å flytte ut. Samværet med den biologiske familien var ikke ofte, men de holdt mye kontakt med dem.

Etterhvert som mannen min ble litt eldre tok svigers flere fosterbarn inn i hjemmet, alle var permanente fosterbarn som ble deres egne barn. To av dem kom som baby og lite barn og var ekte søsken, de var også de mest traumatiserte barna siden deres bio mor var en narkoman som har konstant hardt ruset.

Anonymous poster hash: 4ee9a...4cd

[Cinzia]

Jeg har ikke vært fosterhjem selv og jobber heller ikke i bv, men jobber i en etat hvor jeg jevnlig møter og jobber med forsterfamilier. Jeg støtter de som sier at det er ekstremt viktig å tenke seg godt om før man tar imot et ban. Mane av barna er sterkt skadet (også de som ble flyttet som svært små kan være det), og det aller viktigste er å få en stabil tilværelse framover. Mange vil ha store vansker med tilknytning og det siste de trenger er å få bekreftet at de ikke er elsket, ved at fosterhjemmet må gi opp. Jeg tror faktisl det kan være en fordel å gå inn i dette og tenke på det som en salgs jobb, altså ikke bare en slags idealistisk greie. Da får man kanskje et mer nøkternt og realistisk syn som gjør at skuffelser ikke blir så store dersom utfordringene kommer. Med dette mener jeg ikke at man skal gjøre det for å tjene penger eller noe, men mer at det å ønske seg fosterbarn fordi man vil ha et lite, søtt barn som oppfyller drømmene om et fredelig familieliv, kan gjøre at man får virkeligheten slengt i ansiktet som et sjokk og så gir opp, istedenfor å gå inn i det med litt realisme, men allikevel selvfølgelig masse hjertevarme, som disse barna trenger så masse av også! Nå er selvfølgelig barna så forskjellige også og har alle sin unike historie. Jeg møter nok de tyngste tilfellene, så du får ha det i bakhodet når du leser det jeg skriver. Men gode forsterfamilier er det stor mangel på, så håper du tenker på det og kanskje etterhvert får mulighet til å hjelpe barn som trenger det!

[AnonymBruker]

Begynn med å være støttekontakt, deretter besøkshjem. Dersom tanken på å bli fosterforelder fortsatt er der etter å ha prøvd ut dette, så søker du deg inn på kurs via barnevernet.

Anonymous poster hash: 41f6b...b21

[AnonymBruker]

Alt det som Cinzia sier er veldig viktig!! Jeg er fostermor til to som har bodd her i 5 år. Disse er langtidsplassert hos oss, altså skal bo her til de blir voksne. Vi gikk pridekurs (veldig nyttig), og har fått massiv støtte fra både bv, bup og ppt. Har ukentlig veiledning med bup. Samvær er det lite av da foreldrene ikke klarer å holde seg rusfri lenge nok, men de få samværene som er skaper mer enn nok problemet for barna. Jeg var nok mer idealistisk før og har blitt mer realistisk nå. Klart de er "våre" barn, vi kommer til å bli besteforeldrene til deres barn og svigerforeldrene til deres kjærester. De er en like stor del av familien som våre biologiske barn. MEN det er også en jobb. Man må se på det som en jobb til en viss grad, og klare å distansere seg fra det hele, for å kunne gjøre en god jobb som fosterforeldre. For all del, unger er forskjellige og det er mange som ikke er like hardt skadet som våre to er, men på pridekurset sa de at ALLE fosterbarn er tilknytningskadde, ganske enkelt fordi de har blitt flyttet fra det de opplevde som trygt. Og alle fosterbarn er fortsatt glade i og lojale mot foreldrene sine, til tross for overgrep og omsorgssvikt. Dette kan være vanskelig for fosterforeldre å håndtere... Flott at du tenker på å bli fosterforeldre, og veldig bra at du tenker deg skikkelig om! Jeg anbefaler virkelig å gå pridekurs og å snakke med folk som vet hva det dreier seg om. "Synsere" har jeg snakket mye med, og de aner ofte ikke hva de snakker om!

Anonymous poster hash: 651c7...071

[AnonymBruker]

Mannen min har vokst opp i fosterhjem. Han var det første fosterbarnet svigers tok inn i hjemmet sitt, og de hadde en biologisk gutt fra før av. Mannen min var 6 år og hadde bodd hos sine besteforeldre så langt, da hans ekte foreldre ga fra seg omsorgen når han var 1 år. Mannen min var en gutt med mange problemer da hadde hadde blitt skjemt bort noe voldsomt fra bestemoren sin og vokste opp med bestefaren som hadde store alkoholproblemer. For svigers ble 3-4 knallttøffe år med slit og hardt arbeid for å hjelpe mannen min. Det var mange runder hos ppt, bup og mye hjelp fra barnevernet sin side da de prøvde å utrede han. Han var et permanent fosterbarn som ble boende til han var voksen nok til å flytte ut. Samværet med den biologiske familien var ikke ofte, men de holdt mye kontakt med dem.

Etterhvert som mannen min ble litt eldre tok svigers flere fosterbarn inn i hjemmet, alle var permanente fosterbarn som ble deres egne barn. To av dem kom som baby og lite barn og var ekte søsken, de var også de mest traumatiserte barna siden deres bio mor var en narkoman som har konstant hardt ruset.

Anonymous poster hash: 4ee9a...4cd

fins det uekte foreldre?

Anonymous poster hash: 1b080...8b7

[AnonymBruker]

fins det uekte foreldre?

Anonymous poster hash: 1b080...8b7

Herregud du skjønte da vel at jeg mente biologiske. Snakker om å småpirke.

Anonymous poster hash: 4ee9a...4cd

[AnonymBruker]

Er ikke du litt ung til det?

Anonymous poster hash: e64be...a6e

[HerKommerMummi]

Jeg TROR ikke man kan være fosterhjem alene.

Jo det kan du vel.

[99699]

Er ikke du litt ung til det?

Anonymous poster hash: e64be...a6e

Sikkert meg du sikter til? Men ja, foreløpig er jeg altfor ung og har ikke alt på stell. Derfor er jeg bare i en planleggingsfase og jobber med alt som skal til for å kunne ha et godt fosterhjem, som leilighet, bil, stor venne- og familiekrets, stabil økonomi osv.

[AnonymBruker]

Jeg har det siste året begynt å tenke på det å ta seg av et fosterbarn. Foreløpig er det bare tanker, men jeg lurer på hvordan det er å være alene om å ta seg av et fosterbarn? Hvordan erfaringer har dere, mtp alder når barnet kommer til nytt hjem, samvær med biologiske foreldre, "skader og traumer" som barnet har opplevd osv?

Hvordan har det gått for deg? Hva bør man tenke på og hva slags råd og tips har du/dere?

Har vært en del innom denne siden og den er til stor hjelp. http://www.bufdir.no/Fosterhjem/hvem/

"Hvordan traumer" heter "hvilke traumer"...

Om du er alene synes jeg det er litt suspekt at du vil "ha et fosterbarn". Barnet vil i så fall være prisgitt at du er "klarert god omsorgsperson" og slikt vet man aldri.

Synes kravet bør være at barnet får 2 voksenpersoner og at de blir fulgt opp...

Anonymous poster hash: 23282...de9

[AnonymBruker]

Fosterforeldre blir ofte mistenkt for at de bare vil tjene raske penger.

Hvor mye skattefrie kroner får dere pr barn pr år? Tror mange lurer på det.

Anonymous poster hash: 23282...de9

[AnonymBruker]

"Hvordan traumer" heter "hvilke traumer"...

Om du er alene synes jeg det er litt suspekt at du vil "ha et fosterbarn". Barnet vil i så fall være prisgitt at du er "klarert god omsorgsperson" og slikt vet man aldri.

Synes kravet bør være at barnet får 2 voksenpersoner og at de blir fulgt opp...

Anonymous poster hash: 23282...de9

Men det er heldigvis ikke du som bestemmer hvem som får bli fosterforeldre og hvem som ikke får det. Jeg kjenner enslige som er godkjent som fosterforeldre, det er bruk for dem også. Vanligvis plassere man ikke de mest krevende barna hos enslige, og heller ikke de aller minste. Men ellers finnes det alle typer fosterbarn som trenger alle typer hjem. Synes ikke det er noe suspekt med det.

Anonymous poster hash: 7f6db...3c3

[79kreps]

Fosterforeldre blir ofte mistenkt for at de bare vil tjene raske penger.

Hvor mye skattefrie kroner får dere pr barn pr år? Tror mange lurer på det.

Anonymous poster hash: 23282...de9

Dette kan du vel raskt søke deg frem til på google?

Veiledende satser for fosterhjem pr. barn pr. måned fra og med 1. juli 2014.

Alder - Utgiftsdekning - Arbeidsgodtgjøring - Samlet godtgjøring

0 til 6 4 766,- 7 440,- 12 206,-

6 til 11 5 920,- 7 440,- 13 360 ,-

11 til 15 6 470,- 7 440,- 13 910,-

15 år og eldre 7 030,- 7 440,- 14 470,-

"Hvordan traumer" heter "hvilke traumer"...

Om du er alene synes jeg det er litt suspekt at du vil "ha et fosterbarn". Barnet vil i så fall være prisgitt at du er "klarert god omsorgsperson" og slikt vet man aldri.

Synes kravet bør være at barnet får 2 voksenpersoner og at de blir fulgt opp...

Anonymous poster hash: 23282...de9

Synes det er fint at folk vil ha fosterbarn.

Om de er en eller to voksne burde ikke ha så mye å si. Håper heller at de klarer å se an situasjonen fra gang til gang, og godkjenne dersom det er et bra hjem, uavhengig av om det er en eller to voksne i husstanden.

Endret 4. mars 2015 av 79kreps