Senabort... erfaringer?

[AnonymBruker]

Noen som evt har tatt en senabort og vil fortelle om prosessen (hvordan utførelsen av dette er), tar det lang tid og er det vondt?

Er veldig nervøs for ingrepet så håper noen kunne fortalt meg om deres opplevelser rundt dette.

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

[Gjest Vevila]

Har ikke vært gjennom det selv, men det vil jo avhenge litt av hvor langt du er på vei. Det vil bli som en liten fødsel, så du må nok være forberedt på at det kan være ganske tungt psykisk. Du vil få godt med smertestillende så du klarer deg nok. Lykke til

[AnonymBruker]

Har ikke vært gjennom det selv, men det vil jo avhenge litt av hvor langt du er på vei. Det vil bli som en liten fødsel, så du må nok være forberedt på at det kan være ganske tungt psykisk. Du vil få godt med smertestillende så du klarer deg nok. Lykke til

Tusen takk! Er 16+5 på vei, håper virkelig jeg får smertestillende, håper bare ikke det tar like lang tid som en "normal" fødsel.. gruer meg skikkelig til selve aborten.

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

[Gjest Solstråla88]

Tusen takk! Er 16+5 på vei, håper virkelig jeg får smertestillende, håper bare ikke det tar like lang tid som en "normal" fødsel.. gruer meg skikkelig til selve aborten.

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

En fødsel er jo veldig variabel fra kvinne til kvinne😊 de som er der for å hjelpe deg vil nok også hjelpe deg når det kommer til det psykiske også. Håper det går greit, og lykke til❤️

[AnonymBruker]

Tusen takk! Er 16+5 på vei, håper virkelig jeg får smertestillende, håper bare ikke det tar like lang tid som en "normal" fødsel.. gruer meg skikkelig til selve aborten.

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

Huff, så leit. Har selv bare måttet ta abort i uke 11, men syntes i grunnen det var sent nok. Det var ganske smertefullt med en gang. Jeg fikk noe morfin inn i låret, og det hjalp mye. De tar godt vare på deg, så ikke vær redd for at det blir veldig vondt - de har gode smertestillende der. Men mistet mye blod, måtte gå på jerntabletter i lang tid etterpå. Tok også et par-tre måneder før syklusen var tilbake til normalen, men vet at mange ikke må vente så lenge. Og et halvt år senere så var jeg gravid igjen.

Jeg fikk noen tabletter som skulle puttes inn i skjeden, det gjorde jeg selv. Vet ikke om det er annerledes ved senabort da. Og så ventet jeg bare på at prosessen skulle starte av seg selv.

Kan jeg spørre hva som har skjedd hos deg? Og hvordan/i hvilken uke dere oppdaget at noe var galt?

De tar i hvert fall godt var på deg på sykehuset, så det kommer til å gå bra.

Anonymous poster hash: 8385d...e5b

[Trampe]

Jeg har tatt senabort i uke 17, altså like langt som deg. Grunnen var at barnet var så skadet at det ikke ville overleve mye lenger, så jeg valgte en abort i stedet for å gå og vente på at naturen skulle ordne opp og barnet skulle dø av seg selv.

Aborten ble utført på en mandag. Lørdagen før tok jeg to tabletter som skulle stoppe fosterutviklingen og ta livet av fosteret. Det var det verste med hele aborten, jeg kjente liv den morgenen. Å vite at tablettene jeg tok drepte fosteret, var grusomt, selv om jeg jo visste at fosteret ikke var levedyktig.

Jeg ble innlagt om morgenen, og fikk fire tabletter som ble satt i skjeden. De fungerte ikke, så etter en time fikk jeg fire til. Da begynte det å murre, små mensmurringer. De varte en time eller to, og tok seg gradvis opp i styrke. Ikke noe var uutholdelig smertemessig. Da jeg begynte å få vondt, og lå på siden i sengen og pustet, måtte jeg plutselig på do. Jeg hadde heldigvis lest om trykketrang før (jeg hadde ikke født før dette) og satte meg derfor på dostolen med bekken under i stedet for på toalettet. Da kjente jeg at noe skled ut av skjeden, og jeg ringte på pleierne og ga beskjed om at noe var kommet. Jeg måtte ligge ei stund til, fordi ikke hele morkaka var kommet, men bare noen minutter etterpå kjente jeg at noe mer kom, og da var det over. Smertene var borte med en gang, og jeg følte meg helt normal i kroppen etterpå. Blødde i fem-seks dager etterpå mener jeg å huske, men ikke store greiene.

Fysisk var det ikke særlig smertefullt. Det var kraftige menssmerter, og jeg måtte puste en del mot slutten, men det gikk fint. Det varte totalt fire timer, hvorav den ene timen besto av å vente på at noe skulle skje. Fra pillene funket gikk det tre timer. Jeg hadde ikke helsepersonell hos meg i det hele tatt, de bare lettet på døra og lurte på om de kunne gjøre noe, og det kunne de jo ikke.

Er du ferdig med abortnemnda og det styret der? Det var det verste som skjedde på selve sykehuset synes jeg. Her fikk jeg beskjed om at barnet var dødssykt, måtte velge om jeg ville ta abort, og da jeg hadde tatt det valget måtte jeg sitte foran ei ugle av et menneske og forsvare valget mitt. Som om jeg med overlegg drepte mitt eget barn liksom. Det var ille, og om du ikke har vært igjennom det enda kan du jo forberede deg på at det ikke nødvendigvis blir en hyggelig opplevelse.

Ønsker deg lykke til. Det er vondt både fysisk og psykisk, men det går over og du kommer deg videre etterpå. Send meg en pm om du trenger å snakke

[AnonymBruker]

Jeg har tatt senabort i uke 17, altså like langt som deg. Grunnen var at barnet var så skadet at det ikke ville overleve mye lenger, så jeg valgte en abort i stedet for å gå og vente på at naturen skulle ordne opp og barnet skulle dø av seg selv.

Aborten ble utført på en mandag. Lørdagen før tok jeg to tabletter som skulle stoppe fosterutviklingen og ta livet av fosteret. Det var det verste med hele aborten, jeg kjente liv den morgenen. Å vite at tablettene jeg tok drepte fosteret, var grusomt, selv om jeg jo visste at fosteret ikke var levedyktig.

Jeg ble innlagt om morgenen, og fikk fire tabletter som ble satt i skjeden. De fungerte ikke, så etter en time fikk jeg fire til. Da begynte det å murre, små mensmurringer. De varte en time eller to, og tok seg gradvis opp i styrke. Ikke noe var uutholdelig smertemessig. Da jeg begynte å få vondt, og lå på siden i sengen og pustet, måtte jeg plutselig på do. Jeg hadde heldigvis lest om trykketrang før (jeg hadde ikke født før dette) og satte meg derfor på dostolen med bekken under i stedet for på toalettet. Da kjente jeg at noe skled ut av skjeden, og jeg ringte på pleierne og ga beskjed om at noe var kommet. Jeg måtte ligge ei stund til, fordi ikke hele morkaka var kommet, men bare noen minutter etterpå kjente jeg at noe mer kom, og da var det over. Smertene var borte med en gang, og jeg følte meg helt normal i kroppen etterpå. Blødde i fem-seks dager etterpå mener jeg å huske, men ikke store greiene.

Fysisk var det ikke særlig smertefullt. Det var kraftige menssmerter, og jeg måtte puste en del mot slutten, men det gikk fint. Det varte totalt fire timer, hvorav den ene timen besto av å vente på at noe skulle skje. Fra pillene funket gikk det tre timer. Jeg hadde ikke helsepersonell hos meg i det hele tatt, de bare lettet på døra og lurte på om de kunne gjøre noe, og det kunne de jo ikke.

Er du ferdig med abortnemnda og det styret der? Det var det verste som skjedde på selve sykehuset synes jeg. Her fikk jeg beskjed om at barnet var dødssykt, måtte velge om jeg ville ta abort, og da jeg hadde tatt det valget måtte jeg sitte foran ei ugle av et menneske og forsvare valget mitt. Som om jeg med overlegg drepte mitt eget barn liksom. Det var ille, og om du ikke har vært igjennom det enda kan du jo forberede deg på at det ikke nødvendigvis blir en hyggelig opplevelse.

Ønsker deg lykke til. Det er vondt både fysisk og psykisk, men det går over og du kommer deg videre etterpå. Send meg en pm om du trenger å snakke

Da er det jo nesten bedre å bare få høre at barnet er dødt inni magen allerede, enn å måtte gå gjennom det der. Må man virkelig forsvare at man skal abortere et dødssykt barn? Det høres jo helt fjernt ut. Skjønner at det var en fæl opplevelse - som om det ikke er ille nok å vite at barnet ikke er levedyktig uansett. For et opplegg.

Men har sneket innom bloggen din og sett at du har en liten en på vei igjen. Man kommer seg gjennom det vonde også - livet er ikke alltid så slemt.

Anonymous poster hash: 8385d...e5b

[AnonymBruker]

Tusen takk! Er 16+5 på vei, håper virkelig jeg får smertestillende, håper bare ikke det tar like lang tid som en "normal" fødsel.. gruer meg skikkelig til selve aborten.

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

Mener ikke å være frekk, men kan jeg få spørre om hvorfor du tar abort så sent? Fant du det ikke ut før nå?

Anonymous poster hash: 4e2eb...653

[AnonymBruker]

Mener ikke å være frekk, men kan jeg få spørre om hvorfor du tar abort så sent? Fant du det ikke ut før nå?

Anonymous poster hash: 4e2eb...653

Ordinær ultralyd er ikke egentlig før i uke 18, sånn sett er det ikke veldig sent å skulle oppdage en eventuell defekt nå. Er jo noen som får seg en overraskelse enda senere enn trådstarter. Man kan ha en baby i magen lenge - selv om den ikke nødvendigvis er levedyktig når det kommer til et stykke.

Uten at jeg vet noe om trådstarter sin situasjon.

Anonymous poster hash: 8385d...e5b

[Trampe]

Da er det jo nesten bedre å bare få høre at barnet er dødt inni magen allerede, enn å måtte gå gjennom det der. Må man virkelig forsvare at man skal abortere et dødssykt barn? Det høres jo helt fjernt ut. Skjønner at det var en fæl opplevelse - som om det ikke er ille nok å vite at barnet ikke er levedyktig uansett. For et opplegg.Men har sneket innom bloggen din og sett at du har en liten en på vei igjen. Man kommer seg gjennom det vonde også - livet er ikke alltid så slemt. Anonymous poster hash: 8385d...e5b

Takk skal du ha

Ja, den dama i abortnemnda burde virkelig hatt en annen jobb. Hun argumenterte for at jeg burde la være å ta abort, og la naturen gå sin gang. Vel, jeg hadde da en toåring å ta meg av, som ikke visste om graviditeten, og hvordan forklarer man at mamma har en baby i magen, men babyen skal dø? For ikke å snakke om psykisk påkjenning, og alle spørsmål fra alle rundt....nei, det tok ikke lang tid å ta det valget. Legene framstilte det slikt jeg selvsagt ikke tok fra fosteret livets rett, det var slik fra naturens side. Dama i abortnemnda ga meg følelsen av at jeg tok livet av mitt eget barn. Det er ikke slik man behandler noen som nettopp har fått vite at barnet i magen ikke kommer til å leve på utsiden.

Ja, jeg har en liten på vei, og det går forhåpentligvis bare bra denne gangen. Det er akkurat det som er - det er tøft der og da, men man greier alltid å komme seg på beina igjen.

[Arianna]

Jeg har tatt senabort i uke 17, altså like langt som deg. Grunnen var at barnet var så skadet at det ikke ville overleve mye lenger, så jeg valgte en abort i stedet for å gå og vente på at naturen skulle ordne opp og barnet skulle dø av seg selv.

Aborten ble utført på en mandag. Lørdagen før tok jeg to tabletter som skulle stoppe fosterutviklingen og ta livet av fosteret. Det var det verste med hele aborten, jeg kjente liv den morgenen. Å vite at tablettene jeg tok drepte fosteret, var grusomt, selv om jeg jo visste at fosteret ikke var levedyktig.

Jeg ble innlagt om morgenen, og fikk fire tabletter som ble satt i skjeden. De fungerte ikke, så etter en time fikk jeg fire til. Da begynte det å murre, små mensmurringer. De varte en time eller to, og tok seg gradvis opp i styrke. Ikke noe var uutholdelig smertemessig. Da jeg begynte å få vondt, og lå på siden i sengen og pustet, måtte jeg plutselig på do. Jeg hadde heldigvis lest om trykketrang før (jeg hadde ikke født før dette) og satte meg derfor på dostolen med bekken under i stedet for på toalettet. Da kjente jeg at noe skled ut av skjeden, og jeg ringte på pleierne og ga beskjed om at noe var kommet. Jeg måtte ligge ei stund til, fordi ikke hele morkaka var kommet, men bare noen minutter etterpå kjente jeg at noe mer kom, og da var det over. Smertene var borte med en gang, og jeg følte meg helt normal i kroppen etterpå. Blødde i fem-seks dager etterpå mener jeg å huske, men ikke store greiene.

Fysisk var det ikke særlig smertefullt. Det var kraftige menssmerter, og jeg måtte puste en del mot slutten, men det gikk fint. Det varte totalt fire timer, hvorav den ene timen besto av å vente på at noe skulle skje. Fra pillene funket gikk det tre timer. Jeg hadde ikke helsepersonell hos meg i det hele tatt, de bare lettet på døra og lurte på om de kunne gjøre noe, og det kunne de jo ikke.

Er du ferdig med abortnemnda og det styret der? Det var det verste som skjedde på selve sykehuset synes jeg. Her fikk jeg beskjed om at barnet var dødssykt, måtte velge om jeg ville ta abort, og da jeg hadde tatt det valget måtte jeg sitte foran ei ugle av et menneske og forsvare valget mitt. Som om jeg med overlegg drepte mitt eget barn liksom. Det var ille, og om du ikke har vært igjennom det enda kan du jo forberede deg på at det ikke nødvendigvis blir en hyggelig opplevelse.

Ønsker deg lykke til. Det er vondt både fysisk og psykisk, men det går over og du kommer deg videre etterpå. Send meg en pm om du trenger å snakke

Åå, kjære deg! Nå rant tårene! En stor klem til deg! ♡

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

Utrolig trist å lese Trampe! Klem til deg!

For de som lurer på hvorfor jeg skal ta senabort så er det ikke pga det er noe galt med fosteret, det er helt friskt. Har vært klar over det i en stund at jeg er gravid, men det har vært sånn et sjokk for meg at jeg ikke har klart å tenke klart før nå. Jeg er i en vanskelig situasjon hvor graviditeten er et resultat av en voldtekt, derfor så vil jeg ta abort.. Jeg orker ikke tanken på å bære frem dette barnet.. Jeg er bare utrolig nervøs for selve aborten og utførelsen av denne..

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

Utrolig trist å lese Trampe! Klem til deg!

For de som lurer på hvorfor jeg skal ta senabort så er det ikke pga det er noe galt med fosteret, det er helt friskt. Har vært klar over det i en stund at jeg er gravid, men det har vært sånn et sjokk for meg at jeg ikke har klart å tenke klart før nå. Jeg er i en vanskelig situasjon hvor graviditeten er et resultat av en voldtekt, derfor så vil jeg ta abort.. Jeg orker ikke tanken på å bære frem dette barnet.. Jeg er bare utrolig nervøs for selve aborten og utførelsen av denne..

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

Huff, masse lykke til!

Anonymous poster hash: 14a9c...f71

[Arianna]

Tusen takk for svar alle sammen!

Utrolig trist å lese Trampe! Klem til deg!

For de som lurer på hvorfor jeg skal ta senabort så er det ikke pga det er noe galt med fosteret, det er helt friskt. Har vært klar over det i en stund at jeg er gravid, men det har vært sånn et sjokk for meg at jeg ikke har klart å tenke klart før nå. Jeg er i en vanskelig situasjon hvor graviditeten er et resultat av en voldtekt, derfor så vil jeg ta abort.. Jeg orker ikke tanken på å bære frem dette barnet.. Jeg er bare utrolig nervøs for selve aborten og utførelsen av denne..

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

Så vondt å høre! Håper du slipper dritt fra folk her inne! Føler med deg ♡ Lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

Utrolig trist å lese Trampe! Klem til deg!

For de som lurer på hvorfor jeg skal ta senabort så er det ikke pga det er noe galt med fosteret, det er helt friskt. Har vært klar over det i en stund at jeg er gravid, men det har vært sånn et sjokk for meg at jeg ikke har klart å tenke klart før nå. Jeg er i en vanskelig situasjon hvor graviditeten er et resultat av en voldtekt, derfor så vil jeg ta abort.. Jeg orker ikke tanken på å bære frem dette barnet.. Jeg er bare utrolig nervøs for selve aborten og utførelsen av denne..

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

Skjønner at alt må ha vært et sjokk, og at det har tatt tid for deg å sortere tankene. Har også full forståelse for at det er vanskelig å skulle beholde et barn i din situasjon. Jeg håper du har mange gode mennesker rundt deg nå. Selve aborten kommer til å gå bra, dette er en prosedyre som sykehuset kjenner godt. Lykke til!

Anonymous poster hash: 8385d...e5b

[graving]

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

Utrolig trist å lese Trampe! Klem til deg!

For de som lurer på hvorfor jeg skal ta senabort så er det ikke pga det er noe galt med fosteret, det er helt friskt. Har vært klar over det i en stund at jeg er gravid, men det har vært sånn et sjokk for meg at jeg ikke har klart å tenke klart før nå. Jeg er i en vanskelig situasjon hvor graviditeten er et resultat av en voldtekt, derfor så vil jeg ta abort.. Jeg orker ikke tanken på å bære frem dette barnet.. Jeg er bare utrolig nervøs for selve aborten og utførelsen av denne..

Anonymous poster hash: ba4be...a8c

Stor klem til deg og lykke til!!! <3

Anonymous poster hash: 0c58b...283

[AnonymBruker]

Lykke til og klem til deg!

Anonymous poster hash: b1fbd...b61

[Trampe]

Du har allerede vært igjennom en påkjenning, og nå skal du igjennom en til. Jeg skjønner godt at du har det tøft og er redd, men dette greier du! Nåde de som prøver å så tvil om valget ditt, det er det riktige valget for deg. Masse lykke til, og stor klem tilbake. Det blir tøft, men du greier det. Det er vondere psykisk enn fysisk, og hvis du har mye smerter underveis må du prøve å tenke på at alle de fysiske smertene forsvinner med et knips når alt er over. Ta imot tilbudet om samtaler etterpå om det er riktig for deg. Ikke si blankt nei heller, det kan hende du føler behovet allikevel ei uke senere.

Som sagt, send en pm om du ønsker å snakke.

[AnonymBruker]

Jeg fødte/hadde en senabort i uke 20 pga av tidlig vannavgang og infeksjon.

Fødselen ble satt i gang med piller, og det tok ca 4 timer før fødselen var ordentlig i gang. Fødselen var akkurat som en vanlig fødsel (jeg har født barn til termin tidligere). Riene var like smertefulle, det tok litt ferre timer enn den forrige, men tok nok rundt 6-7 timer fra fødselen var skikkelig igang. Jeg fikk epidural, men den ble ikke satt skikkelig. Da det var tid for å presse, var det veldig lett, og fosteret kom ut på første press. Jeg fikk han rett opp på brystet, og han liknet helt på storebroren sin, bare mye mindre og mye mørkere. Fordi huden var så tynn at man så blodet så godt gjennom. En fødsel er jo vondt, og denne var ikke noe anderledes, men det værst var det psykiske. Jeg synes faktisk det var godt at epiduralen ikke virket, for det var lettere å forholde seg til det den fysiske smerten enn det psykiske. Og det var så vondt, at akkurat da var det det eneste jeg klarte å konsenterer meg om.

Etter tre dager kom melken akkurat som etter en vanlig fødsel, og det var virkelig et helvete. I en uke hadde jeg så vondt i puppene at jeg ikke kunne ha armene nedover, og jeg satt i dusjen store deler av natten med fordi det lindret med varmt vann. (De på sykehuset sa jeg ikke kom til å få så mye melk, så tror nok jeg fikk dette fordi det vare var 1 år siden jeg sluttet å amme storebror).

Min kropp skjønte heller ikke at jeg hadde født, og gikk derfor ikke gjenom en renselse. Jeg blødde omtrent ingenting. Derfor måtte jeg ha en utskrapelse 1 uke senere.

Jeg vet ikke om du vil høre dette, men du må være forberedt på at du har kommet såpass langt at det er en baby i miniformat, som ser helt ut som en liten baby.

Anonymous poster hash: 39bb8...24f