Boligkrakket i 1987

[AnonymBruker]

Er det noen som husker boligkrakket i 1987?

Ble dere påvirket av det, og i så fall hvordan?

Anonymous poster hash: d02cf...40d

[AnonymBruker]

1. Nei

2. Ja, jeg innså at jeg ikke vet noe om boligkrakket på slutten av 80-tallet

Anonymous poster hash: 37226...f17

[AnonymBruker]

Jeg husker det, eller dvs jeg husker konsekvensene. Bodde i et strøk med mye nyrike folk som var glad i å skryte av stort hus, hytte på fjellet, dyre biler og sydenferie, og ikke minst var de flink til å rynke på nesen over oss med foreldre som ikke tjenete så godt og levde en mer nøktern livsstil. Da krakket kom mistet flere av disse jobbene sine, huslånet med tosifret rente kunne ikke betales, de måtte selge hus, bil og hytte, og flere flyttet fra digre villaer til mindre blokkleiligheter. Husker godt at foreldrene mine forklarte nøye at dette var hvorfor man måtte passe på å spare, ikke bruke mer penger enn man hadde og alltid ta høyde for dårlige tider. Selv beholdt de både jobb og hus. Etterhvert som jeg er blitt eldre (var 9-10 år den gangen) og har forstått mer av hvordan disse folkene behandlet mine foreldre og andre i "arbeiderklassen", så syns jeg det er helt til pass at de fikk seg en smekk og mistet alt.

Som voksen husker jeg imidlertid dette godt nok til å spare før jeg kjøpte leilighet, ikke belåne til pipen, regne med 10% rente, ha bufferkonto og kutte på ferier og annen l uksus hvis jeg tror det kan komme større utgifter. Har også utdannet meg til noe der jeg aldri blir arbeidsledig, og passer på å være forsikret på alle kanter om noe skulle skje. Vegen til bunnen er kortere enn det ser ut som i oppgangstider.

Anonymous poster hash: 672f0...9c0

[Gjest Bud]

Jeg husker det, eller dvs jeg husker konsekvensene. Bodde i et strøk med mye nyrike folk som var glad i å skryte av stort hus, hytte på fjellet, dyre biler og sydenferie, og ikke minst var de flink til å rynke på nesen over oss med foreldre som ikke tjenete så godt og levde en mer nøktern livsstil. Da krakket kom mistet flere av disse jobbene sine, huslånet med tosifret rente kunne ikke betales, de måtte selge hus, bil og hytte, og flere flyttet fra digre villaer til mindre blokkleiligheter. Husker godt at foreldrene mine forklarte nøye at dette var hvorfor man måtte passe på å spare, ikke bruke mer penger enn man hadde og alltid ta høyde for dårlige tider. Selv beholdt de både jobb og hus. Etterhvert som jeg er blitt eldre (var 9-10 år den gangen) og har forstått mer av hvordan disse folkene behandlet mine foreldre og andre i "arbeiderklassen", så syns jeg det er helt til pass at de fikk seg en smekk og mistet alt.

Som voksen husker jeg imidlertid dette godt nok til å spare før jeg kjøpte leilighet, ikke belåne til pipen, regne med 10% rente, ha bufferkonto og kutte på ferier og annen l uksus hvis jeg tror det kan komme større utgifter. Har også utdannet meg til noe der jeg aldri blir arbeidsledig, og passer på å være forsikret på alle kanter om noe skulle skje. Vegen til bunnen er kortere enn det ser ut som i oppgangstider.

Anonymous poster hash: 672f0...9c0

Akkurat slik jeg husker det også, spesielt de økonomiske pekefingrene som fortsatt henger i bakhodet.

[Gjest Margit Spat]

Jeg husker det godt, og jeg husker tilfeller av typen som AB i innlegg #3 beskriver, men jeg ble ikke berørt av det selv.

Jeg var skoleelev og bodde hjemme hos mine foreldre på den tiden, og de hadde heldigvis både sikre jobber og moderat forbruk, og vi bodde i et hus som foreldrene mine hadde eid i en del år. Boliglånet til dette huset var nok nærmest spist opp av inflasjonen som hadde vært gjennom en del år tidligere.

[AnonymBruker]

Husker det godt. Mamma hadde nettopp blitt skilt og kjøpt ut mannen etter mye høyere verdi på leiligheten. Renta steg til 18 % på boliglånet. Jeg visste vi hadde det trangt.

Mange jeg gikk på skole med måtte også bite i seg uttalelser om hvordan det gikk av å vokse opp i leilighet, hus var tingen.

Mamma skal ha stor applaus for at hun klarte å beholde hus og hjem i de årene. Vi manglet aldri noe, men det var nok en del våkennetter for mamma.

Husker også at renta på innskudd løp løsk. Hadde 11 % på gullboka til posten, følte meg rik når jeg brukte rentene til å handle julegaver til familien.

Og sitter igjen med det at jeg aldri vil ha mer enn maks en årslønn i lån.

Anonymous poster hash: d1d6a...7a1

[AnonymBruker]

Foreldrene mine kjøpte hus i 1986 og fikk store økonomiske problemer året etter pga renta. Jeg kjenner ikke til detaljene, men jeg husker at vi hadde svært dårlig råd en lang periode.

Selv har jeg beregnet å klare en rente på 15%, og er i dag veldig striks på privatøkonomien. Jeg vil ikke at barna mine skal måtte oppleve at vi sliter med å få middag på bordet.

Anonymous poster hash: c58e6...b13

[AnonymBruker]

Huske at storebroren til venninna mi hadde kjøpt seg hus sammen med samboeren + et lite barn. De hadde problemer med å betjene boliglånet pga høy rente, samtidig slet de med å få solgt leiligheten fordi ingen var villige til å betale den prisen de selv hadde gitt for den. De gikk i minus da de solgte den.

Så mener jeg å huske at renten på studielån var på rundt 12 %. Kan det virkelig stemme?

Anonymous poster hash: 4d982...5df

[Gjest Emera]

Jeg husker det, eller dvs jeg husker konsekvensene. Bodde i et strøk med mye nyrike folk som var glad i å skryte av stort hus, hytte på fjellet, dyre biler og sydenferie, og ikke minst var de flink til å rynke på nesen over oss med foreldre som ikke tjenete så godt og levde en mer nøktern livsstil. Da krakket kom mistet flere av disse jobbene sine, huslånet med tosifret rente kunne ikke betales, de måtte selge hus, bil og hytte, og flere flyttet fra digre villaer til mindre blokkleiligheter. Husker godt at foreldrene mine forklarte nøye at dette var hvorfor man måtte passe på å spare, ikke bruke mer penger enn man hadde og alltid ta høyde for dårlige tider. Selv beholdt de både jobb og hus. Etterhvert som jeg er blitt eldre (var 9-10 år den gangen) og har forstått mer av hvordan disse folkene behandlet mine foreldre og andre i "arbeiderklassen", så syns jeg det er helt til pass at de fikk seg en smekk og mistet alt.

Som voksen husker jeg imidlertid dette godt nok til å spare før jeg kjøpte leilighet, ikke belåne til pipen, regne med 10% rente, ha bufferkonto og kutte på ferier og annen l uksus hvis jeg tror det kan komme større utgifter. Har også utdannet meg til noe der jeg aldri blir arbeidsledig, og passer på å være forsikret på alle kanter om noe skulle skje. Vegen til bunnen er kortere enn det ser ut som i oppgangstider.

Anonymous poster hash: 672f0...9c0

Akkurat slik jeg husker det også, spesielt de økonomiske pekefingrene som fortsatt henger i bakhodet.

Samme her. Det sitter godt ennå, det jeg så den gangen. Og da kostet en enebolig en halv million, nå sliter du med å få dem under fem millioner i byene. Huff, det blir katastrofalt hvis noe sånt skulle skje igjen, folk sitter jo med enorme lån nå.

[AnonymBruker]

Samme her. Det sitter godt ennå, det jeg så den gangen. Og da kostet en enebolig en halv million, nå sliter du med å få dem under fem millioner i byene. Huff, det blir katastrofalt hvis noe sånt skulle skje igjen, folk sitter jo med enorme lån nå.

Men det var jo enorme lån den gangen også, 1987 hadde f. eks en gjennomsnittslønn på ca 160.000. En bolig til en halv mill er da mange ganger inntekten din, akkurat slik det er i dag med dagens gjennomsnittslønn.

Anonymous poster hash: d2a08...b83

[AnonymBruker]

Men det var jo enorme lån den gangen også, 1987 hadde f. eks en gjennomsnittslønn på ca 160.000. En bolig til en halv mill er da mange ganger inntekten din, akkurat slik det er i dag med dagens gjennomsnittslønn.

Anonymous poster hash: d2a08...b83

Det er sant. Men boligprisene har tidoblet seg, og for de fleste har ikke inntektene det. Gjeldsbelastningen i norske husholdninger er til stor bekymring for mange økonomer nå.

Anonymous poster hash: 28894...3c4

[AnonymBruker]

Husker ikke så mye av det, men tror foreldrene mine merket det etterhvert... De hadde bygget seg ett hus, men mistrivdes. De så at boligprisene begynte å gå ned, og flyttet derfor til ett litt eldre, mye større hus som de egentlig skulle gjøre litt med, gikk vel sånn ca i 0 med boligbyttet.. Så kom krakket, og planene de hadde med det nyinnkjøpte eldre huset ble ikke noe av, de hadde nok med å beholde det.. Men siden de trivdes, fikk de (og jeg ) leve med litt fæle tapeter og gulvbelegg...

Men husker også hvor "stolt" jeg var av mine 1000 på gullbok (dåpsgaver) og rentene derfra Og selvsagt moralprekenen; sparing og utdanning...

Anonymous poster hash: f93ce...a35

[AnonymBruker]

Foreldrene mine kjøpte et hus i 1986 til 400 000 kr, og det var bare pappa som jobbet. Mamma var hjemmeværende.

Faren min er dessverre død så kan ikke spørre han, men mamma sier at hun ikke kan huske at det skjedde noe krakk i 1987, ei heller kan hun huske om de hadde dårlig økonomi...

Men mine foreldre var alltid forsiktige og sparsommelige med alt, så det har kanskje noe å si?

Vi 3 barna hadde alltid alt, og var med på alt, så vi led ingen nød.

Anonymous poster hash: f0d43...07b

[Gjest Badabing]

Jeg husker det godt selv om jeg ikke var særlig gammel. Faren min var en av disse såkalte jappene. Han drev en vellykket forretning (leide) i en bygård i Oslo der eieren ble slått konkurs. Pappa mistet butikken sin og egentlig hele inntektsgrunnlaget og arbeidsplassen sin.

Han har penger under madrassen den dag i dag.

Tror også at siden jeg husker den tiden godt, så er jeg mye mer redd for lån enn samboeren min som ikke husker det. Det er jeg som hele tiden maser om nedbetaling av lån.

Endret 23. februar 2015 av Badabing

[Djungelvrål]

Ja jeg husker det godt. Min mor var nyskilt og satt med huset og bare en vaskejobb. Det eneste vi hadde i kjøleskapet var syltetøy. Det var stas de gangene vi hadde gulost på skiva.

[AnonymBruker]

Mamma og pappa var etablert og tross 17% rente hadde de nå råd til å bygge hus i 86-87. Pappa fortalte at det var en ypperlig måte å få fin tomt og bygge hus når andre slett med økonomi.

Skal sies at de hadde ekstremt gode jobber og min far tjente nærmere en million i året da jeg ble født kun to år etter.

De etablerte seg begge veldig tidlig og eide derfor begge leilighet da de møttes.

Anonymous poster hash: 1a06b...e47

[AnonymBruker]

Husker ikke selve krakket, men jeg husker hva som skjedde med oss pga krakket. Mamma var hjemmeværende og pappa hadde en usikker jobb. Så når krakket kom mistet han jobben. Vi måtte selge leiligheten, dette ble starten på mange år hvor vi leide forskjellige hus og leiligheter, måtte bytte skole flere ganger de første årene på barneskolen før det roet seg og vi kunne være på ett sted.

Det var usikkert å leie, noe vi merket godt.

Anonymous poster hash: e0baf...a44

[Gjest Lille-pus]

Jeg tror du er ute litt i tidligste laget når du sier -87.

Legger du derimot tiden til -90 og et par år fremover så treffer du veldig godt.

Husker godt ja. Vi kjøpte oss den første leiligheten vår da og var slik sett litt heldige med inngangen på boligmarkedet, men husk at arbeidsledigheten var høy i tilsvarende periode (de to faktorene henger godt sammen).

[AnonymBruker]

Ja jeg husker det godt. Min mor var nyskilt og satt med huset og bare en vaskejobb. Det eneste vi hadde i kjøleskapet var syltetøy. Det var stas de gangene vi hadde gulost på skiva.

Hvor gammel var du i 1987?

Anonymous poster hash: f0d43...07b

[AnonymBruker]

En manns død er en annen manns brød.

Anonymous poster hash: f0d43...07b