Fagperson fosterskader, kromosomfeil m.m?

[PaperDoll]

Jeg har hatt et sterkt barneønske lenge, men samboer klarer ikke ta avgjørelsen om han vil ha barn eller ikke. Han er en grubler som fokuserer på det negative, og den største frykten hans viser seg å være det å få et sykt barn.

Man har jo aldri noen garanti for at barnet er friskt, og ved en avgjørelse om å få barn må man være forberedt på at et eventuelt sykt barn vil kunne være krevende på flere måter. Jeg prøver å finne frem fakta og eventuelle mulige løsninger og legge til rette for at min samboer skal kunne ta en så veloverveid avgjørelse som mulig.

Sist vi pratet om det, lurte han på om det gikk an å prate med en jordmor e.l., selv om vi ikke er prøvere eller gravide, for å høre mer om risikoen, muligheter for å avdekke skader/sykdom og eventuelt avbryte svangerskapet.

Hvem vil være riktig å prate med? Jordmor? Gynekolog? Spesialist i fostermedisin? Vi må vel gå privat, siden ingenting ved vår situasjon egentlig krever en slik konsultasjon... Noen som har konkrete tips i/nær Oslo?

Jeg har i tillegg PCOS, og han vil gjerne vite mer om dette også (selv om jeg har lagt frem alt jeg vet, han vil høre det fra en fagperson). Tenker det er best å ta dette med gynekologen som utredet meg...

[AnonymBruker]

Kanskje en gynekolog for gravide? Sjekk ut litt private tilbud dere dere bor. Ellers kan man sikkert benytte seg av fastlegen og evt. få henvisning videre der, men vet ikke om de prioriterer samtaler med par som ikke engang prøver å bli gravide. Sånn sett kan det tenkes at det blir litt ventetid. Jeg ville bare bestilt privat, selv om det koster litt. Der kommer man jo raskt til, og får selv tilpasset time som passer.

Men er det historie i familien som tilsier at dere bør bekymre dere? Eller alder?

Anonymous poster hash: 7ba25...428

[PaperDoll]

Ingen historikk som tilsier at vi skal ha noen større risiko enn andre. Jeg er 30, han 41. Vet jo at nyere forskning viser at eldre fedre har en noe større risiko for å få barn med psykiske vansker, men ingen betydelig økning.

Problemet er at samboer raskt tenker worst case. Jeg har fortalt han at risiko for kromosomfeil og betydelig skade (husker ikke helt formuleringen) er 1-2%. Det syntes han var mye, og han klarer ikke fokusere på at det da er 98-99% sjanse for et relativt friskt barn. Er som om han tenker det er en selvfølge at vi blir en av disse 1-2%

[AnonymBruker]

Ingen historikk som tilsier at vi skal ha noen større risiko enn andre. Jeg er 30, han 41. Vet jo at nyere forskning viser at eldre fedre har en noe større risiko for å få barn med psykiske vansker, men ingen betydelig økning.

Problemet er at samboer raskt tenker worst case. Jeg har fortalt han at risiko for kromosomfeil og betydelig skade (husker ikke helt formuleringen) er 1-2%. Det syntes han var mye, og han klarer ikke fokusere på at det da er 98-99% sjanse for et relativt friskt barn. Er som om han tenker det er en selvfølge at vi blir en av disse 1-2%

Høres ut som at han trenger hjelp av en fagperson (psykolog) til å snu tankene sine. Han kan ikke ha det bra med seg selv.

Anonymous poster hash: da045...182

[PaperDoll]

Høres ut som at han trenger hjelp av en fagperson (psykolog) til å snu tankene sine. Han kan ikke ha det bra med seg selv.

Anonymous poster hash: da045...182

Han har gått til psykolog en stund, og de jobber med å endre akkurat det. Men han vil nok alltid være en grubler og en som har vanskelig for å ta valg der utfallet ikke fullt ut kan forutsees. Det er det som er så vanskelig. Det er jo bra å ikke være impulsiv når det gjelder dette, og at han er bevisst det ansvaret det er å få et barn. Samtidig er det så mye man ikke kan forutse og man er til slutt avhengig av å tørre å hoppe ut i det siste steget.

[Gjest Mythic]

Kan det være at han egentlig ikke ønsker barn, og gjemmer seg bak en fiktiv redsel for misdannelser? Det er jo ganske irrasjonelle tanker han har, all den tid man vet at i 98-99% av tilfellene så går det bra.

[PaperDoll]

Kan det være at han egentlig ikke ønsker barn, og gjemmer seg bak en fiktiv redsel for misdannelser? Det er jo ganske irrasjonelle tanker han har, all den tid man vet at i 98-99% av tilfellene så går det bra.

Har selv tenkt den tanken, og vi er altså i en prosess der jeg snart må ha en avklaring. Det vet han - det er til og med satt en frist. Det var kjipt å sette den fristen, men nødvendig siden barn er et absolutt ønske for meg, jeg er 30 og har PCOS.

Han sier han virkelig ønsker at han kunne gitt meg et klart og positivt svar, men at det er så mye som skremmer han og han er usikker. Tror allikevel en del positive tanker har begynt å modne, og synes initiativet hans til å snakke med noen for å finne ut mer om det han uroer seg for er positivt og viser at han er i en prosess.

På spørsmål på om hva han ville synes om jeg ble uplanlagt gravid, sa han at han nesten ville blitt letta, for da hadde han sluppet å ta valget... Og at han ville stilt opp for meg og barnet.

[MiniMjau]

Psykolog og gynekolog

Lykke til!