Fortelle kjæresten om tidligere spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Vi møttes sommeren 2014, og har vært så og si sammen siden da, alt klaffet med en gang kan man si. Vi er begge 21 år, og jeg stoler veldig på han, anser han som "min bedre halvdel", og kan ikke tenke meg et liv uten. Høres selvfølgelig klisjé ut, men jeg føler vi har et veldig behagelig og "voksent" forhold, ikke bare en liten ungdomsflørt.

Fra jeg var 14 til omtrent 17-18 år, slet jeg med spiseforstyrrelser. Jeg var aldri innlagt, og dette var ikke noe som andre enn de nærmeste visste om. Jeg spiste utrolig lite og ble svært tynn, men siden jeg selv klarte å kontrollere dette, slapp jeg noe mer "styr". Dermed la jeg på meg igjen, og er nå normalvektig, men fortsatt slank. Jeg er fortsatt bevisst på å spise sunt og trene, men selvfølgelig ikke på samme syke måte som før.

Kjæresten min har snakket med meg flere ganger om spiseforstyrrelser etc, siden det er så mange jenter som sliter med slike ting. Han har aldri spurt meg direkte om jeg har/har hatt et spiseproblem, men jeg synes det virker som han aner noe omkring det.

Burde jeg fortelle han om fortiden min? Jeg synes ikke det er noe morsomt å prate om det, da jeg prøver å glemme det, samt at jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om slike ting. Vil helst la være å si noe til han, men føler at jeg må "dele alt" siden vi er såpass nære.

Noen som har noen mening angående dette?

Anonymous poster hash: d2205...095

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort det.

Anonymous poster hash: f32f6...f69

[AnonymBruker]

Jeg hadde definitvt gjort det, hvorfor ikke? Å prøve å "glemme" det er ikke en god plan, og hva dumt kan komme ut av å fortelle det? Han vil bare blir enda bedre kjent med deg, din historie, og hvorfor du er som du er i dag. Jeg ser ingen grunn til å gå rundt å holde dette hemmelig for kjæresten din.

Anonymous poster hash: 42301...610

[AnonymBruker]

Jeg hadde definitvt gjort det, hvorfor ikke? Å prøve å "glemme" det er ikke en god plan, og hva dumt kan komme ut av å fortelle det? Han vil bare blir enda bedre kjent med deg, din historie, og hvorfor du er som du er i dag. Jeg ser ingen grunn til å gå rundt å holde dette hemmelig for kjæresten din.

Anonymous poster hash: 42301...610

.. og jeg må bare legge til, ja, det er kanskje vanskelig å snakke om, men hva skal du gjøre videre om du bare vil glemme og gjemme alt som er vanskelig å ta opp?

Anonymous poster hash: 42301...610

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke fortalt han om dette. Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser og etter jeg fortalte en vennine m dette endret forholdet våres seg. Hun pirker på at ja nå ser du litt tynn ut osv og ser skeptisk ut eller bare ikke sier noe. Tro meg. det vil du helst slippe.

Anonymous poster hash: bcad0...d0d

[AnonymBruker]

.. og jeg må bare legge til, ja, det er kanskje vanskelig å snakke om, men hva skal du gjøre videre om du bare vil glemme og gjemme alt som er vanskelig å ta opp?

Anonymous poster hash: 42301...610

Jeg forstår godt hva du mener, og har også tenkt på dette selv som argumenter for å snakke med han om det. Likevel er det mer slik at jeg ikke ønsker at dette skal være et tema - og derfor kanskje ikke burde fortelle han det, i frykt for at han skal tenke mye på det og gjøre det til en "sak" (vet at han er litt den typen som skal gjøre mye ut av alt han synes er vanskelig, unormalt og uvant).

TS

Anonymous poster hash: d2205...095

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke fortalt han om dette. Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser og etter jeg fortalte en vennine m dette endret forholdet våres seg. Hun pirker på at ja nå ser du litt tynn ut osv og ser skeptisk ut eller bare ikke sier noe. Tro meg. det vil du helst slippe.

Anonymous poster hash: bcad0...d0d

Det er dette jeg også tenker. Han er veldig omsorgsfull, noe som selvfølgelig er positivt, men jeg er rimelig sikker på at han kommer til å "passe på" at jeg spiser nok og ikke har et problematisk forhold til mat og trening - noe jeg ikke ønsker siden det da blir noe jeg går og tenker på. Som sagt vil jeg ikke at det skal være et tema, og det er noe jeg vil få ut av hodet mitt...

TS

Anonymous poster hash: d2205...095

[AnonymBruker]

Hvis du har behov for å fortelle han det, så ja - gjør det. Hvis ikke lar du være, kanskje kommer det mer naturlig å fortelle det senere

Anonymous poster hash: c334c...2d1

[Gjest Pheel]

Personlig synes jeg det er veldig viktig å dele "alt" (det vil si det aller, aller meste) med kjæresten sin når man er seriøse sammen. Jeg har selv delt ting jeg tidligere har slitt med med min samboer, og er veldig glad for at han har fortalt meg det samme.

Det handler om å kjenne til fortid og hvordan vedkommende har blitt som han/hun har blitt og.

Men det er jo ikke alt man forteller før det er veldig seriøst og man er trygge på hverandre, når det er, om du noen gang blir klar, får du kjenne på selv.

[Gjest Runforit]

Er du helt frisk igjen? Er du 100% frisk eller er du i en fase der du holder spiseforstyrrelsen under kontroll? Er du utsatt for tilbakefall?

Om du er helt frisk igjen og dette ikke er noe mer å tenke på eller bekymre seg om og et kapittel du er ferdig med og vil legge bak deg så ser jeg ikke noe grunn til å fortelle om det om du ikke føler for det.

Om det derimot er fare for at spiseforstyrrelsen kan blusse opp igjen så er det viktig at du er ærlig om det og spiller med åpne kort.

[AnonymBruker]

Er du helt frisk igjen? Er du 100% frisk eller er du i en fase der du holder spiseforstyrrelsen under kontroll? Er du utsatt for tilbakefall?

Om du er helt frisk igjen og dette ikke er noe mer å tenke på eller bekymre seg om og et kapittel du er ferdig med og vil legge bak deg så ser jeg ikke noe grunn til å fortelle om det om du ikke føler for det.

Om det derimot er fare for at spiseforstyrrelsen kan blusse opp igjen så er det viktig at du er ærlig om det og spiller med åpne kort.

Ja, jeg er helt frisk igjen - men er som sagt fortsatt opptatt av å spise og trene riktig, men på en normal og frisk måte. Har vært normalvektig i omtrent to år, og spiseforstyrrelsen er ikke noe jeg snakker med f.eks. foreldrene mine om lengre. Slik anser jeg det som et avsluttet kapittel.

TS

Anonymous poster hash: d2205...095

[Gjest Runforit]

Ja, jeg er helt frisk igjen - men er som sagt fortsatt opptatt av å spise og trene riktig, men på en normal og frisk måte. Har vært normalvektig i omtrent to år, og spiseforstyrrelsen er ikke noe jeg snakker med f.eks. foreldrene mine om lengre. Slik anser jeg det som et avsluttet kapittel. TS Anonymous poster hash: d2205...095

Om du er ferdig med det og vil legge det bak deg og ikke føler at det er noe mer å prate om og at det kanskje bare skaper unødvendig bekymring for han så ville jeg droppet det.

[lissi2]

Det er dette jeg også tenker. Han er veldig omsorgsfull, noe som selvfølgelig er positivt, men jeg er rimelig sikker på at han kommer til å "passe på" at jeg spiser nok og ikke har et problematisk forhold til mat og trening - noe jeg ikke ønsker siden det da blir noe jeg går og tenker på. Som sagt vil jeg ikke at det skal være et tema, og det er noe jeg vil få ut av hodet mitt...

TS

Anonymous poster hash: d2205...095

Hvis du ikke føler at du absolutt må fortelle han dette så lar du være. Hvis du føler at du vil slippe tankene om fortiden din kan du kanskje heller gå til en psykolog? Kjæreste din behøver jo ikke å vite noe om det.