Hvem har "lov til" å spørre om man prøver?

[zmurfette]

Vi giftet oss for et par måneder siden og er i en alder (ca. 30) og livssituasjon (2 x ok betalt fast jobb, hus og bil) hvor "alle" mener det er fryktelig naturlig at vi prøver å få barn. Og det gjør vi jo, men det er ikke noe vi har lyst til å fortelle til så veldig mange.

At nær familie (foreldre og søsken) spør synes jeg forsåvidt er greit nok. Jeg har et nært forhold til mine foreldre, og mamma'n min vet at vi prøver og håper (kanskje om mulig enda mer enn meg) at vi skal få det til. Men når kollegaer og venner begynner å spørre, så synes jeg det er skikkelig frekt. Om man vil ha barn og om man i det hele tatt kan få barn eller ikke er jo en privatsak.

Jeg spør aldri mine venner og bekjente om det er noe barn på gang (med mindre de selv tar opp temaet, da), så hvorfor føler andre at det er et helt naturlig spørsmål? (Har en nær venninne som sliter med å få barn - er inne i prøverørsrunde nr. 3, og derfor er jeg kanskje litt ekstra følsom når emnet tas opp, spesielt når hun er i nærheten siden jeg vet hvor tøft det er for henne.) Spør dere noen gang (på fleip eller på alvor) om noen har tenkt å få barn snart? Og i så fall: Hvorfor? Og hva synes dere selv om å få slike spørsmål fra ulike hold? Er det noen som "får lov" til å spørre, mens andre ikke "får lov"?

[Gjest Poirot]

Dette har jeg tenkt litt på selv. Har jo sett her inne hvor sårt det er å bli spurt, når man strever.

Like fullt må det vel være lov til å spørre gode venninder om man har tenkt til å få barn? (OM, ikke NÅR, for det er jo ingen selvfølge at folk skal ha barn). Spør derfor aldri om folk snart skal ha barn, eller maser om at de må få. Det synes jeg ikke familie bør gjøre heller. I min vennegjeng nærmer vi oss 30 alle mann, og svært få har barn i dag. Det er derfor litt oppe til debatt innimellom. Jeg vet at en del ønsker seg barn innen noen år.

Men mht kollegaer og andre jeg ikke omgås svært jevnlig privat, så ville jeg aldri spurt. Ikke for ikke å såre noen, men fordi det blir for privat.

[Gjest Tex]

Hvorfor må folk være så hårsåre...?

Det er ingen menneskerett å få barn, og selvom noen strever og strever, og noen aldri kan få barn, betyr det vel ikke at livet er ubrukelig....

Min kusine var barnløs i mange år og forteller at hun følte at hun ikke hadde lov til å gå forbi bleiehylla på butikken.

Jeg kan ikke forstå det.............

[Siam]

Det plager ikke meg at folk spør. Jeg svarer bare som sant er, at vi er i gang med prøving, men ikke aner hvor lang tid det vil ta.

[Tilde]

Hmm...

Hårsåre og hårsåre...

Jeg er delvis enig med deg Tex,det er ingen menneskerett å få barn,men må innrømme at du provoserer meg også med ordvalget ditt.Klarer du virkelig ikke å sette deg litt inn i hva slags følelser kusinen din slet med?

Jeg hadde heller ikke problemer med å bli spurt, iallefall ikke det første året .Og ja,ALLE spurte, jeg tenkte ikke særlig over at det var frekt engang.Kunne klart meg uten spørsmålene da,men jeg reknet jo med at det skulle gå kjapt og greit, noe det ikke gjorde...

Men,etter å ha gjennomgått følelseskarusellen og innsett at vi normale,barnekjære, oppegående, ressurssterke mennesker faktisk trengte hjelp for å få det til det som enhver idiot(sorry..) kan få til, og at hele greia innebar mye smerte, penger og hormonkaruseller for å oppnå kanskje ingenting...

DA var det plutselig ikke sååå greit å få slengt spørsmålet midt i trynet (for det er slik det føles) under lunsjpausen foran mange mennesker... Eller å vite at ALLE visste at vi ønsket oss barn,men at vi ikke fikk det til...

Noen gang følt deg liten og utilstrekkelig?

Noen gang inderlig ønsket deg noe du ikke fikk?

Noen gang følt deg urettferdig behandlet?

Noen gang følt deg utenfor det gode selskap?

Noen gang følt at folk syntes synd på deg?

Noen gang blitt såret av ubetenksomme kommentarer,men skjult det?

Osv., osv...

Vet at det ikke er lett for utenforstående å forstå hva barnløse føler og tenker, visste det ikke selv jeg,men å kalle barnløse hårsåre,provoserer meg. Mange utvikler depresjoner pga dette.Det er ikke en fillesak, og det er ikke få som går igjennom det. 2 av 10 par eller noe slikt.

Synes da at det å spør bekjente eller kollegaer om slike private ting bør unngås. Vet at jeg har gjort det selv dessverre... For alt en vet så kan personen hatt flere spontanaborter, -hvordan er det å få slike spørsmål da?

Som sagt,det er ikke noe morsomt å være den som kommentarene brenner seg fast i... Om jeg nå endelig er gravid så vil jeg for alltid være en forandret person pga det jeg har opplevd.

Så er jeg kanskje i noens øyne hårsår da...

[Gjest Cuddly]

Tilde; der sa du det!

Det er så vanskelig å få satt ord på det du nettopp gjorde, fordi det er stort, sårt og vondt å pirke i...

Hilsen en hårsår Cuddly.

[Gjest Bare meg]

Det spørsmålet provoserer meg vannvittig når det kommer fra ukjente/kollegaer som egentlig har veldig lite med akkurat den delen av mitt privat liv. Ekstra provosert blir jeg når folk klarer å legge til: Den biologiske klokka går!

Ja, vi vet det, vi brukte flere år med prøverørsforsøk før vi nå endelig er gravide. Men, jeg har ingen ønsker om å dele dette med alle og enhver på jobb. Noen ganger har jeg bare sagt "vi får se", mens jeg andre ganger har fortalt at det spørsmålet er faktisk fryktelig politisk ukorrekt å stille, de vet aldri hva mottaker av spørsmålet har vært gjennom av prøving, temping, aborter, forsøk, operasjoner osv som kan vekke mange vonde minner. Noen ganger føles det deilig å se andre krympe seg når de innser at spørsmålet/kommentaren de slang ut av seg uten å tenke faktisk kan såre som den gjør.

[LilleBille]

Synes ikke det er noe man spør folk om ...

Var selv gift i seks år - før vi fikk barn .. og det var etter eget ønske .. fikk full klaff på første forsøk når vi var klare.

Ble rimelig lei alle hint og mer tydelige spørsmål, og når folk ikke skjønte at "det hadde de ikke noe med" når de ikke fikk svar.

Det som måtte til var at jeg svarte en av de mest "masete" : "Er du sikker på at vi kan få barn da... og hvis så ikke er tilfelle - tror du du gjør det noe bedre med maset ditt... - den dagen vi enten blir gravide - eller får bekreftet at vi ikke kan få barn ... skal du få vite det". Etter det tidde hun helt stille gitt... (og fortalte det sikkert til alle andre .. så ingen spurte oss mer...)

Hadde også en venninne som prøvde i 6 år å få til nr. to... og hun ble "mast på" i alle selskaper av "venner".. og det var ikke få ganger at hun følte at hun ikke orket å være i selskap lenger..

Skjønner ikke at folk ikke kan la andre være i fred jeg.

[Gjest Tex]

Det er ikke meningen å tråkke noen på tærne, jeg kan bare ikke forstå at folk blir så overrasket over at de tilsynelatende ikke kan få barn. Alle vet at det skjer hvem som helst og at fruktbarheten blandt folk blir dårligere og dårligere.

Når det gjelder min kusine er det en historie for seg, jeg ville bare nevne et eksempel på hårreisende oppførsel / tankegang i mine øyne. Jeg kan ikke forstå at folk kan tenke at det er forbudt for dem i å gå forbi bleiene på butikken.

Jeg er ikke på noe vis istand til å sette meg inn i hva det vil si å ikke få det til. Jeg ble gravid på første forsøk begge gangene, første gang på p-piller og andre gang første mnd etter at vi (jeg) sluttet på pillen.

Men jeg må da ha lov til å undres over ting jeg ikke greier å forstå, og kanksje håpe på å bli opplyst.....?

det er sikkert andre områder i livet, som du ikke skjønner noe av, der du ville ha ordlagt deg litt dumt, i mine øyne.....

[Gjest Fighter]

For min del må folk gjerne spørre, men da må de også ta de svarene de får. Ikke fortsette å gnale: er du sikker på at du ikke skal ha barn? Du kommer til å angre når du blir eldre o.s.v. Jeg synes det er verre at folk ikke godtar svaret de får enn at de spør i utgangspunktet.

[Gjest Tex]

En kan jo snu på det og tenke at jøss, hun er faktisk genuint opptatt av meg og livet mitt.....så hyggelig !

[Gjest Fighter]

En kan jo snu på det og tenke at jøss, hun er faktisk genuint opptatt av meg og livet mitt.....så hyggelig !

Var den til meg? Joda, det er klart det er hyggelig at folk er opptatt av meg og livet mitt. Men jeg har opplevd at folk som vet hvorfor har fortsatt å gnåle og spurt om jeg ikke vil ha barn innerst inne. Det blir sårt når sannheten er at jeg vil ha barn, men ikke kan pga sykdom.

[Cinzia]

I likhet med flere andre her, opplever jeg og min mann også å bli spurt om det med barn. Det gjorde meg ingenting før vi satte igang med prøvingen, og da var jeg nok selv en av de som spurte andre, uten å tenke meg særlig om. Nå derimot, når vi ser at dette kan ta tid, er jeg blitt veldig følsom på dette området. Jeg prøver å smile og le og spøke det litt bort og ta en liten hvit løgn om at vi ikke vil ha barn enda, men synes egentlig det er utrolig leit og slitsomt at folk spør. I det siste har spm. begynt å avta litt...lurer på om det enten er fordi folk har begynt å tenke og ser at det ikke kommer noe barn selv om det hadde vært naturlig for oss å få nå, eller om det er fordi jeg har klart å overbevise dem om at vi ikke vil ha akkurat nå...Vi har ikke fortalt til noen at vi prøver, men det vil kanskje bli naturlig etterhvert dersom det drøyer veldig eller vi må ha litt hjelp for å få det til. Noen ganger er det selvfølgelig frustrerende å ikke ha noen å snakke med om det, og jeg merker at det er veldig sårt etterhvert når andre blir gravide og jeg liksom ikke helt klarer å glede meg sammen med dem (selv om jeg naturligvis later som).

Jeg tror rett og slett folk som spør ikke tenker før de snakker, og slik kan vi vel alle være til tider (med andre tema). Jeg kan jo også si ting som kan virker hensynsløse, men som ikke er ment sånn. Men jeg er allikevel enige med andre her i at det er fryktelig ubetenksomt å spørre om slikt (iallefall folk man ikke kjenner så godt), og slike spm. har faktisk gjort at jeg til tider gruer meg til ulike sosiale sammenkomster hvor jeg er redd dette temaet kan komme opp, fordi det ødelegger kvelden min. Jeg tror faktisk slike spm. er en stor del av årsaken til at det oppleves tungt å ikke få det til så raskt som man ønsker. Hadde jeg visst at jeg hadde sluppet alle spm. og folk som snakker og lurer på om vi ikke skal ha barn snart, hadde jeg slappet av mer,tror jeg. Må vel legge til at vi egentlig ikke har prøvd så lenge (siden februar), men følelsen av at dette er et sårt tema, kom utrolig raskt.... :cry:

[LilleBille]

Jeg tror rett og slett folk som spør ikke tenker før de snakker, og slik kan vi vel alle være til tider (med andre tema).

.. ja det er jo ikke sikkert det er vondt ment..

men jeg husker jo også godt da jeg gikk på tredje uken på overtid med første barnet .. og var rimelig klar for å bli ferdig med fødselen.. at jeg ble ganske matt når folk ringte og spurte "har du ikke fått barnet ENDA???"... akkurat som om jeg knep igjen med vilje...

[Gjest Tex]

Var den til meg? Joda, det er klart det er hyggelig at folk er opptatt av meg og livet mitt. Men jeg har opplevd at folk som vet hvorfor har fortsatt å gnåle og spurt om jeg ikke vil ha barn innerst inne. Det blir sårt når sannheten er at jeg vil ha barn, men ikke kan pga sykdom.

Hei på deg, nei den var ikke til deg direkte, og setningen som skulle stå øverst i innlegget mitt,

nemlig enig med Fighter er rett og slett borte. Beklager, sånn går det når en ikke leser egne innlegg etter at de er lagt ut

[Gjest Fighter]

OK

[Scorpina]

Min venninne fikk sin første gutt for fire år siden. For 2 år siden sa hun til meg at de skulle prøve på nytt, men det har ikke FALT meg inn å spørre "Si meg - SKJER det ingenting???!!" Det blir FOR privat liksom.... (sjøl om jeg vet AT de prøver) Og, det blir som å helle salt i såret når jeg jo skjønner at de plundrer litt....

Jeg er forsåvidt i samme greia sjøl - nær sagt. Vi har lyst på nr to vi og. Er ikke sånn "IHUGA" prøvere men har det nå heller gøy i horisontalen og klart - SKJER det blir vi steike glad

Ved å sette meg inn i samme sko som min venninne, jeg hadde nærmest kviet meg for å treffe på "masere" hvis det første de nær sagt sa var "nå?! Gravid eller ikke?"

SÅ - jeg håper og venter heller på den dagen jeg får tlf eller sms om "to blå!!! :)" fra henne...

[Martha Stewart]

Jeg har heldigvis blitt forskånet for mye spørsmål rundt det å bli gravid. For oss klaffet det på første forsøk før noen i det hele tatt visste at vi hadde begynt å prøve og vi hadde ikke vært sammen så lenge at folk forventet noe tror jeg. Da jeg mistet etter noen mnd var vi åpne om det til alle i familien, venner og flere på jobb. Så nesten ingen spør fordi de vet at vi har problemer med å få barn.

Det som irriterer meg mer, er den generelle holdningen i samfunnet om at det er "karrierekvinnenes" skyld at flere par ser ut til å slite med det å få barn! :evil:

I virkeligheten er jo mange av dem som sliter fremdeles i 20-årene.

Men jevne mellomrom går f.eks leger ut i media og sier at kvinner ikke bør vente - men ingen oppfordrer menn til å skynde seg! Ofte er det de som holder igjen, er min erfaring. Som jente må man jo for søren finne en egnet far til barna først og det er ikke så lett å finne den rette med en gang!! Samtlige av mine venninner som har ventet med barn, gjør det fordi de enten ikke har truffet den rette ennå, eller fordi mannen vil vente.

I tillegg irriterer det meg når folk slenger ut kommentarer om at det offentlige ikke skal støtte prøverørsbehandling fordi det ikke er en menneskerett å få barn etc. Det blir det samme som å si at røykere ikke skal få offentlig behandling for lungekreft og at overvektige ikke skal få støtte til hjelp for sine problemer. Verdens helseorganisasjon har definert barnløshet som et medisinsk problem som folk bør få hjelp for - men det er dessverre ikke alle som forstår problemstillingen og den psykiske belastningen for dem som er midt oppi det...

[Gjest UFB'er]

Hvorfor må folk være så hårsåre...?

Det er ingen menneskerett å få barn, og selvom noen strever og strever, og noen aldri kan få barn, betyr det vel ikke at livet er ubrukelig....

Det JEG ikke kan forstå, er hvorfor folk MED barn, alltid kommer med at det ikke er en menneskerett å få barn....

Man hører jo aldri dette fra de som ikke kan får/ ikke vil ha...

Ufattelig sårende, og jeg føler at de som sier sånt til meg, (og det er ikke bare deg Tex :-? ) mener at jeg bare skal sette meg i sofaen og innfinne meg med at jeg ikke kan få barn.

De skjønner ikke hvorfor jeg på "død og liv" (sitat) skal utsette meg for alt styret med prøving, temping, lap, inseminasjon og prøverør, når det jo ikke er en menneskerett å få disse barna...

"det er jo så lett å adoptere......"

Jeg mener jo at tonen hadde nok vært en helt annen om det hadde vært omvendt, og de ikke hadde klart det. Og de som har barn, hvorfor kan de ikke unne oss barnløse, å utnytte teknologien og ressursene som ligger der, til å få hjelp til å få et eget barn?

Og hvis det da, etter forsøk, viser seg at man fremdeles ikke får, så får man heller vurdere adopsjon da...

Synes ikke at det å adoptere skal være en mye mer edel gjerning enn å prøve å få egne først. Tror heller ikke at de som allerede har egne barn, kan si med hånden på hjertet at de hadde valgt adopsjon fremfor prøverør i deres egen situasjon....

Vel - det ble en kjempedigresjon....

Nå til spørsmålet:

Folk må gjerne spørre meg om hvordan vi ligger an med barn, om vi ikke skal ha barn snart o.s.v. Da forklarer jeg gjerne hvordan situasjonen er, uten å gjøre narr av de, eller få de til å føle seg ille til mote. Jeg tror nemlig ikke de spør for å være slemme, men fordi de er en smule nysgjerrige (som meg selv), og har krav på et ordentlig svar.

Det folk derimot IKKE får lov til å si til meg, er at jeg skal slappe av, og ikke tenke så mye på det, og kommer med alle historier de har hørt om noen som kjenner noen som bare slappet av, så satt'n...

Da kan jeg bli temmelig ufin :-?

Da kommer jeg med litt fakta ang. barnløshet, og hvorfor noen som har strevd i mange år, plutselig kan spy ut av seg unger o.s.v.. Og da er det mange som får seg en aha opplevelse, for de som er ufrivillig barnløse, vet stort sett MASSE om alt som kan være feil ved sånne ting.

Og det er stor forskjell på å være uforklarlig barnløs (der hvor de ikke finner feil på hverken kvinne eller mann), eller barnløs p.g.av diverse lidelser. Du kan jo ikke be ei uten eggstokker, eller en uten sædceller om å slappe av, så blir de gravide, fysisk umulig det vettu.....

Vel, dagens utblåsning, skal si det gjorde godt :-)

[Martha Stewart]

UFB'er: Enig i alt du skrev, men spesielt enig i dette:

Det folk derimot IKKE får lov til å si til meg' date=' er at jeg skal slappe av, og ikke tenke så mye på det, og kommer med alle historier de har hørt om noen som kjenner noen som bare slappet av, så satt'n..[/quote']

Sånne kommentarer får meg til å se rødt!! Man tåler å høre det en og to ganger, men hvorfor må "alle" lire av seg den der??? For det første, hvis det bare var "avslappede" mennesker som fikk barn, så tror jeg mange flere ville vært barnløse!! (Alle i Midtøsten f.eks).

For det andre er barnløshet et medisinsk problem også om man er uforklarlig barnløs. Det jeg tror mange ikke forstår, er at å få høre at "det er bare å slappe av" bare er en ekstra belastning i tillegg til problemene man har fra før. Da skal man liksom gå og ha dårlig samvittighet da, for at man "stresser" og sliter, og skamme seg over dette i i tllegg?! Klart det er best å slappe av, om ikke annet for sin egen del i mellomtiden - men dette finnes det ingen av-og-på-knapp for...